Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

'Psykisk ustabil' mor - saboterer samvær

Recommended Posts

AnonymBruker

Hei alle sammen - ønsker noen synspunkt/råd i en fortvilet situasjon:

Noen faktaopplysninger først: jeg har en samboer med delt foreldreansvar for en 6år gammel gutt. Far fikk etter en stund en etterlengtet privat samværsavtale med 30/70 etter mye om og men. Han skulle gjerne hatt 50/50 men dette vil ikke mor da hun får mindre støtte (dette er ingen antakelse - hun står ved dette selv).

Problemet er at samværet blir fullstendig eller delvis sabotert - enten ved at far ikke får se gutten i det hele tatt, eller ved å gå frem og tilbake på det helt til siste minutt - og vi får han. Poenget her er omstendighetene - er hun i dårlig humør får vi han ikke - er hun i godt humør/hun skal noe annet - så får vi han.

Barnemor har en ustabil psyke, og en lang sykehistorie i den forbindelse, - min samboer har bodd med henne i over 10år og kjenner til dette godt. Problemet er at etter de gikk fra hverandre når barnet var 3år har tilstanden forverret seg. Mange av symptomene en kan finne, uten å tørre å stille noen diagnose, likner veldig på de som kjennertegner emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline personlighetsforstyrrelse).

Denne situasjonen er så kompleks at jeg nesten ikke vet hvordan jeg kan få fremstilt den på riktigst mulig måte - men jeg kan gjøre et forsøk ved å komme med å eksemplifisere med hendelser.. Min bekymring her er 1) at barnemor saboterer fars og barnets rett til samvær, 2) guttens samvær med mor.

Det er verdt å nevne at gutten har, slik jeg og andre ser det, et veldig godt forhold, og sterke bånd. Far har, mens han fremdeles bodde med barnemor, vært svært involvert i sønnens oppvekst. Barnet er fortrolig med far og gir uttrykk for å være svært glad i far.

Noen eksempler på tilfeller der vi er engstelige for mors håndtering av gutten:

* Mor har truet med selvmord med gutten i hus flere ganger - en gang kom far på døren med politiet. Da var alt plutselig alt i skjønneste orden.

* Mor har enorme humørsvigninger - hun kan i det ene minuttet hyle, skjelle ut og angripe far - for i det neste øyeblikket gråte hysterisk og be om hjelp. Dette med gutten i bakgrunnen. (Dette i forbindelse med telefonsamtaler med far).

*Mor har, med pappa på tråden, skreket til sin sønn som sto i bakgrunnen at ’pappa vil ikke ha deg’. Dette etter at MOR nekter FAR å gjennomføre samværet den aktuelle dagen.

*Mor har ved flere anledninger sagt til far, gråtkvalt etter et utbrudd, at hun ikke er i stand til å ta seg av gutten og vil derfor overføre omsorgen på far (dette har alltid endret seg igjen før de får papirene i orden).

* Far har fått henvendelser fra andre, i nær relasjon til barnemor, om at hennes ustabile psyke går utover sønnen. På hvilken måte er utvist. Folk er gjerne redde for å ‘stikke nesa si i andres saker‘.. Dette er for øvrig henvendelser fra mennesker med forskjellige relasjoner til barnemor - og de er kommet frem helt uavhengig av situasjonen/konflikten mellom mor og far.

* Mor har ved en tidligere anledning satt av sønnen hos en venn (som sønnen forøvrig kjenner godt) og ikke dukket opp igjen før 3 uker senere. Hvorvidt det finnes flere slike episoder vet vi ikke. Men, vi har av flere fått innrykk av at hun ofte har barnevakt - hvorvidt dette er relevant eller ikke er en annen sak..

* Mor kan nekte far planlagt samvær med sønnen mens sønnen står i bakgrunnen i telefonen og roper at han vil til far.

