Sorg og sykmelding

[Gjest Håpløs]

Det er viktig å skille mellom diagnose og sykemelding, ser ut som enkelte blander og mener diagnosen kan fortelle om du trenger sykemelding eller ei. Ikke alle med depresjon trenger sykemelding heller, og ikke alle med depresjon trenger like lang sykemelding eller samme behandling. Det samme gjelder for sorg, noen går rett på jobb, mens ikke orker å gå ut døra. Regner med at legen og pasienten sammen klarer å vurdere hvert enkelttilfelle.

[Mynona]

Men om sorg blir sykemeldingsgrunn betyr ikke det at alle som opplver sorg må sykemeldes.

På samme måte som at jeg kan jobbe selv om jeg har feber, det kan kanskje ikke naboen, så han får sykemelding. Det er ingen som noen gang har tvunget på meg en sykemelding...

[Gjest Blondie65]

Hele innlegget ditt kan snus på hodet ved å ha som utgangspunkt at sorg IKKE er sykemeldingsgrunnlag. Sorg er ikke en diagnose eller sykemdlingsgrunnlag, så mange presses ut i jobb uten å være klare for det. Er det bedre? Olas kollegaer vet at sorg ikke er sykemeldingsgrunnlag, så Olas kollegaer og sjef stiller seg netativt til at han blir borte fra jobb. Bedre?

Jeg har aldri opplevd at noens kolleger stiller seg negativ til at noen trenger tid i forbindelse med sorg. Jeg har opplevd sjefer som er negative - men aldri kolleger.

Jeg har opplevd at noen har fått sykemelding grunnet i depresjon i forbindelse med en nærtståendes bortgang.

Jeg opplever tvertimot at de aller fleste er svært rause med kolleger og der det er svært gode kollegaforhold får man lov å "gå sakte" og snakke om problemet - så fremt man kommer på jobb. Dette har jeg opplevd selv - både som sørgende og som kollega av den som sørger.

Jeg har også opplevd at en person som fikk kronisk halsbetennelse og som hadde drita dårlige og veldig gode dager fikk beskjed om å sykemelde seg for bedriften var drittlei av disse arbeidsgiverperiodene de måtte betale når vedkommende tilstadighet kom på jobb på en god dag!

Mulig jeg er naiv, men jeg har ingen verdens tro på at sorg som sykemeldingsgrunnlag skal føre til at folk som ønsker å jobbe blir presset ut i sykemelding. Pr i dag fungerer det heller ikke slik at legen sier "Sorg ja, ja da sykemelder vi deg automatisk". Det som er det avgjørende er de behovene man har og om sorgen oppleves på en slik måte at den gjør det vanskelig å utføre jobben. Jeg tror faktisk at de fleste som kjenner noen i sorg som uttrykker at de har behov for, bokstavelig talt, å jobbe seg gjennom sorgen, vil få støtte for det.

Du omgår hele problemet. Hva slags diagnose er sorg? Er det en fysisk lidelse type brukket arm? Eller er det et psykisk problem? Tror du ikke at en diagnose som "sorg" vil mega raskt dukke opp i forsikringsselskapets klausuler? Sorg, når det slår en ut for en kortere eller lengre periode, ER en psykisk lidelse.

Og så skal man ikke glemme at svært mange ser etter alle mulige utveier til å få sykemelde seg. De har vondt i viljen. "Hva har jeg rett på i forbindelse med begravelsen" - jeg synes dette er en forjævlig formulering. Når det er firmenning som man omtrent aldri har truffet og man sørger så grusomt og må ha fri til begravelsen og jøje meg får jeg ikke fri altså? Eller kanskje jeg kan si at jeg kjenner en som kjenner en som kjenner en som kjenner fylkeslederen i AUF som døde på Uttøya og jeg må da selvsagt få fri med lønn til begravelsen. Ellers sykemelder jeg meg - sorg ... må vite.

Dette handler om å skape rom for at de som trenger tid og ikke føler seg klar for å gå tilbake i jobb, skal få det, uten å få en psykisk diagnose på kjøpet og uten at leger må jukse med diagnoser.

Legene skal ikke jukse. Hvis ikke legene klarer å skille mellom en som mangler lyst til å gå på jobb og en som NETTOPP på grunn av en psykisk lidelse som depresjon ikke kan jobbe så spør jeg meg hva vi skal med lege.

At forsikringsselskapet er slem med de som har en psykisk lidelse er noe helt annet. Men har man problemer etter et dødsfall ja så har man et psykisk problem. Jeg har vært der selv. Langvarig sykdom med en eneste utgang. Masse av fritid brukt ved sykeseng, til støtte av den som pleide den syke, forberedelser til begravelse osv. Jeg kom gjennom det - ikke fordi jeg "følte meg syk". Men fordi jeg hadde forståelsesfulle kolleger og sjef som lot meg jobbe i mitt eget tempo. Jeg var ikke psykisk syk.

Jeg kom også gjennom et helvete av en skilsmisse - der jeg gråt i en uke, og var helt uten søvn i tre dager. Jeg var på jobb HVER ENESTE DAG, for DER var det støtte å få. Hjemme var det et helvete. Jeg hadde - både i forbindelse med dødsfallet nevnt over - og i forbindelse med skilsmissen - verdens mest forståelsesfulle lege som ga meg den hjelpen jeg trengte (psykolog, gode råd og veiledning). Men sykemelding pga sorg var ALDRI i mine tanker.

