Sorg og sykmelding

[Vera Vinge]

Hva er det vi er så redde for? Å gråte på jobb? At noen skal se at vi faktisk er mennesker med følelser? Derfor er det best å sitte hjemme og gråte for seg selv?

Jeg har opplevd å sitte på jobb når tankene og savnet er så tungt at jeg har måttet gå inn på toalettet for å få noen minutter for meg selv .. Men hva gjør det? Tørke tårer, ta kaldt vann i ansiktet og så gå ut og snakke med folk igjen, ta en kopp kaffe med en god kollega kan gjøre underverker.

Det virker tydeligvis frekt og sårende på deg at jeg sier at folk har ikke vondt av å jobbe bortsett fra om de er så syke at de ikke er istand til det selvsagt. Men da er de syke, enten fysisk eller psykisk. Ikke på grunn av sorg i seg selv.

Folk er litt merkelige ifm dødsfall hvor nære venner og bekjente er pårørende. Man unngår ofte den sørgende, folk sender blomster og kort mens det folk ofte trenger er en trøstende hånd og tid til å få snakke om den som er død og hvordan det føles for den som er igjen. Da min mor døde ung, brått og uventet så opplevde jeg at svært få turde ta kontakt med meg personlig. De sendte blomster og kort med dikt og trøstende ord, fikk diger oppsats fra jobben .. men ingen kom hjem til meg de to dagene jeg var hjemme. Jeg hadde bare min nærmeste familie å snakke med ... helt til jeg selv tok initiativet og ringte en venninne.

Derfor er jeg sikker på at det å gå på jobb den tredje dagen var den beste løsningen overhode for mitt vedkommende. Folk omgår gjerne den sørgende, man er livredd for å gjøre sorgen verre og forstyrre noen i sorg. For den sørgende så er det ord og kontakt med folk som er den beste medisinen som oftest.

For å ta det først, så ble ikke jeg personlig såret av det du skrev. Hvis du leste det jeg skrev, så skrev jeg tvert i mot at jeg har forholdt meg til vanskelige ting på lignende måte som du har gjort - nettopp ved å være i jobb (nå skal det sies at jeg verken har mistet foreldre eller barn, men alle har vi vel opplevd andre vanskelige ting). Det jeg reagerer på, er at det av noen her fremstilles som svaret for alle.

Er ellers enig i mye av det du skriver. Noen ganger er det nettopp støtte man trenger, og har man gode kollegaer kan det beste være å komme seg på jobb raskt. Men så er det også viktig å huske på at ikke alle har jobber der det er enkelt å fungere dårlig og/eller gråte ukontrollert foran kunder eller andre man må forholde seg til. Kan man tilrettelegge arbeidet en periode er det det beste, men det er ikke alltid det går og man kan få den uheldige effekten av mislykkethet man ikke trenger når man allerede er langt nede (dersom det virkelig ikke går og det er veldig synlig).

[Gjest Blondie65]

Jeg tror det er viktig å være klar over at hele sykelønns og sykemeldingsordningen er under angrep. Svært mange ønsker å innføre karensdager (at man ikke får betalt de første dagene man er syk). I dette lyset er det svært viktig å fokusere på hva det vil si å være syk - det vil si arbeidsufør - for en kortere eller lengre periode.

I større og større grad er det krav og pålegg til arbeidsgiver om tilrettelegging av arbeidet slik at personer med en grad av restarbeidsevne kan fortsette å arbeide. F.eks. at dersom man er ute av seg grunnet sorg så kan man bli skjermet fra kunder. Eller at man kan arbeide i halvt tempo i en periode.

Det er viktig å ha klart for seg at man har inngått en kontrakt om å arbeide heltid eller deltid. Det å være 100 % sykemeldt eller egenmeldt syk fra denne jobben skal være et sjeldent unntak. Det å være langtidssykemeldt skal være et enda sjeldnere unntak.

Det er derfor min helt klare mening at å tilrettelegge arbeidet og jobbsituasjonen slik at den sørgende kan gå på jobb, men bli skjermet fra de mest krevende og utadvendte oppgavene eller få mulighet til å slakke litt på tempoet, er bedre enn å sykeliggjøre de såkalte "normale" sorgreaksjoner. Ingenting er egentlig normalt eller unormalt når det gjelder sorg, men det mer normale er at det blir lettere og mindre tungt etter kort tid når det umiddelbare sjokket av hendelsen har lagt seg. Noen tar dette ekstra tungt og bruker noe lengre tid på å komme i gjenge igjen. Noen andre går videre til depresjon. Skal alle som opplever sorg og føler behov for ekstra tid sykemeldes? Ja jeg vet det er legen som bestemmer, men han må jo ta en subjektiv vurdering av det pasienten forteller. "Jeg sørger - sykemeld meg!" - jeg unner ingen lege å få denne i fanget.

[AnonymBruker]

Sorg er ingen sykdom. Men man kan bli (psykisk) syk av sorg. Så jeg klarer ikke helt å se at man ikke fanger opp de som blir (p)syke av sorg med dagens regelverk.

Og jo, en sorgdiagnose vil være en psykisk diagnose. Den er jo slett ikke somatisk. Så man vil vel kunne slite like mye med forsikringsselskapene om "akutt sorg" eller "langvarig, tung sorg" ble vanlige diagnoser. Da de jo vil være sidestilte med depresjonsdiagnoser.

Noe av problemet i etterkant av Utøya, er vel at leger finner på sykemeldingsgrunnlag for foreldre med traumatiserte og/eller skadde tenåringer. Men har man syke barn skal man jo strengt tatt bruke av ferien sin eller ta ubetalt fri. Og det blir helt feil å misbruke regelverket på denne måten: Man sykemelder helt friske mennesker for at de skal kunne ha omsorg for syke mennesker.

[Gjest Jytte]

Sorg er ingen sykdom. Men man kan bli (psykisk) syk av sorg. Så jeg klarer ikke helt å se at man ikke fanger opp de som blir (p)syke av sorg med dagens regelverk.

Og jo, en sorgdiagnose vil være en psykisk diagnose. Den er jo slett ikke somatisk. Så man vil vel kunne slite like mye med forsikringsselskapene om "akutt sorg" eller "langvarig, tung sorg" ble vanlige diagnoser. Da de jo vil være sidestilte med depresjonsdiagnoser.

Noe av problemet i etterkant av Utøya, er vel at leger finner på sykemeldingsgrunnlag for foreldre med traumatiserte og/eller skadde tenåringer. Men har man syke barn skal man jo strengt tatt bruke av ferien sin eller ta ubetalt fri. Og det blir helt feil å misbruke regelverket på denne måten: Man sykemelder helt friske mennesker for at de skal kunne ha omsorg for syke mennesker.

Helt enig meg deg.

Det er nettopp derfor NHO og LO går ut og sier at bedriftene skal vise stor velvillighet for velferdspermisjoner til de som trenger ekstra omsorg i denne tiden.