*Mor snakker stygt om far og meg foran gutten - og også til gutten. Dette vet vi da hun gjør det når vi er der, barnet har sagt det til oss uoppfordret (sikkert i søken etter svar på hva som er ’riktig’ eller ikke av de tingene han hører), i tillegg til at vi får høre dette fra personer som har omgang med mor. (Far har alltid holdt seg for god til å snakke stygt om mor til gutten eller når gutten er der)

Noen eksepler på situasjoner rundt samvær og mors oppførsel:

Til info: mor krangler for det meste ‘med seg selv’. Far, redd for å miste samvær med sønnen, har aldri noe å utsette på henne ovenfor henne. (Ja - jeg er for det meste tilstedet når de snakker på telefon. Mest tilfeldig men også ofte fordi far er fortvilet og vil at andre skal høre hvordan ting foregår. Alt jeg her skriver har jeg selv sett og hørt).

* Mor truer far nesten utelukkende i alle konflikter med at han a) aldri skal få se gutten igjen, eller b) med trusler om bank, torpedoer osv.

* Mor begrunner sabotasje av samvær av utallige, og gjerne nye grunner, hver gang. De kan være fullstendig motstridende. For eksempel at pappa ikke gir sønnen oppmerksomhet, at pappa gir sønnen for mye oppmerksomhet, at pappa ikke kjøper ting til han, at pappa skjemmer han bort med ting, at pappa er dårlig med sønnens hygiene, at pappa er for streng med sønnens hygiene.

* Mor kan gjerne nekte far samvær - samtidig som hun sier at han ikke stiller opp. Han vil, som nevnt ovenfor, ha så mye samvær som mulig. Gjerne 100% om det ikke var for at en selvsagt ønsker at barn skal ha samvær med begge foreldre - altså - det handler ikke om at han ikke stiller opp. Han har også ytret ønske om mer omsorg - utenom papiret - slik at hun kan fortsette å motta den støtten hun gjør.

* Mor kan 'terrorisere' far ved å feks ringe eller sende meldinger opptil 20-30 ganger i timen. Dette går i perioder. Hun vil bare krangle - hyler - og slipper ingen inn i samtalen. Hvis så far velger å ikke ta telefonen, etter 20 opprigninger feks. kan mor si at han er en dårlig far "tenk om det var noe alvorlig med gutten".

Far har nå - etter at det har hold på slik i noen år - gått til advokat for å forsøke å få til en ny samværsavtale - godkjent av fylkesmann. Hun vil nok sikkert skrive under på denne hvis hun i det hele tatt møter opp på meklingsmøte (som de for øvrig har hatt flere ganger før) - men den vil neppe bli fulgt i praksis. Far vurderer nå å ta saken til retten. Men vil jo gjerne forsøke å unngå dette. Spesielt pga. den påkjenningen dette kan ha på sønnen og det faktum at barnemor - når hun må - holder seg i skinnet, og sier ‘alle de riktige tingene’ - det er bare de nærmeste som virkelig får innblikk i situasjonen.

Dette er et lite utdrag av hvordan ‘samarbeidet’ mellom mor og far er.. Må stoppe nå for at noen i det hele tatt skal skulle kunne orke å lese igjennom innlegget.. Takk til dere som gjør det!! Situasjonen er frustrerende - og jeg lurer på om noen har noen tanker eller erfaringer rundt dette?

Jeg ønsker helst ingen diskusjon om steforeldre eller liknende, ei heller rund definisjon og diagnostisering av personlighetsforstyrrelser. Dette er brukt som eksempel for å forsøke å beskrive et handlingsmønster.

Takk for at du leste! :)

-

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Jägermeister

Min første tanke er å få kontaktet barnevernet så fort som mulig, gutten kan ikke bo under slike forhold.

Share this post


Link to post
Share on other sites
katt1

Om alt dette stemmer hadde jeg ikke tvilt,men.....

