Søke uføretrygd

[Knirke]

Ta deg en jobb i en butikk, på en kiosk, på en cafè, som vekter, eller som servitør i mellomtiden. Da får du både arbeidserfaring, lønn og du bidrar med noe i samfunnet. Tenk det!

Det er ikke SÅ enkelt... Jeg har også vært på jobbsøk siden Mars, og søker på ALT MULIG. Jeg har 7 års universitetsutdannelse, men får ikke jobb som oppvaskhjelp engang...

Støtter TS i at utdanning er bortkastet og at jobbsøk er vanskelig (spesielt fordi det er så lite forståelse å spore blant andre folk), men uføretrygd er ikke veien å gå

[Gjest navnelapp]

Utdanning er sjølvsagt ikkje bortkasta. Kvar hadde landet vårt vore utan folk med utdanning? Men ein må velge rett utdanning, finne eit yrke der det faktisk er bruk for folk. Vi kan ikkje vere etnografar og sosialantropologar, alle saman.

Jobbsøk er vanskeleg, ja, fordi alle leitar etter den beste. Det er skarp konkurranse. Heldigvis har vi både NAV og andre rettleiarar (på lærestadane, til dømes) som kan hjelpe til med å gjere deg flinkare til å søke jobb.

[Knirke]

Utdanning er sjølvsagt ikkje bortkasta. Kvar hadde landet vårt vore utan folk med utdanning? Men ein må velge rett utdanning, finne eit yrke der det faktisk er bruk for folk. Vi kan ikkje vere etnografar og sosialantropologar, alle saman.

Jobbsøk er vanskeleg, ja, fordi alle leitar etter den beste. Det er skarp konkurranse. Heldigvis har vi både NAV og andre rettleiarar (på lærestadane, til dømes) som kan hjelpe til med å gjere deg flinkare til å søke jobb.

Det forutsetter jo at man er synsk når man begynner å studere, så man vet hvilke jobber som finnes 5 år frem i tid... Desverre for meg har jeg valgt feil og blir straffet for det nå.

Har forresten vært på kurs igjennom NAV for å skrive søknader og CV'er, så det er ikke der skoen trykker.

[AnonymBruker]

Bemanningsbyrå.

[Tinkerbelle]

Er du seriøs, eller skriver du kun for å provosere?

Du har nettopp gjort ferdig en bachelor, du har god/svært god arbeidskapasitet, du har søkt jobber et par måneder uten å få napp og du vurderer derfor å lyge på deg en uføretrygd for å slippe å betale lån og forholde deg til en lengre søknadsprosess enn du så for deg på forhånd?

Om dette er seriøst ment så sliter jeg med å forstå hvordan noen kan være så fullstendig uten ansvarsfølelse og moral. Det du snakker om her er jo faktisk kriminelt, så du sitter her og vurderer å gjøre deg til kriminell fordi du ikke gidder å gjøre en større innsats på jobbfronten.

Vær mer på hugget, og senk kravene litt om drømmejobben ikke dukker opp i første omgang. Snakk med venner, familie, bekjente og alle andre du treffer på om at du er på jakt etter jobb. Møt opp direkte hos arbeidsgivere og spør om du kan få levere en åpen søknad eller om de planlegger nyansettelser i nærmeste fremtid. Registrer deg hos et, eller flere, bemanningsbyrå og heng på dem til de har funnet et oppdrag til deg. Bruk sosiale medier som Facebook, LinkedIn, Twitter eller lignende og skriv et innlegg om at du ser deg om etter ny jobb. Let opp gamle kontakter og prøv å fiske litt om de har noen nye prosjekter de trenger ekstra personell til. Ellers, søk på alle aktuelle stillinger som dukker opp på finn.no/jobb eller nav.no og lignende. Søkes det etter deltidsarbeidere, så spør om hvordan mulighetene er for fast 100 % jobb på sikt og søk på disse jobbene også. Er du litt ekstra aktiv, så skal det mye til for å ikke få napp på en ok eller god jobb i nærmeste fremtid.

