Kommer til å miste mamma snart

[amatøør]

Som flere andre her, har min mamma fått dødsdommen. Hun er 59 år og har tre barn i alderen 31-36 år, samt 5 barnebarn.

Hun har uhelbredelig kreft med spredning til tarmene. Kreften ble først oppdaget i magesekken, og på tross av alvorlighetsgraden av denne type kreft var vi optimistiske. De fjernet 60 % av magesekken, men fant ingen antydning til spredning i omkringliggende lymfeknuter. Vi var alle ved godt mot da hun startet på cellegift i etterkant av operasjonen. Gradvis ble inntaket av mat vanskeligere og vanskeligere, og vi trodde alle at dette kom av problemer med den nye "lille" magesekken. Ingen av hennes kontroller med CT viste noe som helst tegn til kreft.

Hun ble i begynnelsen av året innlagt på sykehus med akutte magesmerter. Dette var starten på 1 måneds utredning, og fullverdig intravenøs næring. De tok alle mulige undersøkelser av henne i denne måneden - gastroskopi, røntken, CT, ultralyd og til slutt PET-Scan. Alle var negative, og legene mente at problemene hennes skyldtes sammenvoksninger. Vi var i himmelen - alle sammen.

De opererte henne sent en kveld, og da de åpnet henne kunne de se kreften med blotte øyet. I hele bukhulen. Jeg vet ikke hvordan kreft ser ut, men dette bildet jeg har skapt meg av dette, hjemsøker meg. Det kom som et sjokk på oss. Et slag under bletestedet om man kan si det sånn. Vi måtte jo tro at det ikke hadde spredt seg, når alle undersøkelsene viste at det så bra ut... og til og med legene trodde på dette.

Hun kom hjem litt før påske og vi har feiret en vidunderlig påske sammen nesten hele familien. Det gikk veldig bra, selv om hun sov endel og vi sørget for at barna våre var ute så det ikke ble for mye "støy" på hytta.

Så får hun en kraftig infeksjon, lett sepsis (blodforgiftning). Det var visst gule staflykokker. Hun har store problemer med å gå nå. Og hun er redd hun har spredning til skjelettet. Det er jeg også. Jeg er livredd det.

Mamma har, på tross av alt, tatt dette fint. Hun har "innfunnet" seg med sin skjebne, men hun er selvfølgelig (?) annerledes. Hun er ikke så glad og sprudlende som hun alltid har vært, og hennes største glede i livet - barnebarna - orker hun ikke være så mye med, forståelig nok. Jeg kan se at hun er redd for at kreften har spredt seg til skjelettet - og det å se at hun er redd gjør meg helt fortvilt. Vil bare ta vekk alle smertene hennes og gi henne litt fred. Ta vekk redselen hennes.

Huff.. Jeg vil ingen sted med dette, men jeg trengte å skrive dette ned et sted. Til noen som ikke kjenner meg. Verden er urettferdig av og til. Ingen fortjener dette. Men jeg skjønner at dette er en del av livet.

Lurer på når det skal gå opp for meg. Jeg gråter ofte, men dagene går med til hus og barn, og sorgen er dedikert til tiden jeg er alene. Sorgen kom nærmere nå når hun ble innlagt på sykehuset. Veldig mye nærmere. Men jeg vil at tiden vi har igjen skal være fylt av kjærlighet og nærvær - ikke begrave meg i sorg.

Lurer på hvordan vi skal klare dette. Jeg vet det kommer til å gå, på et vis. Men jeg vil ikke.

[Fresi]

[AnonymBruker]

mine tanker går til deg og familien det er fælt når slikt skjer. Fokuser på alle de årene dere har fått sammen og gjør det meste ut av tiden dere har igjen

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg kan ikke gjøre annet enn å gi deg en klem Kreft er og blir noe jævlige greier.

[amatøør]

Takk for støtte og klemmer. Det varmer, mer enn jeg hadde trodd. Tårene bare strømmer her jeg sitter.

[AnonymBruker]

Så utrolig trist. Jeg ble på gråten bare av å lese om det. Håper dere støtter hverandre den siste tiden og nyter hver dag! Kan ikke tenke meg noe verre enn å miste mamma´n min, så sender deg en stoor klem!

