Den store samtalen

[Steinar40]

Det hender, rett som det er, at jeg ikke skjønner et kvidder av hva du sier

Hva er det du ikke forstår?

[Gjest Passing by]

Den store samtalen er vel en samtale som går over tid, og ikke noe man har avtalt å ha på et spesifikt tidspunkt med en liste over kvaliteter og verdier man ser for seg må til for at det skal bli et fullverdig forhold. Men felles verdier er viktig, samt toleranse og respekt for at man er to individer i et forhold, vi blir jo ikke til en person fordi om vi har blitt et par. Om han sier at han ikke kan leve uten meg så ser jeg på det som en form for kjærlighetserklæring, de fleste av oss klarer jo fint å leve uten den andre når det kommer til stykket. Men personer som har opplevd at den andre truer med selvmord hvis de blir forlatt vil helt klart se annerledes på det, kjenner noen som har opplevd det.

Like barn leker best, jo det er vel en fordel med like verdier på det som er viktig som f.eks. troskap, barn, økonomi, livssyn o.a. men også like barn må inngå kompromisser på noen områder. For par er ikke like på alle områder, de kan ha forskjellige hobbyer og da blir det gjerne å inngå kompromisser om hvor mye tid og kanskje penger de kan bruke på hobbyene sine. Julefeiring er gjerne et område hvor det inngås kompromisser, hvor skal julen feires? Hos hans familie eller hennes, annenhver jul her og der eller skal vi lage vår egen jul og invitere familien til oss? Det er flere avgjørelser som blir tatt underveis og som ikke er en del av noen stor samtale til å begynne med.

Jeg var veldig bastant da jeg var yngre, var ikke grenser for hvor bestemt jeg var på enkelte ting, hadde veldig bestemte oppfatning om hva jeg forventet av et forhold. Men tiden gikk og erfaringene kom og med det så endret min bastante oppfatning av livet seg betraktelig på enkelte områder. Det er veldig lett å si hva slags mor man skal være før man har fått barn, og hvordan man skal forholde seg til utroskap før man selv opplever at den andre er utro.

[Steinar40]

Den store samtalen er vel en samtale som går over tid, og ikke noe man har avtalt å ha på et spesifikt tidspunkt med en liste over kvaliteter og verdier man ser for seg må til for at det skal bli et fullverdig forhold. Men felles verdier er viktig, samt toleranse og respekt for at man er to individer i et forhold, vi blir jo ikke til en person fordi om vi har blitt et par. Om han sier at han ikke kan leve uten meg så ser jeg på det som en form for kjærlighetserklæring, de fleste av oss klarer jo fint å leve uten den andre når det kommer til stykket. Men personer som har opplevd at den andre truer med selvmord hvis de blir forlatt vil helt klart se annerledes på det, kjenner noen som har opplevd det.

Like barn leker best, jo det er vel en fordel med like verdier på det som er viktig som f.eks. troskap, barn, økonomi, livssyn o.a. men også like barn må inngå kompromisser på noen områder. For par er ikke like på alle områder, de kan ha forskjellige hobbyer og da blir det gjerne å inngå kompromisser om hvor mye tid og kanskje penger de kan bruke på hobbyene sine. Julefeiring er gjerne et område hvor det inngås kompromisser, hvor skal julen feires? Hos hans familie eller hennes, annenhver jul her og der eller skal vi lage vår egen jul og invitere familien til oss? Det er flere avgjørelser som blir tatt underveis og som ikke er en del av noen stor samtale til å begynne med.

Jeg var veldig bastant da jeg var yngre, var ikke grenser for hvor bestemt jeg var på enkelte ting, hadde veldig bestemte oppfatning om hva jeg forventet av et forhold. Men tiden gikk og erfaringene kom og med det så endret min bastante oppfatning av livet seg betraktelig på enkelte områder. Det er veldig lett å si hva slags mor man skal være før man har fått barn, og hvordan man skal forholde seg til utroskap før man selv opplever at den andre er utro.

Ja, man ser det jo selvfølgelig an hvordan det hele utvikler seg over tid. F.eks om man klarer å kommunisere og samarbeide.

