Mitt syn på foreldre.

[Anglofil]

Jeg mener på ingen måte at mennesker uten barn er mindre verdt! Eller at de har et begrenset følelsesliv. Jeg forsøkte å få fram, tydeligvis uten å lykkes, at jeg med barn har et annet syn på saken enn det TS framlegger. Jeg følte meg litt såret over å lese at mitt liv endte som 19-åring, så jeg satte det nok på spissen. Du har helt rett i at jeg ikke vet hva jeg snakker om når jeg snakker om voksne som ikke har barn. Jeg kan bare tenke meg det, og da kun ut i fra min egen situasjon. Barnløse som da ikke har det samme utgangspunktet som jeg har, vil jo selvfølgelig tenke helt annerledes.

Men hvis det ikke er ok for meg å komme med hva jeg tenker om barnløse, hvorfor er det helt i orden at barnløse tenker som de gjør om de med barn? Jeg mener de tar feil i svært mye, fordi de ikke kan forestille seg hvordan det egentlig er. Det går faktisk begge veier, det var kun det jeg prøvde å få fram. Men jeg er jo kun en idiot jf. innlegget lenger opp, og i tillegg må jo jeg som person være verdiløs iom. at mitt liv sluttet for over 15 år siden.

Vel, jeg tenker at man skal få lov til å tenke hva man vil, men jeg synes sånn sett du ikke er noe bedre enn ts, dere er for meg like unyanserte og har like mye feil og rett. Du får selvfølgelig mene hva du vil, det er det heller ingen som har nektet deg. Derimot har man retten til å være uenig, akkurat som du har din rett til å være uenig med ts. Man trenger ikke å være enten eller her. Jeg er like uenig med ts som jeg er uenig med deg.

Mvh Yvonne

Endret 28. september 2011 av Yvonne

[Jens]

Herregud for noe vås ts kommer med, ha ha

Jeg og min mann nærmer oss 40. Barna er nå 3 og 6 år og vi bruker barnevakt så ofte vi ønsker. Utseendemessig har jeg faktisk aldri sett så godt ut, da jeg er lykkelig, opptatt av kropp og helse og og ikke minst se godt ut for min mann. I gjengen er det fester og morro mye oftere enn før, da ingen ammer eller er gravide lenger. Blir 40 til neste år og har aldri hatt det så gøy!! Har du ikke hørt om ordet MILF, he he....

[Gjest Mamma_Jeg?]

Når man får barn så slutter ditt eget liv og ditt barns liv starter.

Jeg forstår ikke helt hva du mener med at ditt eget liv slutter når du får barn? Det er jo bare en ny, fin del av livet ditt som begynner? Slutter livet ditt fordi du har fått noen å ta vare på og å dele livet ditt med? Eller mener du at livet ditt blir slutt når man får barn fordi man ikke kan feste hele tiden, reise rundt jorda, eller få nye romantiske forbindelser som man vil? :gjeiper:

[Gjest Illiya]

Joda, barn begrenser til en viss grad. Men de beriker mer enn de begrenser, etter min mening. Det er også andre ting i livet som begrenser livsutfoldelsen (kanskje mer enn barn gjør også), f.eks økonomi og jobb.

Jeg fikk barn ung, og etter det tok jeg 6 år høyere utdanning. Jeg hadde hest da ungene var små, deretter har jeg vært aktiv med hunder. Så interessene mine fikk jeg da tid til. Ungene, mannen og jobben også.

Jeg kan ikke se at barn er den store hindringen for det meste i livet. Man blir jo bundet av jobb og økonomi likevel, så man har jo sin hverdag der man må følge jobbtider og lommebok. Ikke noe er mer begrensende enn det?

Er man student, så har man dårlig økonomi, og må forholde seg til forelesninger og eksamener. Etter det sitter man fast i en jobb, som krever at man er der når man skal, og man får sin oppmålte tid til ferie og fritid. En lever altså ikke et eventyrliv uten barn, det eneste man har frihet til, er å gjøre ting som ikke involverer barn. Og der kommer jo de andre tingene inn som begrensning.

Familie er viktig for meg, og jeg er så heldig at jeg har et godt og nært forhold til barna mine. De er store nå, flyttet ut begge to, så nå har jeg igjen "full frihet". Som selvsagt er begrenset av de andre tingene. Ser ikke helt den store forskjellen jeg da.

