'Psykisk ustabil' mor - saboterer samvær

[AnonymBruker]

Tro det eller ei, men mor tror oppriktig at hennes oppførsel er riktig, at hun alltid har rett, at det skal være slik hun mener osv. Ingenting hun gjør er ondsinnet sånn egentlig, selv om det ofte kan føles sånn overfor de nærmeste rundt. Hun mangler innsikt og forståelse, hjelp og oppfølging hadde virkelig vært på sin plass. I mellomtiden må far tenke på sønnen, og hindre at noe mer av mors oppførsel går utover ham. Hun sitter nok der og sier mye idiotiske ting til ham også, som hun mener er både logisk og korrekt. Mitt beste råd er å bare ta gutten når dere kan, og beholde ham lengst mulig, for hans eget beste.

Det er vanskelig å forestille seg at hun ikke skjønner at denne oppførselen går utover gutten i negativ forstand.. Men mulig du har rett.. Uansett en frustrerende situasjon. Men takk for nok et konstruktivt innlegg

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en mor som daglig terroriserte hverdagen til meg og mine søsken, slo oss, kjeftet på oss, også ofte viste og sa hun elsket oss. Likevel ble det veldig mye gal oppførsel, for å si det slik. Da mor ble innlagt og behandlet så fikk vi forklart av psykolog at mor mener ikke det hun gjør mot oss, det er aldri i hennes hensikt å såre og ødelegge oss. Likevel skjer det fordi mammaen vår så på ting helt irrasjonelt. Det er derfor hun gjorde de tingene hun gjorde, hennes psyke vr ikke på linje med normalt menneske sin. Når hun ble frisk, så forsvant alle de stygge ordene og handlingene, og hun ble mammaen vår igjen.

Så nei, hun mener ikke å være ond, hun tror hun gjør det beste for sin sønn, utrolig nok....

Stå på!!

[AnonymBruker]

Jeg ville ha begynt å forberede en tvungen omsorgsovertakelse via rettssak. Han bør ikke la sønnen sin vokse opp hos sin mor, det tror jeg ikke er det beste for sønnen.

- Snakk med advokat for å få tips til strategi for fremtidig rettssak

- Lag en journal/logg hvor dere skriver ned alt som skjer, alle inntrykk, kommentarer fra andre. Utsagn fra barnet.

- Ta kontakt med barnevernet igjen, ikke hvor temaet er å få hjelp til omsorgskonflikt, men hvor temaet er at dere er bekymret for barnets ve og vel i hans bosituasjon hos sin mor, som har psykiske problemer. Hvis barnevernsarbeideren ikke hører på dere, avfeier dere, så be om å få en annen saksbehandler. Henvis til at barn som lever med psyisk syke foreldre er et satsningsområde for (grav opp hvilken statsråd som sa det, grav opp konkrete planer fra dept). Henvis til disse, og nekt å la dere avfeie hos barnevernet, de SKAL ta dere seriøst, men dere må kanskje dytte litt for å oppnå det.

- Slik loggføring kan ta en del måneder før dere har nok materiale til å støtte opp under en omsorgsoverføring. I mellomtiden bør dere ta best mulig vare på gutten, og være diplomatisk mot moren.

Lykke til!

Tusen takk for rådene! Speisiellt det med å 'konfrontere' barnevernet om de ikke 'vil høre'. Far har vært litt i tvil om dette - er jo en vanskelig situasjon når du føler du ikke blir tatt seriøst - men han vil ikke gi seg. Takk!

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en mor som daglig terroriserte hverdagen til meg og mine søsken, slo oss, kjeftet på oss, også ofte viste og sa hun elsket oss. Likevel ble det veldig mye gal oppførsel, for å si det slik. Da mor ble innlagt og behandlet så fikk vi forklart av psykolog at mor mener ikke det hun gjør mot oss, det er aldri i hennes hensikt å såre og ødelegge oss. Likevel skjer det fordi mammaen vår så på ting helt irrasjonelt. Det er derfor hun gjorde de tingene hun gjorde, hennes psyke vr ikke på linje med normalt menneske sin. Når hun ble frisk, så forsvant alle de stygge ordene og handlingene, og hun ble mammaen vår igjen.

Så nei, hun mener ikke å være ond, hun tror hun gjør det beste for sin sønn, utrolig nok....

