Er det så illeå føde?

[pratesyk]

Jeg og mannen min har lyst på barn snart.. Jeg har slutta på pillene, så tar vi det som det kommer

Men jeg er ganske så nysgjerrig på hvordan det er å føde. Har hørt mange skrekkhistorier, så blir litt nervøs.. Har også sett en del på fødestua på tv, så før jeg i det hele tatt er blitt gravid, så tenker jeg på fødselen.

Noen som har noen historier?

Endret 24. august 2011 av pratesyk

[Gjest pysepusen]

Jeg synes ikke det var ille! Du kan jo lese flere kjekke historier her!

[FancyPants]

Det er vel helt individuelt hvordan man opplever en fødsel.

For meg var det helt forferdelig, og etterhvert ganske dramatisk, mens det for andre er noe de gjerne gjør igjen.

Man vet aldri hvordan en fødsel vil utarte seg, og heller ikke hvordan man vil takle det.

[AnonymBruker]

Jeg mener det er lurt å ikke fokusere veldig på fødselen i forkant - det er helt umulig å spå hvordan den vil bli.

MEN når det er sagt: Skjønner veldig godt at du er nysgjerrig, så her kommer litt om min fødsel:

Vannet gikk en natt (4 dager på overtid). Reiste inn for undersøkelse, men ble sendt hjem igjen for å vente 1 1/2 døgn til.

Neste natt begynte lette rier. Det var som menssmerter, bare at de gikk i regelmessige bølger. Etter 6-7 timer med stadig økende rier, dro vi til sykehuset. Skjønte lite av den rietellingen, det var så varierende, men det begynte å bli så vondt at jeg ikke ville vente.

Kom på sykehuset, husker jeg krøket meg sammen av rier i heisen til føden, satt på venterommet og pustet og krøket meg ved siden av et annet høygravid par som satt og leste avisen (hva gjør DE her, i køen???!!! husker jeg jeg tenkte temmelig irritert). hehe.

Da vi endelig fikk komme inn, hadde jeg 7,5 cm åpning. "Dette kommer til å gå fort", sa jordmor. Jeg tenkte at det ikke var noen sak å føde, jeg trenger i allefall ikke epidural! Riene var der, det var litt vondt, men det gikk greit å bare puste seg gjennom dem.

Men så stoppet det helt opp, ungen kom ikke lenger ned, ble sittende fast ganske langt oppi, og jeg hadde full åpning i et par timer. Riene haglet, men aldri pressrier eller noen som helst pressetrang. Jeg ba om epidural, etter å ha gitt opp å klare dette selv. Anestesilegen var opptatt med et par hastekeisersnitt foran meg i køen, og det var en lang time å vente, husker ikke helt hvordan jeg kom meg igjennom det. Men hjertelyden gikk ned på barnet, og det stormet inn grønnkledde leger og gjenopplivingsutstyr, husker jeg spurte mye, men ingen svarte meg, og jeg følte litt at jeg ikke var "med" men så på dette som en film. Etter å ha klippet og dratt og halt med en tang, fikk de ut ungen. Det var fremdeles litt uvirkelig for meg, jeg hadde jobbet så lenge med å puste og konsentrere meg at jeg hadde nesten glemt at det var en unge som skulle komme...

Det er uansett en heftig opplevelse. Men den varer relativt kort tid, heldigvis. Og det er bare å hoppe i det og ikke tenke for mye på det hvis man vil ha barn...

[sjøhest]

Du vet ikke hvordan det blir eller hvordan DU takler det, så ikke hør for mye på andre :-)

Min fødsel begynte med rier kl 12 på dagen, de var helt greie i ca. en time, da kjørte vi til sykehuset. Kom inn og syns det var forferdelig vondt, og spurte om epidural. Ble sjekka og hadde 6 cm åpning allerede, og da mente de jeg ikke trengte epidural, men jeg fikk et stikk i ryggen med en engangsdose med bedøvelse. Så da hadde jeg det greit i en liten time, så var det påan igjen. Jeg klarte ikke holde meg selv oppe når det kom en ri, så jeg måtte være i sykehussenga. Ca. halv 6 sa de jeg skulle presse, selv om jeg ikke kjente trang. Brukte lystgass mye, mest for å prøve å holde inne mine ville hyl.. Akkurat pressingen var ufattelig vond, og jeg brukte over 1,5 time på det (det er IKKE vanlig). Så kom jenta endelig ut. Hun var varm og deilig og verdens søteste selvfølgelig. Jeg revna litt, så måtte sy noen sting.

Lykke til når den tid kommer ;-)

[agy]

Jeg mener det er lurt å ikke fokusere veldig på fødselen i forkant - det er helt umulig å spå hvordan den vil bli.