Når du sier du blir deprimert etter et par måneders jobbsøking, så kan jeg informere deg om at det ikke kommer i nærheten av hvor deprimert du kan bli av å gå uvirksom hjemme i år etter år. Særlig om man ikke har en spesielt sterk psyke. Det er heller ikke gjort i en håndvending å bli uføretrygdet. Her snakker vi om en svært langvarig prosess som underveis krever mye mer av deg enn du har prestert hittil, både under utredningsfasen, rehabiliteringsfasen, arbeidstestingsfasen og etterhvert uførefasen. Vi snakker om hardt arbeid i åresvis for å dokumentere, prøve, feile, dokumentere igjen, prøve og feile igjen og alt sammen på repeat i år etter år. Spesielt om du fremdeles er ung (mange år unna pensjonsalderen), da skal det MYE til for å bli uføretrygdet. Etter det nye systemet har det blitt enda vanskeligere å få gjennomslag for saken sin. Få av dem som har gått og stampet i NAV-systemet i åresvis unner sin verste fiende å oppleve det samme.

Jeg ble rammet av sykdom allerede i tenårene og har vært alvorlig syk siden. I flere år har jeg av og på vært så dårlig at det var mer enn nok for meg å klare å puste. Jeg har vært igjennom sondenæring, jeg har hatt lange perioder hvor jeg besvimte liggende i senga, jeg har hatt lange perioder hvor jeg var strålende fornøyd hvis jeg klarte å pusse tennene mine selv. Jeg har ligget på sykehus i månedsvis i slengen flere ganger i løpet av året, og vært så nær døden at selv legene ba en bønn om at det måtte gå bra med meg. Likevel har jeg aldri - aldri - gitt opp håpet om å komme meg tilbake i jobb en dag. Får jeg en bedre periode, så kan du enten finne meg med nesen i en studiebok eller på jakt etter en type jobb jeg kan teste ut og se om jeg kan tilpasse til formen min.

To uker etter at jeg var ferdig med en hestekur for å kvitte meg med en livstruende infeksjon begynte jeg på voksenopplæringen og tok opp fag som jeg trenger for å få studiekompetanse. Det var ikke én dag jeg ikke følte meg dårlig på en eller annen måte mens jeg gikk på skolen. Jeg slet med senskader etter en operasjon og infeksjonen jeg nettopp hadde kjempet mot, i tillegg til kronisk, alvorlig sykdom, men likevel fullførte jeg løpet og besto eksamen i fem fag med toppkarakterer. Året etterpå var jeg for syk til å fortsette med høyere utdanning, men jeg fortsatte å jobbe for å komme meg i form igjen og nærmer meg nå et nivå på formen hvor jeg forhåpentligvis vil klare ihvertfall 20 % aktivitet innen studier eller jobb. Kanskje mer, hvis jeg er heldig.

Jeg har vært syk i 15-16 år nå, men jeg har enda ikke varig uførepensjon. De første ti årene ville ikke NAV gi meg noe mer enn tidsbegrenset uføretrygd, selv om jeg uten tvil var alvorlig syk med et svært lavt funksjonsnivå. De siste 5-6 årene har jeg ikke ønsket varig trygd selv, fordi jeg står på fremdeles og mener og håper at jeg på sikt vil klare å komme meg ut i jobb. Når man først har fått varig trygd, så blir man ikke like godt fulgt opp av NAV som når man er på midlertidige stønader. For meg blir varig trygd det samme som å si: "Greit, jeg gir opp!". Nå er jeg på det 16 året med sykdom and I'm still going strong. Klarer jeg å holde motet oppe i 16 år med nedoverbakke, så klarer du et par måneder til! Tørk tårene og vit at du har i deg alt du trenger for å lykkes, og lykkes vil du. Om det blir idag eller om seks måneder er ikke godt å si, men jo mer du gjør for å komme dit, jo fortere vil du nå målet du har satt deg.

Lykke til videre, TS. Det ordner seg for snille jenter (og gutter).

PS! Ta gjerne kontakt med en psykolog dersom du ikke klarer å komme opp av depresjonen på egenhånd.