Stå på!!

tusen takk for inspillet - til tross for at det var trist å høre om din oppvekst.. Men - det var enda godt hun fikk hjelp, både for deres og hennes del! Nå har ikke mor vært fysisk med sønnen, så vidt vi vet - men dette tviler jeg på - HELDIGVIS! Det er bare så fryktelig vanskelig når hun ikke selv ikke innser/vil innrømme at hun har et problem.. I tillegg har jeg lest, både her og på andre sider, at denne personlighetsforstyrrelsen jeg nevnte, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, ikke er så lett å bli kvitt... Men på dette feltet er jeg ganske blank.. Videre vil jeg igjen påpeke at jeg ikke 'stiller' noen diagnose.. Det er også vært og nevne at det er far, ikke jeg, som har begynnt å spekulere rundt dette..

Uansett, igjen takk for svar og lykkeønskning - håper ting løser seg. Det er gutten som foreløpig lider under dette kaoset.

[AnonymBruker]

Dere bør ha gutten så ofte som overhodet mulig. Det er utrolig vanskelig å vokse opp med psykisk syke foreldre. Jeg har selv en psykisk syk søster (som aldri har fått diagnose), og som er akkurat som du beskriver på den måten at hun holder maska ovenfor fremmede. Hun er alltid offeret, og hvis hun har gjort noe galt er det bare fordi omstendighetene/samfunnnet/sjefen etc har tvunget henne til det.

Jeg husker hvordan det var å vokse opp med hennes ustabile humør. Jeg gikk på eggeskall hele barndommen min. Vi snakket aldri åpent om deti familien min, og hun ble unnskyldt med at hun bare er "litt spesiell". Dette har satt veldig stort preg på barnsommen min. Jeg følte meg aldri trygg når hun var hjemme. Livredd for at hun skulle klikke på meg, for man kunne aldri vite hva som var riktig og feil i forhold til hennes humør akkurat den dagen.

Gjør alt dere kan for å få guttungen ut derifra, det er helt forferdelig for barn åvære rundt psykisk syke personer. Barn trenger trygghet, man skal ikke være redd i sitt eget hjem. Og aller minst skal man være utrygg på den personen som er primær omsorgsperson.

Håper dere har bedre lykke med barnevernet neste gang. Det kan nok lønne seg å få en konsultasjon hos en advokat som har bra greie på familierett som kan hjelpe dere med hvordan dere kan gå fram.

[bambyb82]

Jeg forstår virkelig hvor vanskelig denne situasjonen må føles for deg, gutten og samboeren din.

Men jeg syntes virkelig du skal være forsiktig med å ta det så detaljert på åpent forum. Dersom denne kvinnen er skikkelig ustabil og kommer over denne debatten, eller om bekjente av henne gjør det.... Utfallet vil ikke nødvendigvis gagne hverken barnet eller dere. Hvertfall ikke visst hun er så flink til å putte på seg en maske.

Dette vil hun kanskje kunne bruke mot dere senere.

Som flere sier.. ta notater i en bok, hold den konkret og oversiktlig. lagre alle sms og mobil samtaler på et eget minnekort (kjøp ny mobil om den ikke kan gjøre det..) Dokumentasjon er kjempeviktig!

Men viktigst av alt.. SLETT denne debatten, alle har tilgang til dette forumet. Men har all forståelse for at frustrasjonen må ut et sted!

[AnonymBruker]

Jeg har vært fostermor til et barn som hadde en biologisk mor som på mange måter ligner på den som ts forteller om. Barnet elsket sin mor over alt i verden og forgudet henne, men det var tydelig for alle rundt at barnet ble ødelagt av mors oppførsel. Barnet er nå blitt tenåring og har endelig selv også klart å se at mors oppførsel ikke er bra. Barnet er nå veldig glad for at barnevernet grep inn da de gjorde det (skulle helst ønsket de gjorde det tidligere), og har nå begynt den vanskelige kampen med å finne sin plass i en verden som ikke ligner på den verden mammaen beskrev. Barnet elsker fortsatt mamma, men jkarer selv å begrense samværet for å beskytte seg selv.

Gutten som ts skriver om trenger andre som kan beskytte ham. Hadde jeg vært i deres situasjon hadde jeg koblet inn alt av hjelpeapparat jeg kunne komme på. Familievernkontor, helsesøster, barnehage osv. Allier dere med venner/familie av guttens mor som også har observert hennes irrasjonelle oppførsel (forklar dem nøye at det handler om å gi gutten et bedre liv og at moren må få hjelp, sånn at de ikke tror dere gjør det for å være slemme). Heng dere på barnevernet igjen og nekt å gi opp. Skriv ned alt som skjer, og gjør lydopptak om mulig.