Når det gjelder kropp, så var det akkurat det første året etter fødslene jeg strevde litt. Etter det har jeg vært veltrent og fin i kroppen, og trives godt i bikini.

En kan forresten ikke være ungdom bestandig, sånn er livet. Men er det ikke litt trist å bli 40 uten å ha familie i generasjonen under seg også? Sikkert ikke alle som synes det, men jeg selv synes det er verdifullt å ha noen som kommer etter meg. Tror ikke en tenker sånn når en er i tyveårene?

Døtrene mine og foreldrene mine er vel de jeg har mest kontakt med her i livet (foruten mannen da). Døtrene mine vil gjerne ha mye kontakt med meg, de ringer daglig, vi reiser gjerne på ferie sammen, har nettopp hatt "jenteuke" her hjemme. Det er de som betyr aller mest for meg. Så jeg har ikke tapt noe på å ha fått barn, men virkelig fått mye!

Nå har jeg fått svigersønner også. De er også personer jeg setter pris på, og som jeg trives med. Som familie, med de inkludert, har vi det godt!

Så jeg har ikke tapt noe på å få barn, men fått utrolig mye!

Andre kan selvsagt oppleve det annerledes, men sånn er min opplevelse av det å ha barn.

[Genesis]

Jeg mener på ingen måte at mennesker uten barn er mindre verdt! Eller at de har et begrenset følelsesliv. Jeg forsøkte å få fram, tydeligvis uten å lykkes, at jeg med barn har et annet syn på saken enn det TS framlegger. Jeg følte meg litt såret over å lese at mitt liv endte som 19-åring, så jeg satte det nok på spissen. Du har helt rett i at jeg ikke vet hva jeg snakker om når jeg snakker om voksne som ikke har barn. Jeg kan bare tenke meg det, og da kun ut i fra min egen situasjon. Barnløse som da ikke har det samme utgangspunktet som jeg har, vil jo selvfølgelig tenke helt annerledes.

Men hvis det ikke er ok for meg å komme med hva jeg tenker om barnløse, hvorfor er det helt i orden at barnløse tenker som de gjør om de med barn? Jeg mener de tar feil i svært mye, fordi de ikke kan forestille seg hvordan det egentlig er. Det går faktisk begge veier, det var kun det jeg prøvde å få fram. Men jeg er jo kun en idiot jf. innlegget lenger opp, og i tillegg må jo jeg som person være verdiløs iom. at mitt liv sluttet for over 15 år siden.

Ja, når du skriver du er enig i utsagnet: Mennesker uten barn har ingen sorger og ingen gleder kvalifiserer du til betegnelsen idiot i mitt hode. Du fikk barn når du var 19 år, og aner ikke noe om voksenlivet uten barn. Det vil ikke si at jeg er enig i innlegget til TS, jeg mener overhodet ikke at livet slutter den dagen man får barn!

Ellers vil jeg si at den generelle samfunnsnormen fortsatt er at alle bør gifte seg og få barn. Det skal være den eneste salige vei til lykke. Dette kan være tungt å høre for mennesker som av forskjellige grunner ikke har mulighet til å få barn, ikke finner en partner de ønsker å få barn med o. l . For de med gjennomtenkte bevisste valg om å ikke gifte seg og få barn er det bare regelrett irriterende å skulle forholde seg til! Spesielt slike karakteristikker som dine, at de er "tomme" og nærmest følelsesmessig avstumpet og hengitt til egne egoistiske behov.

Dessuten ser jeg faktisk at overraskende mange unge mødre faktisk tilnærmet gir opp egne drømmer når de får barn. Får aldri reist, får aldri tatt utdannelse, får aldri jobbet et år frivillig og slike ting. Derfor synes jeg ts innlegg er en helt ok motvekt til glorifseringen av foreldrerollen, selv om jeg ikke er helt enig.

[Gjest Illiya]

Ja, når du skriver du er enig i utsagnet: Mennesker uten barn har ingen sorger og ingen gleder kvalifiserer du til betegnelsen idiot i mitt hode. Du fikk barn når du var 19 år, og aner ikke noe om voksenlivet uten barn. Det vil ikke si at jeg er enig i innlegget til TS, jeg mener overhodet ikke at livet slutter den dagen man får barn!