Endret 22. august 2011 av Tinkerbelle

[AnonymBruker]

Det forutsetter jo at man er synsk når man begynner å studere, så man vet hvilke jobber som finnes 5 år frem i tid... Desverre for meg har jeg valgt feil og blir straffet for det nå.

Har forresten vært på kurs igjennom NAV for å skrive søknader og CV'er, så det er ikke der skoen trykker.

Man trenger ikke være synsk for å skjønne at som grafisk designer, medieviter eller kunsthistoriker blir det vanskeligere å finne jobb enn om man er økonom, lege eller lærer. Problemet til folk er at de ikke bryr seg om det når de velger studium, for "det er jo viktig å trives med det man holder på med" (jo da, men det er jo fint å få jobbe med det man har studert også), og at de ikke legger ned den utenomfaglige innsatsen som kreves for å få jobb etter studiet.

Jeg er også nyutdannet og søkte jobber i nesten et halvt år før jeg fikk noe. Det er kjempevanskelig og kjipt å søke bare for å få ingen respons eller et avslag, men det er faktisk ikke så lenge å ha søkt siden mars. Og det nytter ikke å falle inn i en offerrolle hvor man "blir straffet" for valgene sine, for det er bare tull. Man må være villig til å se på seg selv utenfra, tenke over hvor kan man forbedre seg, hvor kan man gjøre et bedre inntrykk, og hele tiden fokusere på at det er en selv som kan skaffe en jobb, ingen andre. Det er beintøft å holde motet oppe, men det må til. Og så kommer det en jobb til deg også, helt sikkert

[Knirke]

Ja, når jeg studerte ble jeg også ført inn i den villfarelsen om at "det er viktig å gjøre noe man trives med" Det er jo selvfølgelig bullshit... . Jeg har studert biologi, og trodde faktisk det var masse jobber å få innenfor realfagene (og det var det vi ble fortalt)

Jeg vil gjerne slippe å bli beskyldt for å ta en offer-rolle fordi jeg sier at utdanningen har straffet seg og at jeg angrer på at jeg tok den. Og jeg er ganske lei av å bli anklaget for å ikke ha prøvd hardt nok å skaffe meg jobb (hva vet vel dere om hva jeg har prøvd?). Å si at man må "tenke positivt"er også en meningsløs frase som sikkert er godt ment, men jeg er forbi "tenke positivt" stadiet for ganske lenge siden... Realismen har tatt over.

I gamle dager kunne man melde seg på arbeidskontoret, og de gav deg en lapp i hånda der det sto at du skulle melde deg hos bedrift X klokken Y for å jobbe med en eller annen hjernetom oppgave. Sånn er det ikke lengre, og NAV gir heller dagpenger enn å hjelpe folk ut i arbeid. Bemanningsbyråene har nesten monopol på ledige stillinger, og denne praksisen er jeg i grunn imot, fordi det ekskluderer mange flinke kandidater. I tillegg har alle bedrifter en slags hemmelig kodeks der man må ringe og mase for å i det hele tatt bli vurdert. Og hva i h.... er vitsen med søknader da?? Atter andre bedrifter HATER å bli oppringt med dumme spørsmål.

Nei, det skal ikke være enkelt

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne slippe å bli beskyldt for å ta en offer-rolle fordi jeg sier at utdanningen har straffet seg og at jeg angrer på at jeg tok den. Og jeg er ganske lei av å bli anklaget for å ikke ha prøvd hardt nok å skaffe meg jobb (hva vet vel dere om hva jeg har prøvd?). Å si at man må "tenke positivt"er også en meningsløs frase som sikkert er godt ment, men jeg er forbi "tenke positivt" stadiet for ganske lenge siden... Realismen har tatt over.