Dere må rett og slett gjøre alt som overhodet står i deres makt for å få gutten vekk fra mor. I neste omgang kan hun få behandling og bli friskere sånn at hun kan få samvær med sønnen, men første bud er å få gutten ut av et destruktivt miljø som kan skade psyken hans alvorlig.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for innlegg med fullt navn.

Kråkesaks, moderator.

[AnonymBruker]

Jeg forstår virkelig hvor vanskelig denne situasjonen må føles for deg, gutten og samboeren din.

Men jeg syntes virkelig du skal være forsiktig med å ta det så detaljert på åpent forum. Dersom denne kvinnen er skikkelig ustabil og kommer over denne debatten, eller om bekjente av henne gjør det.... Utfallet vil ikke nødvendigvis gagne hverken barnet eller dere. Hvertfall ikke visst hun er så flink til å putte på seg en maske.

Dette vil hun kanskje kunne bruke mot dere senere.

Som flere sier.. ta notater i en bok, hold den konkret og oversiktlig. lagre alle sms og mobil samtaler på et eget minnekort (kjøp ny mobil om den ikke kan gjøre det..) Dokumentasjon er kjempeviktig!

Men viktigst av alt.. SLETT denne debatten, alle har tilgang til dette forumet. Men har all forståelse for at frustrasjonen må ut et sted!

Det finnes mange slike mødre der ute du.

[Jägermeister]

Jeg er veldig interessert i å vite hvordan det går med dere.

[Auri]

Jeg kan kanskje hjelpe deg å forstå litt mer om dette med personlighetsforstrrelser, TS. Jeg har selv en ganske heftig diagnose (histrionisk personlighetsforstyrrelse med emosjonelt ustabile, paranoide og unnvikende trekk). Nei, man blir aldri kvitt en PS. Men med god behandling, lærer man hva som er triggerne og hvordan man skal håndtere det. Jeg har gått i gruppebehandling i litt over ett år, og har blitt utrolig mye bedre... Har fortsatt et stykke igjen, men jeg kan regne med å leve et tilnærmet normalt liv når jeg er ferdig i behandling. Hvertfall utad. Jeg kommer fortsatt til å slite med ting som er triggere, men jeg er fast bestemt på å håndtere det på riktig måte.

Men, cluet med en personlighetsforstyrrelse, er at man må selv være villig til å jobbe med seg selv, og forandre hvordan en er.

En personlighetsforstyrrelse er at vanlige personlighetstrekk, som alle har, blir ekstremt fremhevet. Som regel pga noe man har opplevd. Jeg f.eks. tåler kritikk ekstremt dårlig, pga mobbing og andre ting. En annen person kan fort bli ekstremt sint, fordi det er måten den personen har "lært" seg å håndtere ting på. En tredje kan bli veldig stille og unnvikende, fordi det er slik den personen har lært seg at livet er best på. Man kan ha en personlighetsforstyrrelse uten å passe inn i noen av de "normale" båsene, eller man kan være som meg, med trekk fra flere (og da gjerne motstridende trekk, det er veldig gøy heehe).

Jeg får forferdelig vondt av dere, spesielt den lille gutten, og håper inderlig at dere får BV til å høre på dere, slik at gutten kan flytte hjem til dere, og forhåpentligvis så får mor pskiatrisk hjelp.

[Gjest Mr Mann]

Dette hørtes nesten ut som en kopi av min egen situasjon:)

Jeg har imidlertid ingen gode nyheter, med mindre moren blottlegger seg fullstendig ovenfor rettsapparatet.

Min sønn er 13 og har en mor som er helt på bærtur. Jeg har vært i rettsapparatet siden før han ble født for å få til et skikkelig samvær men det har vært helt umulig.

For et år siden så endte det i retten og selv om sakkyndig hadde blitt fortalt om flere av episodene og gutten selv innstendig hadde bedt om å få flytte til meg, og dette var noe hun leste høyt og tydelig opp i retten, så ble verken han eller jeg hørt.

