Hva er det greit at menn viser av følelser?

[nettvenninnen]

Det jeg har lest o hørt en del kvinner si og som jeg også har lest pickupartister si er når en kvinne tar på seg mammarollen ovenfor en mann så mister hun seksuell tiltrekning til ham. Spørsmålet er vel hvor mye hun kan tolerere å gjøre det før tiltrekningen blir alvorlig rammet. Dette gjør at jeg ikke akkurat blir veldig klar for å åpne meg følelsesmessig ovenfor en kjæreste. Om rommet for min svakhet skal være veldig mye mindre enn hennes svakhet, om det er slik at jeg støtter henne hvis hun virkelig trenger det, også over lang tid, uten å miste tiltrekning, mens hun hvis hun må støtte meg i min svakhet over lang tid mister tiltrekningen, så tror jeg ikke at jeg er er i stand til å virkelig elske en kvinne igjen. Det vil bety at jeg er der for henne og er i stand til å elske henne 100% for den hun er mens hun egentlig ikke er i stand til det samme for meg. Min kjærlighet til henne blir da mye mere ubetinget enn hennes til meg som blir sterkt betinget og derfor lite verdt. Da trekker jeg igjen min kjærlighet tilbake.

Jeg ser at du er veldig engasjert i dette. Og jeg tror boken "Venus og mars" vil passe godt til deg. Bare et tips. For det slår meg at du du utrykker mange av tingene som forfatteren også legger vekt på. Forskjellen er at forfatteren vil forklare deg hvorfor , hvordan og når det skjer dette du beskriver rundt deg selv og en eventuell dame.

Ting går nemlig begge veier. Og mye er ubevisst. Så det er ikke slik at den ene elsker, mens den andre ikke gjør det. Er mange år siden jeg leste boken. Og husker ikke nok fra den til å kunne gi deg eksempler. Men lån den på biblioteket

[Gjest Gjest]

quote name='nettvenninnen' timestamp='1303076729' post='9127659']

ikke så lett å svare på, siden ting er veldig situasjonsbetinget. Hmmm... skal prøve.

Den type frykt som gjør han avhengig istedet for selvstendig.

Den type frykt som gjør han hjelpesløs istedetfor løsningsorientert (Eksempelvis

hvis han stadig frykter for penger eller fremtid).

Den type frykt som gjør at han ikke kan beskytte deg( Har selv opplevd å våkne av at

en fremmed står ved sengen vår. Og at han stirrer på nakne meg som ligger over dyna

på grunn av at det er sommer og ekstremt varmt. Og at Ex da gjør ingenting, mens det

er jeg som må ta opp konfrontasjonen med at det står en mann på rommet vårt)

Samme type frykt går på å ta opp ting med kollegaer, foreldre eller andre. Ting som

er viktige og kanskje avgjørende for dere som ektefeller/samboere/par. At han ikke

kan bistå den dagen du virkelig trenger hjelp.

Frykt for å si ifra hvis man blir lurt. Og da foretrekker at familien blir ruinert,

fremfor å gjøre noe med saken.

Det finnes tusenvis av eksempler, men hovedkjernen ligger i at man er

handlingslammet, setter andre i fare, avhengig av kjæresten, lite handlekraftig og

svært lite løsningsorientert. Og at kjernepunktet bunner ut i frykt.

Og det er i slike situasjoner i hvertfall jeg føler meg utrygg. Og dette igjen

forsterker en følelse av at jeg klarer meg utmerket alene (for å sette det på

spissen).

Beklager at det ikke ble et grundig svar nå heller. Men er alt for trett til å tenke

akkurat nå.