Hadde jeg vært for syk til å jobbe hadde jeg vært psykisk syk. Og det er mitt argument. Man kan føle seg guffen, utgrått, osv. men er man for syk til å jobbe? Javel, men da er man psykisk syk!

Belastningen med psykiske diagnoser ligger ikke bare i forhold til forsikring, selv om det er et praktisk problem, det handler også om det signalet man sender til den som er i sorg. Å kalle en spade for en spade, gi sykemelding på grunnlag av sorg, sier noe om at det er lov å ha behov for tid til å komme seg gjennom sorgen. Man trenger ikke å være psykisk ustabil eller deprimert for å trenge oppfølging i forbndelse med sorg.

Men det er jo det som er problemet ditt: du vil ikke kalle en spade for en spade. Du vil kalle spaden for ostehøvel! Sykemelding er ikke oppfølging. Sykemelding er parkering. Ingen blir frisk av å gå hjemme. Ingen kommer over noe som helst ved å sitte og stirre i veggen og gråte. Når man sørger har man bruk for forståelse fra noen rundt seg og omsorg. Dersom omsorg og forståelse fra de rundt ikke er nok er man i en annen fase og DA er vi over i den psykisk syke verden.

[Gjest Blondie65]

Så var det dette med å se lenger enn sin egen nesetipp igjen. Selvfølgelig er det ikke snakk om å sykemelde folk fordi de har msitet bikkja si! Jeg var også utrolig lei meg når katten min ble påkjørt og drept, men det var ingen verdens ting sammenlignet med den gangen jeg sørget over å miste mitt eget barn i dødfødsel!

Først av alt - veldig leit å høre om dødfødselen. Å miste et barn må være noe av det jævligste en mor og far kan oppleve.

Jeg kjenner en som forsøkte å bli sykmeldt for å lete etter katten som forsvant. Da det ikke gikk tok vedkommende fri uten lønn. I ukesvis. Sorg.

Jeg gråt når jeg mistet katten min, men jeg hadde ingen problemer med å jobbe. Når jeg sørget over sønnen min derimot, var det umulig. Jeg fungerte ikke. Sorgen var altoppslukende og full av triggere. Det var vanskelig nok å ta en tur på butikken, verden var jo full av ting som for MEG var vanskelig å forholde seg til, som gravide damer, babyer, babyutstyr ect. Humøret gikk opp og ned, jeg kunne le et øyeblikk og gråte det neste. Når det å komme seg ut av døra er en oppgave som krever mye, så sier det litt om hvordan det vil være å prestere på jobb. Sorg er ikke en diagnose i den forstand, men det er forklaringen på hvorfor man ikke klarer å være på jobb. Det er grunnen til at an blir sykemeldt. Hvorfor ikke kalle det det da? Hvorfor skal man si at man lider av en depresjon, når det man sliter med faktisk er en dyp sorg?

Jeg ville sagt at man her lider av en depresjon grunnet sorgen. Hadde du problemer med å få sykemelding?

Og du syntes psykisk ustabil eller deprimert er en bedre merkelapp? Er det bedre å gi dem en psykiatrisk diagnose for å beskrive det som er en naturlig reaksjon på et traume? Nå er det faktisk også slik at krisepsykiatre har vært ute og sagt at til tross for behov for oppfølging, så vil de aller fleste som overlevde dette gå tilbake til et normalt liv. Det understreker bare poenget om at man ikke bør klaske på dem det som faktisk er en psykiatrisk diagnose.

Jeg ser at vi er grunnleggende uenige her. For meg - som nevnt - blir dette diagnosen deprimert. Med veldig god grunn. Og selvfølgelig sykemelding.

Og selv om disse familiene har tøffe dager, så er jeg på ingen måte enig i at de har det tøffere dager enn familier som må leve med det faktum at barna eller slektningene deres har blitt myrdet under helt forferdelige omstandigheter. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde fått barnet mitt hjem i live, så hadde det tross alt vært det viktigste midt oppi det hele, og jeg hadde galdelig tatt alle tøffe dager på strak arm om alternativet var en begravelse og vissheten om at jeg må leve med viten om at mitt barn eller den jeg var glad i gikk gjennom et regelrett helvete de siste øyeblikkene av sitt liv, uten at jeg kunne gjøre noe.

Uten at jeg skal gjøre meg til dommer over hvem som har det verst så er jeg glad at jeg ikke er i noen av disse sine sko. Jeg har truffet noen av de som var på Utøya og grått med dem ...

[Vera Vinge]

Og så skal man ikke glemme at svært mange ser etter alle mulige utveier til å få sykemelde seg. De har vondt i viljen. "Hva har jeg rett på i forbindelse med begravelsen" - jeg synes dette er en forjævlig formulering. Når det er firmenning som man omtrent aldri har truffet og man sørger så grusomt og må ha fri til begravelsen og jøje meg får jeg ikke fri altså? Eller kanskje jeg kan si at jeg kjenner en som kjenner en som kjenner en som kjenner fylkeslederen i AUF som døde på Uttøya og jeg må da selvsagt få fri med lønn til begravelsen. Ellers sykemelder jeg meg - sorg ... må vite.

