Alenemødre

[altflyter]

Så flott at du orker/tør å stå fram med en sånn historie. Det må ha vært tungt for deg. Du er en sterk person. Jeg har ikke barn, men har aldri sagt et negativt ord om alenemødre.

Det er desverre et fåtall som velger å faktisk være direkte stygg mot barnefaren og utnytte ham til det fulle... Igjen et fåtall, men det er desverre dem de fleste legger merke til. Stå på og vær stolt av at du var sterk nok til å ta en så vanskelig avgjørelse så tidlig

[Gjest HunterLady]

For en historie. Du maa vaere en fantastisk sterk kvinne!

Naar det er sagt saa skjoenner jeg ikke dette med aa stigmatisere alenemoedre. Jeg har faktisk aldri tenkt en eneste negativ tanke om alenemoedre og jeg forstaar ikke hvor disse holdningene enkelte har, kommer fra.

All honnoer til dere som er alene med barn! Dere er saa toeff!!

*Unnskyld skrivemaaten, men tastaturet er blitt litt herpa av et barn paa 18 mnd. Finner ikke ut hvordan jeg fikser det...

[Casall]

Jeg har stor sympati for alle alenemødre som har fått barn med en mann som viste seg å være en annen en den de trodde han var til å begynne med. Men hvorfor er det så mange som aldri gir opp håpet om at idioten skal forandre seg? Og hvorfor er det så mange som faller for sånne idioter?

Og som atpåtil får et barn til med idioten, enda de så hvordan han var etter nr. 1.

[Gjest Gjest]

Eller hva? Her er min historie.

Jeg er 21 år, ung, dum og veldig forelsket. Han er veldig fin, litt eldre enn meg og verdensvant. En riktig flotting. Vi er uforsiktige med prevensjon og jeg blir gravid. Han drikker seg full og blir borte noen dager. Han kommer hjem og sier ikke noe spesielt. Jeg visste vel allerede der at han var en jeg ikke kunne regne med..

Jeg reiser til sykehuset og abort er innom tankene mine. På med ultralyden og fosteret er 14 uker, abortgrensen har passert. Legen vet at jeg går videregående og nesten presser på meg en senabort. Jeg nekter flere ganger, det er noe jeg ikke kan gjøre.

Pappaen begynner å ruse seg, mer og mer. Han drikker, slåss, truer meg og er skremmende.

Jenta vår kommer til verden sent en kveld. Pappaen drar rett på pub etter at jeg blir innlagt. Han kommet to timer etter at jeg har ringt og sagt fra at han har blitt far. Der kommer han, overstadig beruset og full av blod..

Jeg hadde ikke noe valg, jeg må dra hjem til leiligheten. Ting blir verre.. Han tar fra meg babyen en natt, da er hun to uker. Samme natt havner vi på krisesenter. Da reiser jeg fra ham. Jeg redder barnet mitt. På samme tid tar jeg fra henne pappaen.

Etter dette ser han henne kanskje en gang i året. Han begynner med sprøyter og lever sitt eget liv. Nå er han.på rett kjøl igjen, men jenta er nå 12 år og vil ikke se ham mer enn høyst nødvendig.

Historien var mye verre, men en del ting orker jeg ikke rippe opp i.

Holdningene til alenemødre er fryktelige, jeg får like vondt inne i meg hver gang noen slenger med leppa. Alltid er det "stakkar fedrene og de ondskapskulle mødrene"

Tenk dere om før dere kritiserer en alenemor, det er nemlig ikke alltid hun lastes. Det er heller ikke alltid svart/hvitt.

Vil sette fokus på hvorfor det ble slik.

Har ikke barnet blitt født har det dette ikke oppstått.

Er det noe feil med abort grensen selv om en kan få utført senabort ved noen tilfeller.

Har det ikke vært mye bede om det ble utført abort i dette tilfellet.

Far virker ha fått en pyskisk reaksjon som han ikke har fått hjelp til, det typisk at det ikke blir noe fokus på dette.En trenger ikke google mye før en finner mye stoff om dette fra seriøse forskere.

De prektige samfunnstopper ser ikke at menn som blir ufrivillig far trenger hjelp psykisk.

Dette er politikk der en ødelegger mennsker som er velfungerende. I barne og famiile spørsmål er fedre som ikke bor med barnet og ufrillig fedre totalt uteglemt.Skal stoppe nå men har "tusen ting" å si om hvordan dette systemet fat barn fungerer.