Ellers vil jeg si at den generelle samfunnsnormen fortsatt er at alle bør gifte seg og få barn. Det skal være den eneste salige vei til lykke. Dette kan være tungt å høre for mennesker som av forskjellige grunner ikke har mulighet til å få barn, ikke finner en partner de ønsker å få barn med o. l . For de med gjennomtenkte bevisste valg om å ikke gifte seg og få barn er det bare regelrett irriterende å skulle forholde seg til! Spesielt slike karakteristikker som dine, at de er "tomme" og nærmest følelsesmessig avstumpet og hengitt til egne egoistiske behov.

Dessuten ser jeg faktisk at overraskende mange unge mødre faktisk tilnærmet gir opp egne drømmer når de får barn. Får aldri reist, får aldri tatt utdannelse, får aldri jobbet et år frivillig og slike ting. Derfor synes jeg ts innlegg er en helt ok motvekt til glorifseringen av foreldrerollen, selv om jeg ikke er helt enig.

Men unge mødre har jo fortsatt muligheter etter de har fått barn? De kan jo fortsatt reise og ta utdannelse!

Jobbe frivillig er det ikke mange som gjør likevel, enten fordi det forsinker dem i studieforløpet, eller de har kjæreste som de ikke vil reise fra, eller at økonomien ikke tillater det.

Vil bare ha fram at livet uten barn også innebærer ting som forplikter og begrenser. En har ikke full frihet om en ikke har barn heller, men det synes å være argumentet for folk som mener som ts.

De unge mødrene som setter seg godt ned, hadde kanskje ikke gjort annet om de ikke hadde fått barn heller.

Endret 28. september 2011 av Illiya

[Gjest imli]

Eg tykkjer det er eit interessant tema. På ein måte har jo TS litt rett - når du får barn, sluttar livet ditt og dreie seg om deg, og byrjar å dreie seg om ungen din. Klart det er slik, og sånn må det jo nesten vera, elles ville ikkje den ungen fått det godt. Ein liten unge er krevande, og du kan ikkje leva som før.

Men det er ikkje det same som at livet ditt er over Det blir berre annerleis.

[Gjest Annaires]

Eg tykkjer det er eit interessant tema. På ein måte har jo TS litt rett - når du får barn, sluttar livet ditt og dreie seg om deg, og byrjar å dreie seg om ungen din. Klart det er slik, og sånn må det jo nesten vera, elles ville ikkje den ungen fått det godt. Ein liten unge er krevande, og du kan ikkje leva som før.

Men det er ikkje det same som at livet ditt er over Det blir berre annerleis.

Oi, da er jeg kanskje litt rar, for her handler mye av livet mitt om kun meg, men selvfølgelig mammameg, og jenta mi også.

[Gjest imli]

Oi, da er jeg kanskje litt rar, for her handler mye av livet mitt om kun meg, men selvfølgelig mammameg, og jenta mi også.

Klart livet ditt framleis handlar om deg, det gjer jo mitt liv også. Men eg må jo ta omsyn til ungane mine i alt eg gjer av større ting, og det må vel du også? Når ein skal ta eit val etter at ein har fått barn, må ein tenkje på kva konsekvensar dette valet får for ungane. No snakkar eg ikkje om å velje kva ein skal ha på brødskiva altså, men litt større ting Altså korleis ein skal organisera livet sitt.

[Fandenivoldsk]

-

Endret 13. januar 2018 av Fandenivoldsk

[Gjest Fru F]

Min erfaring er at det å få barn krever at man vokser opp og tar ansvar på en annen måte enn uten. Man blir selvsagt voksen uten også, men å få barn innebærer et helt annet ansvar.

Men det å få barn innebærer også store gleder og nye friheter. Muligheten til å gjenoppdage barndommen.

Du lukker en dør og åpner en annen. Et nytt kapittel i boken om du vil. Livet er langt fra over, det har akkurat begynt!

(Mitt liv altså, bare med barn.)

[Gjest Moulu]

Jeg er ikke ute etter å provosere, men jeg vil forstå hvorfor andre vil ha barn, og jeg lurer på om det er andre her som er enige med meg. Om noen her ønsker å svare meg, men er uenig som Annaires her, please kom med ordentlige innlegg og ikke slike dumme beskyldninger som hun kommer med, jeg vil gjerne høre alles meninger.

jeg har alltid tenkt at jeg ikke vil ha barn. jeg er altfor glad i meg selv til det. orker ikke tanken på å ikke kunne ta en spontan butur, ferie e.l, tanken på å måtte stå opp tidlig med dundrende hodepine (sliter med det), bli mast på av noen som hyler og skriker..at det alltid er noe. bleier, mat, ja, hva som helst. det er er stooort NO NO for meg. drit slitsomt bare å tenke på det.

