Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst

[AnonymBruker]

Men er det ikke like greit om hun vet det ?

Er sikkert vanskelig å si det, selv trengte jeg ikke å si noe pga jeg alltid har vært ganske sjenert så har det bare blit verre og verre så det har vært ganske synlig for å si det sånn. Jeg kjenner ikke mamman din så vidt jeg vet men jeg er 100 % sikker på at hun vil deg alt godt og vil støtte deg. Jeg hadde aldri klart meg uten støtte og forståelse. Og det er veldig betryggende å vite at de aller nærmeste vet litt om hvordan ting er, i stedenfor at jeg skulle bli sett på som lat og dum. Akkurat det er litt kjedelig sånn med de andre i familien og tidligere venner, de vet jo ikke så mye om hvordan ting ligger an og det er veldig kjedelig å svare " vet ikke" når folk spør meg om hva jeg skal til høsten og om jeg skal starte på skolen igjen eller om jeg har sett etter jobb. Er redd for å møte gamle kjente ute, er et pr stykker jeg vet kommer til å spøre hvordan det går på skolen, men jeg slutta jo og det var før jeg sa at det gikk fint der. Liker ikke å si ting som ikke er sant og sånn, men når man blir " overfalt" på butikken kan man ikke akkurat legge ut om alt mulig. Men jeg SKAL gjøre noe nå etter sommeren, vil bare få det psykolog greiene i gang, men er jo evig ventetid.

Så om du vil ha psykolog, noe som helt sikkert kan være til hjelp, burde du komme deg til legen nå. Jeg var hos legen i Oktober og fikk henvisning da. Fikk egentlig time i Januar men ble sendt videre til bup men pga jeg rakk å fylle 18 før jeg fikk time der ble satt opp på en annen venteliste. Så det tar tid. Du burde komme i gang med det så fort som mulig

Kan jeg spørre hvor du holder til? Tenkte sånn i forhold til hvor lang ventetid det var for å få psykolog.

[AnonymBruker]

Hvis jeg kunne forandre en ting ved meg selv så skulle det vært at jeg kan ta opp plass i verden. Jeg snakker ikke på nivå med å bli president i USA. Bare dagligdagse ting. Som å ifra når jeg ser noen gjør feil. Får jeg for lite penger tilbake i butikken tør jeg ikke si ifra. Irriterer noen meg med oppførsel som fra et fakta ståsted er feil, føler jeg at det er jeg som er dum som ikke liker personen. Er så usikker på hva som er rett og galt. Har så dårlig selv følelse at jeg ikke tør å ta opp plass. Jeg er ekstremt trygg på meg selv akademisk, men sosialt er jeg helt motsatte. Å guud, hvorfor kan ikke disse to sidene av meg utgjevens :gjeiper:

Forresten, tidligere skrev jeg under ett profil navn, men slettet brukeren min og skriver anonymt for nå.

[AnonymBruker]

Kan en helsesøster sende henvisning til psykolog når man har sosial angst? Eller er det noe som må gå igjennom en lege?

[Gjest ms_kwang]

Hei alle sammen

angst er for !!

visste ikke helt hvordan jeg skal starte med min historie o.0

Det startet vel rundt 9 klasse, hvor jeg ble dratt inn i PPT for konsentrasjons vansker, 3 år etter fikk jeg vite at jeg har ADHD, de sa da at det var sterk ADHD, å jeg fikk skrevet ut Concerta 56mg, men dette funket ikke, jeg ble hyper, å slet med bivirkninger og mange ganger stengte jeg meg inne.

Neste år begynte jeg å misbruke den medisinen, å prøvde ut diverse andre ting, før jeg innså at:

"Dette kan jeg ikke gjøre, jeg er i ferd med å bli narkoman" så jeg kuttet ut alt av medisiner, og det andre."

fra 18-20 gikk det veldig mye i alkohol, jeg ble depressiv, å hadde en god periode med selvkutting, hvor jeg som 20 åring etter en heftig krangel, og fylla stengte meg inne på ett bad, å neste jeg husker er at jeg var inne på akutten med bandasjer over hele arma.

Jeg er ikke stolt, å jeg har ikke fortalt dete her til nesten NOEN

spoler man fram til idag

så har jeg for det meste vært inne på hybelen, fortiden min plager meg, noen dager er enkle, andre dager er helt pyton, igår var jeg i kjempe bra humør, å avtalte med venner å møtes, våkna opp i morrest etter en laaang natt med mareritt fra fortiden, hvor jeg måtte sende mld til vennnene mine å fortelle " du...atte...æ kan ikkje møte dæ likavel idag...." no som jeg har sagt de siste x antall gangene jeg skulle møte noen -.-

Det er kjempe tungt, jeg stresser, er nervøs, slo av mobilen for å ikke bli kontakta idag o.0

Jeg var på bedringens vei. men plutseli WOOP så startet jeg sakte men sikkert å stenge meg inne igjen =(

Jeg trøster meg med det at det er flere som sliter, jeg er ikke alene, vi alle har ett eller annet problem.