Men det er jo ikke du som sykmelder deg - det er det legen som gjør. Det skal ikke være sånn at man bare kan gå til legen og bestille seg en sykmelding. Sykmelding skal baseres på sykmelderens faglige vurdering av arbeidsevne, intet annet.

Jeg kom også gjennom et helvete av en skilsmisse - der jeg gråt i en uke, og var helt uten søvn i tre dager. Jeg var på jobb HVER ENESTE DAG, for DER var det støtte å få. Hjemme var det et helvete. Jeg hadde - både i forbindelse med dødsfallet nevnt over - og i forbindelse med skilsmissen - verdens mest forståelsesfulle lege som ga meg den hjelpen jeg trengte (psykolog, gode råd og veiledning). Men sykemelding pga sorg var ALDRI i mine tanker.

Hadde jeg vært for syk til å jobbe hadde jeg vært psykisk syk. Og det er mitt argument. Man kan føle seg guffen, utgrått, osv. men er man for syk til å jobbe? Javel, men da er man psykisk syk!

Men psykisk sykdom er faktisk ikke definert slik du sier. Det er mulig å gjennomgå tøffe ting i livet og midlertidig være ute av stand til å jobbe, uten at man er psykisk syk. Psykisk sykdom defineres i hovedsak som noe utover hva man kan forvente. At man blir apatisk, føler seg nedstemt og f.eks. i en kort periode er ute av stand til å fungere på jobb, vil jeg si er nærmest det forventede hvis du mister et barn f.eks. Da snakker man om normalreaksjoner, og det bør ikke sykeliggjøres. Selv om man kanskje trenger å støtte seg på sykmeldingsordningen.

Men det er jo det som er problemet ditt: du vil ikke kalle en spade for en spade. Du vil kalle spaden for ostehøvel! Sykemelding er ikke oppfølging. Sykemelding er parkering. Ingen blir frisk av å gå hjemme. Ingen kommer over noe som helst ved å sitte og stirre i veggen og gråte. Når man sørger har man bruk for forståelse fra noen rundt seg og omsorg. Dersom omsorg og forståelse fra de rundt ikke er nok er man i en annen fase og DA er vi over i den psykisk syke verden.

Nå syns jeg du viser liten evne til å forstå at folk er forskjellige. Jeg tror veldig mange har godt av å komme seg relativt raskt tilbake i jobb etter vanskelige livshendelser, men jeg tror også at det for mange kan være viktig med et lite pusterom i starten for å samle krefter. For en del tror jeg det kan forhindre at de sliter på sikt. Mens det for noen funker helt topp å bare fortsette livet som vanlig etter noe tøft, vil det for andre kanskje bare føre til at man får en forsinket sorgreaksjon. Tror jeg. Så jeg ser at sykmelding i en del tilfeller faktisk kan være oppfølging.

Jeg ville sagt at man her lider av en depresjon grunnet sorgen.

Jeg ser at vi er grunnleggende uenige her. For meg - som nevnt - blir dette diagnosen deprimert. Med veldig god grunn. Og selvfølgelig sykemelding.

Men selv om diagnosesystemet gir en viss mulighet for skjønn, har man nå en gang kriterier å gå etter når man skal sette diagnoser. Derfor kan man faktisk ikke si at "for meg blir dette en depresjon". En (vanlig) sorgreaksjon er per definisjon ikke en depresjon.

[Gjest Blondie65]

Men det er jo ikke du som sykmelder deg - det er det legen som gjør. Det skal ikke være sånn at man bare kan gå til legen og bestille seg en sykmelding. Sykmelding skal baseres på sykmelderens faglige vurdering av arbeidsevne, intet annet.

Har du noen gang vært i situasjonen der du er leder for en person som har vært sykemeldt en stund, og du spør vedkommende: hvordan går det, kommer du tilbake snart (dette vel vitende om at sykemeldingen går ut denne uken). Så svarer vedkommende: det vet jeg ikke, men jeg skal til legen på torsdag. Så kommer fredag og en ny sykemelding foreligger.

Til alle andre enn sin sjef sier den sykemeldte at det blir nok ny sykemelding for man er ikke frisk nok enda. Bortsett fra til sjefen, for da er det plutselig legen som bestemmer.

Jeg mener at man skal være reelt syk med en diagnose for å bli sykemeldt. Enten er denne diagnosen psykisk eller fysisk. Men "sorg" er ingen diagnose. Det VIL BLI utnyttet grovt av personer uten moral dersom man "har krav på" sykemelding grunnet "sorg". Dessverre.

En vanlig sorgreaksjon bør ikke medføre sykemelding mener jeg. Det er i de ekstreme tilfellene der man er ute av stand til å jobbe enten for kortere eller lengre tid vi snakker om - håper jeg? Og jeg kan ikke fatte at en sterk sorgreaksjon der man er apatatisk ikke skal være mulig å diagnostisere i eksisterende diagnoser.

Endret 9. august 2011 av Blondie65

[Vera Vinge]

Har du noen gang vært i situasjonen der du er leder for en person som har vært sykemeldt en stund, og du spør vedkommende: hvordan går det, kommer du tilbake snart (dette vel vitende om at sykemeldingen går ut denne uken). Så svarer vedkommende: det vet jeg ikke, men jeg skal til legen på torsdag. Så kommer fredag og en ny sykemelding foreligger.

