Fysiske reaksjoner etter dødsbudskap

[AnonymBruker]

En kollega av meg fikk den tragiske beskjeden om at hennes mor brått hadde dødd. Hun reagerte voldsomt, kastet opp og nærmest brølte. Hvordan det gikk med henne etter at hun dro fra jobb vet jeg ikke, men jeg håper naturligvis at hun har det noenlunde ok sett i forhold til situasjonen.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg selv hadde kommet til å reagert, det er jo umulig å vite men man tenker jo på det. Noen blir kanskje helt apatiske, mens andre får en veldig fysisk reaksjon? Er det noen som har noen erfaringer med dette?

[AnonymBruker]

Jeg begynner å gråte, men blir veldig opptatt av å ikke vise det. Hvilket gjør at jeg får litt problemer med å puste og ser nok litt rar ut. I tillegg klarer jeg ikke å spise.

[Gjest BettyBoop28]

En kollega av meg fikk den tragiske beskjeden om at hennes mor brått hadde dødd. Hun reagerte voldsomt, kastet opp og nærmest brølte. Hvordan det gikk med henne etter at hun dro fra jobb vet jeg ikke, men jeg håper naturligvis at hun har det noenlunde ok sett i forhold til situasjonen.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg selv hadde kommet til å reagert, det er jo umulig å vite men man tenker jo på det. Noen blir kanskje helt apatiske, mens andre får en veldig fysisk reaksjon? Er det noen som har noen erfaringer med dette?

Da jeg fikk vite at bestemoren min var død så reagerte jeg rett og slett med vantro. Liksom nei hun er da ikke død tenkte jeg og så lo jeg. Jeg syntes ikke noe av det var morsomt men jeg lo. Kunne ikke la være.

Ellers om noen andre har dødd i nær familie blir jeg apatisk.

Aner ikke hvordan jeg hadde reagert om det var aller nærmeste familie. som forelder eller søske. Har ikke lyst å tenke på det engang

[CoffeeCup]

Dissosiasjon er en veldig vanlig reaksjon på traumer. Det er en slags overlevelsesstrategi. Hendelsen og opplevelsen av den fragmenteres slik at man ikke opplever den emosjonelle reaksjonen i første omgang. Om det går lengre tid før man reagerer, kan man i senere tid oppleve posttraumatisk stress, hvor man gjenopplever situasjonen.

Noe lignende skjedde meg når morfar døde. Jeg reagerte rett og slett ikke når jeg fikk beskjeden. Husker ikke om det var noen timer senere eller om det var et par dager senere hvor jeg plutselig brast ut i gråt pga det som hadde skjedd.

Symptomer på panikkangst er også vanlig å oppleve ved en slik forferdelig beskjed. Hjertebank, svimmelhet, tankekaos osv...

Ekkelt hvordan kroppen og sinnet reagerer på slike ting

[Chord]

Det finnes så utrolig mange måter å reagere på når man får beskjed om at noen man er glad i har gått bort.

Jeg vet om en gammel dame som opplevde at hennes ektemann igjennom mange, mange år fikk hjertestans. Ambulansepersonellet var hos denne mannen og prøvde å redde han, men han overlevde ikke. Kona reagerte med å hjelpe ambulansepersonellet med å rydde opp utstyret, for deretter å invitere dem på vafler som hun stekte mens de holdte på med gjenopplivingen.

Jeg tror nok det er en forsvarsmekanisme som ofte settes igang i en sånn situasjon som TS nevner, med sinne, benektelse og gjerne voldelige reaksjoner.

[Gjest uAnonymBruker]

Når familiemedlemmer har dødd så har jeg ikke reagert i det hele tatt, ikke grått ikke savnet-bare ikke noe i det hele tatt.

Da bestevenninnen min døde derimot kastet jeg opp og besvimte. Husker ingenting fra den uken, alt var bare tårer og bomull i hodet.