Men på et eller annet tidspunkt blir man også enige om å satse på hverandre. Eller ikke satse. Dette er vel den store samtalen i mine øyne.

En del blir forøvrig også overrasket over at de selv kunne være utro. Men det er nok som regel betydelig lettere å akseptere utroskap når man gjør alle feilene selv. Spesielt når man kommer seg unna med det.

Egentlig er det litt merkelig at ungdom flest er så bastante når det er åpenbart at de ikke har peiling på det meste. Men det er vel akkurat der problemet ligger - at de ikke vet bedre.

Selv er jeg faktisk betydelig mer bastant nå enn jeg var tidligere - nettopp fordi jeg nå vet betydelig bedre

Endret 19. august 2011 av Steinar40

[Suzy]

Selv er jeg faktisk betydelig mer bastant nå enn jeg var tidligere - nettopp fordi jeg nå vet betydelig bedre

Det sier jo akkurat det motsatte - nemlig at du har blitt mindre klok med alderen.

Modne mennesker innser at de ikke vet alt og ikke har opplevd alt og at det finnes andre virkeligheter i andres liv enn sitt eget.

[Steinar40]

Det sier jo akkurat det motsatte - nemlig at du har blitt mindre klok med alderen.

Modne mennesker innser at de ikke vet alt og ikke har opplevd alt og at det finnes andre virkeligheter i andres liv enn sitt eget.

Har jeg sagt noe om at jeg ikke også vet dette?

[Suzy]

Har jeg sagt noe om at jeg ikke også vet dette?

Ja

[Steinar40]

Ja

Nei.

[Gjest Katten.]

Nei.

Jo.

[Steinar40]

Jo.

Påstander mot påstander. Helt meningsløst uten fakta på bordet.

Og den tiltalte er da alltid uskyldig inntil det motsatte er bevist hehe

[Gjest Purple Haze]

Du skrev at du ikke er interessert i å bli kneblet av dårlig samvittighet hvis forholdet røk.

Jeg mente at jeg ønsker ikke å bli bundet i et forhold ut fra samvittighet. Hvis partneren min sa at han ikke kunne leve uten meg, er man jo forpliktet til å holde sammen samme pokker, for ellers kan den andre gå hen og dø av lengsel og smerte. Det ansvaret vil jeg ikke ha. Jeg mener fortsatt at den som sier en ikke kan leve uten den andre, lyver. Som tidligere nevnt, folk overlever sine egne barn også, og livet går faktisk videre. Jeg ser ikke på frasen "jeg kan ikke leve uten deg" som en kjærlighetsærklæring.

Når det gjelder "den store samtalen" - her har vi ikke hatt den, men vi har hele tiden snakket sammen om alt mellom himmel og jord. Blitt kjent, blitt forelsket, funnet ut av det man trenger å finne ut av for å vite at vi ville satse på hverandre. Vi trengte ikke sette oss ned å ta "PRATEN" for å finne ut av veien videre. Veien blir til mens man går.

Men nå var ingen av oss gift med noen andre da vi ble sammen, så det gjorde saken litt mindre komplisert.

[Sunchild]

Tror vi hadde "den store samtalen" etter ca en uke, der han spurte hvor gammel jeg var og jeg spurte om han hadde vært gift eller hadde unger. Så det var vel de "no-go" punktene vi så for oss. Siden vi allerede likte hverandre ellers og ingen av svarene var avskrekkende, så var det bare å kjøre på.

[Gjest BettyBoop28]

Tror vi hadde "den store samtalen" etter ca en uke, der han spurte hvor gammel jeg var og jeg spurte om han hadde vært gift eller hadde unger. Så det var vel de "no-go" punktene vi så for oss. Siden vi allerede likte hverandre ellers og ingen av svarene var avskrekkende, så var det bare å kjøre på.

Hmm dere visste ikke hvor gamle dere var før etter en uke?

[Sunchild]

Nøyaktig, nei - er det egentlig et naturlig tema å ta opp veldig tidlig? Tok faktisk lenger før han fikk med seg navnet mitt... Vi hadde da atskillig mer interessante ting å prate om

[Gjest BettyBoop28]

Nøyaktig, nei - er det egentlig et naturlig tema å ta opp veldig tidlig? Tok faktisk lenger før han fikk med seg navnet mitt... Vi hadde da atskillig mer interessante ting å prate om

Vet ikke trodde det. Alderen min er en av de første tingene jeg informerer om.

