Fysiske reaksjoner etter dødsbudskap

[AnonymBruker]

Ingen måte å reagere på er riktig eller feil. Bare for å ha det sagt. Det kommer helt ann på dødsfallet, hvem det var, ventet eller uventet.

Jeg satt stille med den døde i 2 timer mens jeg så dagen gry. Strøk litt og gråt litt. Så var jeg som en zombie i flere uker fordi jeg måtte ta meg av det praktiske. Så kom følelsene, vissheten om tapet og gråten.

Hadde en venninne som mistet broren sin i selvmord. Presten kom på natta. Hun dro dit. Urasjonelt så begynte hun å vaske bort alle sporene. Hun vasket et helt bad der hvor broren hadde tatt livet av seg med skytevåpen.

[AnonymBruker]

Jeg baker, vasker, rydder og går hvileløst rundt, skriver dette på KG, mens jeg bytter på å le og gråte...

[AnonymBruker]

TS her, tusen takk for svar alle sammen. Jeg forstår at det er mange ulike måter å takle noe sånt på, og dessverre må man vel alle som en forholde seg til en slik trist beskjed før eller senere.

Du som kommenterte at man burde holde seg for god til visse reaksjoner, jeg syns du burde holdt deg for god til å svare i denne tråden.

[AnonymBruker]

En kollega av meg fikk den tragiske beskjeden om at hennes mor brått hadde dødd. Hun reagerte voldsomt, kastet opp og nærmest brølte. Hvordan det gikk med henne etter at hun dro fra jobb vet jeg ikke, men jeg håper naturligvis at hun har det noenlunde ok sett i forhold til situasjonen.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg selv hadde kommet til å reagert, det er jo umulig å vite men man tenker jo på det. Noen blir kanskje helt apatiske, mens andre får en veldig fysisk reaksjon? Er det noen som har noen erfaringer med dette?

Jeg blir helt stille, og gråter stille. Vil ikke lage noe oppstår rundt meg og prøver å ta meg sammen.

Så blir jeg veldig deprimert og bare ligger i sengen min og gråter mye og tenker. Orker ingenting.

Jeg var 17 år da faren min døde brått, og slik reagerte jeg ...

Da besteforeldrene mine døde noen år senere tok jeg det bedre.

Den dagen moren min dør, vil jeg nok takle det bra, men jeg vil nok bli forferdelig deprimert og inneslutta.

det første dødsfallet er alltid det væreste, fordi man ikke har opplevd det før. For hvert dødsfall man opplever blir man litt herdet, slik at selv om det er vondt klarer man å komme seg igjnneom det. Sånn er det for meg iallfall.

[AnonymBruker]

Jeg baker, vasker, rydder og går hvileløst rundt, skriver dette på KG, mens jeg bytter på å le og gråte...

Hvorfor ler du når det er noen som er død?

[AnonymBruker]

Det finnes så utrolig mange måter å reagere på når man får beskjed om at noen man er glad i har gått bort.

Jeg vet om en gammel dame som opplevde at hennes ektemann igjennom mange, mange år fikk hjertestans. Ambulansepersonellet var hos denne mannen og prøvde å redde han, men han overlevde ikke. Kona reagerte med å hjelpe ambulansepersonellet med å rydde opp utstyret, for deretter å invitere dem på vafler som hun stekte mens de holdte på med gjenopplivingen.

Jeg tror nok det er en forsvarsmekanisme som ofte settes igang i en sånn situasjon som TS nevner, med sinne, benektelse og gjerne voldelige reaksjoner.

Faren min døde brått og uventet. En lege kom hjem til oss på ettermiddagen og fortalte budskapet. Jeg gråt litt og mamma gråt litt, bare sånn forsiktig.

Når legen hadde gått, begynte mamma å lage middag og dekket bordet og styrte på.

Jeg satt bare på stua og visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Mamma sa hele tiden, det er viktig å spise. Nå må vi spise litt, også skal vi ringe rundt til familie og venner.

Jeg klarte ikke spise ,mens moren min spiste som før. SÅ ringte hun rundt til alle, det var nok slitsom for henne. Hun hadde så mye å ordne. Og når begravelsen var over, kom sorgen hennes.

Broren min reagerte med å slå i stykker en vegg...

Er nok ikke noe fasit på hvordan man reagerer. Det er mange faktorer som spiller inn.

[Gjest grønnfi]

Hvorfor ler du når det er noen som er død?

Fordi man husker gode stunder med avdøde?

Slik reagerte jeg da min venninne døde. Mimring om gøye tider, tårer av savn.

Da min far døde fikk jeg beskjed på natten, gikk på jobb som vanlig dagen etter, og påfølgende dag litt mer "apatisk".

Da ble jeg sendt hjem og den fysiske reaksjonen viste seg. Jeg sov i 3 dager.

