Sorg og sykmelding

[minienthe]

sorg burde absolutt vært sykemeldingsgrunn i mine øyne. en i familien mistet samboer i brå ulykke og gikk rett i kjelleren, ble sykemeldt på psykisk grunnlag fordi personen absolutt ikke var i stand til å utføre arbeid.

noen år senere fikk personen problemer i forhold til forsikringer pga denne sykemeldingen og kan per i dag aldri få f.eks uføreforsikring.

[AnonymBruker]

noen år senere fikk personen problemer i forhold til forsikringer pga denne sykemeldingen og kan per i dag aldri få f.eks uføreforsikring.

Jeg har hatt diganose depresjon, og får i dag uføreforsikring med en årspremie på 3000 som er ganske dyrt, i tillegg regnes ikke uføreforsikringen dersom jeg blir ufør på psykisk grunnlag. Forsikring får man, men den blir dyr og det er begrensninger knyttet til den.

[AnonymBruker]

Jeg fikk velferdspermisjon fra jobben da jeg mistet en veldig nær person, var veldig takknemlig for det.

Dersom jeg ikke hadde blitt tilbudt dette så hadde jeg nok gått på jobb - hadde aldri gått til legen og fått sykemelding.

Jeg var ung student, og gikk gjennom et krefthelvete med min samboer som endte med død. Ikke bare døde han, men 2 andre nære familiemedlemmer 6 mnd før, og 11 mnd etter han.

Jeg fikk ingen hjelp, ingen forståelse, det finnes ingen økonomiske ordninger for en i en slik situasjon.

Og jeg hadde ikke kunnet gå på jobb eller ta eksamen om det så sto om livet mitt.

[Gjest Vampen]

Jeg fikk velferdspermisjon fra jobben da jeg mistet en veldig nær person, var veldig takknemlig for det.

Dersom jeg ikke hadde blitt tilbudt dette så hadde jeg nok gått på jobb - hadde aldri gått til legen og fått sykemelding.

Mennesker er forskjellig OG situasjoner er forskjellig. Jeg har mistet nære hvor jeg har sørget og være trist, men fortsatt fungert i den grad at jeg kunne jobbe. Men jeg har også opplevd sorg som slo meg fullstendig ut. Det at noen, i enkelte situasjoner, ikke hadde trengt sykemelding, betyr ikke at ingen trenger sykemelding i forbindelse med sorg. Det gjelder å se litt lenger enn sin egen nesetipp.

[AnonymBruker]

sorg burde absolutt vært sykemeldingsgrunn i mine øyne. en i familien mistet samboer i brå ulykke og gikk rett i kjelleren, ble sykemeldt på psykisk grunnlag fordi personen absolutt ikke var i stand til å utføre arbeid.

noen år senere fikk personen problemer i forhold til forsikringer pga denne sykemeldingen og kan per i dag aldri få f.eks uføreforsikring.

Det er jo helt latterlig! Alle mennesker opplever midlertidig "lett depresjon" e.l. før eller senere i livet. Ja, hvis det er på den måten burde det absolutt åpnes for sykmelding pga sorg. Men det skulle ikke forundre meg om forsikringsselskapene da putter det også inn som aber i klausulene..

[Gjest Gjest]

Dette er jo litt unyansert, spesielt når det kommer fra noen som jobber så tett innpå helsevesenet selv.

Jeg vil også synse litt. Som turnuslege er jeg bare oppgitt over hvordan jeg brukes til å administrere politiske preferanser.

Jeg er utdannet som et rent diagnoseverktøy. Jeg ønsker ikke å ta stilling til hvem som fortjener og ikke fortjener sykemelding, og så hele tiden skule over ryggen for å se at jeg ikke får smekk av fylkeslegen.

Eller starter ikke påkjenningene til de fleste pårørende først ved død. Kronisk syke belaster sine omgivelser i lang tid før de dør. Tenk deg at du er skoleelev på videregående. Tror du at du slipper tentamen, selv om du har konsentrasjonsvansker når det er klart at faren din kommer til å dø av lungekreft? Tror du at du kan si i etterkant, oi, annenklassekarakterene ble dårlige fordi hodet mitt var litt deppers? Nei, da er store deler av livet ditt ødelagt. Da må du bruke mange år på å sanke karakterer for å komme deg videre, da du havner i en annen opptakskategori.