Til alle andre enn sin sjef sier den sykemeldte at det blir nok ny sykemelding for man er ikke frisk nok enda. Bortsett fra til sjefen, for da er det plutselig legen som bestemmer.

Jeg mener at man skal være reelt syk med en diagnose for å bli sykemeldt. Enten er denne diagnosen psykisk eller fysisk. Men "sorg" er ingen diagnose. Det VIL BLI utnyttet grovt av personer uten moral dersom man "har krav på" sykemelding grunnet "sorg". Dessverre.

En vanlig sorgreaksjon bør ikke medføre sykemelding mener jeg. Det er i de ekstreme tilfellene der man er ute av stand til å jobbe enten for kortere eller lengre tid vi snakker om - håper jeg? Og jeg kan ikke fatte at en sterk sorgreaksjon der man er apatatisk ikke skal være mulig å diagnostisere i eksisterende diagnoser.

Jeg har faktisk vært i en situasjon lik den du beskriver (altså hvor jeg hadde lederansvar), og jeg kan ikke si jeg stusset så mye over det. Man kan jo ikke vite sikkert hva legen vil bestemme ang. videre sykmelding i neste timeavtale, men man kan jo ha en viss anelse ut fra hvordan man føler seg og hva slags kommunikasjon man har hatt med fastlegen så langt.

Men jeg syns også det virker som du mangler en forståelse av hvordan det er tenkt at vurderinger av sykmeldinger skal foregå. Man har ikke krav på noe som helst pga. en diagnose, som jeg skrev noe om i et tidligere innlegg. Man kan faktisk ikke i dag gå til legen og si "jeg har en depresjon, jeg har krav på sykmelding", og det selv om man faktisk har blitt diagnostisert med depresjon (og ikke "diagnostisert" seg selv). Noen deprimerte har såpass arbeidsevne at de kan gå på jobb, evt. med litt tilrettelegging, mens andre faktisk må være hjemme en stund som et ledd i å bli frisk. Det samme vil jeg si gjelder for sorg.

Hvis du er redd for utnyttelse, må man jo rette fokus mot fastlegene da. For det er fortsatt de som skriver ut sykmelding, ikke pasientene.

[Gjest Blondie65]

Hvis du er redd for utnyttelse, må man jo rette fokus mot fastlegene da. For det er fortsatt de som skriver ut sykmelding, ikke pasientene.

Det er ikke alle pasientene som helt har skjønt dette. Og det rettes et fokus mot fastleger nettopp fordi enkelte av dem har vært svært rask med å skrive ut sykemeldinger.

[Vera Vinge]

Det er ikke alle pasientene som helt har skjønt dette. Og det rettes et fokus mot fastleger nettopp fordi enkelte av dem har vært svært rask med å skrive ut sykemeldinger.

Men det spiller vel ingen rolle hva pasientene har skjønt, så lenge fastlegen vet hvordan de skal gjøre jobben sin.

Ellers tenker jeg at alle som kan sykmelde bør delta på et sykmeldingskurs før de får sykmeldingsrettighet. Jeg tror nav hadde spart på det på sikt, dersom det førte til mer bevisst bruk av sykmeldinger. Mens mange fastleger er flinke og restriktive, har jeg inntrykk av at en del er redde for å gjøre seg upopulære og nærmest slenger sykmeldinger etter folk. Jeg har skjønt at nav følger med og kan gi tilbakemelding til fastleger som sykmelder mistenkelig mye/lenge (snakker da om mange pasienter, ikke enkeltpasienter), men tror det skal mye til for å få refs.

[Gjest Blondie65]

Ellers tenker jeg at alle som kan sykmelde bør delta på et sykmeldingskurs før de får sykmeldingsrettighet. Jeg tror nav hadde spart på det på sikt, dersom det førte til mer bevisst bruk av sykmeldinger. Mens mange fastleger er flinke og restriktive, har jeg inntrykk av at en del er redde for å gjøre seg upopulære og nærmest slenger sykmeldinger etter folk. Jeg har skjønt at nav følger med og kan gi tilbakemelding til fastleger som sykmelder mistenkelig mye/lenge (snakker da om mange pasienter, ikke enkeltpasienter), men tror det skal mye til for å få refs.

Som regel er det nok bedrifter som klager inn sykemeldingsvedtak. Og det er også en tung prosess for man blir ikke akkurat den kule sjefen eller hyggelige personalavdelingen når man betviler sykemeldingen - du vet den som kom etter at man fikk avslag på å ta ut 5 uker ferie i strekk i juli (man fikk bare 3) så da er man sykemeldt i 2 uker i direkte sammenheng med ferien.

[Gjest gjest2]

Men det spiller vel ingen rolle hva pasientene har skjønt, så lenge fastlegen vet hvordan de skal gjøre jobben sin.

Ellers tenker jeg at alle som kan sykmelde bør delta på et sykmeldingskurs før de får sykmeldingsrettighet. Jeg tror nav hadde spart på det på sikt, dersom det førte til mer bevisst bruk av sykmeldinger. Mens mange fastleger er flinke og restriktive, har jeg inntrykk av at en del er redde for å gjøre seg upopulære og nærmest slenger sykmeldinger etter folk. Jeg har skjønt at nav følger med og kan gi tilbakemelding til fastleger som sykmelder mistenkelig mye/lenge (snakker da om mange pasienter, ikke enkeltpasienter), men tror det skal mye til for å få refs.