[Gjest Consensio]

Jeg blir helt likegyldig. Distanserer meg fra alt og etterhvert går det over til at jeg tenker mye på det. Prater ikke med noen, bortsett fra mannen min. Da vet jeg at jeg kan si hva jeg vil, hvor mye jeg vil og når jeg vil om det så er midt på natten. Han vet at han ikke skal snakke for mye om det, da jeg liker å ha kontroll på hva som blir sagt om situasjonen.

Så kan det hende at jeg gråter litt (her snakker vi da mange, mange dager senere), før jeg så går videre med livet mitt.

Slik har jeg reagert på dødsfall, både pga alderdom eller lengre tid med kreft, og plutselige dødsfall som bilulykke o.l.

Min ene søster er stikk motsatt. Hun reagerer med sjokk, kaster opp, klarer ikke spise og raser ned i vekt, gråter hele tiden, vil prate med alle om det osv.

[Gjest Vampen]

Jeg tror det varierer veldig, kanskje også litt med situasjonen? Når jeg fikk beskjed om at farfar hadde dødd brått og uventet klarte jeg ikke å skjønne det. Jeg følte egentlig ingen ting, helt tom og det tok lang tid før jeg skjønte at han faktisk var borte. Men jeg var mye syk den perioden, vondt i hodet, tannverk, dårlig i magen ect., så det kan nok tenkes at kroppen skjønte det bedre enn hjernen.

Når jeg derimot fikk vite at babyen i magen min var død (dødfødsel), så var det ikke mangel på følelser, men et helt vilt spekter. Fra å vite det innerst inne før jeg fikk det bekreftet, til å nekte hardnakket så fort bekreftelsen kom, til å bli nummen, rasende, vantro, nummen igjen, nekte mer og så bli helt tom. Jeg hadde nok også en del fysiske reaksjoner, jeg frøs så jeg ristet og hadde gåsehud og ståpels, enda det var enormt varmt ute. (sommeren 06, tropesommer). Det var så ille at jeg måtte gå i dusjen flere ganger for å varme meg. I tillegg begynte jeg å kaste opp. Jeg brølte nok ikke så mye, men det var nok heller fordi jeg var opptatt med å benekte og argumentere med helsepersonell om hvorfor de tok feil..

[Gjest Vampen]

Når familiemedlemmer har dødd så har jeg ikke reagert i det hele tatt, ikke grått ikke savnet-bare ikke noe i det hele tatt.

Da bestevenninnen min døde derimot kastet jeg opp og besvimte. Husker ingenting fra den uken, alt var bare tårer og bomull i hodet.

Bomull i hodet er en god beskrivelse..

[AnonymBruker]

En kollega av meg fikk den tragiske beskjeden om at hennes mor brått hadde dødd. Hun reagerte voldsomt, kastet opp og nærmest brølte. Hvordan det gikk med henne etter at hun dro fra jobb vet jeg ikke, men jeg håper naturligvis at hun har det noenlunde ok sett i forhold til situasjonen.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg selv hadde kommet til å reagert, det er jo umulig å vite men man tenker jo på det. Noen blir kanskje helt apatiske, mens andre får en veldig fysisk reaksjon? Er det noen som har noen erfaringer med dette?

Jeg kan forstå at hun kastet opp, men å begynne å brøle er faktisk noe man kan styre, og det bør man holde seg for god til. Jeg har ikke opplevet at mine aller nærmeste har dødd, men kan tenke meg jeg mister matlysten og blir kvalm

Jack.

[Cata]

Jeg reagerer åpenbart med å "bli praktisk". Da min far døde like før jul så satt jeg først i ro i 10 minutter og svelget klumpen i halsen etter at telefonen fra sykehuset kom. Så ringte jeg jobben min og sa jeg måtte ta en utvidet juleferie (mine foreldre bor/bodde på en helt annen kant av landet enn det jeg gjør).

Deretter ringte jeg begravelsesbyrå og fikk vite at jeg måtte dra på lensmannskontoret og melde inn dødsfallet.

En time etter at dødsbudskapet kom var jeg på lensmansskontoret, og papirmølla var i gang.