Det er jo tull at dette gjelder alle. Kjenner mange som har slitt med sorg o.l. på videregående, og det ble tatt alle mulige hensyn for en del. Selvfølgelig slipper man ikke tentamen/eksamen, for det er jo noe man nødvendigvis må gjennom for å bestå videregående, men det er mange som har fått utsettelse, f. eks. Eller i verste fall har ventet til neste år ved alvorlige hendelser.

Tror du det er lett for studenter å ta seg fri fra studiene, når pårørendes sykdom ikke er gyldig studieavbruddsgrunn hos lånekassen? Tror du pårørende, som også gjerne bidrar økonomisk i tillegg til med tid, lett kan få seg fri fra jobben sin uten sykemelding?

...Og i noen tilfeller har folk blitt så syke av at pårørende har gått bort eller har/hatt alvorlig sykdom at de selv har blitt syke, og har da fått nettopp sykemelding.

Og så er jo også leger forskjellige. Noen er svært restriktive mens andre nærmest kaster en sykemelding etter deg. Systemet er jo selvsagt ikke perferkt, for det hender jo titt og ofte at folk som kanskje egentlig ikke er syke maser seg til det, mens folk som burde hatt sykemelding ikke får det.

Byråkratiet vi har skaper avhengighet, da samfunnet ikke utvikler andre mekanismer, så lenge vi har et sikkerhetsnett. Men sikkerhetsnettet vi har i Norge, er pill råttent. Pill fuckings råttent, nok til å si at det offentlige like godt kunne vært lagt ned. I tillegg er byråkrater ofte firkanta drittsekker.

Tja. Jeg vet vel ikke om private alternativ og forskringer hadde vært så mye bedre. Å krangle med forsikringsselskaper i forhold til om skaden/sykdommen/sorgen din er dekket av betingelsene er vel ikke noe lettere enn å hanskes med byråkrati.

[Gjest Jytte]

Mennesker er forskjellig OG situasjoner er forskjellig. Jeg har mistet nære hvor jeg har sørget og være trist, men fortsatt fungert i den grad at jeg kunne jobbe. Men jeg har også opplevd sorg som slo meg fullstendig ut. Det at noen, i enkelte situasjoner, ikke hadde trengt sykemelding, betyr ikke at ingen trenger sykemelding i forbindelse med sorg. Det gjelder å se litt lenger enn sin egen nesetipp.

Har jeg sagt noe om det? Merkelig hvordan enkelte her må tolke alt jeg sier.

Svært mange bedrifter har idag tariffavtaler hvor velferdspermisjoner ifm dødsfall i nær familie er tariff-festet. Man kan jo også bruke 3-dagers sykefravær hvis man ikke er istand til å jobbe. For de som jobber i IA-bedrifter har de mulighet for inntil 8 dager fri uten sykemelding.

[Gjest Vampen]

Har jeg sagt noe om det? Merkelig hvordan enkelte her må tolke alt jeg sier.

Svært mange bedrifter har idag tariffavtaler hvor velferdspermisjoner ifm dødsfall i nær familie er tariff-festet. Man kan jo også bruke 3-dagers sykefravær hvis man ikke er istand til å jobbe. For de som jobber i IA-bedrifter har de mulighet for inntil 8 dager fri uten sykemelding.

Vel, selvfølgelig blir innleggene dine tolket! Når du skriver at du aldri ville ha drømt å få en sykemelding, så er det heller ikke så rart at noen tolker det dithen at du mener at sykemelding i forbindelse med sorg er galt.

Nå er også det du skriver vel og bra, for de som har en slik ordning. Mange har ikke det og/eller får ikke tilbud om noe slikt. For min del hadde heller ikke verken 3 dagers sykefravær, eller 8 dager, vært i nærheten av nok i forbindelse med den sorgen jeg opplevde. Det tok mange måneder før jeg i det hele tatt hadde en dag hvor jeg i var i nærheten av å fungere ok i de rette omgivelsene, og det tok et helt år før jeg var i nærheten av å fungere godt. For meg var sykemelding den eneste løsningen. Heldigvis hadde jeg en lege som også så det på den måten, og som mente at det var mye i sorgen som gjorde at jeg ikke hadde noe å gjøre på jobb. Spesielt fordi jeg jobbet i et serviceyrke, og det ikke akkurat er så bra om man plutselig får en "meltdown" mens man står med en kunde.

