Lugget tenåringen min.

[Gjest Mislykket]

Hun var frekk og kalte meg stygge ting fordi jeg maste. Jeg var sliten og stressa og klikket fullstendig på henne. Jeg lugget henne ganske kraftig i luggen. Fikk med en del hår.

Jeg har aldri brukt vold mot henne og er så fortvilet.

Hun nekter plent å snakke med meg. Hva kan jeg gjøre for at hun skal tilgi meg?

Kjøpe noen nye klær? Hudpleietime,spa,frisør hva som helst?

Er helt i panikk...Det har vært sånn siden dette hendte på tirsdag.Hun sier ikke et ord til meg.Er redd hun skal si det til læreren også(hun går på ungdomskoletrinnet).Er redd for å bli meldt til barnevernet.

Hilsen fortvilet mamma.

[kontorstol]

Hvis hun absolutt ikke vil snakke med deg er det kanskje bedre at du skriver et brev hvor du beklager oppførselen din enn at du kjøper nye klær... Det beste hadde nok vært at du satt deg ned med henne og fikk snakket ut..

[Gjest Mislykket]

Har forsøkt.Jeg skrev en lang tekstmelding i går, men jeg får ingen svar.Bare hatske blikk.

Er redd hun skal hate meg for alltid.

Jeg skjems når jeg ser meg i speilet.Hadde aldri trodd jeg skull bli så sinna at jeg mishandlet henne.

Hun vil ikke spise maten jeg lager heller.

[Gjest Canis lupus]

Sett deg ned ordentlig å snakk med henne. Ikke kjøp noe til henne, men kanskje ta hun med ut på cafè eller resturant ETTER dere har snakket ut. Legg deg langflat, og forklar hvorfor du gjorde det, hvor mye du angrer og spør hva hun tenker og føler. La henne snakke og si det hun vil, og ikke unnskyld det du gjorde fordi hun sa sånn og sånn. Selv om hun var frekk, var det galt av deg, og det skal hun vite. At du reagerte feil. Hun har all rett til å være sint og lei seg, og trenger hun tid, så la hun få det.. La henne være i fred til hun er klar til å snakke med deg, og ikke press henne til å høre på deg/prate (ved å f.eks ta samtalen i bilen når dere kjører eller i en situasjon hun ikke har noe valg)

Å gi henne ting hjelper ingenting. Har opplevd mye vold fra min far, og han har aldri bedt om unnskyldning. Han kjøpte heller mobiltelefoner, bukser, kontantkort eller gav meg penger. I stedet for å snakke med meg om det. Følte meg bare værre når jeg fikk TING i stedet for en unnskyldning. Jeg ville heller ha en forklaring på hvorfor han slo, enn en tv. (Selv om en forklaring ikke gjør det greit, men man blir sittende å lure på hva jeg gjorde galt, hvorfor han reagerte sånn osv. )

Men reagerer litt på det, du sier du er redd hun melder til læreren. Er du ikke redd for hva hun tenker om deg, hva hun føler og hvordan hun ser på deg etter hendelsen? Er hun redd for deg, sint, skuffet?

Endret 1. april 2011 av Canis lupus

[Daniel84]

Tror nok bare du skal gi henne litt tid, og la det verste gå over. Så bør du prate med henne face to face istedet for å skrive en tekstmelding.. Ikke kjøp deg ut av denne, det hjelper ingen!

[Gjest Mislykket]

Sett deg ned ordentlig å snakk med henne. Ikke kjøp noe til henne, men kanskje ta hun med ut på cafè eller resturant ETTER dere har snakket ut. Legg deg langflat, og forklar hvorfor du gjorde det, hvor mye du angrer og spør hva hun tenker og føler. La henne snakke og si det hun vil, og ikke unnskyld det du gjorde fordi hun sa sånn og sånn. Selv om hun var frekk, var det galt av deg, og det skal hun vite. At du reagerte feil. Hun har all rett til å være sint og lei seg, og trenger hun tid, så la hun få det.. La henne være i fred til hun er klar til å snakke med deg, og ikke press henne til å høre på deg/prate (ved å f.eks ta samtalen i bilen når dere kjører eller i en situasjon hun ikke har noe valg)