[Gjest TS]

Meg som skrev innlegget over. Skal bli bedre på å skrive at det er ts:)

Vil bare si at jeg ikke ønsker å være den klassisk bitre kvinnehatende forummannen, men jeg blir veldig skuffet over det her. Spesielt ut fra hva jeg opplever at jeg har blitt lurt til å tro i min oppvekst. Det hadde vært veldig greit hvis noen heller kunne forberedt meg på hvordan ting egentlig var og sagt at dette og dette kreves faktisk av en mann og det må du bare leve med. Det at jeg under oppveksten er bltt fortalt åpenbart feliaktige ting om det å være mann og vise følelser gjør også at jeg er svært skeptisk til de svarene jeg får. Det vil si jeg tror heller at spillerommet egentlig er enda mindre enn mange her sier at det er.

[Tears.of.the.Sun]

Jeg liker den balansegangen at kjæresten kan vise følelser, men at han alltid er mer robust og hard enn meg Det at han ikke syter og klager, det at han ikke gråter for ingenting, men det at han faktisk kan gråte hvis han er lei seg og det at jeg kan være der for han å trøste han, det syns jeg er viktig.

Og selvfølgelig kan menn vise følelser!! Vi er da alle mennesker som føler og tenker.

[nettvenninnen]

Meg som skrev innlegget over. Skal bli bedre på å skrive at det er ts:)

Vil bare si at jeg ikke ønsker å være den klassisk bitre kvinnehatende forummannen, men jeg blir veldig skuffet over det her. Spesielt ut fra hva jeg opplever at jeg har blitt lurt til å tro i min oppvekst. Det hadde vært veldig greit hvis noen heller kunne forberedt meg på hvordan ting egentlig var og sagt at dette og dette kreves faktisk av en mann og det må du bare leve med. Det at jeg under oppveksten er bltt fortalt åpenbart feliaktige ting om det å være mann og vise følelser gjør også at jeg er svært skeptisk til de svarene jeg får. Det vil si jeg tror heller at spillerommet egentlig er enda mindre enn mange her sier at det er.

Jeg har veldig lyst til å svare mer innfløkt på problemstillingene dine. For jeg tror jeg skjønner hva du vil frem til og hva du mener. Og dette med spillerom er jeg enig i. Men jeg er ikke enig i dette med at ting nødvendigvis er enveis.

Selv har jeg vært "mannen" i forholdet. Fordi den eneste jeg kunne stole på og være trygg på var meg selv. Og det er beintøft å være det også. Samtidig som det ikke er noe artig å være dokka og den som bare er til pynt. Der meninger og valg ikke blir hørt, fordi mannen vet best.

Det du tar opp har med forventninger og balansegang å gjøre. Pluss at du antagelig legger et for stort press på deg selv. Det å vise følelser er et stort pluss. Og kanskje svarene her inne hadde vært mer til å stole på hvis du hadde spurt om hva slags følelser og i hvilke sammenhenger det ikke er ok å vise følelser?

Dessuten tror jeg det at spesielt gutter har godt av å ha mannsroller under oppvekst. Nå får jeg sikkert mye kjeft her, men jeg tror faktisk at selv om vi alenemødre gjør vårt ytterste, så ruster vi ikke sønnene godt nok til hva som faktisk forventes/bilogisk kreves av det å være en mann. Og da blir det full krasj i systemet når man går ut i det virkelige liv og ser at det faktisk er store ubevisste forskjeller og forventninger mellom damer og menn.

Men det betyr ikke at de damene som sier at det er greit å vise følelser i alle sammenhenger lyver. Når kjønnsroller i dagens samfunn er såpass snudd på hodet, så forventes det mer og mer fra damer at menn skal være venninner som man kan le og gråte med. Og det er helt ypperlig hvis mannen er oppdratt på den måten. Men synes du selv at det er mer riktig å være kjærestens venninne? Eller som du selv nevnte så vidt et sted: en mann som trenger en ny mor og som gjerne vil finne dette hos kjæresten?

Kan svare mer inngående i kveld. For jeg har veldig lyst til å ta en nærmere titt på det du betegner som din lukkethet + at du mener at damer ikke kan gi deg noe når du må være såpass sterk, for mye ligger der også. Men har bare tid til å svare kort akkurat nå

Endret 18. april 2011 av nettvenninnen