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Hvorfor har ikke mor fått hjelp før? Ved å kontakte meklingskontoret kan man få frem alle disse probleme, de kan ringe og melde henne som psykisk uskittet som mor, faktisk. De gjorde det da mine foreldre skilte seg, og min far fikk alvorlige psykiske problemer. Han ble ikke helt som du beskriver, men ikke langt unna. Min mor fikk i gang meklingsmøter, barnevernet, og alt. Han ble innlagt og medisinert, etter et halvt års tid var han mye bedre, mye mer normal. Han satte noen varige spor i meg med måten han oppførte seg på, selv om jeg var ganske liten. Dere burde kontaktet et hjelpeapparat for lenge siden, du skriver jo selv hvor ille gutten har det hjemme hos henne, hva slags sorg og usikkerhet han opplever! Hvorfor har dere ikke gjort mer før? :cry:

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Problemet er at barnevernet har vært inne i bildet. De ser ikke 'denne siden' av henne som gjennomsyrer hele forholdet mellom mor-far-barn. Får inntrykk av at de oppfatter far som bitter/kranglekopp ol når han nevner noen eksempler for å forklare situasjonen. De sier han ikke må henge seg opp i gamle episoder osv og at de må lære seg å sammarbeide (episodene kan forøvrig være 2-3 uker 'gamle'). For det første så bærer han ingen nag til tidligere episoder - dette nevner han som eksempler for at noen skal kunne få innblikk i, og forstå, situasjonen. Videre ser de som sagt på situasjonen som en vanlig 'samværskonflikt' og påpeker som nevnt at de må lære seg å kommunisere bedre osv. Det de ikke forstår er at det er umulig. Vanskelig å forklare dette her..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Bjørn82

Dersom det du beskriver i dette innlegget er sant ville jeg kontaktet barnevernet. Men jeg ville også prøvd, dersom mulig å fått de "uavhengige" til å vitne på tilstanden dersom det skulle bli en rettssak i forhold til omsorgen. Moren til dette barnet som dere beskriver har et væremønster som vil skape usikkerhet for barnet, samt skape grunnlag for et unormalt væremønster på barnet. (muligens)

Jeg er hverken psykolog eller barneverns arbeider. Jeg er bare en vanlig far, som prøver å komme med innspill som kanskje kan hjelpe en annen far.

Men det jeg vet er at dersom det blir en rettssak så er det viktig at en sånn opptreden som mor har kan bevitnes av de utenforstående. For er hun istand til å ta på seg maska i retten å opptre som "frisk" vil det bli en vanskelig kamp.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest nobody

Hei

Det første du må gjøre er å kontakte barnevernet. Du sier at det er flere personer rundt mor som har opplevd denne adferden hun viser. Sørg for at du vet hvem de er og hvor de kan kontakets. Denne personen som angivelig hadde gutten i 3 uker.... hvem er det og hvorfor fikk ikke far beskjed fra denne om hvor barnet var?

Er barnet henvist til Barne og ungdomspsyk? Hvis barnet lever under de forhold du beskriver er det ganske viktig at barnet får hjelp så fort som mulig. Det kan være svært skadelig for et barn å vokse opp med en foresatt som har den diagnosen du antyder.

Hvis mor har denne diagnosen så vil hun ikke være i stand til over tid å ta på seg den "friske" masken. Personer med denne diagnosen lever seg som regel inn i sin helt egne verden som de fleste med litt gangsyns snart klarer å se.

Hvordan fungerer gutten i skole/barnehage? Hvis mor er så ustabil som du fremlegger så bør det også være tydelig for disse, de bør da også kunne være til hjelp i forbindelse med barnevernet eventuelt rettsak.

Lykke til!