MEN når det er sagt: Skjønner veldig godt at du er nysgjerrig, så her kommer litt om min fødsel:

Vannet gikk en natt (4 dager på overtid). Reiste inn for undersøkelse, men ble sendt hjem igjen for å vente 1 1/2 døgn til.

Neste natt begynte lette rier. Det var som menssmerter, bare at de gikk i regelmessige bølger. Etter 6-7 timer med stadig økende rier, dro vi til sykehuset. Skjønte lite av den rietellingen, det var så varierende, men det begynte å bli så vondt at jeg ikke ville vente.

Kom på sykehuset, husker jeg krøket meg sammen av rier i heisen til føden, satt på venterommet og pustet og krøket meg ved siden av et annet høygravid par som satt og leste avisen (hva gjør DE her, i køen???!!! husker jeg jeg tenkte temmelig irritert). hehe.

Da vi endelig fikk komme inn, hadde jeg 7,5 cm åpning. "Dette kommer til å gå fort", sa jordmor. Jeg tenkte at det ikke var noen sak å føde, jeg trenger i allefall ikke epidural! Riene var der, det var litt vondt, men det gikk greit å bare puste seg gjennom dem.

Men så stoppet det helt opp, ungen kom ikke lenger ned, ble sittende fast ganske langt oppi, og jeg hadde full åpning i et par timer. Riene haglet, men aldri pressrier eller noen som helst pressetrang. Jeg ba om epidural, etter å ha gitt opp å klare dette selv. Anestesilegen var opptatt med et par hastekeisersnitt foran meg i køen, og det var en lang time å vente, husker ikke helt hvordan jeg kom meg igjennom det. Men hjertelyden gikk ned på barnet, og det stormet inn grønnkledde leger og gjenopplivingsutstyr, husker jeg spurte mye, men ingen svarte meg, og jeg følte litt at jeg ikke var "med" men så på dette som en film. Etter å ha klippet og dratt og halt med en tang, fikk de ut ungen. Det var fremdeles litt uvirkelig for meg, jeg hadde jobbet så lenge med å puste og konsentrere meg at jeg hadde nesten glemt at det var en unge som skulle komme...

Det er uansett en heftig opplevelse. Men den varer relativt kort tid, heldigvis. Og det er bare å hoppe i det og ikke tenke for mye på det hvis man vil ha barn...

Dette var ganske likt min opplevelse. Ble dramatisk med masse leger, lav hjerterytme, vakuum og klipping! Men før det var fødselen mye verre, hadde intense smerter i 15 timer, greide ikke engang å kjenne hva som var rier eller ikke, var konstant vondt, og jeg lå på gulvet og var helt borte. Mannen min masserte korsryggen min. De mente jeg hadde det så vondt fordi vannet mitt gikk før jeg i det hele tatt var noe som helst moden. Var 15 dager på overtid... Nå skal jeg føde igjen iløpet av 3.5 uke, GULP!

[Klematis]

Jeg mener det er lurt å ikke fokusere veldig på fødselen i forkant - det er helt umulig å spå hvordan den vil bli.

MEN når det er sagt: Skjønner veldig godt at du er nysgjerrig, så her kommer litt om min fødsel:

Vannet gikk en natt (4 dager på overtid). Reiste inn for undersøkelse, men ble sendt hjem igjen for å vente 1 1/2 døgn til.

Neste natt begynte lette rier. Det var som menssmerter, bare at de gikk i regelmessige bølger. Etter 6-7 timer med stadig økende rier, dro vi til sykehuset. Skjønte lite av den rietellingen, det var så varierende, men det begynte å bli så vondt at jeg ikke ville vente.

Kom på sykehuset, husker jeg krøket meg sammen av rier i heisen til føden, satt på venterommet og pustet og krøket meg ved siden av et annet høygravid par som satt og leste avisen (hva gjør DE her, i køen???!!! husker jeg jeg tenkte temmelig irritert). hehe.

Da vi endelig fikk komme inn, hadde jeg 7,5 cm åpning. "Dette kommer til å gå fort", sa jordmor. Jeg tenkte at det ikke var noen sak å føde, jeg trenger i allefall ikke epidural! Riene var der, det var litt vondt, men det gikk greit å bare puste seg gjennom dem.

Men så stoppet det helt opp, ungen kom ikke lenger ned, ble sittende fast ganske langt oppi, og jeg hadde full åpning i et par timer. Riene haglet, men aldri pressrier eller noen som helst pressetrang. Jeg ba om epidural, etter å ha gitt opp å klare dette selv. Anestesilegen var opptatt med et par hastekeisersnitt foran meg i køen, og det var en lang time å vente, husker ikke helt hvordan jeg kom meg igjennom det. Men hjertelyden gikk ned på barnet, og det stormet inn grønnkledde leger og gjenopplivingsutstyr, husker jeg spurte mye, men ingen svarte meg, og jeg følte litt at jeg ikke var "med" men så på dette som en film. Etter å ha klippet og dratt og halt med en tang, fikk de ut ungen. Det var fremdeles litt uvirkelig for meg, jeg hadde jobbet så lenge med å puste og konsentrere meg at jeg hadde nesten glemt at det var en unge som skulle komme...

