Alenemødre

[AnonymBruker]

Eller hva? Her er min historie.

Jeg er 21 år, ung, dum og veldig forelsket. Han er veldig fin, litt eldre enn meg og verdensvant. En riktig flotting. Vi er uforsiktige med prevensjon og jeg blir gravid. Han drikker seg full og blir borte noen dager. Han kommer hjem og sier ikke noe spesielt. Jeg visste vel allerede der at han var en jeg ikke kunne regne med..

Jeg reiser til sykehuset og abort er innom tankene mine. På med ultralyden og fosteret er 14 uker, abortgrensen har passert. Legen vet at jeg går videregående og nesten presser på meg en senabort. Jeg nekter flere ganger, det er noe jeg ikke kan gjøre.

Pappaen begynner å ruse seg, mer og mer. Han drikker, slåss, truer meg og er skremmende.

Jenta vår kommer til verden sent en kveld. Pappaen drar rett på pub etter at jeg blir innlagt. Han kommet to timer etter at jeg har ringt og sagt fra at han har blitt far. Der kommer han, overstadig beruset og full av blod..

Jeg hadde ikke noe valg, jeg må dra hjem til leiligheten. Ting blir verre.. Han tar fra meg babyen en natt, da er hun to uker. Samme natt havner vi på krisesenter. Da reiser jeg fra ham. Jeg redder barnet mitt. På samme tid tar jeg fra henne pappaen.

Etter dette ser han henne kanskje en gang i året. Han begynner med sprøyter og lever sitt eget liv. Nå er han.på rett kjøl igjen, men jenta er nå 12 år og vil ikke se ham mer enn høyst nødvendig.

Historien var mye verre, men en del ting orker jeg ikke rippe opp i.

Holdningene til alenemødre er fryktelige, jeg får like vondt inne i meg hver gang noen slenger med leppa. Alltid er det "stakkar fedrene og de ondskapskulle mødrene"

Tenk dere om før dere kritiserer en alenemor, det er nemlig ikke alltid hun lastes. Det er heller ikke alltid svart/hvitt.

[AnonymBruker]

Eller hva? Her er min historie.

Jeg er 21 år, ung, dum og veldig forelsket. Han er veldig fin, litt eldre enn meg og verdensvant. En riktig flotting. Vi er uforsiktige med prevensjon og jeg blir gravid. Han drikker seg full og blir borte noen dager. Han kommer hjem og sier ikke noe spesielt. Jeg visste vel allerede der at han var en jeg ikke kunne regne med..

Jeg reiser til sykehuset og abort er innom tankene mine. På med ultralyden og fosteret er 14 uker, abortgrensen har passert. Legen vet at jeg går videregående og nesten presser på meg en senabort. Jeg nekter flere ganger, det er noe jeg ikke kan gjøre.

Pappaen begynner å ruse seg, mer og mer. Han drikker, slåss, truer meg og er skremmende.

Jenta vår kommer til verden sent en kveld. Pappaen drar rett på pub etter at jeg blir innlagt. Han kommet to timer etter at jeg har ringt og sagt fra at han har blitt far. Der kommer han, overstadig beruset og full av blod..

Jeg hadde ikke noe valg, jeg må dra hjem til leiligheten. Ting blir verre.. Han tar fra meg babyen en natt, da er hun to uker. Samme natt havner vi på krisesenter. Da reiser jeg fra ham. Jeg redder barnet mitt. På samme tid tar jeg fra henne pappaen.

Etter dette ser han henne kanskje en gang i året. Han begynner med sprøyter og lever sitt eget liv. Nå er han.på rett kjøl igjen, men jenta er nå 12 år og vil ikke se ham mer enn høyst nødvendig.

Historien var mye verre, men en del ting orker jeg ikke rippe opp i.

Holdningene til alenemødre er fryktelige, jeg får like vondt inne i meg hver gang noen slenger med leppa. Alltid er det "stakkar fedrene og de ondskapskulle mødrene"

Tenk dere om før dere kritiserer en alenemor, det er nemlig ikke alltid hun lastes. Det er heller ikke alltid svart/hvitt.

Nei det er ikke alltid folk skjønner at mor må gå ifra faren eller holde han unna for å beskytte sitt eget barn. De ser ikke volden og truslene og alt som har foregått før mor har tatt barnet med seg og drattt. Håper at folk får opp øynene litt mer og blir mindre dømmende for jammen er det slitsomt med alle fordommene, når man bare har gjort det rette. Klem fra en annen alenemor.