[Gjest Jytte]

Vel, selvfølgelig blir innleggene dine tolket! Når du skriver at du aldri ville ha drømt å få en sykemelding, så er det heller ikke så rart at noen tolker det dithen at du mener at sykemelding i forbindelse med sorg er galt.

Nå er også det du skriver vel og bra, for de som har en slik ordning. Mange har ikke det og/eller får ikke tilbud om noe slikt. For min del hadde heller ikke verken 3 dagers sykefravær, eller 8 dager, vært i nærheten av nok i forbindelse med den sorgen jeg opplevde. Det tok mange måneder før jeg i det hele tatt hadde en dag hvor jeg i var i nærheten av å fungere ok i de rette omgivelsene, og det tok et helt år før jeg var i nærheten av å fungere godt. For meg var sykemelding den eneste løsningen. Heldigvis hadde jeg en lege som også så det på den måten, og som mente at det var mye i sorgen som gjorde at jeg ikke hadde noe å gjøre på jobb. Spesielt fordi jeg jobbet i et serviceyrke, og det ikke akkurat er så bra om man plutselig får en "meltdown" mens man står med en kunde.

Jeg forstår veldig godt at mennesker som mister barnet sitt eller sin livsledsager har behov for et lengre fravær fra jobb - det er helt forståelig. Foruten det er det sjeldent noen har behov for flere måneders sykemelding.

Og hvis du leser hva leger uttaler seg i disse dager så sier de at ingen skal måtte gå på jobb hvis de ikke er istand til det. Og som en sa så "hvitvasker" de grunnen for sykemelding og de trenger absolutt ikke skrive at det er pga depresjon.

Men derfra til å sykeliggjøre sorg er milelang. Sorg er en naturlig prosess hos folk. Jeg har også mistet et menneske som stod meg veldig nær - faktisk nærere enn min mann på den tiden. Men det å få gå på jobb og få snakke med andre om dagligsagse ting var helt uvurderlig for meg den gang. Jobbet endatil med kunder dagen lang - men det var også en befrielse. Hvis jeg skulle gått hjemme og gravd meg mer inn i min egen sorg så er jeg ganske sikker på at jeg hadde brukt mye lenger tid på å komme over tapet.

Neste gang jeg mistet en veldig nær, faren min, så fikk jeg velferdspermisjon fra jobb. Den gang var det utrolig godt å bli møtt med tilbud om en uke fri med lønn slik at jeg fikk ordnet opp med begravelsesbyrå, prest, og alt som følger med det å være den nærmeste pårørende ved dødsfall.

[AnonymBruker]

Alle reagerer forskjellig på sorg. Noen ser det som en velsignelse å kunne distrahere seg selv ved å fordype seg i arbeid, noen opplever da bare at distraksjonen utsetter og forlenger problemene, mens andre igjen takler ikke hverdagen og klarer ikke å konsentrere seg til å utføre jobben. Jeg for min del ville f.eks. ikke lagt meg på operasjonsbordet til en kirurg som nettopp hadde mistet kona si..

Og noen blir tilogmed fysisk syke av påkjenningen.

Effektene av sorg er det bare vedkommende selv som kan vurdere, og legen som eventuelt skriver ut sykemelding. Det burde ikke være sånn at leger må "omgå loven" for å gjøre det de mener er best for pasientene!

[Gjest Blondie65]

La oss si at sorg blir en diagnose. Hvordan stilles denne?

La oss ta Kari, Per og Ola, som alle jobber i samme bedrift. En dag dør Karis far etter lang tids sykeleie. En annen dag dør Pers mor i en stygg ulykke. Og atter en annen dag dør Olas barn av leukemi. Det er jo opplagt at alle disse er i sorg. Skal de da bli sykemeldt? Er det rett at alle skal skjæres over samme kam og nærmest tvinges inn i en sykemelding? Hva om Kari synes det beste er å jobbe, men blir frarådet dette av kolleger som vet at sorg er sykemeldingsgrunn? Hva om Bedriften der disse jobber krever at de sykemelder seg i minst en måned sånn at de ikke taper så mye arbeidsgiverperiode?