Det er uansett en heftig opplevelse. Men den varer relativt kort tid, heldigvis. Og det er bare å hoppe i det og ikke tenke for mye på det hvis man vil ha barn...

Bortsett fra at jeg aldri ba om epidural (fødte på fødested uten den muligheten) høres dette helt identisk ut med min fødsel! Allikevel er jeg ikke skremt og skal i gang igjen om 6 mnd

[pratesyk]

Jeg mener det er lurt å ikke fokusere veldig på fødselen i forkant - det er helt umulig å spå hvordan den vil bli.

MEN når det er sagt: Skjønner veldig godt at du er nysgjerrig, så her kommer litt om min fødsel:

Vannet gikk en natt (4 dager på overtid). Reiste inn for undersøkelse, men ble sendt hjem igjen for å vente 1 1/2 døgn til.

Neste natt begynte lette rier. Det var som menssmerter, bare at de gikk i regelmessige bølger. Etter 6-7 timer med stadig økende rier, dro vi til sykehuset. Skjønte lite av den rietellingen, det var så varierende, men det begynte å bli så vondt at jeg ikke ville vente.

Kom på sykehuset, husker jeg krøket meg sammen av rier i heisen til føden, satt på venterommet og pustet og krøket meg ved siden av et annet høygravid par som satt og leste avisen (hva gjør DE her, i køen???!!! husker jeg jeg tenkte temmelig irritert). hehe.

Da vi endelig fikk komme inn, hadde jeg 7,5 cm åpning. "Dette kommer til å gå fort", sa jordmor. Jeg tenkte at det ikke var noen sak å føde, jeg trenger i allefall ikke epidural! Riene var der, det var litt vondt, men det gikk greit å bare puste seg gjennom dem.

Men så stoppet det helt opp, ungen kom ikke lenger ned, ble sittende fast ganske langt oppi, og jeg hadde full åpning i et par timer. Riene haglet, men aldri pressrier eller noen som helst pressetrang. Jeg ba om epidural, etter å ha gitt opp å klare dette selv. Anestesilegen var opptatt med et par hastekeisersnitt foran meg i køen, og det var en lang time å vente, husker ikke helt hvordan jeg kom meg igjennom det. Men hjertelyden gikk ned på barnet, og det stormet inn grønnkledde leger og gjenopplivingsutstyr, husker jeg spurte mye, men ingen svarte meg, og jeg følte litt at jeg ikke var "med" men så på dette som en film. Etter å ha klippet og dratt og halt med en tang, fikk de ut ungen. Det var fremdeles litt uvirkelig for meg, jeg hadde jobbet så lenge med å puste og konsentrere meg at jeg hadde nesten glemt at det var en unge som skulle komme...

Det er uansett en heftig opplevelse. Men den varer relativt kort tid, heldigvis. Og det er bare å hoppe i det og ikke tenke for mye på det hvis man vil ha barn...

uff ja det hørtes ut som en dramatisk fødsel. Ja jeg prøver å ikke tenke på det så mye. Som dere sier så vet man jo ikke hvordan jeg vil oppleve det, men klarer ikke slutte å grue meg litt uansett..

[pratesyk]

Jeg tenker også at hvis det hadde vært såå ille, så hadde vel ikke noen fått 5-6 unger? Eller er det fordi man glemmer smertene kanskje...?

De sier jo også at man glemmer all smerte med en gang barnet blir lagt på brystet ditt, stemte dette for dere?

[sjøhest]

Jeg tenker også at hvis det hadde vært såå ille, så hadde vel ikke noen fått 5-6 unger? Eller er det fordi man glemmer smertene kanskje...?

De sier jo også at man glemmer all smerte med en gang barnet blir lagt på brystet ditt, stemte dette for dere?

Nei, det stemte ikke for meg, men vet at mange sier det :-)

Men jo, man er nok designa fra naturens side til å glemme smertene. Ellers hadde vel alle bare fått et barn..

[Ciara]

Ja, jeg synes det er så ille å føde. Men den gode nyheten er at man klarer det, og babyen er verdt alt det vonde og mer til. Jeg er heller ikke redd for neste fødsel, for jeg vet at jeg holder det ut og barnet som sagt er verdt det.

