En vond tanke, litt tabubelagt :( Håper noen kan hjelpe!

[Caramba]

TS skriver at hun bare er redd for at svigerforeldrene skal bli viktigere for barna enn hennes egne foreldre. Hun går godt overens med svigers. Legitim grunn?

Det er dette jeg reagerer på, hun skriver ingenting om at svigers er så fæle, bare at hun helst vil at hennes foreldre skal ha best kontakt. Jeg skjønner ikke tankegangen, akkurat som om hennes foreldre er mer verdt?????

Hvis de er fæle mennesker, så kan man jo forstå det, men hun skriver ikke noe om det.

Jeg blir bare lei meg på svigers vegne her og synes det er leit å høre at de skal ikke få lov til å ha så nærme kontakt med barnebarna som hennes egne foreldre.

[Kamikatze]

Dette er vel bare en aktuell problemstilling om hun planlegger å skille seg fra barnets far.

[AnonymBruker]

Jeg blir litt sjokkert av tankegangen din. Tenk å ikke ønske at svigerforeldrene skal være viktige i sin egen barnebarns liv? Du er jo heldigvis litt flau over det selv også, så det er hvertfal bra.

Det er dette jeg reagerer på, hun skriver ingenting om at svigers er så fæle, bare at hun helst vil at hennes foreldre skal ha best kontakt. Jeg skjønner ikke tankegangen, akkurat som om hennes foreldre er mer verdt?????

Hvis de er fæle mennesker, så kan man jo forstå det, men hun skriver ikke noe om det.

Jeg blir bare lei meg på svigers vegne her og synes det er leit å høre at de skal ikke få lov til å ha så nærme kontakt med barnebarna som hennes egne foreldre.

Jeg har ikke skrevet at jeg ikke vil at de skal være viktige i livet til barnet mitt! Ei heller har jeg skrevet at jeg vil at mine foreldre skal være viktigere! Jeg vil gjerne at de skal være like viktige, og frykten ligger da i at siden svigerforeldrene mine bor i gangavstand så blir de viktigere.

[AnonymBruker]

Dette er vel bare en aktuell problemstilling om hun planlegger å skille seg fra barnets far.

Hvorfor det?

[AnonymBruker]

Seriøst, 10 minutters avstand? herregud, så barnslig...

Hvis det der er et problem for deg, så får du flytte da.. til et sted midt i mellom, for da blir det 5 minutter reisevei til begge.

JA, det er en lite rasjonell tanke.. må være slitsomt å ha det sånn.

Ja, godt mulig jeg er barnslig, men like fullt er det en reell tanke for meg. Og jeg kan ikke bare flytte, det kryr ikke av hus her.

[Caramba]

Jeg har ikke skrevet at jeg ikke vil at de skal være viktige i livet til barnet mitt! Ei heller har jeg skrevet at jeg vil at mine foreldre skal være viktigere! Jeg vil gjerne at de skal være like viktige, og frykten ligger da i at siden svigerforeldrene mine bor i gangavstand så blir de viktigere.

Beklager at jeg høres ut som Tante Sofie her, altså...

Jeg tror egentlig du bør prøve å glemme dette og så se det an. Besteforeldre på begge sider blir viktige for barna, det er litt oppp til dem selv egentlig. Barna har stooore hjerter og kan elske mange. Finner de kemien litt bedre med ett av besteforeldrene så er det vanskelig å styre dette. Min eldste elsker min manns mor, mens min ene yngste er vill etter min mor. Den siste elsker begge, merker ingen preferanser.

[AnonymBruker]

Er det ikke bare bra at ungen får et nært forhold til besteforeldrene sine uansett hvilken side det er? Er det slik at du ikke liker svigerforeldrene dine, dvs er du redd de blir for intense, ikke lar andre slippe til?

Jeg er litt redd for at det blir intenst å bo så nærme. Som sagt er samboeren min enebarn, og dette hennes første barnebarn. Og svigermor er veldig intens nå, og snakker om alt hun har kjøpt og alt hun skal kjøpe av leker, klær osv. Hva de skal leke sammen og gleder seg til å bruke vogna vår å trille i ofte. Kjenner på magen min hele tiden (og da mener jeg hele tiden). Hun har også begynt å tegne dukkehus som hun skal ha hos seg. Innerst inne vet jeg at dette er godt ment, men jeg føler at hun prøver å "overta" og det høres ut som hun skal være sammen med barnet hele tiden på måten hun prater. Jeg har ikke tatt det opp med henne, for jeg vil vente til barnet kommer for å se hvordan det utarter seg. Det kan jo være at det ikke blir så intenst som jeg frykter.