[AnonymBruker]

Hvorfor ler du når det er noen som er død?

Mange som ler når noen dør. det er en reakson på sorgen og sjokket.

Jeg kjenner en gutt som ble helt ekstatisk når faren hans døde. Ho lo og tullet og tøyset hele tiden. Han ble helt hyper og det virket som om han var høy på livet eller noe.

Før begravlsen ar han veldig entusiastisk og skrålte og lo, og alle skjønte jo at han hadde fått sjokk.

Etter begravlsen falt han helt sammen og bare gråt.

Folk må få sørge som de vil, og gråt er en del av sorg og sjokk.

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at jeg reagerte med å gå på eksamen dagen etter dødsfallet. Jeg var nok i sjokk, og jeg ble sendt hjem med en gang.

[AnonymBruker]

Hvorfor ler du når det er noen som er død?

Det var jeg som skrev at jeg vekslet mellom latter og gråt.

Jeg var i sjokk, og gjorde mange andre rare ting etter at jeg hadde skrevet her inne. (At jeg skrev her inne få minutter etter at jeg hadde mottatt dødsbudskapet var rart nok i seg selv).

Jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd, alt var bare kaos inne i hodet mitt.

Jeg gikk på jobb dagen etter, og ble sendt hjem etter 10 minutter, fordi jeg var i sjokk.

Jeg la telefonen i fryseren, i stedet for brødet.

Jeg fylte opp vaskemaskinen, med vaskemiddel i skyllemiddelskuffen. Jeg skylte skyllemiddelskuffen, og gjorde det samme igjen.

Da jeg endelig fikk det riktig, glemte jeg å starte maskinen.

Jeg har ikke sovet mer enn 3 timer om natten selv om jeg er utslitt, jeg klarer nesten ikke spise, følelsene svinger veldig fra ene sekundet til det neste, jeg er rastløs og ukonsentrert.

Jeg hopper over ord i setninger, og har problemer med å formulere meg fordi hjernen ikke fungerer som den vanligvis gjør.

Det er akkurat som om tankene går raskere enn vanlig, mens munnen snakker i vanlig tempo og klarer ikke følge med ordstrømmen i tankene mine. Da må den hopper ove ord for å klare å følge med tankestrømmen.

Hvis noen sier et hyggelig ord til meg, blir jeg enten irritert fordi jeg ikke vil at de skal synes synd i meg, eller så gråter jeg fordi de er så snille mot meg.

Jeg lever i et følelsesmessig kaos, og handlingene mine gjenspeiler kaoset i hodet mitt.

Som du ser, sorg er ikke alltid rasjonell. Den kan være kaotisk og full av uforståelige handlinger.

[Syusuke Fuji]

Min bestefar døde da jeg var ung.

så jeg ikke kan forstå den følelsen.

men jeg tenke meg det, kan jeg ikke fordra det.

[mirre]

Først vil jeg si at ingen reaksjon er upassende og det å si at man bør holde seg for god til å brøle er det mest idiotiske jeg noengang har hørt. Nok om det:)

Da jeg mistet faren min uventet sa jeg masse ting om at det ikke kunne være sant osv. For meg føltes deet ut som om jeg ikke hadde kontroll på situasjonen. Det er liksom ikke bare en "litt trist" melding du får ved et sånt budskap- det føles ut som om hele din verden raser. Jeg følte en form for panikk. Men det er bra at man regarer, tror jeg. Enten det er på den ene eller andre måten.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporing.

Kråkesaks, moderator.

[Mynona]

Jeg reagerer forskjellig i forhold til hvem og hvordan osv. Jeg blir kvalm og klarer ikke spise (det gjelder også andre psykiske nedturer). Som regel gråter jeg lite før begravelsen, men i begravelsen klarer jeg ikke slutte. Etter det har jeg opp og nedturer, men føler en slags lettelse. Klarer som regel å sove igjen osv.

Jeg har mistet mange på kort tid, så jeg jeg begynner å sette opp en slags mur som jeg sperrer meg inne i, og lar ikke følelsene komme inn. Jeg makter ikke å kjenne på alt sammen.

[Gjest nupp]

jeg har min egne erfaring..

min første reaskjon var sorg og sinne. så prøvde jeg å være opptatt sånn at jeg ikke gråt mer, men da brast jeg ut i gråt hver gang noen sa kondolerer. det kommer en tid hvor alt blir stille. var da sorgen min begynte for alvor. er veldig forskjellig fra menneske til menneske.