+ jeg burde rose meg selv egentlig, er 6 dager røykfri, og ekstra deppa pga det xP

(beklager at jeg skriver litt dialekt, og/å feil, men glemmer meg litt av og til )

[Gjest Helene]

Kan jeg stille dere et spørsmål dere som har sosial angst og har kjæreste? Hvordan var det dere egentlig møtte kjæresten deres, og var det ikke veldig vanskelig med tanke på angsten? Sliter med en mild form av sosial angst selv, og iblant føles det umulig for meg å skaffe meg kjæreste..... Jeg vil jo ikke åpne meg, jeg tørr ikke, og da sier det seg jo selv at ingen vil ha meg .. Sukk

[lilla¤]

Kan jeg stille dere et spørsmål dere som har sosial angst og har kjæreste? Hvordan var det dere egentlig møtte kjæresten deres, og var det ikke veldig vanskelig med tanke på angsten? Sliter med en mild form av sosial angst selv, og iblant føles det umulig for meg å skaffe meg kjæreste..... Jeg vil jo ikke åpne meg, jeg tørr ikke, og da sier det seg jo selv at ingen vil ha meg .. Sukk

Hei, jeg møtte først kjæresten min i en venninnes vennegjeng, og møtte ham bare når vi var ute sammen. Et år etter spurte han meg ut. Var veldig veldig nervøs, men jeg greier å være med en person kjent eller ukjent, så lenge det ikke er andre mennesker rundt meg. Så gikk veldig bra, var med han vær dag etter det. Har vert sammen snart et år og samboere i to måneder ca.

[Gjest stillness]

Kan jeg stille dere et spørsmål dere som har sosial angst og har kjæreste? Hvordan var det dere egentlig møtte kjæresten deres, og var det ikke veldig vanskelig med tanke på angsten? Sliter med en mild form av sosial angst selv, og iblant føles det umulig for meg å skaffe meg kjæreste..... Jeg vil jo ikke åpne meg, jeg tørr ikke, og da sier det seg jo selv at ingen vil ha meg .. Sukk

Jeg møtte min på en konsert hvor jeg ble med han og en gjeng på nachspiel.Ulikt meg å bli med folk jeg ikke kjenner,men hadde litt hjelp av alkohol akkurat da.

Ble interessert i han,men turte ikke spørre om mobilnummeret hans.Noe jeg angret på,men etter noen dager søkte jeg han opp på nettet og sendte en melding.

Før jeg visste ordet av det så skulle vi møtes igjen,men det tok lang tid før jeg følte meg komfortabel med han.

Var veldig stille lenge og turte knapt å spørre om han hadde noe å spise om jeg overnattet hos han

Heldigvis er han også sjenert så det var ikke noe press om at jeg måtte prate masse

[Gjest anonym]

Jeg sliter også med det å få kjæreste. Skjønner ikke hvordan jeg skal få det. elsker å være med folk, men jeg må ha en trygghetsperson med meg. Er veldig redd jeg skal bli aleine, selv om folk rundt meg sier at jeg ikke blir det. Er ofte for meg selv og da er også tankene om venner og kjæreste der. Skulle så gjerne vært en annen til tider, en med kjæreste og venner som bare ringte og ville være med meg. Ikke lett dette

[Gjest Anxious]

Alvorlig sosial angst kan ødelegge hele livet, fordi det er ikke bare i de situasjonene man opplever denne angsten som er grusomme, man tenker etterhvert på det hele tiden, det blir altomgripende, og så kommer den pinefulle sorg-tristhet-følelsen der man lengter hele tiden tilbake til barndommen før angsten kom.

[Gjest bfgk]

SA kan være ganske alvorlig ja. Jeg har hatt det i mange år, og i dag er jeg helt alene. Siden fredag har jeg sittet inne uten å gå ut døren, jeg har igenting å gjøre ute. Jeg tør ikke å ta kontakt med mennesker, klarer ikke å se folk i øyene, alt virker umulig. Ensomheten er i ferd med å ta knekken på meg.