[sol i sinnet]

Ja, det er vondt.. men jeg taklet det helt fint

Hadde gledet meg til neste gang.. fødselen var laaaaaang & fin, men morslykken uteble litt!!

Jeg så og så.. men kjente ikke det helt store de første dagene!

Men det kom etterhvert

[O'hara]

Vondt ja, men som jordmoren min sa til meg, dette er ikke sånn vondt uten mål og mening liksom, man ser resultater av disse vondtene.

Så nei, det er ikke så ille. Men ja, det er slitsomt og til tider er det ganske store smerter.

Jeg havnet på operasjonsbordet rett etter fødselen, så jeg husker ikke så mye av følelsen når frøkna ble lagt på brystet mitt.

[Lyra]

På spørsmålet om det virkelig er så jævlig vondt eller om det går greit så sier jeg ja til begge deler. Jeg syns det var fryktelig vondt, men jeg tenkte aldri tanken at jeg ville dø eller at jeg ikke kom til å klare det. Jeg hadde en ekstremt intens og rask fødsel da, så det gikk veldig kjapt, men til gjengjeld hadde jeg kun et par minutters opphold mellom hver ri fra den første rien. Uansett er det så inderlig verdt det. Selv de lengste fødslene varer jo bare en brøkdel av tiden til livet du får med barnet i ettertid. Jeg erklærte til og med at dette skule jeg klare igjen, kun 4 timer etter jeg hadde født

[Sophie-Ann]

Nei, det er ikke ille å føde, jeg har født to barn uten noen form for smertestillende og begge gangene gikk det raskt og greit. Hvis du er frisk og svangerskapet forløper normalt, er det ingen grunn til å grue seg.

[Arkana]

Jeg synes det er forferdelig, men jeg har nå to barn og ønsker meg en til, så det er ikke som om det skremmer meg fra å få de barna jeg ønsker meg.

Jeg har hatt to veldig forskjellige fødsler. Nr 1 varte 16 timer. Jeg fikk stormrier, altså uten pause, ganske tidlig og etter åtte timer slik med veldig sakte framgang foreslo jordmor epidural som jeg veldig gjerne takket ja til. Jeg hadde ikke pressrier og måtte presse på pur vilje. Det endte med at babyen måtte tas med vakuum og tang fordi de mistenkte fosterasfyksi (han hadde det heldigvis helt fint viste det seg) og de måtte få ham raskt ut. Jeg ble klippet, men fikk dessverre i tillegg en tredjegrads ruptur som jeg måtte rett på operasjonssal for å sy, og jeg hadde store smerter i flere uker etterpå (slike rupturer er ikke vanlig da, så ikke noe de fleste trenger å bekymre seg for).

Jeg grudde meg naturlig nok til fødsel nr 2, men etter å ha laget en fødselsplan med legen føltes det greit å føde igjen. Denne gangen ble det en styrtfødsel på bare 2 timer fra første ri. Som første gang hadde jeg stormrier uten pause nesten fra start. Det var ikke tid til smertestillende, annet enn at jeg prøvde noen drag med lystgass som ikke gav meg noen effekt. Jeg hadde gode pressrier og presset vel i 10 minutter før han var ute. Jeg fikk en liten ruptur, men hadde ingen av plagene i etterkant som jeg hadde sist. Jeg synes det var forferdelig likevel, men er veldig glad det var så raskt over og jeg håper jeg får en slik fødsel neste gang også.

Alle opplever fødsler ulikt. Mamma bedyrer at hun ikke syntes det var særlig vondt, bare slitsomt, mens jeg synes smertene var helt forferdelige. Du kan ikke vite på forhånd hva du vil synes, men de aller fleste har mer enn ett barn så det sier vel litt om at vi i bunn og grunn takler det ganske greit uansett hvordan det går.

[Katriine]

Det var langt i fra så ille som jeg hadde trodd, heldigvis!! Fødte uten noe som helst smertestillende, og det gikk helt fint

[pratesyk]

Ok, det er jo betryggende å høre da

Jeg er heldigvis frisk, så får håpe det ikke blir så grusomt.. Men som sagt, så er jeg ikke gravid enda Men håper jeg er det snart

[Carrot]

Tja, det kommer vel ann på det da...

Min første fødsel varte i 52 timer og var et rent helvete hvor alt gikk galt, mens den andre varte i ti timer og alt gikk etter boken....

[Paprica]

Har opplevd to helt forskjellige fødsler jeg også, en lang og vanskelig, og en kort og god. Uansett - det går stort sett bra med de aller fleste, og er ikke noe å bekymre seg mye for. Tror jeg gjelder å ha riktig innstilling: Dette har kvinner gjort i tusenvis av år, kroppen er skapt for å kunne klare det, og det kommer noe fint ut av smertene!