Hva om bare Ola av disse tre virkelig trenger sykemelding og at han faktisk er så psykisk utkjørt etter dette at sorg ikke er dekkende?

Sorg er ingen diagnose. Psykiske problemer er. Og det er selvsagt stygt at psykiske problemer som diagnose gir problemer med forsikring senere. La oss heller ta forsikringsselskapene for dette heller enn å dikte opp en diagnose som ikke finnes.

Er det ikke bedre at man får velferdspermisjon rundt begravelsen, ubetalt permisjon litt lenger (og det er HER at NAV har bedt bedriftene være rause da velferdspermisjon uten lønn er begrenset til 10 dager pr år).

Har dere tenkt over konsekvensen av at dersom alle som mistet eller fikk skadet noen i terrorhandlingene i Norge skulle bli sykemeldt i sorg? Hva med oss som er lei oss uten at det er en nærtstående involvert - skal vi også få sykemelding pga sorg?

Har man alvorlige eller lette psykiske problemer grunnet en hendelse bør man få sykemelding for dette - men det kan ikke og bør ikke være begrunnet i sorg alene, da sorg ikke kan defineres som entydig.

[Gjest Jytte]

La oss si at sorg blir en diagnose. Hvordan stilles denne?

La oss ta Kari, Per og Ola, som alle jobber i samme bedrift. En dag dør Karis far etter lang tids sykeleie. En annen dag dør Pers mor i en stygg ulykke. Og atter en annen dag dør Olas barn av leukemi. Det er jo opplagt at alle disse er i sorg. Skal de da bli sykemeldt? Er det rett at alle skal skjæres over samme kam og nærmest tvinges inn i en sykemelding? Hva om Kari synes det beste er å jobbe, men blir frarådet dette av kolleger som vet at sorg er sykemeldingsgrunn? Hva om Bedriften der disse jobber krever at de sykemelder seg i minst en måned sånn at de ikke taper så mye arbeidsgiverperiode?

Hva om bare Ola av disse tre virkelig trenger sykemelding og at han faktisk er så psykisk utkjørt etter dette at sorg ikke er dekkende?

Sorg er ingen diagnose. Psykiske problemer er. Og det er selvsagt stygt at psykiske problemer som diagnose gir problemer med forsikring senere. La oss heller ta forsikringsselskapene for dette heller enn å dikte opp en diagnose som ikke finnes.

Er det ikke bedre at man får velferdspermisjon rundt begravelsen, ubetalt permisjon litt lenger (og det er HER at NAV har bedt bedriftene være rause da velferdspermisjon uten lønn er begrenset til 10 dager pr år).

Har dere tenkt over konsekvensen av at dersom alle som mistet eller fikk skadet noen i terrorhandlingene i Norge skulle bli sykemeldt i sorg? Hva med oss som er lei oss uten at det er en nærtstående involvert - skal vi også få sykemelding pga sorg?

Har man alvorlige eller lette psykiske problemer grunnet en hendelse bør man få sykemelding for dette - men det kan ikke og bør ikke være begrunnet i sorg alene, da sorg ikke kan defineres som entydig.

Helt enig med deg, Blondie

[Gjest Vampen]

Juksing med diagnoser i forbindelse med terroren:

- I disse dager vil mange fastleger jukse og skriver at pasientene har en annen diagnose, sier allmennlege Morten Laudal.

Han var Legeforeningens representant i et utvalg som utarbeidet de nye retningslinjene, og han var uenig i at sorg ikke er sykemeldingsgrunn. Laudal beroliger imidlertid pasientene, og sier at ingen lege vil nekte sykemelding i denne situasjonen, men at landets leger derfor må «hvitvaske diagnoser» og skrive at pasienten feiler noe annet enn sorg.

Laudal forteller at mange feilaktig vil få en psykiatrisk diagnose.