Å gi henne ting hjelper ingenting. Har opplevd mye vold fra min far, og han har aldri bedt om unnskyldning. Han kjøpte heller mobiltelefoner, bukser, kontantkort eller gav meg penger. I stedet for å snakke med meg om det. Følte meg bare værre når jeg fikk TING i stedet for en unnskyldning. Jeg ville heller ha en forklaring på hvorfor han slo, enn en tv. (Selv om en forklaring ikke gjør det greit, men man blir sittende å lure på hva jeg gjorde galt, hvorfor han reagerte sånn osv. )

Men reagerer litt på det, du sier du er redd hun melder til læreren. Er du ikke redd for hva hun tenker om deg, hva hun føler og hvordan hun ser på deg etter hendelsen? Er hun redd for deg, sint, skuffet?

Jeg vet ikke om hun er redd. Jeg er en del kraftigere enn henne. Hun går første året på ungdomskolen og er lita og spedbygd,men jeg har aldri brukt vold før.

Jeg har sunket til lavmål.

[Gjest Mislykket]

Har alltid sett så innmari ned på foreldre som slår og mishandler barna sine.

Har lest med avsky i avisen om foreldre som utøver vold og nå er jeg en av dem...

[AnonymBruker]

Har alltid sett så innmari ned på foreldre som slår og mishandler barna sine.

Har lest med avsky i avisen om foreldre som utøver vold og nå er jeg en av dem...

Kjære deg,

Min mor har jaget meg med kniv, og vi snakker fortsatt.

Kansje du skal prøve å si unnskyld på en skikkelig ortnlig måte, og vis gjerne følelser. Grunnen til at dette skjedde er for at du skulle lære hvordan det føles å ikke ta kontroll over dine følelser. Fremover, når du blir sinna, så vil du kunne tenke tilbake på hvordan du har det nå, og faktisk klare å svelge kamelen og ta kontroll!

Fortell jenta di at du har lært, og at du er så glad i henne og at du forstår at hun ikke vil snakke med deg. Og at du er så lei deg..Ikke vær rett for å gråte om tårene skulle presse på.

[Fantomina]

.

Endret 23. februar 2015 av Fantomina

[Carrot]

Min mor ble fysisk når jeg var ung, har ikke tall på alle ørefikene jeg har fått opp gjennom tidene og hver gang angret hun som en hund, og hver gang fikk jeg "viljen min" og hver gang hatet jeg henne litt mer... Til slutt en dag hadde jeg fått nok, jeg slo tilbake - min far tilgav meg aldri, mens han tilgav henne hver gang hun mistet kontrollen...

Den dag i dag er det en seier for henne at jeg mistet besinnelsen og tok igjen, det gjør at hun med letthet glemmer hva som førte til episoden og husker bare hvor ufin jeg var som tok igjen - jeg skulle ønske jeg som din datter bare hadde frosset henne ut til jeg var klar for å gå videre...

Det er sett fra min side helt på sin plass at din datter ikke vil snakke med deg - du som skulle være den hun kunne stole på har vist deg fra en side som ingen foreldre burde vise seg - du har tapt, heretter er det ingenting du kan si eller gjøre for å gjøre opp for det øyeblikket du mistet kontrollen. Du kan beklage til du blir blå - men faktum er at "arret" og minnet alltid vil være der...

Uansett hvor berettiget du måtte føle din oppførsel var, det eneste du nå kan gjøre er å vente..

[Gjest Seniorita]

Min mor gjorde det samme på meg når jeg var 14-15.

Tok tak i håret mitt og dro meg bokstaveligtalt opp trappen.

Hun viste ikke at hun angret så veldig over det hun hadde gjort i ettertid. Tok ikke mange ukene før jeg rømte til andre siden av Norge. Jeg flyttet aldri hjem igjen.

[AnonymBruker]

Jeg synes du i tillegg til å legge deg paddeflat burde oppsøke hjelp. Snakk med legen eller noen om hjelp til sinnemestring. Du må sørge for at noe slikt aldri, aldri skjer igjen. Du kan si at du angrer til du er blå og at du hater deg selv for det du har gjort og at du aldri mer vil gjøre noe sånt. Men trodde du for ei uke siden at du kunne gjøre noe sånt? Ikke? Vel, hva stopper deg fra å gjøre det på nytt neste gang du klikker?