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Hvorfor har ikke mor fått hjelp før? Ved å kontakte meklingskontoret kan man få frem alle disse probleme, de kan ringe og melde henne som psykisk uskittet som mor, faktisk. De gjorde det da mine foreldre skilte seg, og min far fikk alvorlige psykiske problemer. Han ble ikke helt som du beskriver, men ikke langt unna. Min mor fikk i gang meklingsmøter, barnevernet, og alt. Han ble innlagt og medisinert, etter et halvt års tid var han mye bedre, mye mer normal. Han satte noen varige spor i meg med måten han oppførte seg på, selv om jeg var ganske liten. Dere burde kontaktet et hjelpeapparat for lenge siden, du skriver jo selv hvor ille gutten har det hjemme hos henne, hva slags sorg og usikkerhet han opplever! Hvorfor har dere ikke gjort mer før? :cry:

Merker det er sent på kvelden - og at jeg er ganske sliten etter å ha skrevet hovedinnlegget.. derfor er jeg litt sen med å svare her - men tusen takk til alle for tilbakemelding! Skal forsøke å svare så godt jeg kan. Slik jeg forstår på far, og selv opplever det, har mor gradvis blitt dårligere.. I tillegg, når min samboer og barnemor var sammen støttet hun seg mye til han - og han klarte på et vis å 'holde henne i sjakk'.. I begynnelsen tenkte vi at det var pga. bruddet, sjalusi osv.. (Legger til her at de var begge enige i bruddet - og at jeg ikke kom inn i bildet før senere). Ting har altså ballet på seg mer og mer. I tillegg har hun innimellom kommet til far angrende på sin oppførsel - og man har da villet latt tvilen komme henne til gode.. Kanskje hun bare hadde en 'dårlig og stresset periode' som hun selv sier. Etter noen dager/uker er det tilbake til det vanlige. Problemet er at mens hun i det ene øyeblikket innrømmer både indirekte og direkte at hun har et problem - så nekter hun i det neste.. Det har tatt litt tid før vi har insett alvoret.. Har vel i grunn trodd og håpet at de situasjonene vi var vitne til har vært 'de eneste' - dette har vi jo nå fått bekreftet at det ikke er igjennom andre. Videre har vi trodd, på tross av at hun har virket rimelig ustabil iht. far, at hun likevell har klart å 'holde maska' ovenfor gutten.. Men det viser seg jo nå klart at han er blitt en brikke i hennes spill ved at hun bevisst forsøker å sette han opp i mot far.. Dette har hun forøvrig ikke klart... enda?... da gutten er svært glad i sin far. Men, igjen, dette er en kompleks situasjon.. Er så mye som har skjedd, og skjer, det er litt vanskelig å sette ord på alt..

Trist å høre om din oppvekts anonymbruker :( - far og mor skal snart til mekling. Krysser fingrene for at de forstår situasjonen. Mor hadde sikkert hatt godt av oppfølging / behandling... Men - en forutsetning for det er litt selvinnsikt.. Hun bruker 'barnets beste' i enhver konflikt - uten at hun ser hva hun virkelig gjør... Nemlig det stikk motsatte. Det beste hadde vært et konfliktfritt samarbeid mellom to friske foreldre som ikke bruker barnet til 'egen vinning'(?) og som FAKTISK tenker på og handler etter guttens beste.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Far burde jo skaffe seg en båndopptaker eller noe for å sikre bevis.

Share this post


Link to post
Share on other sites
noone

Skriv logg over alt som skjer i kontakten med mor. Det som er nedskrevet vil gi barnevernet og sakkyndige noe å forholde seg til. Det er vanskelig å gå rundt å huske på alle disse episodene.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Vi er og i en lignenede situasjon, bare at barnet er nå 15 år...

Vi gjorde ingenting i starten, fordi vi trodde det var en fase, og at mor ville roe seg litt etter en stund.

Men det har nå gått flere år, og vi innser jo nå at vi skulle ha handlet tidligere.

Så mitt råd er å gjøre som beskrevet over, loggfør alt, og spar på meldinger, mailer etc. Evnt skrive ned i hovedtrekk det som blir sagt over tlf.

Hvis ikke mor møter på mekling, så blir dette loggført. Tar seg jo dårlig ut for henne i en eventuelt rettsak senere. Hvis bare han møter, kan dere jo bruke tiden til å forklare situasjonen fra deres side til rådgiveren.

Men vi sitter litt igjen med en følelse av å ikke bli trodd, siden også mor til dette barnet oppfører seg eksemplarisk i andre sitt nærvær...