- På sikt vil vi få en feil statistikk, det vil se ut som det i 2011 var svært mange med psykiatriske problemer, mens det i realiteten var mange i dyp sorg.

Laudal opplyser at det internasjonalt vurderes om sorg skal bli en egen diagnose

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4193991.ece

Rett til å sørge uten diagnose:

Nå må ikke disse gode intensjonene forykkes ved at NAV skal ri på sin høye hest. Det er viktig at folk ikke blir påført en psykiatrisk diagnose som vil henge ved dem. Sorg er ingen sykdom i seg selv, det er snarere en normal reaksjon på en unormal belastning. I dette tilfellet, en ekstrem belastning, sier han.

Mental Helse mener at leger må ha en mulighet til å kunne sykemelde når det er behov for sorgbearbeidelse. Det er individuellt hva folk trenger av rom til denne prosessen.

- Det er avgjørende at hver enkelt blir sett for å ha mulighet til bearbeide sin sorg. For noen vil det innebære en kort periode hvor de ikke føler at de er i stand til å ivareta jobben. Det må det gis rom for uten at folk skal bli sykeliggjort med en psykiatrisk diagnose, sier Lydersen.

http://www.mentalhelse.no/nyheter/rett-til-aa-soerge-uten-diagnose

Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor dagens løsning, hvor man BLIR sykemeldt for sorg, men legene må jukse med diagnoser og folk får psykiatriske diagnoser de egentlig ikke skal ha, er bedre enn å kalle en spade for en spade.

[Gjest Vampen]

La oss si at sorg blir en diagnose. Hvordan stilles denne?

La oss ta Kari, Per og Ola, som alle jobber i samme bedrift. En dag dør Karis far etter lang tids sykeleie. En annen dag dør Pers mor i en stygg ulykke. Og atter en annen dag dør Olas barn av leukemi. Det er jo opplagt at alle disse er i sorg. Skal de da bli sykemeldt? Er det rett at alle skal skjæres over samme kam og nærmest tvinges inn i en sykemelding? Hva om Kari synes det beste er å jobbe, men blir frarådet dette av kolleger som vet at sorg er sykemeldingsgrunn? Hva om Bedriften der disse jobber krever at de sykemelder seg i minst en måned sånn at de ikke taper så mye arbeidsgiverperiode?

Hva om bare Ola av disse tre virkelig trenger sykemelding og at han faktisk er så psykisk utkjørt etter dette at sorg ikke er dekkende?

Sorg er ingen diagnose. Psykiske problemer er. Og det er selvsagt stygt at psykiske problemer som diagnose gir problemer med forsikring senere. La oss heller ta forsikringsselskapene for dette heller enn å dikte opp en diagnose som ikke finnes.

Er det ikke bedre at man får velferdspermisjon rundt begravelsen, ubetalt permisjon litt lenger (og det er HER at NAV har bedt bedriftene være rause da velferdspermisjon uten lønn er begrenset til 10 dager pr år).

Har dere tenkt over konsekvensen av at dersom alle som mistet eller fikk skadet noen i terrorhandlingene i Norge skulle bli sykemeldt i sorg? Hva med oss som er lei oss uten at det er en nærtstående involvert - skal vi også få sykemelding pga sorg?

Har man alvorlige eller lette psykiske problemer grunnet en hendelse bør man få sykemelding for dette - men det kan ikke og bør ikke være begrunnet i sorg alene, da sorg ikke kan defineres som entydig.

Hele innlegget ditt kan snus på hodet ved å ha som utgangspunkt at sorg IKKE er sykemeldingsgrunnlag. Sorg er ikke en diagnose eller sykemdlingsgrunnlag, så mange presses ut i jobb uten å være klare for det. Er det bedre? Olas kollegaer vet at sorg ikke er sykemeldingsgrunnlag, så Olas kollegaer og sjef stiller seg netativt til at han blir borte fra jobb. Bedre?