I gamle dager kunne man melde seg på arbeidskontoret, og de gav deg en lapp i hånda der det sto at du skulle melde deg hos bedrift X klokken Y for å jobbe med en eller annen hjernetom oppgave. Sånn er det ikke lengre, og NAV gir heller dagpenger enn å hjelpe folk ut i arbeid. Bemanningsbyråene har nesten monopol på ledige stillinger, og denne praksisen er jeg i grunn imot, fordi det ekskluderer mange flinke kandidater. I tillegg har alle bedrifter en slags hemmelig kodeks der man må ringe og mase for å i det hele tatt bli vurdert. Og hva i h.... er vitsen med søknader da?? Atter andre bedrifter HATER å bli oppringt med dumme spørsmål.

Nei, det skal ikke være enkelt

Det er absolutt ikke enkelt! Det er kjempefrustrerende, man føler at man gjør alt riktig, man spør om råd, man skriver om på søknader og øver på intervjusituasjoner, søker på jobber man ikke engang har lyst på og forsøker å holde motet oppe. Går på intervjuer og svarer på håpløse HR-spørsmål, ser at andre får jobb fordi de kjenner noen som kjenner noen, og selv får man avslag med beskjed om at de hadde 90 søkere til den ene stillingen. Hvordan skal man nå opp som nyutdannet da? Og alle sier at man skal ta det med ro og at det ordner seg, men det føles ikke sånn, og for hvert avslag blir man bare mer og mer pessimist. Sånn var det ihvertfall for meg, og jeg var i din situasjon for tre måneder siden.

Tro meg, jeg vet hvordan du har det. Men poenget mitt var at den eneste løsningen faktisk er å holde motet oppe og prøve videre. Det hjelper ikke i det hele tatt å grave seg ned i hvor håpløst ting er, med unntak av en kveld i ny og ne. Man må bare fortsette, snu alle steiner og ja, være positiv, selv om det blir vanskeligere og vanskeligere. For det kommer så tydelig frem i søknader og på intervjuer når man egentlig har gitt opp allerede. Utdannelsen din har ikke straffet seg, det er bare et tøft arbeidsmarket nå. Jeg har en enda mer anvendelig utdannelse, og det var absolutt ikke lett å få jobb selv om jeg på papiret har alt som skal til. Det er bare så veldig mange andre som har det også, så selv om det er masse jobber der ute, er det ikke så lett å få en. Du kommer til å få jobb, du må bare holde ut. Og igjen, å ha søkt siden mars er ikke så lenge. Det føles lenge, men det er ikke det i markedet nå.

Realisme er bra. Pessimisme ikke

[AnonymBruker]

Det forutsetter jo at man er synsk når man begynner å studere, så man vet hvilke jobber som finnes 5 år frem i tid... Desverre for meg har jeg valgt feil og blir straffet for det nå.

Har forresten vært på kurs igjennom NAV for å skrive søknader og CV'er, så det er ikke der skoen trykker.

Og så da? Valgte feil jeg også, ble "lurt" inn i en utdanning, som skulle gi garantert jobb etterpå, men da jeg var ferdig var det umulig å få jobb. Jeg valgte å begynne på nytt studie, men hvis jeg ikke hadde muligheten til det, ville jeg jobbet så mye jeg kunne. Jeg hadde sikret meg ved at jeg hadde en liten deltidsjobb ved siden av studiene, og der kunne jeg i det minste jobbet noen timer i uken. I tillegg ville jeg skaffet meg jobb på et sykehjem. Problem solved!

[lillemia]

Er du seriøs, eller skriver du kun for å provosere?

Du har nettopp gjort ferdig en bachelor, du har god/svært god arbeidskapasitet, du har søkt jobber et par måneder uten å få napp og du vurderer derfor å lyge på deg en uføretrygd for å slippe å betale lån og forholde deg til en lengre søknadsprosess enn du så for deg på forhånd?

Om dette er seriøst ment så sliter jeg med å forstå hvordan noen kan være så fullstendig uten ansvarsfølelse og moral. Det du snakker om her er jo faktisk kriminelt, så du sitter her og vurderer å gjøre deg til kriminell fordi du ikke gidder å gjøre en større innsats på jobbfronten.