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Tusen takk for svar alle sammen!

Dersom det du beskriver i dette innlegget er sant ville jeg kontaktet barnevernet. Men jeg ville også prøvd, dersom mulig å fått de "uavhengige" til å vitne på tilstanden dersom det skulle bli en rettssak i forhold til omsorgen. Moren til dette barnet som dere beskriver har et væremønster som vil skape usikkerhet for barnet, samt skape grunnlag for et unormalt væremønster på barnet. (muligens)

Jeg er hverken psykolog eller barneverns arbeider. Jeg er bare en vanlig far, som prøver å komme med innspill som kanskje kan hjelpe en annen far.

Men det jeg vet er at dersom det blir en rettssak så er det viktig at en sånn opptreden som mor har kan bevitnes av de utenforstående. For er hun istand til å ta på seg maska i retten å opptre som "frisk" vil det bli en vanskelig kamp.

Takk for svar! :) Barnevernet er som nevnt koblet inn - men som du forstår av innlegget jeg postet over oppfatter far at saken blir marginalisert, og at hans bekymring ikke vektlegges. Desverre. Kanskje en skulle forsøkt og henvende seg til en annen saksbehandler..

Det er nettopp det hun kan - ta på seg maska når hun må.. På tross av dette har situasjonen eskalert betraktelig i den siste tiden, så jeg klarer ikke unngå å tro at hun snart rett og slett vil 'sprekke' - og gjør folk oppmerksomme på situasjonen. Uansett, noen (i nær relasjon til henne) til å 'vitne' på oppførselen/'personligheten' ol er sikkert lurt. Litt av problemet her er at hun skifter omgangskrets ofte.. Dette i forbindelse med mye flytting samt hennes dårlige evne til å beholde relasjoner (hun ender ofte opp i konflikt med de hun har omgang med - både familie og venner). I mangel på bedre ordleggelse kan jeg si at jeg oppfatter at hennes relasjoner gjerne brytes før folk får et virkelig innblikk i situasjonen..

Hei

Det første du må gjøre er å kontakte barnevernet. Du sier at det er flere personer rundt mor som har opplevd denne adferden hun viser. Sørg for at du vet hvem de er og hvor de kan kontakets. Denne personen som angivelig hadde gutten i 3 uker.... hvem er det og hvorfor fikk ikke far beskjed fra denne om hvor barnet var?

Er barnet henvist til Barne og ungdomspsyk? Hvis barnet lever under de forhold du beskriver er det ganske viktig at barnet får hjelp så fort som mulig. Det kan være svært skadelig for et barn å vokse opp med en foresatt som har den diagnosen du antyder.

Hvis mor har denne diagnosen så vil hun ikke være i stand til over tid å ta på seg den "friske" masken. Personer med denne diagnosen lever seg som regel inn i sin helt egne verden som de fleste med litt gangsyns snart klarer å se.

Hvordan fungerer gutten i skole/barnehage? Hvis mor er så ustabil som du fremlegger så bør det også være tydelig for disse, de bør da også kunne være til hjelp i forbindelse med barnevernet eventuelt rettsak.

Lykke til!

Takk for svar! :)

Ang. ditt første avsnitt - se svaret mitt ovenfor :) Ang. personligheter i forbindelse med barnehage osv så er saken det at mor flytter mye - og i den forbindelse skifter gutten barnehage ofte - eller ikke har noen å gå til i det hele tatt. Nå har hun flyttet igjen - tatt barnet ut av den siste barnehagen - og han ventes ikke plass i den nye før etter sommeren.. Hun planlegger altså ikke slike ting før hun flytter rundt. Tror gutten hadde hatt godt av å ha en barnehage å gå til, leke med andre barn og få være ilag med andre voksne.

Gutten er ikke henvist til Barne og ungdomspsykolog. Dette skal jeg be far se nærmere på. Men, vet ikke helt hvordan mor vil stille seg til dette når hun ikke selv innser at det er et problem... I hennes hodet er hun den reale hvis hun lar gutten få samvær med far. Om hun 'ser et problem' hos far er hennes løsning å holde gutten fra å se ham..