Mulig jeg er naiv, men jeg har ingen verdens tro på at sorg som sykemeldingsgrunnlag skal føre til at folk som ønsker å jobbe blir presset ut i sykemelding. Pr i dag fungerer det heller ikke slik at legen sier "Sorg ja, ja da sykemelder vi deg automatisk". Det som er det avgjørende er de behovene man har og om sorgen oppleves på en slik måte at den gjør det vanskelig å utføre jobben. Jeg tror faktisk at de fleste som kjenner noen i sorg som uttrykker at de har behov for, bokstavelig talt, å jobbe seg gjennom sorgen, vil få støtte for det. Dette handler om å skape rom for at de som trenger tid og ikke føler seg klar for å gå tilbake i jobb, skal få det, uten å få en psykisk diagnose på kjøpet og uten at leger må jukse med diagnoser. Belastningen med psykiske diagnoser ligger ikke bare i forhold til forsikring, selv om det er et praktisk problem, det handler også om det signalet man sender til den som er i sorg. Å kalle en spade for en spade, gi sykemelding på grunnlag av sorg, sier noe om at det er lov å ha behov for tid til å komme seg gjennom sorgen. Man trenger ikke å være psykisk ustabil eller deprimert for å trenge oppfølging i forbndelse med sorg.

[Gjest Jytte]

Juksing med diagnoser i forbindelse med terroren:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4193991.ece

Rett til å sørge uten diagnose:

http://www.mentalhelse.no/nyheter/rett-til-aa-soerge-uten-diagnose

Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor dagens løsning, hvor man BLIR sykemeldt for sorg, men legene må jukse med diagnoser og folk får psykiatriske diagnoser de egentlig ikke skal ha, er bedre enn å kalle en spade for en spade.

Fordi sorg ikke er noen diagnose i seg selv. Jeg for min del sørget mer da hunden min døde enn da min gamle bestemor døde naturlig i en alder av 94 år. Jeg var knust da min elskede hund døde .. skulle jeg kunne fått sykemelding pga av sorg?

Hva med alle de som må ha sykemelding og fri fra jobb fordi de må være sammen med en av de overlevende? Endel av de som opplever slike traumer som massakren på Utøya klarer ikke å være alene. De må ha noen rundt seg døgnet rundt. Hva skal de pårørende her kalle diagnosen? Sorg? De gjennomgår ofte tøffere dager enn de som har mistet noen.

Vil også legge til at dette ikke bare gjelder den siste tids terrorhendelser.

[AnonymBruker]

man kan ikke gå til legen sin og si "jeg vil sykemeldes - noen døde". Som med alt annet er det snakk om en kort eller lenger utredning og vurdering av situasjonen.

[Gjest Vampen]

Fordi sorg ikke er noen diagnose i seg selv. Jeg for min del sørget mer da hunden min døde enn da min gamle bestemor døde naturlig i en alder av 94 år. Jeg var knust da min elskede hund døde .. skulle jeg kunne fått sykemelding pga av sorg?

Hva med alle de som må ha sykemelding og fri fra jobb fordi de må være sammen med en av de overlevende? Endel av de som opplever slike traumer som massakren på Utøya klarer ikke å være alene. De må ha noen rundt seg døgnet rundt. Hva skal de pårørende her kalle diagnosen? Sorg? De gjennomgår ofte tøffere dager enn de som har mistet noen.

Vil også legge til at dette ikke bare gjelder den siste tids terrorhendelser.

Så var det dette med å se lenger enn sin egen nesetipp igjen. Selvfølgelig er det ikke snakk om å sykemelde folk fordi de har msitet bikkja si! Jeg var også utrolig lei meg når katten min ble påkjørt og drept, men det var ingen verdens ting sammenlignet med den gangen jeg sørget over å miste mitt eget barn i dødfødsel! Jeg gråt når jeg mistet katten min, men jeg hadde ingen problemer med å jobbe. Når jeg sørget over sønnen min derimot, var det umulig. Jeg fungerte ikke. Sorgen var altoppslukende og full av triggere. Det var vanskelig nok å ta en tur på butikken, verden var jo full av ting som for MEG var vanskelig å forholde seg til, som gravide damer, babyer, babyutstyr ect. Humøret gikk opp og ned, jeg kunne le et øyeblikk og gråte det neste. Når det å komme seg ut av døra er en oppgave som krever mye, så sier det litt om hvordan det vil være å prestere på jobb. Sorg er ikke en diagnose i den forstand, men det er forklaringen på hvorfor man ikke klarer å være på jobb. Det er grunnen til at an blir sykemeldt. Hvorfor ikke kalle det det da? Hvorfor skal man si at man lider av en depresjon, når det man sliter med faktisk er en dyp sorg?