Vær mer på hugget, og senk kravene litt om drømmejobben ikke dukker opp i første omgang. Snakk med venner, familie, bekjente og alle andre du treffer på om at du er på jakt etter jobb. Møt opp direkte hos arbeidsgivere og spør om du kan få levere en åpen søknad eller om de planlegger nyansettelser i nærmeste fremtid. Registrer deg hos et, eller flere, bemanningsbyrå og heng på dem til de har funnet et oppdrag til deg. Bruk sosiale medier som Facebook, LinkedIn, Twitter eller lignende og skriv et innlegg om at du ser deg om etter ny jobb. Let opp gamle kontakter og prøv å fiske litt om de har noen nye prosjekter de trenger ekstra personell til. Ellers, søk på alle aktuelle stillinger som dukker opp på finn.no/jobb eller nav.no og lignende. Søkes det etter deltidsarbeidere, så spør om hvordan mulighetene er for fast 100 % jobb på sikt og søk på disse jobbene også. Er du litt ekstra aktiv, så skal det mye til for å ikke få napp på en ok eller god jobb i nærmeste fremtid.

Når du sier du blir deprimert etter et par måneders jobbsøking, så kan jeg informere deg om at det ikke kommer i nærheten av hvor deprimert du kan bli av å gå uvirksom hjemme i år etter år. Særlig om man ikke har en spesielt sterk psyke. Det er heller ikke gjort i en håndvending å bli uføretrygdet. Her snakker vi om en svært langvarig prosess som underveis krever mye mer av deg enn du har prestert hittil, både under utredningsfasen, rehabiliteringsfasen, arbeidstestingsfasen og etterhvert uførefasen. Vi snakker om hardt arbeid i åresvis for å dokumentere, prøve, feile, dokumentere igjen, prøve og feile igjen og alt sammen på repeat i år etter år. Spesielt om du fremdeles er ung (mange år unna pensjonsalderen), da skal det MYE til for å bli uføretrygdet. Etter det nye systemet har det blitt enda vanskeligere å få gjennomslag for saken sin. Få av dem som har gått og stampet i NAV-systemet i åresvis unner sin verste fiende å oppleve det samme.

Jeg ble rammet av sykdom allerede i tenårene og har vært alvorlig syk siden. I flere år har jeg av og på vært så dårlig at det var mer enn nok for meg å klare å puste. Jeg har vært igjennom sondenæring, jeg har hatt lange perioder hvor jeg besvimte liggende i senga, jeg har hatt lange perioder hvor jeg var strålende fornøyd hvis jeg klarte å pusse tennene mine selv. Jeg har ligget på sykehus i månedsvis i slengen flere ganger i løpet av året, og vært så nær døden at selv legene ba en bønn om at det måtte gå bra med meg. Likevel har jeg aldri - aldri - gitt opp håpet om å komme meg tilbake i jobb en dag. Får jeg en bedre periode, så kan du enten finne meg med nesen i en studiebok eller på jakt etter en type jobb jeg kan teste ut og se om jeg kan tilpasse til formen min.

To uker etter at jeg var ferdig med en hestekur for å kvitte meg med en livstruende infeksjon begynte jeg på voksenopplæringen og tok opp fag som jeg trenger for å få studiekompetanse. Det var ikke én dag jeg ikke følte meg dårlig på en eller annen måte mens jeg gikk på skolen. Jeg slet med senskader etter en operasjon og infeksjonen jeg nettopp hadde kjempet mot, i tillegg til kronisk, alvorlig sykdom, men likevel fullførte jeg løpet og besto eksamen i fem fag med toppkarakterer. Året etterpå var jeg for syk til å fortsette med høyere utdanning, men jeg fortsatte å jobbe for å komme meg i form igjen og nærmer meg nå et nivå på formen hvor jeg forhåpentligvis vil klare ihvertfall 20 % aktivitet innen studier eller jobb. Kanskje mer, hvis jeg er heldig.