[Aerah]

Da jeg mistet et nært familiemedlem var jeg på forhånd sikker på å være fullstendig knust i tiden etterpå. Dette skjedde ikke... Selvfølgelig gråt jeg, men sorgen var ikke så "desperat" som jeg hadde forventet. Istedet fikk jeg mensen 1,5 uke for tidlig natta etter vedkommende døde (har kunnet stille klokken etter mensen siden jeg fikk barn for 4 år siden), og dagen etter begravelsen lå jeg med over 41 i feber (da turte jeg ikke å måle mer), med feberfantasier fra en annen verden. (Første gang jeg har hatt). Dagen etter var jeg helt frisk. Så dette kan man vel kanskje kalle fysiske reaksjoner.

Først 3 uker etterpå kom sorgen som lyn fra klar himmel. Satt i bilen og måtte bare stoppe. Hylgrein i over en time. I ca 2-3 uker etterpå låste jeg meg nesten inne, gråt i timesvis, bare skalv og ble nærmest panisk ved tanken på å aldri få møte personen jeg hadde mistet igjen. Så først da kom det psykiske.

[Explosive]

Jeg har ikke opplevd at noen som står meg nær har dødd, men når jeg var lita skilte foreldrene mine seg, og jeg ble bare helt sjokka. Jeg la meg på sofaenn og bare stirra i taket, og jeg ble ordentlig kvalm. Det var ikke før mange dager senere at jeg gråt. Og jeg deler ikke tårene mine med noen så jeg gråt kun når jeg var alene og det gikk mange år før jeg kom over det.

Er over det nå, og det var absolutt det beste at de skilte seg.

[Nuttery]

Jeg blir helt sånn "åja.. ok", gråter et par tårer og tenker ikke mer på det.

Vet ikke hvorfor det blir sånn. Syntes det er trist at vedkommende er død, men blir aldri panisk, uvel e.l. Ok, kanskje litt uvel, men ikke noe merkbart.

[Teriyaki]

Da min kjære farmor døde så alt for tidlig (61 år) etter mange år med grusom lungesykdom, så reagerte jeg ikke sånn kjempesterkt med en gang.

Da faren min ringte to dager før og sa hun lå på dødsleiet, så satt jeg meg ned og skrev et slags "brev"..Det gjorde godt. Da hun døde var jeg akkurat ferdig på jobb. Var helt apatisk da jeg dro, og da jeg kjørte hjem. Så fort jeg kom inn døren, gråt jeg mye. Ikke så høylytt, men var vondt, og stille.

De neste dagene var jeg vel regelmessig litt lei meg, men ikke sånn ekstremt lei meg. Da vi kom i kirken og jeg så kisten, derimot, kjempet jeg hardt for å holde tårer tilbake. Etter hvert klarte jeg ikke, og måtte bare slippe ut en hel del tårer. Det var både godt og vondt å gråte.

Da hunden min døde veldig brått og plutselig, reagerte jeg på en helt annen måte. Det hele var ganske traumatisk, fordi jeg fant han liggende på badet på morgnen, i sitt eget urin og avføring. Prøvde å gi han mat, og til tross for at han prøvde, fikk han ikke til. Han døde mens jeg kjørte så fort jeg kunne til dyrlegen. De prøvde å gjenopplive, men det gikk ikke..Husker akkurat idet jeg sjekket tannkjøttet, og så at det var helt blekt. Jeg hylte og ropte navnet hans, var helt hysterisk.

I løpet av dagen gråt jeg nesten hele tiden, og da jeg la meg for kvelden, begynte jeg å hylgråte. Selv nå klarer jeg ikke å tenke skikkelig tilbake på det uten å få tårer i øynene, og det er ni måneder siden. Nå skal det jo sier at jeg er jo litt mer hormonell enn til vanlig, men..Ja..Jeg har ENDA ikke helt akseptert at han er død. Til tross for at det er ni måneder siden, og at vi har en ny hund..

Tror det har litt med å gjøre at med farmor så var jeg jo forberedt. Jeg viste at hun var veldig dårlig og at det gikk den veien..Med stakkars Ziko var jeg på lang, flott joggetur dagen før. På kvelden hadde han litt smerter, så vi lot han ligge på badet..Klokken halv ni ca. på morgenen døde han..Også har det vel også med det at jeg har en ekstrem tilknytning til dyr. Jeg får alltid tårer i øynene når et dyr dør på tv eller noe sånt. Sjeldent jeg får samme reaksjon når det gjelder mennesker..

Endret 27. juni 2011 av Teriyaki

[mumle]

Like mange reaksjoner som mennesker tror jeg. Min reaksjon når min kjære mamma var død var enorm. Jeg var på andre enden av landet, og hun hadde dødd helt brått av hjertet. Frisk og rask i ene øyeblikket, og død i neste. Jeg husker egentlig ikke alt etter jeg fikk beskjeden over telefon. Vet bare at jeg ble hysterisk, og apatisk. Mye skriking og gråting og endte opp med å bare sitte meg ned å rive i gresset til det ikke var mer gress igjen. I timene etterpå satt jeg på en benk, rett opp og ned, sa ingenting, så bare tomt ut i luften.