[Mamma1]

Noe annet er at de fleste alenemødre sliter, både økonomisk, følelsesmessig og med samvittigheten. Da er det tungt å vite at man av veldig mange er dømt og stemplet.

Jeg er en sterk dame i dag, med tre flotte barn. Men hva med de sårbare, de som kanskje ikke takler fordømmelsen,hvordan har de det?

[~white lady~]

En alenemor jeg kjenner dro ifra barnefaren pga drapstrusler. Så hun hadde ikke noe annet valg enn å ta med seg babyen og løpe.

[straamann]

Jeg har stor sympati for alle alenemødre som har fått barn med en mann som viste seg å være en annen en den de trodde han var til å begynne med. Men hvorfor er det så mange som aldri gir opp håpet om at idioten skal forandre seg? Og hvorfor er det så mange som faller for sånne idioter?

Endret 8. september 2011 av straamann

[Sulosi]

fra enda en alenemor.

[AnonymBruker]

Det er et hav av grunner til at man blir alenemødre, og et nesten like stort hav av skjebner bak dette.

Omgivelsene ser kun det de vil se, nemlig at vi kun er ute etter å ruinere far.

Bak mange av fordommene sitter også fars nye dame som ikke helt kan tolerere at far også må bidra til barnet sitt.

Omgivelsene ser ikke at mødrene faktisk bidrar mer enn far økonomisk, mødrene er der for barnet sitt, mødrene forsaker mye fordi at de ikke har en far i hjemmet som kan avlaste.

Når det er sagt, så er det også mange fantastiske fedre som stiller opp for sine barn. Ære være de - på lik linje som mor.

[Gjest Eurodice]

Og så er det dem som blir alenemødre fordi mannen dør. Er man i tillegg relativt ung og tiltrekkende og våger seg til å gå på jazzklubb eller kino for eksempel en gang iblant, er man prisgitt sladderen i en mindre by. Den berømmelige fjæren blir til en hel hønsegård.

[AnonymBruker]

Jeg er selv alenemor, eller, blir det om noen mnd. Barnefar forlot meg nå i svangerskapet.

Trodde denne tråden var enda en hetsetråd av alenemødre, fikk tårer i øynene bare av å lese "the scum of earth".

Men så var det ikke det alikevel.

Jeg har ikke valgt å være alene med barnet. Det var faren som ville beholde, han nektet meg abort. Så stakk han. Tanken på ansvaret ble vel for mye.

Så nå sitter jeg her. Alene.

[AnonymBruker]

Og så er det dem som blir alenemødre fordi mannen dør. Er man i tillegg relativt ung og tiltrekkende og våger seg til å gå på jazzklubb eller kino for eksempel en gang iblant, er man prisgitt sladderen i en mindre by. Den berømmelige fjæren blir til en hel hønsegård.

Ja uff, det er som sagt mange grunner til at man blir alene, å jeg tror det er svært få som virkelig vil være alenemødre, men man blir på en aller annen måte tvunget uti det.

[AnonymBruker]

Jeg er selv alenemor, eller, blir det om noen mnd. Barnefar forlot meg nå i svangerskapet.

Trodde denne tråden var enda en hetsetråd av alenemødre, fikk tårer i øynene bare av å lese "the scum of earth".

Men så var det ikke det alikevel.

Jeg har ikke valgt å være alene med barnet. Det var faren som ville beholde, han nektet meg abort. Så stakk han. Tanken på ansvaret ble vel for mye.

Så nå sitter jeg her. Alene.

Stort sett de fleste tråder som handler om alenemødre, er hetsetråder der personer uten kunnskap for hva det vil si å være alene om omsorgen og ansvaret vil si.

Får håpe de værste alenemorhaterne klarer å styre unna denne tråden. Vi trenger ikke å høre hvor griske, egoistiske og udugelige vi er.

[Gjest Gjest]

Eller hva? Her er min historie.

Jeg er 21 år, ung, dum og veldig forelsket. Han er veldig fin, litt eldre enn meg og verdensvant. En riktig flotting. Vi er uforsiktige med prevensjon og jeg blir gravid. Han drikker seg full og blir borte noen dager. Han kommer hjem og sier ikke noe spesielt. Jeg visste vel allerede der at han var en jeg ikke kunne regne med..