[SleepingBeauty]

Huff, livet kan virkelig være urettferdig! Mange klemmer til deg

[Sofie89]

Uffda, jeg husker at bestefar fikk lungekreft, han var så glad og livlig, men etter at han fikk kreften ble han en annen person, han var alltid alene , trist og redd, og fikk ofte vondt. Døden var kanskje det beste for han, for at han skal hvile og finne fred. Mamma var akkurat som deg, kjempe lei seg, men nå 10 år senere er hun endelig litt over, man glemmer aldri sine kjære, men selvfølgelig blir man bedre. Jeg skjønner at det er kjipt, utrolig kjipt, men kanskje det er enda er et håp for din mor? Hvis ikke så må du bare akseptere det, selvom det er vondt, og bare tenke at vi alle kommer til å dø endag, livet er kort, og dagene bare løper fra oss, men vi kan ikke gjøre mye med det. Du må bare vite at du ikke er alene, det er flere andre som sliter med det samme. STOOOOR klem

[Gjest Delphina]

Jeg kan ikke gjøre stort annet enn å tenke på deg og familien din, og å gi deg en god .

[Plutseliten]

Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å gi deg en stor .. Kan ikke tenke meg å skulle miste mammaen min. Kjente jeg ble veldig trist av å lese det her, og kan ikke forestille meg det du og dine kjære går i gjennom.. Synes det var en fin tanke at siste tiden må bli fylt med kjærlighet og nærvær - det er det dere må ta vare på nå

[blitza]

Hvis du vil kan du sende meg en pm. Jeg vet akkurat hvordan du har det.

[nurse300]

Kjære deg, jeg vet så alt for godt hvordan du har det i 2010 var jeg gjennom akkurat det samme som deg. Moren min hadde da gått i flere år med urinveisinfeksjon, ut og inn hos forskjellige leger uten at noen fant ut hva som feilte henne. Hun var på CT, røntgen og alt mulig av prøver. Det var ingen som sente henne til en gynekolog, desverre. I april i fjor tok de en ny CT og fant da en svulst på eggstokken hennes. Hun ble da sendt vidre til gynekolog som da kunne bekrefte at hun hadde eggstokk kreft.Den 12 april ble hun operert og etter den operasjonen kom hun seg aldri. Hun hadde alt for dårlig allmenntilstand før operasjonen, pluss at kreften hadde spredd seg til bukhule, tarm og til lungene hennes. Hun måtte gjennom flere operasjoner, blant annet fikk hun utlagdt tarm. Hun ble desverre mer og mer svekket og vi så hvor veien bar. Dette var en veldig slitsom tid, og man fikk servert nedtur på nedtur hele veien. Mamma døde 3 mnd etter hun fikk diagnosen desverre. Dette var en utrolig tøff tid og jeg må si jeg aldri har følt en slik sorg.

Det beste du kan gjøre for mamman din er å bare være der for henne, snakke om gode opplevelser dere har delt sammen

og eventuelt også snakke om de triste tingene dersom moren din ønsker dette. Vær der så mye du har mulighet til, det vil du være glad for senere. Jeg husker spesielt ca 14 dager før moren min døde så ønsket hun at faren min, samboeren min og jeg skulle sitte rundt sykesengen hennes og drikke en god spansk rødvin hun hadde spart på. Hun fikk et vinglass selv også, men som mange vet så forandrer kreften smaksansen til de syke og moren min syntes det ikke smakte noe særlig godt. Vi satt der ved sengen og skålte og snakket. Dette satte mamman min stor pris på, også jeg. Det er et utrolig flott minne å tenke tilbake til. Det ble den siste vinen vi delte i sammen.

Jeg vet så alt for godt hvor vondt du har det nå og jeg ønsker dere lykke til og håper at mamman din kan få hjelp til å få mange gode år fremover. Det er mye man kan gjøre med cellegift. Selv om ikke alle kan bli friske, så kan man forlenge livet ganske lenge med den type kurer. Ta vare på deg selv, familien og mamman din. Stor klem

Endret 11. mai 2011 av nurse300

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg vet så alt for godt hvordan du har det i 2010 var jeg gjennom akkurat det samme som deg. Moren min hadde da gått i flere år med urinveisinfeksjon, ut og inn hos forskjellige leger uten at noen fant ut hva som feilte henne. Hun var på CT, røntgen og alt mulig av prøver. Det var ingen som sente henne til en gynekolog, desverre. I april i fjor tok de en ny CT og fant da en svulst på eggstokken hennes. Hun ble da sendt vidre til gynekolog som da kunne bekrefte at hun hadde eggstokk kreft.Den 12 april ble hun operert og etter den operasjonen kom hun seg aldri. Hun hadde alt for dårlig allmenntilstand før operasjonen, pluss at kreften hadde spredd seg til bukhule, tarm og til lungene hennes. Hun måtte gjennom flere operasjoner, blant annet fikk hun utlagdt tarm. Hun ble desverre mer og mer svekket og vi så hvor veien bar. Dette var en veldig slitsom tid, og man fikk servert nedtur på nedtur hele veien. Mamma døde 3 mnd etter hun fikk diagnosen desverre. Dette var en utrolig tøff tid og jeg må si jeg aldri har følt en slik sorg.