Jeg er på ingen måte en perfekt og pedagogisk korrekt forelder. Jeg skjønner at man iblant koker over og både sier og gjør ting man angrer på senere. Men når man går så langt som å utøve vold mot sitt eget barn og rive håret av barnet, da har det gått så altfor langt over alle grenser at man må gjøre mer enn å be om unnskyldning. Og da mener jeg ikke å kjøpe deg fri som du foreslår, men som nevnt å søke hjelp og på den måten vise datteren din at du tar dette på alvor.

[Søster K]

Noen av de beste minnene jeg har av min pappa fra ungdomstiden, og noe av det som gjorde at han fremdeles er min helt er hans evne til å si unnskyld på en ordentlig måte. Ikke at han noen gang gjorde noe galt, men han tok seg tid og gadd å legge seg flat når han skjønte at jeg var lei meg for noe han hadde sagt eller gjort.

Lykke til, jeg er overbevist om at dette kommer til å ordne seg for dere

[Ciara]

Det er to ting jeg synes er betenkelig her:

1: At du kunne reagere på en så irrasjonell og lite voksen måte. Ja, man kan bli rasende, men å lugge hår på en tenåring? Det er langt over streken.

2: At din første impuls er å gi henne noe, dvs kjøpe deg tilgivelse.

Du skal ha for at du skammer deg over dette. Dersom du aldri har gjort noe lignende før og du og datteren din har et godt forhold skulle jeg ikke tro at hun tar kontakt med barnevernet - ikke bruk krefter på å bekymre deg for det. I den grad du skal bekymre deg for noe nå ville jeg bekymret meg for at du kunne reagere slik - hva gjorde at ikke den indre stemmen sa stopp lenge før det gikk så langt? Du bør tenke over hva som fikk deg til å handle på denne måten slik at det ikke gjentar seg.

Du må be datteren din uforbeholdent om unnskyldning. Er hun inne på rommet sitt får du si gjennom døren at du er forferdelig lei deg og skammer deg over hvordan du reagerte, og at du vil snakke med henne når hun er klar for det. Og når du da tar den samtalen bør du legge deg paddeflat og ikke bortforklare noe som helst og si at det aldri skal gjenta seg.

Dere kommer dere nok gjennom dette

[Mille_]

Min mor ble fysisk når jeg var ung, har ikke tall på alle ørefikene jeg har fått opp gjennom tidene og hver gang angret hun som en hund, og hver gang fikk jeg "viljen min" og hver gang hatet jeg henne litt mer... Til slutt en dag hadde jeg fått nok, jeg slo tilbake - min far tilgav meg aldri, mens han tilgav henne hver gang hun mistet kontrollen...

Den dag i dag er det en seier for henne at jeg mistet besinnelsen og tok igjen, det gjør at hun med letthet glemmer hva som førte til episoden og husker bare hvor ufin jeg var som tok igjen - jeg skulle ønske jeg som din datter bare hadde frosset henne ut til jeg var klar for å gå videre...

Det er sett fra min side helt på sin plass at din datter ikke vil snakke med deg - du som skulle være den hun kunne stole på har vist deg fra en side som ingen foreldre burde vise seg - du har tapt, heretter er det ingenting du kan si eller gjøre for å gjøre opp for det øyeblikket du mistet kontrollen. Du kan beklage til du blir blå - men faktum er at "arret" og minnet alltid vil være der...

Uansett hvor berettiget du måtte føle din oppførsel var, det eneste du nå kan gjøre er å vente..

Jeg beklager at du ble slått av din mor, virkelig. Men: "du har tapt, heretter er det ingenting du kan si eller gjøre for å gjøre opp for det øyeblikket du mistet kontrollen. Du kan beklage til du blir blå - men faktum er at "arret" og minnet alltid vil være der..." er da fryktelig bombastisk og generaliserende.

Min mor slo meg aldri, en eneste gang mistet hun besinnelsen og lugget meg. Hun kom og ba om unnskyldning på en ordentlig måte, og jeg har ikke noe "arr" i sjelen av den grunn - jeg anså det som oppgjort da hun hadde bedt om unnskyldning.