Jeg tror rett og slett at sakkyndige ikke kunne tro at en mor kunne oppføre seg så gale og valgte derfor bort alt som var ubehagelig (deriblant bekymringsmeldinger fra skole og barnevern) og regnet med at barn har det best hos mor. Det er kun en antagelse jeg har men jeg kan ikke komme på noe annet.

Jeg fikk imidlertid foreldreansvar da.

Det er mange som mener at slik og slik må det være men det er bare fjas. Du kan kun gå i retten med hva du kan bevise og beskyldninger teller dermed ikke.

Min ex satt i retten og løy foran dommer, advokater og hele gjengen med stålmaske. Jeg visste det men av en eller annen grunn så har visst alle i rettsvesenet en iboende oppfatning om at far er et svin og at mor er en engel. Hva barnet sier ....vel...hvor mye skal man legge vekt på det?

Fortsatt så ringer min sønn og forteller at "nå er mamma skikkelig full", eller at "for noen dager siden så var hun skikkelig full og sint og skreik og hylte"

Jeg har ringt barnevernet og familierådgivning uten å få noe hjelp. man får derimot gode råd som f.eks: "når man har et barn så er det biktig å samarbeide og snakke sammen og bla bla bla".

Typisk slik tullprat som folk sier når man ikke har den fjerneste ide om hvor vanskelig en slik situasjon er!

Ønsker dere uansett lykke til! Jeg vet hvordan dere har det.

[Gjest Anonym]

Hvordan går det med dere nå?

Har havnet i nogemlunde samme fortvilte situasjon og lurer veldig på hvordan det går og hva som eventuelt førte fram.

[AnonymBruker]

Har kjempet med det samme i tre år nå uten å komme noen vei.

Jeg hadde aldri trodd det var mulig at daglig omsorg ble gitt til et menneske som helt klart er pysikisk forstyrret, så jeg har lært meg noe om det norske rettsvesenet som jeg skulle ønske jeg slapp.

Gir ikke opp. Barnevernet er koblet inn og jeg håper de klarer å se hva som skjer. Mor er flink til å holde maska når det behøvs, men hun klarer det ikke i lengden...

Anonym poster: be01f6f66be117627fcfa93a0f140096

[AnonymBruker]

Til alle dere som kjemper for å se deres barn; dere må ha gode FYSISKE bevis! Jo flere jo bedre. Lydopptak er spesielt effektivt til å endre rettens mening.

Anonym poster: d06d8f857d29802f1f1250d560b299db

[Gjest EasyRider]

I Norge stemmer vi på politikere som ønsker å trakassere mannen og ta fra han naturlige rettigheter som far

Det er to hovedprindipper som sammen danner opprinnelsen for den adferden dere opplever fra barnets mor:

1. Pater Est - prinsippetom at en gift mann automatisk blir registrert som far av et barn som hans kvinnelige ektefelle får, også ved utroskap.

2. At kvinnen automatisk gis hovedomsorgen og størsteelen av samværet med barna ved samlivsbrudd.

Det siste punktet er det som dannrt motivasjonen for konflikt når barnebidrag da er belønningen for å frata mannen rett til samvær med barna.

Det er mange som lever av dette inkludert advokater, sosiologer ++. de er selvsagt tilhengere av ordningen fordi de lever av konflikter.

Kun 50/50 er rettferdig for barna. Dette bør være hovedregelen. Da ville vi hatt færre varn som hadde det vondt etter skilsmisser.

Men enda viktigere: da kunne ikke mor trakassert mannen så mye i ekteskapet. I dag er det mange menn som ikke bryter ut fordi de vet de kanskje aldri vil få se barna igjen.

[Gjest Gjest]

Synes dette høres veldig alvorlig ut!

Om dette er kjente ting for andre (mors tilstand) eller lett for andre å finne ut av, så vil det normalt ikke være noe som helst problem å få 50-50 deling. Antageligvis vil dere kunne få mer.

Om mor og far til barnet har vært gift, vil dere normalt få 50-50, selv om mor ikke har problemer i det hele, så jeg synes det er litt rart at dere bare godtar at hun ikke vil det.

Selv synes jeg at barnet ikke bør bo med mor om det er så alvorlig som du sier.

Det blir nok et rabalder uten like, men det høres ikke ut som det er forsvarlig å ha et barn der. Rart at dere ikke har gjort noe mer med det, bare spør her på KG, for dette er jo ille!