Far burde jo skaffe seg en båndopptaker eller noe for å sikre bevis.

Takk! Ja, far har nettopp begynnt med dette..

Skriv logg over alt som skjer i kontakten med mor. Det som er nedskrevet vil gi barnevernet og sakkyndige noe å forholde seg til. Det er vanskelig å gå rundt å huske på alle disse episodene.

Takk for tips ! Det er veldig vanskelig å holde styr på alt som skjer - spesiellt over lengre tid, samt at 'antall episoder' er høyt. Vi har nå begynnt å gjøre dette.

Vi er og i en lignenede situasjon, bare at barnet er nå 15 år...

Vi gjorde ingenting i starten, fordi vi trodde det var en fase, og at mor ville roe seg litt etter en stund.

Men det har nå gått flere år, og vi innser jo nå at vi skulle ha handlet tidligere.

Så mitt råd er å gjøre som beskrevet over, loggfør alt, og spar på meldinger, mailer etc. Evnt skrive ned i hovedtrekk det som blir sagt over tlf.

Hvis ikke mor møter på mekling, så blir dette loggført. Tar seg jo dårlig ut for henne i en eventuelt rettsak senere. Hvis bare han møter, kan dere jo bruke tiden til å forklare situasjonen fra deres side til rådgiveren.

Men vi sitter litt igjen med en følelse av å ikke bli trodd, siden også mor til dette barnet oppfører seg eksemplarisk i andre sitt nærvær...

Trist å høre, unner ingen andre å være i den situasjonen som vi, spesiellt far, er i nå. Det er en enorm følelse av maktesløshet, hovedsakelig i forbindelse med følelsen, som du sier, av å ikke bli trodd. Mor oppfører seg jo stort sett normalt i samvær med andre..

Vi skal fra nå loggføre alt! Meldinger, emailer, telefonsamtaler, hendelser osv osv.. Også for egen del - det er, som tipset om over her, lett å glemme episoder, i hvilke forbindelser de er i, tidspunkt osv.

Masse lykke til!

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

For å komme med et eksemel på en typisk situasjon rund en vanlig samværshelg (hvorvidt, eller i hvilken grad, mor involverer gutten i dette er ofte uvvist - men det viser i det minste ustabiliteten rund samværet) :

Mor ringer før helgen: "Tar du gutten i helgen?" Far, som etter avtalen har samvær den helgen, svarer selvsagt "ja". Mor begynner å 'krangle med seg selv' - feks. "ja, men da må du ikke overse han osv.. dette vet jeg at du gjør osv." Far svarer selvsagt at det gjør han ikke. Mor bestemmer seg likevell for at dette gjør han - og gutten får ikke komme til far som avtalt - "du skal ikke få se gutten mer - du er en dårlig far - jeg vet at du overser han når han er hos deg osv.". Far forklarer, nå litt frustrert, feks. hva han tok gutten med på, og hva de gjorde sist han hadde samvær. Men, mor har bestemt seg. Inget samvær.

Dagen etter kan mor gjerne ringe/sende melding: "hei, skal du ha gutten i helgen eller?" (gjerne i en tone som indikerer at det er far som er slapp når det kommer til gjennomførsel av samvær) - far svarer da, litt forundret og irriter: "ja, selvsagt vil jeg ha han, det vet du, men du sa jo igår.. osv.. hva er det som skjer?" Mor svarer enten gjerne "du vil ikke ha han du - fy fader - du er en dårlig far. du får ikke ha han i helgen" eller "du skal alltid krangle osv.. du får ikke ha han i helgen"

Videre kan hun feks sende 10 meldinger på rad, som far ikke rekker å svare på en gang, med ulike motstridende beskjeder, kommandoer og annklagelser. "da får du fader meg ta gutten neste uke - siden du ikke gidder nå" , "du får ikke se han mer - vi flytter", "du SKAL ha gutten i helgen - jeg har andre avtaler", "tar du ikke gutten i helgen kommer jeg med politiet å leverer han", "vil du ha samvær må du gå igjennom retten, jeg vil ikke at gutten skal være hos deg"

Altså - slike meldinger kan komme ETTER HVERANDRE - UTEN AT FAR HAR RUKKET Å SVARE!De henger ikke sammen overhodet!