Til Ts, ett flott innlegg som setter fokus på noe viltig.

[AnonymBruker]

Nei, dette skjedde ikke som en reaksjon på at han skulle bli pappa. Det viste seg at han hadde vært misbruker og kriminell i flere år, med flere dommer bak seg. Noe han bevisst holdt skjult for meg.

Og nei, det hadde ikke vært bedre å tatt abort. Hvem mener du det skulle vært bedre for? Jenta mi er 12 år nå, har selv valgt å ha minimalt med kontakt med sin far.

Senabort er forøvrig ikke noe som blir innvilget i noen tilfeller, de aller fleste får innvilget en slik søknad.

[Mamma1]

Jeg var alenemor da jeg traff pappaen til min yngste datter. Vi var sammen i fire år og han ønsket seg et barn, det samme gjorde jeg, men var livredd for å alenemor igjen. Vi snakket masse om dette. Han mente at han aldri skulle gå fra meg.

Jenta rakk å bli nesten ett år, før han stakk med halen mellom beina.. Kjekt.

[Gjest HunterLady]

Jeg var alenemor da jeg traff pappaen til min yngste datter. Vi var sammen i fire år og han ønsket seg et barn, det samme gjorde jeg, men var livredd for å alenemor igjen. Vi snakket masse om dette. Han mente at han aldri skulle gå fra meg.

Jenta rakk å bli nesten ett år, før han stakk med halen mellom beina.. Kjekt.

Hestkuk kaller man slike!

Trist..

[Gjest Gjest]

Du har min fulle sympati og beundring!! Jeg har all verdens respekt for kvinner som står alene i verden om å oppdra sine barn. Det tar mot hos en kvinne til å gjøre det hun må for å beskytte seg selv og sine barn. Det var trist å lese din historie, håper du og din datter har det bra i dag. Jeg ser overhodet ikke ned på deg eller andre alenemødre.

Når det gjelder fedre som snakker om eks-konene sine så er det annen historie. Når mannfolka på jobben min snakker om hvor forferdelige eks-konene er og hvordan de prøver å suge penger ut av dem, så grøsser jeg over deres egne holdninger. Alle vet jo at det finnes to sider av historien. Ja, noen kvinner er uhåndterlige, men det er mange mange mannfolk også!!

[Gjest Gjest]

Eller hva? Her er min historie.

Jeg er 21 år, ung, dum og veldig forelsket. Han er veldig fin, litt eldre enn meg og verdensvant. En riktig flotting. Vi er uforsiktige med prevensjon og jeg blir gravid. Han drikker seg full og blir borte noen dager. Han kommer hjem og sier ikke noe spesielt. Jeg visste vel allerede der at han var en jeg ikke kunne regne med..

Jeg reiser til sykehuset og abort er innom tankene mine. På med ultralyden og fosteret er 14 uker, abortgrensen har passert. Legen vet at jeg går videregående og nesten presser på meg en senabort. Jeg nekter flere ganger, det er noe jeg ikke kan gjøre.

Pappaen begynner å ruse seg, mer og mer. Han drikker, slåss, truer meg og er skremmende.

Jenta vår kommer til verden sent en kveld. Pappaen drar rett på pub etter at jeg blir innlagt. Han kommet to timer etter at jeg har ringt og sagt fra at han har blitt far. Der kommer han, overstadig beruset og full av blod..

Jeg hadde ikke noe valg, jeg må dra hjem til leiligheten. Ting blir verre.. Han tar fra meg babyen en natt, da er hun to uker. Samme natt havner vi på krisesenter. Da reiser jeg fra ham. Jeg redder barnet mitt. På samme tid tar jeg fra henne pappaen.

Etter dette ser han henne kanskje en gang i året. Han begynner med sprøyter og lever sitt eget liv. Nå er han.på rett kjøl igjen, men jenta er nå 12 år og vil ikke se ham mer enn høyst nødvendig.

Historien var mye verre, men en del ting orker jeg ikke rippe opp i.

Holdningene til alenemødre er fryktelige, jeg får like vondt inne i meg hver gang noen slenger med leppa. Alltid er det "stakkar fedrene og de ondskapskulle mødrene"

Tenk dere om før dere kritiserer en alenemor, det er nemlig ikke alltid hun lastes. Det er heller ikke alltid svart/hvitt.