[Suzy]

Påstander mot påstander. Helt meningsløst uten fakta på bordet.

Og den tiltalte er da alltid uskyldig inntil det motsatte er bevist hehe

Fakta finnes over hele singelforumet

[Steinar40]

Jeg mente at jeg ønsker ikke å bli bundet i et forhold ut fra samvittighet. Hvis partneren min sa at han ikke kunne leve uten meg, er man jo forpliktet til å holde sammen samme pokker, for ellers kan den andre gå hen og dø av lengsel og smerte. Det ansvaret vil jeg ikke ha. Jeg mener fortsatt at den som sier en ikke kan leve uten den andre, lyver. Som tidligere nevnt, folk overlever sine egne barn også, og livet går faktisk videre. Jeg ser ikke på frasen "jeg kan ikke leve uten deg" som en kjærlighetsærklæring.

Hvis man tar dette utsagnet helt bokstavelig så vil det være å lyve i de aller fleste tilfeller. Selv om det også forekommer unntak der folk faktisk begår selvmord. Ikke mye artig for noen vil jeg tro.

Fra min side vil det imidlertid være en slags kjærlighetserklæring som viser mine følelser for vedkommende; altså uten at det skal tas helt bokstavelig.

Regner med å overleve et brudd, men det vil føles som noe dritt egentlig - for å si det med litt andre ord

Når det gjelder "den store samtalen" - her har vi ikke hatt den, men vi har hele tiden snakket sammen om alt mellom himmel og jord. Blitt kjent, blitt forelsket, funnet ut av det man trenger å finne ut av for å vite at vi ville satse på hverandre. Vi trengte ikke sette oss ned å ta "PRATEN" for å finne ut av veien videre. Veien blir til mens man går.

Men nå var ingen av oss gift med noen andre da vi ble sammen, så det gjorde saken litt mindre komplisert.

Ja, det blir faktisk en veldig vesentlig forskjell. Ingen grunn til å tvile på det.

Endret 21. august 2011 av Steinar40

[Kråkesaks]

Alder og hvor mange barn han hadde fikk jeg vite første kvelden. Det viktige derfra var å få vite at han faktisk var skilt, om han ville ha flere barn, om vi hadde felles innteresser, tanker om fremtid og ellers om vi faktisk trivdes med hverandre.

[pøbelsara]

Hvis man tar dette utsagnet helt bokstavelig så vil det være å lyve i de aller fleste tilfeller. Selv om det også forekommer unntak der folk faktisk begår selvmord. Ikke mye artig for noen vil jeg tro.

Fra min side vil det imidlertid være en slags kjærlighetserklæring som viser mine følelser for vedkommende; altså uten at det skal tas helt bokstavelig.

da vil jeg foreslå at du heller skal si "Jeg vil ikke leve livet mitt uten deg". Det høres litt bedre ut.

[Steinar40]

da vil jeg foreslå at du heller skal si "Jeg vil ikke leve livet mitt uten deg". Det høres litt bedre ut.

Har du ikke sett og hørte på denne? hehe

Endret 21. august 2011 av Steinar40

[jente-23]

interessant lesing!

Vel..jeg har en samboer på andre året, men nå har ikke vi hatt den store samtalen. Vi har lært hverandre å kjenne da vi har kjent hverandre noen år, før vi ble sammen. Vi trives bare utrolig godt sammen og har samme verdier, religion og interesser og samhandler godt i hverdagen. Vi sier stadig at vi ikke kan leve uten hverandre begge to, for jeg (eller han) har aldri møtt noen som er som han(eller meg). Vi har begge slitt med ting i fortiden som har kommet opp etterhvert. Men vi støtter hverandre uansett.

Jeg er nettopp sammen med han fordi jeg ønsker å dele min hverdag med han og derfor kan jeg si at livet ville hvertfall blitt utrolig trist og deprimerende uten ham. (uten at jeg kom til å ta livet av meg, noe jeg ikke tror han ville heller.) Vi vil ihvertfall jobbe med forholdet for at det skal funke.