Jeg hadde ikke kjøpt meg ut av denne situasjonen, jeg hadde gitt henne litt tid, også hadde jeg forlangt at vi skulle snakke sammen. Du er fremdeles hennes mor - og du er et menneske, de fleste av oss gjør noe vi angrer på i løpet av livet. Be om unnskyldning på en ordentlig måte, slik at hun vet du angrer og tar henne på alvor.

[Dunkel]

La henne være i fred og la henne få roet seg ned. Hun er garantert irritert og sint på deg og ser sikkert på deg som den tufsen akkurat nå. Men neste gang hun er i samme rom som deg, så kan du bare si at du virkelig er lei deg for det og at du ikke mente det sånn. Hvis ikke hun bryr seg da heller, må du bare gi henne mer tid.

Endret 1. april 2011 av Dunkel

[AnonymBruker]

For guds skyld ikke kjøp noe til henne. Hun er vel mer i sjokk enn hun er sår. Hennes stolthet gjør at hun ikke prater til deg. Fortell henne at du nå har bedt om unnskyldning og det er opp til henne om hun vil akseptere dette. Du må ikke selge deg selv ved å vise at du bekymrer deg. Mange ungdommer må ha litt mer respekt for andre mennesker enn seg selv. Ting får konsekvenser

[AnonymBruker]

For guds skyld ikke kjøp noe til henne. Hun er vel mer i sjokk enn hun er sår. Hennes stolthet gjør at hun ikke prater til deg. Fortell henne at du nå har bedt om unnskyldning og det er opp til henne om hun vil akseptere dette. Du må ikke selge deg selv ved å vise at du bekymrer deg. Mange ungdommer må ha litt mer respekt for andre mennesker enn seg selv. Ting får konsekvenser

Jeg er enig med alle at det var galt det som skjedde, men du har jo forklart at du angrer, sant ts? Jeg er derfor enig her om at det sikkert går på stolthet. Hvis du kjøper deg ut av det vil hun utnytte det i "evig" tid.. Ungdom i dag er ikke like ydmyke som de burde, alt for selvsentrerte mener jeg! Det er nok en "god" grunn til at du mistet besinnelsen, selv om det aldri skulle ha skjedd.

Tilgi deg selv, og gi hun tid! Kommer nok snart å snakker med deg, ihvertfall nå som det er helg. Ønsker sikkert penger eller annet snart... Lykke til! Nå vet du hva du føler og hva du ikke skal gjøre igjenn!

[Gjest jøjemeg..]

Hun var frekk og kalte meg stygge ting fordi jeg maste. Jeg var sliten og stressa og klikket fullstendig på henne. Jeg lugget henne ganske kraftig i luggen. Fikk med en del hår.

Jeg har aldri brukt vold mot henne og er så fortvilet.

Hun nekter plent å snakke med meg. Hva kan jeg gjøre for at hun skal tilgi meg?

Kjøpe noen nye klær? Hudpleietime,spa,frisør hva som helst?

Er helt i panikk...Det har vært sånn siden dette hendte på tirsdag.Hun sier ikke et ord til meg.Er redd hun skal si det til læreren også(hun går på ungdomskoletrinnet).Er redd for å bli meldt til barnevernet.

Hilsen fortvilet mamma.

Er det ikke litt ironisk å ta henne med til frisør etter at du har påført henne hårtap...?

[Gjest nobilian]

***

Du skal ikke bare vente det ut, dvs - når anledningen byr seg skal du be om unnskyldning.

Det ville du ha forventet av henne om det var omvendt, det vedder jeg på.

Videre; hadde hun tenkt å gå til barnevern/helsesøster, hadde hun gjort det. Er ikke så sikker på at det hadde vært bare negativt.

Det DU kan gjøre er å selv gå til familievernkontoret og fortelle hva som skjedde, omstendighetene rundt, og be om hjelp til å løse dette.

Når du går så langt at du blir fysisk, vil jeg tror det ikke bare er den umiddelbare situasjonen som utløser det, og at det kommer på toppen av noe annet.

Folka på familievernkontoret har hjulpet mange mødre/døtre jeg vet om, og poenget her er jo ikke bar å få skværa opp, men også å forhindre at lignende skjer igjen. Hvilket det etter min erfaring ofte gjør om man bare avventer til det er glemt.