Jeg reiser til sykehuset og abort er innom tankene mine. På med ultralyden og fosteret er 14 uker, abortgrensen har passert. Legen vet at jeg går videregående og nesten presser på meg en senabort. Jeg nekter flere ganger, det er noe jeg ikke kan gjøre.

Pappaen begynner å ruse seg, mer og mer. Han drikker, slåss, truer meg og er skremmende.

Jenta vår kommer til verden sent en kveld. Pappaen drar rett på pub etter at jeg blir innlagt. Han kommet to timer etter at jeg har ringt og sagt fra at han har blitt far. Der kommer han, overstadig beruset og full av blod..

Jeg hadde ikke noe valg, jeg må dra hjem til leiligheten. Ting blir verre.. Han tar fra meg babyen en natt, da er hun to uker. Samme natt havner vi på krisesenter. Da reiser jeg fra ham. Jeg redder barnet mitt. På samme tid tar jeg fra henne pappaen.

Etter dette ser han henne kanskje en gang i året. Han begynner med sprøyter og lever sitt eget liv. Nå er han.på rett kjøl igjen, men jenta er nå 12 år og vil ikke se ham mer enn høyst nødvendig.

Historien var mye verre, men en del ting orker jeg ikke rippe opp i.

Holdningene til alenemødre er fryktelige, jeg får like vondt inne i meg hver gang noen slenger med leppa. Alltid er det "stakkar fedrene og de ondskapskulle mødrene"

Tenk dere om før dere kritiserer en alenemor, det er nemlig ikke alltid hun lastes. Det er heller ikke alltid svart/hvitt.

Hvem er det som kritiserer alenemødre da? er det her på kg du mener? jeg har ikke det inntrykket at alenemødre blir kritisert, ei heller at det er de stakkars fedrene. Det kommer helt an på situasjonen. For nei, verden er ikke svart eller hvit. og din historie er jo bare kjempe trist

[AnonymBruker]

Omgivelsene ser kun det de vil se, nemlig at vi kun er ute etter å ruinere far.

Og så er de ute etter å grabbe til seg det de kan av "skattepengene våre" fra NAV, ikke minst.

Jeg er ingen alenemor lenger, men jeg var det i noen år med min eldste mens jeg studerte. Nå er jeg godt gift med faren til nr. 2 og 3.

Jeg er egentlig veldig glad for å ha prøvd alenemortilværelsen, selv om det var tøft til tider. Jeg vet nå forskjellen på å være en eller to om barn og husholdning. Jeg tror dette gjør at jeg setter mer pris på forholdet jeg har til min mann, og at terskelen for et evt. samlivsbrudd er høyere for min del. I tillegg vet jeg at det kan være tøft å være alenemor, noe som gjør at jeg heller beundrer alenemødre enn å dømme dem.

[Gjest Gjest]

Stort sett de fleste tråder som handler om alenemødre, er hetsetråder der personer uten kunnskap for hva det vil si å være alene om omsorgen og ansvaret vil si.

Får håpe de værste alenemorhaterne klarer å styre unna denne tråden. Vi trenger ikke å høre hvor griske, egoistiske og udugelige vi er.

jeg har tilgode å se en eneste tråd om hvor griske, egoistiske og udugelige alenemødre er. Men selvfølgelig har jeg sett tråder (spesielt som omhandler barnebidrag), hvor en del har tatt fars parti. Men dette vil jo alltid være situasjonsbetinget.

[AnonymBruker]

En venninne av meg var stormende forelsket i kjæresten sin. De hadde det så bra, og de så en fremtid foran seg. Etter 1 år sammen ble hun uønsket gravid, men valgte å beholde da de hadde det så bra sammen og de bestemte seg for å flytte sammen.

22 år gammel fødte hun et barn, og alt var fortsatt bra.

Han jobbet og hun var hjemme med barnet. PLuteselig forandret han seg. Han fikk plutselige raseriutbrudd... og kastet ting ... og skremte mor og barn.

Venninnen min orket ikke mer og tok barnet og dro.

Idag lever hun trygt og godt med barnet, og når baret hennes skal besøke faren, har de besøk under oppsyn pga han er veldig utilregnelig...