Tenker kommentere det som er de frustrete eller mer oppgitte tankene dine om holdninger til "alenmødrebegrepet".

Det er noe der bak som har skapt dette, det kan sikkert være enige om.

Noe du har helt rett i er at livet ikke er sort/hvitt eller A4 som jeg bruker si. Heller ikke det å være “alenemor”.

At det finnes de som kommer under begrepet “alenemødre” som fortjener å få all støtten er sikkert. Men så har du de som ikke gjør det. Dette er mennesker som utnytter samfunnets goder på dette området. Mange av de som skylder på BF at han er urimelig og ikke gjør som han skal tar nok feil eller de forventer mer enn hva en normalt skal forvente.

Det er fedre som stiller opp veldig mye og de som stiller opp lite. Slik er det med kvinner som er “alenemødre”. De er ikke det spor bedre eller dårligere enn far. Kvinner som forventer ekstra av far etter et samlivsbrudd tar feil. Tror det henger noen eldre holdninger fra den tiden en betalte forsørgelse bidrag til x konen. Noen tror enda det er vanlig, men nå må kvinner også klare seg selv som menn.

Dette med bakgrunn i at jeg kjenner noen kvinner som har hatt samlivsbrudd som etterspør hjelp om alt mulig. Kan være hyggelig å hjelpe noen men det finnes grenser, har de fått hjelp en gang med noe praktisk så vil de ha mer.

Når en kommer slik innpå så ser en alle stønader som følger med. Vet det å ha barn koster penger men når det utbetales mer i stønader og barnebidrag enn det jeg noen gang har brukt på egne barn lurer jeg. Slik blir det ryktet av og dette skaper noe av holdningen der en del kvinner som er aleneforsørgere som får mer enn nok. Det finnes selvfølgelig de som trenger mer. De som får mest er de som får barn med de som har høye inntekter, de forventes ha lignende levestandard som før. De får også alle stønader når de ikke er i jobb. Når en ser “alenemødre” holder selskap på hotell og bor i dyr bolig og klager da lure jeg.

Det er her det er noe feil tror jeg, stønader skulle vært mer behovsprøvd og det er klart at kvinnen må gå ned på levestandard til de som var en “annen klasse”. Dette når hun ikke klarer seg selv.

Mener at de som får fostringstilskudd fra staten fortjener dette når det ikke er barnebidrag, videre alle andre støtter. Men når kvinnen fra “den høyere klasse” sutrer over at BF lever slik og slik og får skattekl 2. og dobbel barnetrygd er det feil. I stedet for å få seg en rimeligere bolig vil de ha mer enn kvinner som kommer fra “den lavere klasse”. Må hun flytte til en “billigere del av byen” så får hun gjøre det i stedet for å kreve mer av BF og staten ved oss alle.

Det finnes også fedre som er dårlige til å følge opp barna, men de er aldri dårlige til å følge opp barnemor. Henne er de ferdig med ved samlivsbruddet, det er ikke henne de skal forsørge. ER noen som forventer og da blir det helt feil.

Er noe av det som skaper de holdningene til denne gruppen.

Dette går utover TS som ikke er i denne gruppen mødre, men som har hatt en tøff tid. Det er beklagelig at alle blir satt i samme “bås”. Eksmann til TS som er delvis rusmisbruker har nok med å seg av seg selv og kan vel egentlig ikke forventes gjøre så mye når det er slik. Det er slike tilfeller som burde strykes. Tilfeller som TS og hennes X. Håper dere ser forskjellen i hva jeg tenker.

[Anglofil]

Tråden er nå kraftig ryddet for ensidig meningspåvirkning, avsporinger og krenkelser. Tråden har også blitt delt, og en egen tråd har blitt opprettet her.

Spørsmål angående moderering kan tas på pm til moderator.

Yvonne (mod)

[AnonymBruker]

Min mamma var alenemor for meg og søsteren min fra vi var 3 og 5 år. I en 6 års periode hadde hun ingen kjæreste eller samboer. Hun jobber drithardt, fikk hjelp av bestemor og tok samtidig en ny utdanning så hun kunne tjene mer penger. Jeg er dritstolt av mammaen min, og jeg syns hun er kjempesterk som aldri lot oss se at det noen ganger var vanskelig.