[AnonymBruker]

Herregud så mange sinte svar her da? Jeg skjønner godt din tanke, tenker det selv også. Ikke bare i forhold til barn, men også for min egen del, hvor ofte jeg besøker mine foreldre selv. Jeg hadde alltid trodd at jeg kom til å ha tettere kontakt med min familie enn svigers, men vi bor nærmest hans foreldre og da blir det selvfølgelig enklere "å bare stikke innom de". Vi kommer kjempegodt overens, men jeg får dårlig samvitiighet og blir lei meg når jeg ikke ser mine egne foreldre like ofte.

Føler det samme som deg på det punktet med foreldre jeg også.

[AnonymBruker]

Jeg er selv nabo til foreldrene til faren min, mens mamma sine foreldre bodde ca 20 minutter unna med bil.

Jeg var selvfølgelig veldig ofte hos farmor og farfar fordi det bare var en tur over gata, men mamma var veldig flink til å ta med med til hennes foreldre og vi var der minst en gang i uka. Selv om jeg naturlig nok var mest på besøk hos foreldrene til faren min, så er det foreldrene til moren min jeg helt klart har hatt sterkest bånd til og som jeg dro til når jeg ble eldre. Det er nå fem år siden de døde, og det går nesten ikke en dag uten at jeg savner dem! Foreldrene til faren min lever fortsatt, men jeg skal innrømme at det er sjelden jeg er på besøk selv om det bare er en tur over veien..

Jeg skjønner veldig godt tankegangen din, men det trenger ikke å ha noen ting å si

Nøyaktig sånn var det hos meg også! På en prikk! Skulle tro det var jeg som hadde skrevet det.

Men nå har jeg flyttet, og har bare én besteforelder igjen.

[AnonymBruker]

Beklager at jeg høres ut som Tante Sofie her, altså...

Jeg tror egentlig du bør prøve å glemme dette og så se det an. Besteforeldre på begge sider blir viktige for barna, det er litt oppp til dem selv egentlig. Barna har stooore hjerter og kan elske mange. Finner de kemien litt bedre med ett av besteforeldrene så er det vanskelig å styre dette. Min eldste elsker min manns mor, mens min ene yngste er vill etter min mor. Den siste elsker begge, merker ingen preferanser.

Jeg er takknemlig for synsvinkler fra alle kanter Det hjelper litt på de lite rasjonelle tankene mine.

[Ciara]

Jeg synes all besteforeldrekontakt er like viktig, og har forsøkt å se det fra barnets synsvinkel. Jeg har derfor tilrettelagt like mye for mine svigerforeldre som mine foreldre. Svigerforeldrene mine har nok tettest kontakt med barnet, fordi svigermor jobber redusert og har hatt mest tid med ham. Men han har mye glede av mine foreldre også. Det er en berikelse å se det gode forholdet de alle sammen har

[AnonymBruker]

Det hele kommer jo også an på hvor mye besteforeldrene vil han kontakt...

Vi har svigers boende 10 min unna, og mine 40 min unna. Svigers har sett barnebarnet sitt 6-7 ganger siden hun ble født. Kom ikke i 1 års bursdagen en gang.

Mens mine foreldre ser barnet hvertfall hver 14 dag, og har vært barnevakter 3-4 helger.

Så avstanden behøver nødvendig vis ikke å ha noe å si.

[Gjest frøken am]

Jeg har da heller ikke sagt at hun skrev at de er fæle!?

Jeg mener at hun har en god grunn til å være redd for dette - bare fordi hun er det! Følelser kommer og går, sånn er det bare.

Jeg skrev det jeg gjorde fordi hun fikk så mange reaksjoner som at det var ufint av henne å tenke og føle slik...

[AnonymBruker]

Jeg er litt redd for at det blir intenst å bo så nærme. Som sagt er samboeren min enebarn, og dette hennes første barnebarn. Og svigermor er veldig intens nå, og snakker om alt hun har kjøpt og alt hun skal kjøpe av leker, klær osv. Hva de skal leke sammen og gleder seg til å bruke vogna vår å trille i ofte. Kjenner på magen min hele tiden (og da mener jeg hele tiden). Hun har også begynt å tegne dukkehus som hun skal ha hos seg. Innerst inne vet jeg at dette er godt ment, men jeg føler at hun prøver å "overta" og det høres ut som hun skal være sammen med barnet hele tiden på måten hun prater. Jeg har ikke tatt det opp med henne, for jeg vil vente til barnet kommer for å se hvordan det utarter seg. Det kan jo være at det ikke blir så intenst som jeg frykter.