Det beste du kan gjøre for mamman din er å bare være der for henne, snakke om gode opplevelser dere har delt sammen

og eventuelt også snakke om de triste tingene dersom moren din ønsker dette. Vær der så mye du har mulighet til, det vil du være glad for senere. Jeg vet så alt for godt hvor vondt du har det nå og jeg ønsker dere lykke til og håper at mamman din kan få hjelp til å få mange gode år fremover. Det er mye man kan gjøre med cellegift. Selv om ikke alle kan bli friske, så kan man forlenge livet ganske lenge med den type kurer. Ta vare på deg selv, familien og mamman din. Stor klem

Unnskyld, men jeg ser ikke vitsen med å forlenge livet, når livet bare er et reint helvete uansett...

[Bodøjenta87]

Tusen takk for at du ville dele dette med oss. Det er til ettertanke for mange tror jeg.

Jeg sitter her med tårer i øynene og klump i magen etter å ha lest innlegget ditt.

Håper dette går på best mulig måte for alle, tatt situasjonen i betraktning.

Sender mange varme tanker din vei

[nurse300]

Unnskyld, men jeg ser ikke vitsen med å forlenge livet, når livet bare er et reint helvete uansett...

Deg om det og det respekterer jeg. Men mange ønsker å forlenge livet sitt. Kjøpe seg mer tid sammen med sine kjære. Det blir jo den sykes eget valg.

[barnesangen]

sender deg mange gode klemmmer. har selv vært pårørende til kreftsyk, og kjenner flere i nær omgangskreft med uhelbredlig kreft. Sender deg mange god tanekr. Bruk så mye tid som mulig sammen med mamma, ta gjerne med barna dine også. Det kan være tøft for dem å se at en de er glad i har det vondt, men jeg tror de vil bli glade for at de fikk besøke og snakke med henne under denne tiden og kanskje huske det som gode minner når det røyner på. Kreft er en styggdom jeg skulle ønske ikke fantes. Den kan ramme alle, og det er utrolig tøft mens det str på.

KLem

[amatøør]

Tusen takk for svar alle sammen! Det er utrolig godt å høre andres historier og erfaringer, samt sympati. Det er ikke ønskelig at noen andre skal være i samme situasjon, men det er en trøst at jeg ikke er alene.

Mamma er på bedringens vei når det gjelder denne infeksjonen. Heldigvis! Men hun blir nok svakere og svakere for hver infeksjon.

Anonym: tror både hun og vi ønsker å forlenge livet, hvis livskvaliteten er god. Men nå er det besluttet at cellegift ikke er aktuelt.

[kissa85]

TS, hvordan går det med moren din?

[amatøør]

Hei.

Det går ikke så bra dessverre. Hun har påvist spredning til lunger, 4 ryggvirvler og høyre hofte. I tillegg har hun væske i bukhule, samt lunger. Hun har fått komme hjem nå, og er veldig glad for det. Rart å se at hun må hjelp til nesten alt, hun som alltid har vært så sterk og aktiv.. Vi vet det ikke er lenge igjen nå, og det er vanskelig. På en måte håper jeg at det går fort, for hun har mye vondt og jeg tror hun føler seg som en fange i den syke kroppen. Men jeg vil jo ha henne her også, og ta vekk all smerten hun bærer på.

Takk for at dere bryr dere og leser ;-)

[daemonia]

Hei.

Det går ikke så bra dessverre. Hun har påvist spredning til lunger, 4 ryggvirvler og høyre hofte. I tillegg har hun væske i bukhule, samt lunger. Hun har fått komme hjem nå, og er veldig glad for det. Rart å se at hun må hjelp til nesten alt, hun som alltid har vært så sterk og aktiv.. Vi vet det ikke er lenge igjen nå, og det er vanskelig. På en måte håper jeg at det går fort, for hun har mye vondt og jeg tror hun føler seg som en fange i den syke kroppen. Men jeg vil jo ha henne her også, og ta vekk all smerten hun bærer på.

Takk for at dere bryr dere og leser ;-)

Uff så trist å lese.... Jeg vet akkurat hvordan det er. Jeg mistet mamma når jeg var 16 år gammel. Hun hadde lungekreft. Når hun endelig fikk utredning i stedet for astmamedisin som fastlegen mente hun trengte så var det for sent. Diagnosen var klar 3 dager etter hun døde.

Vet ikke hva jeg skal si egentlig, ville bare gi deg en god trøsteklem