Hva med alle de som må ha sykemelding og fri fra jobb fordi de må være sammen med en av de overlevende? Endel av de som opplever slike traumer som massakren på Utøya klarer ikke å være alene. De må ha noen rundt seg døgnet rundt. Hva skal de pårørende her kalle diagnosen? Sorg? De gjennomgår ofte tøffere dager enn de som har mistet noen.

Og du syntes psykisk ustabil eller deprimert er en bedre merkelapp? Er det bedre å gi dem en psykiatrisk diagnose for å beskrive det som er en naturlig reaksjon på et traume? Nå er det faktisk også slik at krisepsykiatre har vært ute og sagt at til tross for behov for oppfølging, så vil de aller fleste som overlevde dette gå tilbake til et normalt liv. Det understreker bare poenget om at man ikke bør klaske på dem det som faktisk er en psykiatrisk diagnose. Og selv om disse familiene har tøffe dager, så er jeg på ingen måte enig i at de har det tøffere dager enn familier som må leve med det faktum at barna eller slektningene deres har blitt myrdet under helt forferdelige omstandigheter. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde fått barnet mitt hjem i live, så hadde det tross alt vært det viktigste midt oppi det hele, og jeg hadde galdelig tatt alle tøffe dager på strak arm om alternativet var en begravelse og vissheten om at jeg må leve med viten om at mitt barn eller den jeg var glad i gikk gjennom et regelrett helvete de siste øyeblikkene av sitt liv, uten at jeg kunne gjøre noe.

[Vera Vinge]

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om dette. Men det jeg vet, er at jeg syns det er helt riv ruskende galt å stille en depresjonsdiagnose rett etter et tap. Det er normalt å sørge og det blir umulig å sette diagnose depresjon rett etter et tap, da man ikke kan vite om symptomene man ser handler om sorg eller noe annet. Når personen derimot etter lang tid ikke kommer seg og får en komplisert sorgreaksjon, eller hva man skal kalle det, stiller saken seg annerledes. Da kan man heller vurdere diagnoser som depresjon eller andre ting på nytt, men hvor man da må ta med i vurderingen hvordan personen fungerte før tapet.

Det største problemet her er vel hvordan forsikringsselskapene ser på diagnoser. Nav krever nemlig diagnoser for å godkjenne sykmeldiner, og jeg ser ikke problemet med det. Noen ganger oppfyller man kriteriene for en diagnose, uten at det betyr at man er psykisk syk. Fastlegene opererer vel ofte med "psykisk ubalanse" eller noe sånt, og det syns jeg egentlig er greit. For mange er jo i en slags psykisk ubalanse når man har mistet ektefellen sin, uten at det er noe sykelig ved det. Man har mistet likevekten og sliter med å fungere på jobb, ergo kan jeg tenke at det er en (naturlig) psykisk ubalanse som burde gi grunn til sykmelding. Men det er hårreisende hvis naturlige reaksjoner som de fleste må gjennom i løpet av livet, skal skape trøbbel med forsikringsselskap. Da kan man jo stå i fare for å oppnå at folk vegrer seg for å søke hjelp og be om sykmelding når de burde hatt det, og på sikt kanskje kjører seg enda mer ned.

Forsikringsbransjen kan man si mye om, men de kommer alltid til å holde på med mye vi ikke liker. Men akkurat det at de skal kunne bruke diagnoser mot en, som ikke en gang er satt på bakgrunn av sykdom, er fullstendig håpløst. Jeg kunne derfor kanskje ønsket med at noen diagnoser var fritatt fra å komme i vurdering når man søker om forsikring.

La oss ta Kari, Per og Ola, som alle jobber i samme bedrift. En dag dør Karis far etter lang tids sykeleie. En annen dag dør Pers mor i en stygg ulykke. Og atter en annen dag dør Olas barn av leukemi. Det er jo opplagt at alle disse er i sorg. Skal de da bli sykemeldt? Er det rett at alle skal skjæres over samme kam og nærmest tvinges inn i en sykemelding?