[AnonymBruker]

Jeg sliter også mye i perioder. Det er en uke siden jeg har hatt kontakt med noen, men har pratet i telefonen med min mor og to venninner. Føler at jeg ikke kan ringe hver dag og helst ikke bør snakke om angst og ensomhet. Jeg har heller ikke vært utenfor døra siden fredag, men nå må jeg ut og handle mat. Ensomheten oppleves kvelende. Jeg er ikke flink å ta kontakt og isolerer meg ofte i ukesvis.

Noen ganger hjelper det for meg å bli sint. Ett eksempel er når jeg må i butikken og handle. Jeg bestemte meg for å rydde litt på kjøkkenet først og følte sinne fordi jeg helst har lyst å gjemme meg under dyna og la alt flyte... Men jeg kan jo ikke det. Jeg er nødt til å handle inn mat. Men angsten rev så hardt at jeg tok en vival. Det gjør at jeg føler meg så maktesløs og det eneste som nytter for å starte meg selv er å bli sint på grunn av at angsten oppleves så sterk og hemmende.

Jeg er mye alene og ensomhetsfølelsen er noe av det verste. Håper jeg ikke blir bitter, men tenker ofte hvorfor skal jeg gjøre husarbeid. Det kommer likevel ingen på besøk. Hvorfor skal jeg ringe. De fleste ringer likevel aldri tilbake. Hvorfor skal jeg leve hvis dette skal vare resten av mitt liv. Hvorfor skal jeg ta medisiner som er nødvendig for den fysiske helsa når det bare fører til at jeg må leve lenger.

I dag var det en tøff start med ekstra mye angst og depressive tanker. Jeg håper resten av dagen blir bedre. Heldigvis har jeg gode dager også og prøver å minne meg på at det blir lettere igjen. Men jeg føler aldri at jeg får bygget meg opp og gjort forandringer i livet. Jeg begynte å trene men er nå bare støttemedlem på et treningsenter. Men jeg skal prøve å ta opp treningen igjen, men føler at jeg bare gjør ting halveis og at jeg går i en sirkel med et steg frem og to tilbake.

Det er slitsomt. Jeg minnet meg selv på at andre også sliter og at jeg ikke er alene om det som er vanskelig, men det hjelper ikke når alle som sliter ikke kjenner hverandre og kan støtte og prate sammen og kanskje finne på noe som gir glede og energi for å fjerne seg litt fra fokuset rundt angsten.

[AnonymBruker]

Jeg har et litt spesielt tips til dere som føler dere utmattet på kvelden. Kjøpte nettopp en lavendel sjampo og balsam fra avalon (bør være "organic" for å få den beste lavendellukten), og jeg merker når jeg tar kveldsdusjen at lukten av den roer nervene mine mye. Har aldri hatt noe spesielt tro på eteriske oljer før, men det hjelper meg mye med å slappe av! Og den balsamen er en gud for krusehåret mitt i samme slengen.

[AnonymBruker]

Hvis jeg kunne forandre en ting ved meg selv så skulle det vært at jeg kan ta opp plass i verden. Jeg snakker ikke på nivå med å bli president i USA. Bare dagligdagse ting. Som å ifra når jeg ser noen gjør feil. Får jeg for lite penger tilbake i butikken tør jeg ikke si ifra. Irriterer noen meg med oppførsel som fra et fakta ståsted er feil, føler jeg at det er jeg som er dum som ikke liker personen. Er så usikker på hva som er rett og galt. Har så dårlig selv følelse at jeg ikke tør å ta opp plass. Jeg er ekstremt trygg på meg selv akademisk, men sosialt er jeg helt motsatte. Å guud, hvorfor kan ikke disse to sidene av meg utgjevens :gjeiper:

Forresten, tidligere skrev jeg under ett profil navn, men slettet brukeren min og skriver anonymt for nå.

Jeg kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver her! Jeg tørr heller aldri kreve plass. Jeg bare sniker meg usynlig og uten å være til bry for noen gjennom livet. Tør aldri si fra hvis noen behandler meg urettferdig, gjør feil osv.

Akademisk er jeg veldig trygg og flink, har hatt toppkarakterer hele livet uten å jobbe særlig for det.

[AnonymBruker]

Fikk en tanke her på nattetid. Kronisk insomnia holder meg våken.

Den tråden her får sosial angst til å virke mer vanlig enn det jeg trodde. Har også googlet litt og det virker som det ikke er helt uvanlig med sosial angst.

Problemet er at man møter jo aldri noen andre som har sosial angst in real life fordi vi sitter alle innendørs.

Hypotetisk: Hvis alle her i tråden hadde møttes en gang, ville vi oppført oss tryggere fordi vi visste at de andre rundt oss forstod oss?

[AnonymBruker]

Hypotetisk: Hvis alle her i tråden hadde møttes en gang, ville vi oppført oss tryggere fordi vi visste at de andre rundt oss forstod oss?