Det er sant. Men jeg tror ikke det akkurat vil gjøre det bedre om vi får enda flere "løse" diagnoser å sykmelde utfra. Her er jeg på linje med Blondie, psykiske vansker (for det er jo det det er!) i forbindelse med sorg bør man kunne plassere innenfor eksisterende diagnoser.

[Vera Vinge]

Det er sant. Men jeg tror ikke det akkurat vil gjøre det bedre om vi får enda flere "løse" diagnoser å sykmelde utfra. Her er jeg på linje med Blondie, psykiske vansker (for det er jo det det er!) i forbindelse med sorg bør man kunne plassere innenfor eksisterende diagnoser.

Jeg har ikke argumentert for å opprette sorg som en diagnose, hvis det var meg du argumenterte mot når det gjelder det. Jeg skrev at ikke alle diagnoser betyr at man er psykisk syk, og at det derfor bør være diagnoser som "psykisk ubalanse" som kan passe for en sorgreaksjon, siden nav nå en gang vil ha diagnoser på sykmeldinger. Og så skrev jeg at om forsikringsselskap skulle ha noe i mot psykiske lidelser, burde de ha vett nok til å ikke inkludere alle diagnoser i det. Jeg tenker at alle kan komme i psykisk ubalanse i løpet av livet, uten at de er psykisk syke av den grunn.

[SmallTalk]

En vanlig sorgreaksjon bør ikke medføre sykemelding mener jeg. Det er i de ekstreme tilfellene der man er ute av stand til å jobbe enten for kortere eller lengre tid vi snakker om - håper jeg? Og jeg kan ikke fatte at en sterk sorgreaksjon der man er apatatisk ikke skal være mulig å diagnostisere i eksisterende diagnoser.

Hva er da definisjonen på en "vanlig" sorgreaksjon?

Nå blir mange som er i sorg diagnostisert med "depresjon", en lidelse som man i utgangspunktet skal ha hatt ganske lenge for å kunne bli kategorisert som deprimert. Denne diagnosen er ikke holdbar ettersom den ikke oppstår etter kun noen få minutter, slik f.eks sorg kan gjøre. Det tar tid å utvikle en depresjon. Det vil også bli feil å sykemelde en person i sorg pga "stress" ettersom dette også blir feil iht hva som faktisk er realiteten.

Sorg burde være en reell grunn til sykemelding, på lik linje med f.eks depresjon. Det er ikke bare å ta seg sammen og å komme seg på jobb eller ut av huset når man er i sorg, slik noen ser ut til å mene. Da kan man jo like greit si at de som er deprimerte bare kan ta seg sammen å komme seg på jobb. De er jo egentlig ikke syke, bare deprimerte...

Sorg er en akutt tilstand, på lik linje med f.eks et benbrudd. Det er en noe som opptrer raskt, og som kan bli bra igjen fort eller ta tid. Alt avhengig av årsak og person. Noen mennesker takler sorgen ved å gå på jobb og å leve som normalt, andre mennesker gjør ikke det og trenger litt tid. Noen føler kanskje at sorgen er så sterk at de trenger mye tid. Det er ikke vi som skal sitte å avgjøre om en person føler nok sorg til å få sykemelding, det er det legene som skal gjøre. Og de burde få muligheten til å kunne sette dette som en diagnose dersom det faktisk er det pasienten lider av.

[Cata]

Sorg burde være en reell grunn til sykemelding, på lik linje med f.eks depresjon. Det er ikke bare å ta seg sammen og å komme seg på jobb eller ut av huset når man er i sorg, slik noen ser ut til å mene. Da kan man jo like greit si at de som er deprimerte bare kan ta seg sammen å komme seg på jobb. De er jo egentlig ikke syke, bare deprimerte...

Halvveis off topic, men det er faktisk ingen automatikk i at man sykemeldes selv om man er deprimert heller. Kan man fungere, så kan man det, enten man er i sorg eller er deprimert, men i mine øyne (har dessverre ikke funnet noen objektiv definisjon) så er det "normal sorg" så lenge man klarer det meste av sine daglige gjøremål. Når man ikke lenger klarer det så ligger man vel mer i grenseland mot å være blitt deprimert, og da rykker sykemeldingsvurderingen ett skritt nærmere. (Men som sagt ikke automatikk i at man sykemeldes da heller. )

[SmallTalk]

Halvveis off topic, men det er faktisk ingen automatikk i at man sykemeldes selv om man er deprimert heller. Kan man fungere, så kan man det, enten man er i sorg eller er deprimert, men i mine øyne (har dessverre ikke funnet noen objektiv definisjon) så er det "normal sorg" så lenge man klarer det meste av sine daglige gjøremål. Når man ikke lenger klarer det så ligger man vel mer i grenseland mot å være blitt deprimert, og da rykker sykemeldingsvurderingen ett skritt nærmere. (Men som sagt ikke automatikk i at man sykemeldes da heller. )

Nå er det vel ikke noen automatikk i at man sykemeldes med et brukket ben heller, dersom man ikke vil. Og det er vel det som er stikkordet her. Man tvinges ikke ut i en sykemelding for en depresjon, men det er sjelden at leger nekter å skrive ut sykemelding dersom det er helt tydelig at personen er deprimert.