Å hjelpes! Må si jeg skjønner godt at du er litt bekymra. Min svigermor tok veldig av da hun fikk vite at hun skulle bli bestemor. Og det er ikke gitt at det "bare er å si fra" om hun blir for intens (som noen foreslo), min svigermor tålte ikke det, gitt! Enda budskapet ble overlevert på en svært pen måte Neida, tårer og drama. Og lite respekt for at jeg gjør ting på min måte (f.eks. syns hun det er kjemperart at jeg ikke vil være vekke fra barnet i en uke mens det bare er et halvt år gammelt, for det var jo hun med sin eldste). Hennes barn var jo sånn og sånn og gjorde sånn og sånn. Hallo, dette er ikke ditt barn! Håper inderlig det går seg til med åra, men akkurat nå er jeg sjeleglad for at det er noen timers avstand mellom oss til vanlig.

Jeg forstår bekymringa di, og jeg håper din svigermor ikke blir så kokko som min har blitt. Hvis hun er mer mottakelig for saklig innputt enn hva min er så går det nok fint. Da kan du si fra dersom det blir i overkant mye.

[AnonymBruker]

Det hele kommer jo også an på hvor mye besteforeldrene vil han kontakt...

Vi har svigers boende 10 min unna, og mine 40 min unna. Svigers har sett barnebarnet sitt 6-7 ganger siden hun ble født. Kom ikke i 1 års bursdagen en gang.

Mens mine foreldre ser barnet hvertfall hver 14 dag, og har vært barnevakter 3-4 helger.

Så avstanden behøver nødvendig vis ikke å ha noe å si.

Jeg er ganske sikker på at det ikke blir noe problem at svigers ikke vil ha kontakt, snarere tvert i mot (som skrevet i et annet innlegg om hvor intens hun er nå)

Jeg har da heller ikke sagt at hun skrev at de er fæle!?

Jeg mener at hun har en god grunn til å være redd for dette - bare fordi hun er det! Følelser kommer og går, sånn er det bare.

Jeg skrev det jeg gjorde fordi hun fikk så mange reaksjoner som at det var ufint av henne å tenke og føle slik...

Setter pris på støtten fra deg Og de trenger ikke være fæle for at jeg får denne følelsen, men intense er de!

Å hjelpes! Må si jeg skjønner godt at du er litt bekymra. Min svigermor tok veldig av da hun fikk vite at hun skulle bli bestemor. Og det er ikke gitt at det "bare er å si fra" om hun blir for intens (som noen foreslo), min svigermor tålte ikke det, gitt! Enda budskapet ble overlevert på en svært pen måte Neida, tårer og drama. Og lite respekt for at jeg gjør ting på min måte (f.eks. syns hun det er kjemperart at jeg ikke vil være vekke fra barnet i en uke mens det bare er et halvt år gammelt, for det var jo hun med sin eldste). Hennes barn var jo sånn og sånn og gjorde sånn og sånn. Hallo, dette er ikke ditt barn! Håper inderlig det går seg til med åra, men akkurat nå er jeg sjeleglad for at det er noen timers avstand mellom oss til vanlig.

Jeg forstår bekymringa di, og jeg håper din svigermor ikke blir så kokko som min har blitt. Hvis hun er mer mottakelig for saklig innputt enn hva min er så går det nok fint. Da kan du si fra dersom det blir i overkant mye.

Føler med deg! Jeg tror hun er mer mottakelig for saklig vinkling av saken hvis det blir et problem. Men tårer kommer det nok til å dukke opp der også hvis det går til det punktet at vi må si ifra

[Gjest Annaires]

Svigermor var ufattelig intens da jeg var gravid, og den første tiden da lillemor var født. Nå er jeg veldig glad for at jeg beit det i meg.

For det første; ser jo nå at hormonene herjet temmelig kraftig.

For det andre; ser jo nå (frøkna er 2,5) hvor stor resursj svigermor er for oss, og ikke minst hvor glad lillemor er i henne.

Man bruker litt tid på å finne sin plass når det kommer et nytt familiemedlem.

Ta deg sammen sier jeg! Jammen ikke lett å være svigermor. Enten så bryr man seg for øite, ellers så bryr man seg for mye.

Endret 10. september 2011 av Annaires

[Gjest Annaires]

Dobbel

Endret 10. september 2011 av Annaires

[Gjest frøken am]

Skjønner deg godt, ts. Det er tungt nok bare at de er innpåslitne!!

Endret 10. september 2011 av frøken am