Jeg forstår ikke helt relevansen av dette, da man i dag har mange diagnoser som i noen tilfeller utgjør grunnlag for sykmelding. Men mange med den samme diagnosen er jo i stand til å jobbe og skal ikke ha sykmelding. Jeg vil jo håpe at legene rundt omkring er i stand til å vurdere arbeidsevne, framfor å se seg blind på symptomer og diagnoser. Klarer de ikke det, burde man vel heller iverksette mer opplæring av sykmelderne.

[Gjest Vampen]

man kan ikke gå til legen sin og si "jeg vil sykemeldes - noen døde". Som med alt annet er det snakk om en kort eller lenger utredning og vurdering av situasjonen.

Nettopp. Og jeg vil tro at "bare" det å være trist eller lei seg, ikke automatisk er nok til en sykemelding. Jeg har troen på at legene helt fint klarer å finne ut av dette. Jeg vil faktisk også at legen ganske raskt kan SE forskjell på en som er lei seg for at bikkja er død, og en som er i dyp sorg over at en av de aller nærmeste har gått bort. I mange tilfeller vil det at man opplever en dyp sorg også føre til at man får mer oppfølging hos lege, noe som også gir legen en god oversikt over situasjonen. Min lege satte meg opp til jevnlige timer, nettopp for å se an hvordan det gikk og om jeg hadde behov for noe mer.

[Gjest Jytte]

Så var det dette med å se lenger enn sin egen nesetipp igjen. Selvfølgelig er det ikke snakk om å sykemelde folk fordi de har msitet bikkja si! Jeg var også utrolig lei meg når katten min ble påkjørt og drept, men det var ingen verdens ting sammenlignet med den gangen jeg sørget over å miste mitt eget barn i dødfødsel! Jeg gråt når jeg mistet katten min, men jeg hadde ingen problemer med å jobbe. Når jeg sørget over sønnen min derimot, var det umulig. Jeg fungerte ikke. Sorgen var altoppslukende og full av triggere. Det var vanskelig nok å ta en tur på butikken, verden var jo full av ting som for MEG var vanskelig å forholde seg til, som gravide damer, babyer, babyutstyr ect. Humøret gikk opp og ned, jeg kunne le et øyeblikk og gråte det neste. Når det å komme seg ut av døra er en oppgave som krever mye, så sier det litt om hvordan det vil være å prestere på jobb. Sorg er ikke en diagnose i den forstand, men det er forklaringen på hvorfor man ikke klarer å være på jobb. Det er grunnen til at an blir sykemeldt. Hvorfor ikke kalle det det da? Hvorfor skal man si at man lider av en depresjon, når det man sliter med faktisk er en dyp sorg?

Og du syntes psykisk ustabil eller deprimert er en bedre merkelapp? Er det bedre å gi dem en psykiatrisk diagnose for å beskrive det som er en naturlig reaksjon på et traume? Nå er det faktisk også slik at krisepsykiatre har vært ute og sagt at til tross for behov for oppfølging, så vil de aller fleste som overlevde dette gå tilbake til et normalt liv. Det understreker bare poenget om at man ikke bør klaske på dem det som faktisk er en psykiatrisk diagnose. Og selv om disse familiene har tøffe dager, så er jeg på ingen måte enig i at de har det tøffere dager enn familier som må leve med det faktum at barna eller slektningene deres har blitt myrdet under helt forferdelige omstandigheter. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde fått barnet mitt hjem i live, så hadde det tross alt vært det viktigste midt oppi det hele, og jeg hadde galdelig tatt alle tøffe dager på strak arm om alternativet var en begravelse og vissheten om at jeg må leve med viten om at mitt barn eller den jeg var glad i gikk gjennom et regelrett helvete de siste øyeblikkene av sitt liv, uten at jeg kunne gjøre noe.

Jeg kommer med eksempler fra mitt eget liv da jeg mistet mine foreldre. Da sier du at jeg ser ikke lenger enn min egen nesetipp. Du kommer med eksempel fra da du mistet ditt barn ved dødfødsel, men da ser du utover din egen nesetipp?

Hva er forskjellen?

Endret 9. august 2011 av Jytte