Har f.eks et foreldrepar nylig fått beskjed om at barnet deres er dødt, så vil disse personene sannsynligvis bli rammet av sjokk og sorg. Sannsynligvis så lammende sorg at de ikke vil være i stand til å fungere normalt før tidligst etter begravelsen, og mest sannsynlig ikke på en stund etter det. Det blir alikevel feil å gi diagnosen depresjon allerede med en gang de går inn i sorg, for det er kort og greit for tidlig i forhold til når man kan si at en depresjon har oppstått.

[Cata]

Nå er det vel ikke noen automatikk i at man sykemeldes med et brukket ben heller, dersom man ikke vil. Og det er vel det som er stikkordet her. Man tvinges ikke ut i en sykemelding for en depresjon, men det er sjelden at leger nekter å skrive ut sykemelding dersom det er helt tydelig at personen er deprimert.

Stikkordet er vel: kan man fungere i jobb med diagnosen? Er man konduktør hos NSB så sier det seg selv at brukket bein er klar sykemeldingsgrunn ettersom det er en jobb som innebærer mye gåing. Er man "kontorrotte", derimot, så kan det være fullt mulig å jobbe med et brukket bein. Det samme må jo gjelde depresjoner eller for den del sorg - det er vel ikke snakk om at legen skal nekte å skrive ut sykemelding på noe som helst, det er legen som avgjør om sykemelding er nødvendig.

I eksemplet ditt så vil jeg tro at legen ikke nødvendigvis trenger å sykemelde for sorg, men kan gjøre det for traume eller sjokk.

[Gjest Jytte]

Hva er da definisjonen på en "vanlig" sorgreaksjon?

Nå blir mange som er i sorg diagnostisert med "depresjon", en lidelse som man i utgangspunktet skal ha hatt ganske lenge for å kunne bli kategorisert som deprimert. Denne diagnosen er ikke holdbar ettersom den ikke oppstår etter kun noen få minutter, slik f.eks sorg kan gjøre. Det tar tid å utvikle en depresjon. Det vil også bli feil å sykemelde en person i sorg pga "stress" ettersom dette også blir feil iht hva som faktisk er realiteten.

Sorg burde være en reell grunn til sykemelding, på lik linje med f.eks depresjon. Det er ikke bare å ta seg sammen og å komme seg på jobb eller ut av huset når man er i sorg, slik noen ser ut til å mene. Da kan man jo like greit si at de som er deprimerte bare kan ta seg sammen å komme seg på jobb. De er jo egentlig ikke syke, bare deprimerte...

Sorg er en akutt tilstand, på lik linje med f.eks et benbrudd. Det er en noe som opptrer raskt, og som kan bli bra igjen fort eller ta tid. Alt avhengig av årsak og person. Noen mennesker takler sorgen ved å gå på jobb og å leve som normalt, andre mennesker gjør ikke det og trenger litt tid. Noen føler kanskje at sorgen er så sterk at de trenger mye tid. Det er ikke vi som skal sitte å avgjøre om en person føler nok sorg til å få sykemelding, det er det legene som skal gjøre. Og de burde få muligheten til å kunne sette dette som en diagnose dersom det faktisk er det pasienten lider av.

Hvis sorg skal være en diagnose som kvalifiserer til sykemelding så vil samfunnet vårt veldig snart snu seg fra å være den velferdsstaten vi har idag. Det vil få store konsekvenser når det gjelder alt fra sykelønnsordninger til pensjoner mm ..

Vi må slutte å sykeliggjøre den minste ting. Ingen tar skade av å jobbe og har man en jobb så har man faktisk et ansvar for at jobben skal bli utført. Her på KG virker det mange ganger som om folk har det synet at "jobben er til for meg" og ikke omvent.

Mennesker som mister et barn vil i de aller, aller fleste tilfeller trenge lang tid å komme seg til hektene på ... og det er helt forståelig. Men at folk skal trenge sykemelding pga sorg ifm alle mulige dødsfall blir helt feil. Å være i sorg er grusomt. Da jeg mistet min elskede mor brått og brutalt så var jeg hele totalt utenfor meg selv. Jeg trodde aldri jeg noensinne ville være istand til å le mer, ha sex mer, jeg så ingen glede ved noenting. Følte det var utrolig urettferdig at mine barn ikke skulle få lov til å lære mormoren og kjenne som det fantastiske mennesket hun var ... alt føltes svart. Hva hadde skjedd om jeg hadde blitt sykemeldt? Jeg hadde sittet hjemme og sorgen hadde fått det hele overtaket over livet mitt .. istedet gikk jeg på jobb etter to dager. Hadde en jobb som innebar tett kundekontakt .. og det var redningen min har jeg funnet ut.

Mange tror de er skjørere enn de faktisk er.

Endret 10. august 2011 av Jytte

[Vera Vinge]

Hvis sorg skal være en diagnose som kvalifiserer til sykemelding så vil samfunnet vårt veldig snart snu seg fra å være den velferdsstaten vi har idag. Det vil få store konsekvenser når det gjelder alt fra sykelønnsordninger til pensjoner mm ..

Vi må slutte å sykeliggjøre den minste ting. Ingen tar skade av å jobbe og har man en jobb så har man faktisk et ansvar for at jobben skal bli utført. Her på KG virker det mange ganger som om folk har det synet at "jobben er til for meg" og ikke omvent.