Det tror jeg faktisk. Jeg tror nok personlig jeg hadde reagert som ellers i forkant av og kanskje gjennom første møtet, men det å vite at personene, slik som min egen psykolog, vet hva som foregår i hodet ens til en viss grad hjelper en til å føle seg mye raskere avslappet. Du vet du ikke egentlig må prestere noe som helst liksom, eller vise deg fra din beste side.

[Gjest kml]

Jeg hadde kanskje vært mer nervøs for et "sosial-angst-møte" fordi da vet jeg at alle andre ser på meg og VET jeg har angst. Selv om de andre også har det, ville jeg ikke tenkt på hva jeg mente om de andre, men heller hva de andre mente om meg...

Psykologen min idag foreslo antidepressiva som hjelp. Hun sa at dette er bedre enn angst-dempende medisin fordi det ikke er vanedannede. Frister så fælt. om jeg får EN dag uten angst hadde jeg vært så lykkelig!

Noen her som går på antidepressiva som kan dele litt erfaringer? Føler jeg bare finner skrekkhistorier om det på nettet, selv om legen sier mye positivt...

[AnonymBruker]

Hvilken antidepressiva forslo hun?

[Gjest kml]

Hun sa jeg måtte få time hos en lege på senteret der for å få høre mine alternativer.. Så jeg vet ikke helt.

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg har gått og går både på angstdepmpende og depressiva, antideppen funket på depresjonen så de har jeg sluttet med, ingen av de funket på angst. Men psykiateren sa jeg skulle gi det noen måneder til... jeg har gått på de i FEM år, tviler på noen måneder til kommer til å gjøre noen massiv forskjell

[AnonymBruker]

Etter 2 år med så kraftig angst at jeg bare sperret meg inne og turte ikke gå ut alene til hit jeg er nå. Helt utrolig!

Jeg kom meg til fastlegen i januar i år og fikk en ny henvisning til psykolog. I Mars gikk det til pers, tvang meg selv avgårde, kjæresten kjørte meg og ble med inn. Nervepirrende og veldig stressende situasjon, men jeg overlevde og ikke minst klaffet jeg helt med min psykriater. De første to månedene ble det 2 steg frem 1 steg tilbake. Klarte ikke møte opp til alle timene, men jeg klarte å ta telefonen når psykriateren min ringte dagen etter. Det er jeg veldig stolt over.

Så var tiden inne for å få støttekontakt. I all verden, skal jeg være med noen som får betalt for å være vennen min tenkte jeg. Men nei, de stod ved min side og ble med på aktiviteter som jeg fryktet mest. Knyttet ikke noe spesielt bånd med disse, de var bare treningen min. Nesten som en personlig trener. Her ble det ennå mer frem og tilbake ettersom jeg ikke så vitsen. Nå ser jeg den derimot. Jeg lærte at det ikke var så farlig å være med et nytt menneske i mindre kjente omgivelser. De var snille mot meg.

Nå skal jeg begynne i en sommerjobb som nav fant for meg. Jeg har aldri møtt opp på et nav-kontor, men hadde et møte med saksbehandler hos psykriateren min. Skumleste møtet jeg har vært på, og nav personen var som de alltid er. Rutinert og rask i praten, men allikevel forsikret hun meg med at hun ikke var farlig. Gleder meg fryktelig til å begynne i jobben, som om ikke det er nok så har jeg skaffet et busskort og har bestemt meg for å ta den hersens bussen. Jeg elsket jo å ta den før! Som klokkeslettet antyder sliter jeg også med søvnløshet, men jeg skal nå få sovepiller for å hjelpe meg de dagene jeg trenger søvnen. Slik som første arbeidsdag.

Etter jeg fikk AAP tvang jeg meg selv avgårde på kjøpesenteret for å kjøpe noen klær. Midt i et salg! Jeg som alltid velger når det åpner for å unngå mennesker. Første timen var uutholdelig, men så klarte jeg å bli vandt med situasjonen. Pustet og fokuserte på klærne og ikke menneskene rundt. Tok meg god tid i prøverommene for å klarne hodet.

Måtte bare dele dette etter at jeg idag stod å så meg selv i speilet og kjente en stolt følelse, fortalte meg selv hvor utrolig sterk jeg har vært. Jeg ble så rørt av meg selv at jeg gråt, det øyeblikket skal jeg huske når den tid kommer at jeg er nedfor igjen. Jeg er langt fra kurert, men du så langt jeg har kommet på riktig vei.

Moralen av dette lange innlegget er, oppsøk hjelp om du ikke har det ennå! Og ikke gi opp. Det her klarer du.