men..søstern har barn. hele 2 stk, og jeg eeeelsker dem!

helt vilt, jeg kan tenke på dem og begynne å gråte bare fordi hjertet mitt bobler over av kjærlighet..og da tenker jeg at jeg vil ha egne. inntil jeg f.eks leser litt på barne-tråder her inne

ja, man lever jo for ungen. alt handler om ungen.. kanskje når man blir mor så forandrer det seg. aner ikke.

men når det gjelder mine ønsker mtp å få barn, så holder det lenge med tanken. spes mht at den ene uken har jeg sååå lyst på, mens den neste så orker jeg ikke tenke tanken engang. frem og tilbake i barnehage, klær som lekker eller hva de nå enn gjør..ja, du skjønner.

roter gjør de også.

skrivefeil

Endret 28. september 2011 av Moulu

[Ciara]

Jeg tror det er en ganske konstant sum av gleder og sorger uansett hvilken livssituasjon man er i. Min sønn blir helt utrøstelig hvis han ikke får rosiner når han vil. På den annen side blir han overlykkelig over å få en voksentallerken under brødskivene sine. Før jeg fikk barn hadde jeg like mange gleder og sorger som jeg har nå. Noen av disse gledene og bekymringene har jeg fortsatt, noen har forsvunnet, nye har kommet til. Det jeg vil fram til er st jeg ikke tror jeg hadde blitt verken mer eller mindre lykkelig av å ikke barn. Javisst, jeg ville riktignok ikke hatt barnet mitt, men jeg ville heller ikke visst hva jeg gikk glipp av. Og jeg ville vært noen bekymringer foruten, men det ville jeg jo heller ikke gledet meg over.

Og at livet er over? Foreldre som ikke har andre interesser enn sitt eget barn tror jeg ikke er gode foreldre i lengden. Barn skal ikke måtte kjenne på at de er det eneste foreldrene har. Barn har godt av å oppleve at voksne har interesser og engasjerer seg i ting utenfor familien.

[Gjest imli]

Jeg tror det er en ganske konstant sum av gleder og sorger uansett hvilken livssituasjon man er i. Min sønn blir helt utrøstelig hvis han ikke får rosiner når han vil. På den annen side blir han overlykkelig over å få en voksentallerken under brødskivene sine. Før jeg fikk barn hadde jeg like mange gleder og sorger som jeg har nå. Noen av disse gledene og bekymringene har jeg fortsatt, noen har forsvunnet, nye har kommet til. Det jeg vil fram til er st jeg ikke tror jeg hadde blitt verken mer eller mindre lykkelig av å ikke barn. Javisst, jeg ville riktignok ikke hatt barnet mitt, men jeg ville heller ikke visst hva jeg gikk glipp av. Og jeg ville vært noen bekymringer foruten, men det ville jeg jo heller ikke gledet meg over.

Og at livet er over? Foreldre som ikke har andre interesser enn sitt eget barn tror jeg ikke er gode foreldre i lengden. Barn skal ikke måtte kjenne på at de er det eneste foreldrene har. Barn har godt av å oppleve at voksne har interesser og engasjerer seg i ting utenfor familien.

Godt innlegg, Ciara.

[Gjest *Maja*]

Så TS mener at h*n dømte foreldrene sin til døden da h*n ble født? Interessant.

Det er ingen tvil om at livet endrer seg når en blir foreldre. Har ikke barn selv, men ei god venninne av meg fikk baby for noen år tilbake, og plutselig synes hun at en "snørrsuger" var spennende og interessant( yuk!) Alt babyen gjorde og gurglet var kos. Ikke fullt så interessant for meg. Men jeg husker jo hvordan jeg var da jeg fikk kattunge. Alt den gjorde var jo spennede og søtt osv.

Haha Mente ikke å sammenligne en baby med en kattunge, jeg forstår selvsagt at ens egen baby er vakker og fasinerende. Men en kattunge er alt JEG har å sammenligne med(herre....lol)

Poenget er; Jeg vil ha barn en dag. Har ikke passet inn i livet mitt enda. Ikke fordi jeg tenker på at barnet er en dødsdom(noe som er en horribel ting å si), men jeg vil fremdeles kun prioritere meg og mannen. Er ikke ferdig med å bare være kjærester og kun tenke på oss selv og hva VI vil. I det barnet er født MÅ vi endre visse aspekter av livet vårt. Vi må flytte, vi må gi fra oss mye av vår frihet.