Mennesker som mister et barn vil i de aller, aller fleste tilfeller trenge lang tid å komme seg til hektene på ... og det er helt forståelig. Men at folk skal trenge sykemelding pga sorg ifm alle mulige dødsfall blir helt feil. Å være i sorg er grusomt. Da jeg mistet min elskede mor brått og brutalt så var jeg hele totalt utenfor meg selv. Jeg trodde aldri jeg noensinne ville være istand til å le mer, ha sex mer, jeg så ingen glede ved noenting. Følte det var utrolig urettferdig at mine barn ikke skulle få lov til å lære mormoren og kjenne som det fantastiske mennesket hun var ... alt føltes svart. Hva hadde skjedd om jeg hadde blitt sykemeldt? Jeg hadde sittet hjemme og sorgen hadde fått det hele overtaket over livet mitt .. istedet gikk jeg på jobb etter to dager. Hadde en jobb som innebar tett kundekontakt .. og det var redningen min har jeg funnet ut.

Mange tror de er skjørere enn de faktisk er.

Til det jeg har uthevet, så syns jeg det er en utrolig påstand å komme med, hvis du faktisk mener det du skriver der. Hvis ingen tar skade av å jobbe, hvorfor har vi da sykmeldingsordningen i det hele tatt?

Jeg syns noen her er flinke til å fremheve hvor tøffe de selv var da de mistet noen, og også ser ut til å tro at det fins en fasit som fungerer for alle. Man er både forskjellige individer i utgangspunktet (hvem vet hva folk kan ha slitt med før et tap) og relasjonen til de som dør kan ha ulik betydning for folk.

Selv er jeg for øvrig ingen tilhenger av ukritisk bruk av sykmeldinger, og jeg har selv avslått sykmelding fra legen min to ganger det siste året (den ene gangen grunnet en for meg svært vanskelig spontanabort, som forsåvidt godt kan kalles en slags sorgreaksjon), fordi jeg har troen på at for meg var det viktig å ha noe å holde på med og opprettholde sosial kontakt. Men jeg har da ingen problemer med å se at andre ville hatt behov for noe annet enn meg i lignende situasjoner.

Jeg kan også i blant bekymre meg for hvordan det skal gå med velferdsstaten når man får inntrykk av at "jeg fortjener"-holdningen sprer seg som ild i tørt gress. Men vi må da ikke havne i den andre grøfta heller.

Det er vel forresten ingen her som har sagt at man skal få sykmelding for "alle mulige dødsfall" heller. I tillegg kan kanskje tap av en hund være nok til å sette noen ut av spill, men da handler det kanskje om at personen sleit i utgangspunktet også og at hundens dødsfall bare var én ting som vippet vedkommende av pinnen. Da er det ikke sikkert at problemet primært er sorg, men det kan fort se sånn ut for de rundt. Og da blir jeg litt oppgitt, når andre enn legen og den det gjelder skal sitte og dømme hvem som har det vanskelig nok til å bli sykmeldt. Som sagt, det viktige må være at sykmelderne vet hvordan de skal gjøre jobben sin og klarer å presentere alternativer til sykmelding, fordi man vet at det i en del tilfeller ikke løser noe å være langtidssykmeldt (mens i andre tilfeller der det faktisk nødvendig).

Endret 11. august 2011 av Vera Vinge

[Gjest Jytte]

Til det jeg har uthevet, så syns jeg det er en utrolig påstand å komme med, hvis du faktisk mener det du skriver der. Hvis ingen tar skade av å jobbe, hvorfor har vi da sykmeldingsordningen i det hele tatt?

Jeg syns noen her er flinke til å fremheve hvor tøffe de selv var da de mistet noen, og også ser ut til å tro at det fins en fasit som fungerer for alle. Man er både forskjellige individer i utgangspunktet (hvem vet hva folk kan ha slitt med før et tap) og relasjonen til de som dør kan ha ulik betydning for folk.

Selv er jeg for øvrig ingen tilhenger av ukritisk bruk av sykmeldinger, og jeg har selv avslått sykmelding fra legen min to ganger det siste året (den ene gangen grunnet en for meg svært vanskelig spontanabort, som forsåvidt godt kan kalles en slags sorgreaksjon), fordi jeg har troen på at for meg var det viktig å ha noe å holde på med og opprettholde sosial kontakt. Men jeg har da ingen problemer med å se at andre ville hatt behov for noe annet enn meg i lignende situasjoner.

Jeg kan også i blant bekymre meg for hvordan det skal gå med velferdsstaten når man får inntrykk av at "jeg fortjener"-holdningen sprer seg som ild i tørt gress. Men vi må da ikke havne i den andre grøfta heller.

Det er vel forresten ingen her som har sagt at man skal få sykmelding for "alle mulige dødsfall" heller. I tillegg kan kanskje tap av en hund være nok til å sette noen ut av spill, men da handler det kanskje om at personen sleit i utgangspunktet også og at hundens dødsfall bare var én ting som vippet vedkommende av pinnen. Da er det ikke sikkert at problemet primært er sorg, men det kan fort se sånn ut for de rundt. Og da blir jeg litt oppgitt, når andre enn legen og den det gjelder skal sitte og dømme hvem som har det vanskelig nok til å bli sykmeldt. Som sagt, det viktige må være at sykmelderne vet hvordan de skal gjøre jobben sin og klarer å presentere alternativer til sykmelding, fordi man vet at det i en del tilfeller ikke løser noe å være langtidssykmeldt (mens i andre tilfeller der det faktisk nødvendig).