[straamann]

En venninne av meg var stormende forelsket i kjæresten sin. De hadde det så bra, og de så en fremtid foran seg. Etter 1 år sammen ble hun uønsket gravid, men valgte å beholde da de hadde det så bra sammen og de bestemte seg for å flytte sammen.

22 år gammel fødte hun et barn, og alt var fortsatt bra.

Han jobbet og hun var hjemme med barnet. PLuteselig forandret han seg. Han fikk plutselige raseriutbrudd... og kastet ting ... og skremte mor og barn.

Venninnen min orket ikke mer og tok barnet og dro.

Idag lever hun trygt og godt med barnet, og når baret hennes skal besøke faren, har de besøk under oppsyn pga han er veldig utilregnelig...

Stakkars kvinner... har sett flere sånne historier.

Man blir desverre veldig sårbar når man er forelsket, ser ikke faresignalene før det er for sent.

[AnonymBruker]

Det er nok ikke mange tråder som startes for å hetse alenemødre, men gudhjelpe så mye stygt som blir sagt i andre tråder ja. Hetsing fordi de ikke valgte abort er jo en klassiker. Så kommer hetsingen fordi vi er griske osv.

[Gjest Gjest]

Fordommene finnes ikke bare her på KG. De finnes i det offentlige hjelpeapparatet også.

Ser at noen skriver at kvinnen tok med seg barnet og flyttet fra barnefaren. Det eneste stedet man har lov til å flytte med barnet, uten barnefarens samtykke, er til krisesenteret. Og da må man ha god grunn til det.

Mange av oss fortsetter å ha problemer med barnefaren etter samlivsbruddet. Hvis man har barn sammen kan han styre livet vårt helt til barna kommer i tenårene. Og noen ganger enda lenger.

Jeg råder alle mine venninner som har små problemer i ekteskapet om å prøve å løse det, for å unngå samlivsbrudd.

Jeg skulle mange ganger ønske vi var to om ansvaret. Jeg prøvde et nytt forhold en gang. Men da gjorde eksen alt for å ødelegge. I tillegg synes ikke min nye kjæreste at jeg prioriterete han høyt nok. Han valgte å trekke seg. Det var trist for barna. For de hadde blitt glad i han. Og det var trist for meg for jeg elsket han, og hadde det bra med han. Etter det har jeg valgt å være alene. Det går greit, og barna har vokst opp til å bli reflekterte og flotte unge mennesker med gode verider. Men de har bare meg. Jeg skulle ønske de hadde flere voksne som elsket dem like høyt som jeg gjør.

[Gjest TS]

Jeg er en av de heldige, som har en enormt ressurssterk familie rundt meg, altså foreldrene mine og søskenene mine. Spesielt har foreldrene mine vært til uvurderlig hjelp.

Jeg har også hatt en slik oppvekst at jeg har fått en ukuelig selvtillit, jeg vet jeg kan! Ingen skal få heve øyenbrynene sine pga meg eller barna mine.

Etter at jeg ble alenemor har jeg tatt høyere utdannelse, er nå i ferd med å ta en master i ledelse. Jeg er en av de som har klart meg veldig godt, forholdene tatt i betraktning.

Alenemødre MÅ være sterkere enn andre mødre, de må ta alle byrdene selv, all hånen og nedlatenheten. Og man skal jaggu ha sterk rygg for å bære alt. Heldigvis får vi også alle gledene, det veier stort sett opp for alt.

[makkapakka]

Jeg har stor sympati for alle alenemødre som har fått barn med en mann som viste seg å være en annen en den de trodde han var til å begynne med. Men hvorfor er det så mange som aldri gir opp håpet om at idioten skal forandre seg? Og hvorfor er det så mange som faller for sånne idioter?

jo det skal jeg fortelle deg, selv i voksen alder er det vanskelig å ta det valget og mange ressurssterke mødre har blitt knust av slike menn. Grunnen til det er at utad er denne mannen verdens mest fantastiske hjelpsomme omgjengelige og omsorgsfulle mann, mens hjemme er han et helvete å ha med å gjøre, så hjernen til ressursterke fornuftige mødre blir fucket opp med at det er dem det er noe galt med og vil prøve å rette opp sin personlighet inntil de en dag våkner opp og ser virkeligheten.