[Gjest Juro Kuvicek]

Hei alle sammen - ønsker noen synspunkt/råd i en fortvilet situasjon:

Noen faktaopplysninger først: jeg har en samboer med delt foreldreansvar for en 6år gammel gutt. Far fikk etter en stund en etterlengtet privat samværsavtale med 30/70 etter mye om og men. Han skulle gjerne hatt 50/50 men dette vil ikke mor da hun får mindre støtte (dette er ingen antakelse - hun står ved dette selv).

Problemet er at samværet blir fullstendig eller delvis sabotert - enten ved at far ikke får se gutten i det hele tatt, eller ved å gå frem og tilbake på det helt til siste minutt - og vi får han. Poenget her er omstendighetene - er hun i dårlig humør får vi han ikke - er hun i godt humør/hun skal noe annet - så får vi han.

Barnemor har en ustabil psyke, og en lang sykehistorie i den forbindelse, - min samboer har bodd med henne i over 10år og kjenner til dette godt. Problemet er at etter de gikk fra hverandre når barnet var 3år har tilstanden forverret seg. Mange av symptomene en kan finne, uten å tørre å stille noen diagnose, likner veldig på de som kjennertegner emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline personlighetsforstyrrelse).

Denne situasjonen er så kompleks at jeg nesten ikke vet hvordan jeg kan få fremstilt den på riktigst mulig måte - men jeg kan gjøre et forsøk ved å komme med å eksemplifisere med hendelser.. Min bekymring her er 1) at barnemor saboterer fars og barnets rett til samvær, 2) guttens samvær med mor.

Det er verdt å nevne at gutten har, slik jeg og andre ser det, et veldig godt forhold, og sterke bånd. Far har, mens han fremdeles bodde med barnemor, vært svært involvert i sønnens oppvekst. Barnet er fortrolig med far og gir uttrykk for å være svært glad i far.

Noen eksempler på tilfeller der vi er engstelige for mors håndtering av gutten:

* Mor har truet med selvmord med gutten i hus flere ganger - en gang kom far på døren med politiet. Da var alt plutselig alt i skjønneste orden.

* Mor har enorme humørsvigninger - hun kan i det ene minuttet hyle, skjelle ut og angripe far - for i det neste øyeblikket gråte hysterisk og be om hjelp. Dette med gutten i bakgrunnen. (Dette i forbindelse med telefonsamtaler med far).

*Mor har, med pappa på tråden, skreket til sin sønn som sto i bakgrunnen at 'pappa vil ikke ha deg'. Dette etter at MOR nekter FAR å gjennomføre samværet den aktuelle dagen.

*Mor har ved flere anledninger sagt til far, gråtkvalt etter et utbrudd, at hun ikke er i stand til å ta seg av gutten og vil derfor overføre omsorgen på far (dette har alltid endret seg igjen før de får papirene i orden).

* Far har fått henvendelser fra andre, i nær relasjon til barnemor, om at hennes ustabile psyke går utover sønnen. På hvilken måte er utvist. Folk er gjerne redde for å 'stikke nesa si i andres saker'.. Dette er for øvrig henvendelser fra mennesker med forskjellige relasjoner til barnemor - og de er kommet frem helt uavhengig av situasjonen/konflikten mellom mor og far.

* Mor har ved en tidligere anledning satt av sønnen hos en venn (som sønnen forøvrig kjenner godt) og ikke dukket opp igjen før 3 uker senere. Hvorvidt det finnes flere slike episoder vet vi ikke. Men, vi har av flere fått innrykk av at hun ofte har barnevakt - hvorvidt dette er relevant eller ikke er en annen sak..

* Mor kan nekte far planlagt samvær med sønnen mens sønnen står i bakgrunnen i telefonen og roper at han vil til far.

*Mor snakker stygt om far og meg foran gutten - og også til gutten. Dette vet vi da hun gjør det når vi er der, barnet har sagt det til oss uoppfordret (sikkert i søken etter svar på hva som er 'riktig' eller ikke av de tingene han hører), i tillegg til at vi får høre dette fra personer som har omgang med mor. (Far har alltid holdt seg for god til å snakke stygt om mor til gutten eller når gutten er der)

Noen eksepler på situasjoner rundt samvær og mors oppførsel:

Til info: mor krangler for det meste 'med seg selv'. Far, redd for å miste samvær med sønnen, har aldri noe å utsette på henne ovenfor henne. (Ja - jeg er for det meste tilstedet når de snakker på telefon. Mest tilfeldig men også ofte fordi far er fortvilet og vil at andre skal høre hvordan ting foregår. Alt jeg her skriver har jeg selv sett og hørt).