Nå holder jeg Utøya-pårørende utenfor dette og snakker om mennesker som mister en mor, en far, en bestemor, en tante, onkel, osv ... Bortsett fra i helt spesielle tilfeller (det vil alltid være noen spesielle tilfeller) så har jeg faktisk aldri opplevd at folk blir sykemeldt etter slike dødsfall.

Hva er det vi er så redde for? Å gråte på jobb? At noen skal se at vi faktisk er mennesker med følelser? Derfor er det best å sitte hjemme og gråte for seg selv?

Jeg har opplevd å sitte på jobb når tankene og savnet er så tungt at jeg har måttet gå inn på toalettet for å få noen minutter for meg selv .. Men hva gjør det? Tørke tårer, ta kaldt vann i ansiktet og så gå ut og snakke med folk igjen, ta en kopp kaffe med en god kollega kan gjøre underverker.

Det virker tydeligvis frekt og sårende på deg at jeg sier at folk har ikke vondt av å jobbe bortsett fra om de er så syke at de ikke er istand til det selvsagt. Men da er de syke, enten fysisk eller psykisk. Ikke på grunn av sorg i seg selv.

Jeg har heldigvis aldri opplevd å miste et barn. Det må være det grusomste på denne jord og jeg aner ikke hvordan jeg hadde reagert i en sånn situasjon. Har hatt et barn akuttinnlagt på sykehus med alvorlig diagnose så jeg kjenner litt på følelsen - og min venninne har mistet sin datter i en operasjon, og det tok forståelig lang tid før hun var istand til å jobbe etterpå. Det er noe alle begriper.

Folk er litt merkelige ifm dødsfall hvor nære venner og bekjente er pårørende. Man unngår ofte den sørgende, folk sender blomster og kort mens det folk ofte trenger er en trøstende hånd og tid til å få snakke om den som er død og hvordan det føles for den som er igjen. Da min mor døde ung, brått og uventet så opplevde jeg at svært få turde ta kontakt med meg personlig. De sendte blomster og kort med dikt og trøstende ord, fikk diger oppsats fra jobben .. men ingen kom hjem til meg de to dagene jeg var hjemme. Jeg hadde bare min nærmeste familie å snakke med ... helt til jeg selv tok initiativet og ringte en venninne.

Derfor er jeg sikker på at det å gå på jobb den tredje dagen var den beste løsningen overhode for mitt vedkommende. Folk omgår gjerne den sørgende, man er livredd for å gjøre sorgen verre og forstyrre noen i sorg. For den sørgende så er det ord og kontakt med folk som er den beste medisinen som oftest.

Endret 11. august 2011 av Jytte

[Gjest Blondie65]

Hvis ingen tar skade av å jobbe, hvorfor har vi da sykmeldingsordningen i det hele tatt?

Kan du bevise at noen tar skade av å jobbe?

Hvis du ser bort i fra de som er sykemeldt fordi de har problemer på jobben, hvem tar skade av - som i å bli sykere - av å jobbe?

Personer med brukket fot? Arm? Personer med influensa?

Sykemelding er til for når man ikke kan utføre jobben sin grunnet sykdom. I større og større grad skal sykemelding graderes - dvs at man vurderer en restarbeidsevne i prosent. Dette betyr at man kan gå fullt i jobb men i halv maskin - altså arbeide saktere. For svært mange er dette en god løsning.

Det er altså ikke primært fordi en tar skade av å jobbe en sykemeldes, men fordi en ikke er istand til å utføre jobben skikkelig. Det kan være vondt å sitte lenge for en med brukket fot og en med feber kan ha problemer med å konsentrere seg. Ved influensa kan det også være smittefare.

Jeg setter meg ikke til dommer over noen. Men jeg reagerer på at "sorg" blir en sykemeldingsgrunn. Jeg ser heller at man bruker et begrep som "psykisk ubalanse" eller traume i forbindelse med sorg eller sorgreaksjoner.

Når det gjelder langvarig sykemelding grunnet sorgreaksjoner så er vi vel over i det "uvanliges" verden - i den forstand at belastningen har vært ekstra stor. Er ikke dette psykiske tilstander som depresjon eller PTSD eller traume?

Når det gjelder det å fremheve seg selv så handler det ikke om at jeg er verdensmester som aldri sykemelder meg. For det er ikke tilfelle. Jeg ser heller ikke ned på andre fordi de reagerer anderledes enn meg i en stress situasjon som sorg er. Det er overhodet ikke det som er poenget. Vi har velferdsordninger i form av ulønnet permisjon opptil 10 dager pr år til å løse noen av problemene rundt dødsfall. Såvidt jeg vet får man også lønnet permisjon begravelsesdagen for nære relasjoner i rett opp- og nedadstigende linje. Skal man nå få sykemelding grunnet sorg vil svært mange se på dette som en automatisk løsning og legge press på legen sin for å få det. Jeg snakker av erfaring fra dagens yrkesliv der det ikke heter hva slags plikter en arbeidstaker har, men hva slags rettigheter og hva har man krav på. Det er slik at enkelte dessverre trenger den dytten at sorg ikke er sykemeldingsgrunn for å komme seg i jobb.

Endret 11. august 2011 av Blondie65