Jeg har vært syk i 15-16 år nå, men jeg har enda ikke varig uførepensjon. De første ti årene ville ikke NAV gi meg noe mer enn tidsbegrenset uføretrygd, selv om jeg uten tvil var alvorlig syk med et svært lavt funksjonsnivå. De siste 5-6 årene har jeg ikke ønsket varig trygd selv, fordi jeg står på fremdeles og mener og håper at jeg på sikt vil klare å komme meg ut i jobb. Når man først har fått varig trygd, så blir man ikke like godt fulgt opp av NAV som når man er på midlertidige stønader. For meg blir varig trygd det samme som å si: "Greit, jeg gir opp!". Nå er jeg på det 16 året med sykdom and I'm still going strong. Klarer jeg å holde motet oppe i 16 år med nedoverbakke, så klarer du et par måneder til! Tørk tårene og vit at du har i deg alt du trenger for å lykkes, og lykkes vil du. Om det blir idag eller om seks måneder er ikke godt å si, men jo mer du gjør for å komme dit, jo fortere vil du nå målet du har satt deg.

Lykke til videre, TS. Det ordner seg for snille jenter (og gutter).

PS! Ta gjerne kontakt med en psykolog dersom du ikke klarer å komme opp av depresjonen på egenhånd.

Mange gode poeng!

[SmallTalk]

Kan du oppgi hva du er utdannet som?? slik at vi andre ikke finner på og gå i samme saksa

Jeg er utdannet bachelor elkraftingeniør i vår.

Da må du isåfall være jævlig kresen på hva slags jobber du søker på, for når jeg gikk ut som ingeniør i fjor så fikk mer eller mindre alle jeg studerte sammen med jobber kastet etter seg. De eneste som ikke gjorde de er de som var tafatte, ubrukelige eller de som var så kresne at de ikke kunne ta "hvilken som helst jobb".

Arbeidsmarkedet for elektroingeniører er rimelig greit, og du må søke veldig snevert dersom du ikke klarer å få napp. Du er nyutdannet, og da søker du på det du kan søke på, uansett om det er innen data, elekro, automasjon eller hydraulikk. Det eneste eventuelle arbeidsgivere forventer av deg er at du er villig til å lære og at du er forberedt på å jobbe som er helvete for å komme deg inn i jobben. Ikke tenk på at du må ha "den og den jobben" innenfor "det og det fagfeltet". Det funker ikke når man er fersk.

Og ærlig talt, man går ikke å uføretrygder seg selv om man har vært "arbeidsledig" i 2 mnd. Voks opp!

[AnonymBruker]

Da må du isåfall være jævlig kresen på hva slags jobber du søker på, for når jeg gikk ut som ingeniør i fjor så fikk mer eller mindre alle jeg studerte sammen med jobber kastet etter seg. De eneste som ikke gjorde de er de som var tafatte, ubrukelige eller de som var så kresne at de ikke kunne ta "hvilken som helst jobb".

Arbeidsmarkedet for elektroingeniører er rimelig greit, og du må søke veldig snevert dersom du ikke klarer å få napp. Du er nyutdannet, og da søker du på det du kan søke på, uansett om det er innen data, elekro, automasjon eller hydraulikk. Det eneste eventuelle arbeidsgivere forventer av deg er at du er villig til å lære og at du er forberedt på å jobbe som er helvete for å komme deg inn i jobben. Ikke tenk på at du må ha "den og den jobben" innenfor "det og det fagfeltet". Det funker ikke når man er fersk.

Og ærlig talt, man går ikke å uføretrygder seg selv om man har vært "arbeidsledig" i 2 mnd. Voks opp!

Det finnes helt klart mange ledige jobber og det er mangel på folk som du sier, men arbeidsgivere er generelt lite villige til å satse på nyutdannede.

Det er ikke rart at det er ingeniørmangel når arbeidsgivere forventer at enten skal man være nyutdannet ingeniør med A/B snitt eller så skal man ha minimum 4-5 års erfaring. Her må arbeidsgivere være mer realistiske og ikke bare mase om at det må utdannes flere ingeniører da det faktisk finnes en hel del kvalifiserte folk som ikke får jobb, men som gjerne vil jobbe og har brukt lang tid og investert mye i en lang utdannelse. Får man først erfaring kan man få seg jobb på et par minutter. Det er bare ikke helt lett å stikke seg ut i søkerbunken som nyutdannet.