* Mor truer far nesten utelukkende i alle konflikter med at han a) aldri skal få se gutten igjen, eller b) med trusler om bank, torpedoer osv.

* Mor begrunner sabotasje av samvær av utallige, og gjerne nye grunner, hver gang. De kan være fullstendig motstridende. For eksempel at pappa ikke gir sønnen oppmerksomhet, at pappa gir sønnen for mye oppmerksomhet, at pappa ikke kjøper ting til han, at pappa skjemmer han bort med ting, at pappa er dårlig med sønnens hygiene, at pappa er for streng med sønnens hygiene.

* Mor kan gjerne nekte far samvær - samtidig som hun sier at han ikke stiller opp. Han vil, som nevnt ovenfor, ha så mye samvær som mulig. Gjerne 100% om det ikke var for at en selvsagt ønsker at barn skal ha samvær med begge foreldre - altså - det handler ikke om at han ikke stiller opp. Han har også ytret ønske om mer omsorg - utenom papiret - slik at hun kan fortsette å motta den støtten hun gjør.

* Mor kan 'terrorisere' far ved å feks ringe eller sende meldinger opptil 20-30 ganger i timen. Dette går i perioder. Hun vil bare krangle - hyler - og slipper ingen inn i samtalen. Hvis så far velger å ikke ta telefonen, etter 20 opprigninger feks. kan mor si at han er en dårlig far "tenk om det var noe alvorlig med gutten".

Far har nå - etter at det har hold på slik i noen år - gått til advokat for å forsøke å få til en ny samværsavtale - godkjent av fylkesmann. Hun vil nok sikkert skrive under på denne hvis hun i det hele tatt møter opp på meklingsmøte (som de for øvrig har hatt flere ganger før) - men den vil neppe bli fulgt i praksis. Far vurderer nå å ta saken til retten. Men vil jo gjerne forsøke å unngå dette. Spesielt pga. den påkjenningen dette kan ha på sønnen og det faktum at barnemor - når hun må - holder seg i skinnet, og sier 'alle de riktige tingene' - det er bare de nærmeste som virkelig får innblikk i situasjonen.

Dette er et lite utdrag av hvordan 'samarbeidet' mellom mor og far er.. Må stoppe nå for at noen i det hele tatt skal skulle kunne orke å lese igjennom innlegget.. Takk til dere som gjør det!! Situasjonen er frustrerende - og jeg lurer på om noen har noen tanker eller erfaringer rundt dette?

Jeg ønsker helst ingen diskusjon om steforeldre eller liknende, ei heller rund definisjon og diagnostisering av personlighetsforstyrrelser. Dette er brukt som eksempel for å forsøke å beskrive et handlingsmønster.

Takk for at du leste!

-

Hei! Opplever lignende i disse dager. Det er helt forferdelig! Mor med borderline fødte vår datter november -12 og jeg har ennå ikke fått se henne. Det hagler med løgner og beskyldninger om ting som aldri har skjedd!! Trenger hjelp og råd.Er det mulig å få kontakt privat med dere? Via e-mail f eks? Jeg føler jeg er utsatt for en psykopat og er svært bekymret for min lille datter! Mvh, JK

[Gjest Juro Kuvicek]

^{Hei! Opplever lignende i disse dager. Det er helt forferdelig! Mor med borderline fødte vår datter november -12 og jeg har ennå ikke fått se henne. Det hagler med løgner og beskyldninger om ting som aldri har skjedd!! Trenger hjelp og råd.Er det mulig å få kontakt privat med dere? Via e-mail f eks? Jeg føler jeg er utsatt for en psykopat og er svært bekymret for min lille datter! Mvh, JK}

[Gjest Frans]

Hva med heller å la vær å sabortere familier i første omgang TS. I mine øyne høres dette mere ut som posttraumatiskstresssyndrom enn borderline. Du skal ikke se bort i fra at du ødela moren til guttungen når du stjal faren hans fra han. Det denne moren trenger er masse omsorg. Greit nok at barnevernet burde involveres men gutten burde ikke være hos dere. Heller hos besteforeldre så moren kan få hjelp med traumene sine....