[Rainbow]

Da bestefaren min døde var jeg 6 år, og akkurat gammel nok til å skjønne hva det betydde. Da brøle-hyle-gråt jeg. Bare skreik og skreik og ble helt hysterisk. Mamma turte ikke ha meg med i begravelsen, for hun var redd jeg ville bli hysterisk der også.

Da hunden min døde (som i voksen alder er det næreste dødsfallet følelsesmessig jeg har hatt) gråt jeg mye i ukene før det skulle skje og da det skjedde. Men én uke senere, på sydenferie med to venninner (som var planlagt før vi visste hvor syk han var), fikk jeg mange fysiske reaksjoner.

Kunne bli sint av ingenting, begynne å grine hvis ikke de andre ville det jeg ville, orka ikke å gjøre noe uten å føle meg helt slapp, kunne gå på restaurant og være kjempesulten, men bli kvalm og ikke greie en eneste bit når maten kom, fikk kjempevondt i hodet helt plutselig, var mye svimmel og hadde helt ville humørsvingninger. Første gang jeg har opplevd at det skjer så mye fysisk når man opplever noe fælt følelsesmessig.

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at hun kastet opp, men å begynne å brøle er faktisk noe man kan styre, og det bør man holde seg for god til. Jeg har ikke opplevet at mine aller nærmeste har dødd, men kan tenke meg jeg mister matlysten og blir kvalm

Jack.

"Holde seg for god til"?

[AnonymBruker]

Da en av besteforeldrene mine døde reagerte jeg med å spise mye mindre enn vanlig, slik at jeg gikk ned 5 kg rundt den tiden. Jeg hadde svært liten matlyst da.

[Alvina]

Jeg ville bare være alene.

[Gjest Fable]

Lei meg til å begynne med, gråter litt, men det går fort over.

Jeg sørger ikke lenge, ikke mer enn en dag. Et eller annet i hjernen min tenker at alle må dø, og at de dør nå er ikke noe jeg kan gjøre noe med uansett, og det var jo kjempe fint å ha det mennesket rundt meg. Så blir jeg glad for at jeg fikk være med de mens de levde.

[Gjest Vampen]

"Holde seg for god til"?

Enig.. jeg syntes det høres befriende ut å brøle i en slik situasjon. Noe av det jeg misliker med den norske måten å takle død og sorg på, er at det skal være så tilknappe og stille. Om det er det som passer en best, så er det greit.. men det kan oppleves som et press. Man skal holde seg for god til å brøle og hyle, sterke følelsesutbrudd passer seg liksom ikke.. vel, når passer det egentlig bedre?

[Tabris]

Da min far døde ble jeg først veldig opptatt av å stenge inne egen sorg for å ta meg av min mor. Men det var nok like mye enn forsvarsmekanisme som noe annet. Etterhvert gikk jeg rundt som en zombie i to uker, det var som en slags distanse mellom meg selv og omverdenen.

[AnonymBruker]

Jeg var i et fremmed land da min mor døde- og tillot meg å grine så mye at jeg såvidt kunne snakke klart.

Men da samboeren min døde var jeg helt død, fullstendig lammet. Deretter var jeg nærmest i andre enden av den skalaen senere på kvelden, for så å få panikk.

[la Flaca]

Da jeg fikk telefonen om at broren min hadde vært med i en (så godt som) dødelig trafikkulykke reagerte jeg også kraftig fysisk. Akutt kvalme og svimmelhet, blodet forsvant fra hode, bein og armer og hjertet raste så jeg ikke fikk puste. Hadde jeg ikke hatt en stol i nærheten da hadde jeg gått rett i gulvet. Sånt er ikke noe man kan styre, det er en kroppslig fluktreaksjon. Så om man hyler høyt så gjør man det, det er nok bare sunt.

Ting er som regel veldig annerledes når døden ikke kommer så plutselig, det blir en helt annen sorgreaksjon. Kollegaen du beskriver fikk sjokk.