Uføretrygd er selvfølgelig et dårlig alternativ og jeg synes det er trist å i det hele tatt måtte vurdere det. En annen

[Knirke]

En annen ting er at hvis man er etnisk norsk, kvinne og under 35 så er man automatisk uaktuell hos mange arbeidsgivere. De bare forventer at baby-kanonen skal fyres av så snart man har underskrevet kontrakt i hånda...

[AnonymBruker]

En annen ting er at hvis man er etnisk norsk, kvinne og under 35 så er man automatisk uaktuell hos mange arbeidsgivere. De bare forventer at baby-kanonen skal fyres av så snart man har underskrevet kontrakt i hånda...

Det er helt for jævlig synes jeg. Her mangler man arbeidskraft sies det flere steder også vil man ikke ansette friske og arbeidsføre folk.

Et mulig tiltak her synes jeg kunne vært å fjerne arbeidsgiveravgiften for nyutdannede og langtidsledige for å stimulere til at færrre velger trygd.

[AnonymBruker]

Forstår at det er vanskelig å søke på mange jobber uten å få respons. Men som mange her påpeker er noen måneder ikke veldig lang tid.

Kusinen min ble var ferdig utdannet kjemiingeniør for to år siden.

Hun søkte på alle ledige stillinger som dukket opp og mens hun søkte fikk hun midlertidige jobber gjennom et vikarbyrå som kassadame, assistent i barnehage, vaskejobb og fabrikkarbeider.

For to uker siden begynte hun i fast jobb som kjemiingeniør. De nevnte faktisk for henne i intervjuet at de hadde merket seg at hun ikke hadde hvilt på sine laurbær mens hun ventet på jobben hun var utdannet til men hadde klart å forsørge seg selv med arbeid hun var overkvalifisert til i stedet for å få hjelp fra NAV. Noe som imponerte dem og som gjorde at de ønsket å satse på henne.

[Knirke]

Det er helt for jævlig synes jeg. Her mangler man arbeidskraft sies det flere steder også vil man ikke ansette friske og arbeidsføre folk.

Et mulig tiltak her synes jeg kunne vært å fjerne arbeidsgiveravgiften for nyutdannede og langtidsledige for å stimulere til at færrre velger trygd.

[AnonymBruker]

En annen ting er at hvis man er etnisk norsk, kvinne og under 35 så er man automatisk uaktuell hos mange arbeidsgivere. De bare forventer at baby-kanonen skal fyres av så snart man har underskrevet kontrakt i hånda...

Det er bare tull, jeg er 32 år, gift og barnløs og får jobbtilbud kastet etter meg. Dette med barn har ikke vært et spørsmål på ett eneste intervju.

[Gjest navnelapp]

En annen ting er at hvis man er etnisk norsk, kvinne og under 35 så er man automatisk uaktuell hos mange arbeidsgivere. De bare forventer at baby-kanonen skal fyres av så snart man har underskrevet kontrakt i hånda...

Kva meiner du med dette? Meiner du at innvandrarar vert favorisert hos arbeidsgjevarane? Det er ikkje mi erfaring, kan du utdjupe? Sidan når vart det ei ulempe å vere etnisk norsk i arbeidslivet?

[Wesla]

Det er bare tull, jeg er 32 år, gift og barnløs og får jobbtilbud kastet etter meg. Dette med barn har ikke vært et spørsmål på ett eneste intervju.

Vel, det har jeg, og det to ganger så det skjer det er det ingen tvil om.

[AnonymBruker]

Vel, det har jeg, og det to ganger så det skjer det er det ingen tvil om.

Det er vel forskjell på det at det har skjedd med deg, og at man automatisk er uaktuell for alle arbeidsgivere?

Og hvordan vet du at det var det som var utslagsgivende. De fleste arbeidsgivere er vel såpass smarte at de ikke sier slike ting høyt?