Men ikke alle er ment for å ha barn. Enten fordi de ikke vil ha barn og ønsker et liv alene eller i tosomhet, eller fordi de ikke BURDE få barn i utgangspunktet.

Endret 29. september 2011 av *Maja*

[Gjest Nuppa_]

Hvis det var så ille å ha barn som TS sier hadde det vel ikke eksistert så mange mennesker som det gjør. Og folk ville iallefall ikke hatt mer enn ett barn.

[Caramba]

Jeg trodde sikkert det samme som TS da jeg var 18-20 år, og jeg fikk ikke barn før i 30-årene heller. Men hadde jeg vært singel og barnløs nå, når alle jeg kjenner er etablert med egne familier, så hadde jeg følt meg vanvittig ensom. Jeg hadde det tipp-topp som barnløs i 20-årene og levde sikkert kun for meg selv, men en dag så føler du at det er nok, at du har gjort de samme tingene 100 gang før og at barn gir en helt annen og dypere mening med hele tilværelsen.

[Kruttugla]

Jeg kan på ingen måte si at mitt eget liv sluttet den dagen jeg fikk barn. Jeg fikk andre prioriteringer, og en ny måte å leve mitt liv på, det er sant. Men det betyr ikke at jeg sluttet å leve mitt liv der og da. Jeg lever like mye for meg selv som for barna mine, jeg har langtifra gitt opp meg selv.

Men jeg som har barn tenker litt motsatt; at de som ikke har barn har det veldig enkelt, og har kanskje litt tomme liv. Ikke på en negativ måte altså. Jeg har mange barnløse venner, både single og i par, og det virker som de fleste av dem bare virrer rundt på leting etter noe de ikke helt kan sette fingeren på. Hopper fra den ene aktiviteten til den andre, og gjør det de har lyst til så lenge lommeboka strekker til.

Om vi som foreldre "ofrer" noe av eget liv for å ha barn, så kan jeg garantere at det ikke føles som et offer for oss. Dessuten får vi utrolig mye fra barna, til og med lærdom om oss selv. En dame sa til meg en gang at om man ikke har barn så har man ingen gleder og heller ingen sorger. Det føler jeg er sant. Det er masse bekymringer, og enda større gleder ved å ha barn. Og jeg er en stolt mamma. Men jeg er også bare meg, jeg har aldri glemt meg selv.

Signerer.

[Gjest Jytte]

Forskning viser faktisk at barnløse er de lykkeligste og de minst lykkelige er kvinner som er alene med barn.

Barn er ikke veien til lykke, men for meg så hadde et liv uten barn vært utenkelig.

Jeg er en av de som fikk barn tidlig og har nå voksne barn som begge er flyttet hjemmefra (enn så lenge )

Synes allikevel jeg fikk levd alenelivet til fulle før jeg ble mor første gang som 22-åring. Det å løpe på byen blir man veldig fort lei av .. ihvertfall etter å ha gått på byen flere ganger i uken fra jeg var 16 år.

Men barn gjør ikke livet rosenrødt. Det gir en haug med bekymringer, jeg har ikke tall på alle de nettene jeg har ligget våken og vært livredd for unger som har vært ute på fest, på lange kjøreturer, sydenturer, osv ... Har en lei tendens til å ta alle verdens sorger på forskudd - det er jo virkelig smart Så hvis noen av de dystre spådommene mine hadde gått i oppfyllelse så hadde jeg fått sorgen og beymringene dobbelt opp.

Men kjære folk, de gir jo mye tilbake også .. masse skittentøy, dårlig råd, bil med tom tank, rot på kjøkkenet, høy musikk, lekser (jada, jeg har hjulpet med lekser, pugging av gloser, øving til prøver, sydd dukker osv), klippekort på legevakten, noen netter på sykehuset, hjemme-med-sykt-barn-dager, kjøring her og der, flytting osv ... men også masse glede når alt er bra.

Endret 29. september 2011 av Jytte

[AnonymBruker]

Forskning viser faktisk at barnløse er de lykkeligste og de minst lykkelige er kvinner som er alene med barn.

Det er dette som er så utrolig. De fleste er lykkeligere uten barn, men mange får barn likevel.

Er det pga. det parreinnstinktet til kvinner at de tror de må ha en liten klatt, er det derfor? På samme måte som de shopper, så tror de at en liten klone er svaret på alt?