Slik kan det holde på, frem og tilbake frem mot samværshelgen.

Det ender ofte med at mor selv finner ut at hun har avtaler/trenger avlastning likevell - far tar gutten.. Men han er fortvilet over sønnens mange ulike beskjeder fra mor han sikkert mottar i disse periodene.. I tilleg begynner han å bli lei av å bli 'styrt' på denne måten selv om han selvsagt vil ha gutten så ofte han kan!

HVA VILLE DERE GJORT i en sik situasjon?? Ville dere tatt gutten hver gang man får mulighet for sin egen og gutten sin del, eller kanskje forsøkt å sette ned foten i den hensikt at det kanskje, i det lange løp, vil 'lære mor' at hun ikke kan holde på sånn... At det får 'konsekvenser'? Syntes så synd på gutten oppi det hele.. :(

Jeg ser at jeg skriver meg selv helt bort her.. Det er så mange eksempler å ta av - dette var et lite utdrag av hvordan det gjerne er : fullstendig KAOS spør du meg. Det blir mye. Men igjen, takk til de som tar seg tid til å lese. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg skulle nesten tro at det er min venninnes eks du har blitt sammen med alså... I hennes tilfelle ble barnevern og psykiatrien innblandet, og selv om mor alltid holdt den stygge maska si overfor alle og enhver, ble hun til slutt gjennomskuet. Kasta inn på lukka avdeling, barnet ble satt først til far, men siden mor ikke ville slutte å terrorisere far og sønn, måtte han i fosterhjem i nabokommunen. Far vet hvor sønn er, og besøker ham ukentlig og ofte, mor får tilkjørt sønnen og har samvær 1 timer i uka på det lokale meklingskontoret med sosionom tilstede. Passer den kjerringa godt, for hun ødela ondsinnet forholdet til venninnna mi, sønnen sin, og alle rundt seg. I dag vet jeg ikke åssen det går, men hun har vel kommet laus og tror hun er noe enda.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jägermeister

Ta gutten når dere kan. Mor vil aldri skjønne at dere setter ned foten overfor noe som helst. Hun er ikke seg selv, lider under psykisk sykdom og forstår ikke normale spilleregler, skrevne og uskrevne regler. Her gjelder det å beskytte gutten koste hva det koste vil.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ta gutten når dere kan. Mor vil aldri skjønne at dere setter ned foten overfor noe som helst. Hun er ikke seg selv, lider under psykisk sykdom og forstår ikke normale spilleregler, skrevne og uskrevne regler. Her gjelder det å beskytte gutten koste hva det koste vil.

Tusen takk for fornuftig svar! Jeg kan ikke si meg uenig selv om man ofte blir forvirret og frustrert av hele situasjonen. Jeg og far har diskutert 'hundrevis' av fremgangsmåter - men du har nok rett, hun vil ikke skjønne dette uansett på dette tidspunktet.. Så da vil det igjen bare gå utover gutten.. 'Kampen' med mor får man ta på en annen måte..

Takk :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Linkas

Dette høres på en måte litt ut som xen til min xmann..

Bare det at der var det jeg som stort sett ble omtalt stygt. Etter besøk fikk vi høre at jeg f.eks:

- hadde stengt inne ungene på rom uten lys

- nektet dem mat

- slått dem

- bitt dem(?)

- jeg hadde sagt at de aldri fikk besøke far igjen fordi han hatet dem..

Det var ikke noen ende. Hun var også veldig oppsatt på at ungene skulle ha extremt mye oppmerksomhet. Fra vi hentet dem og til de dro satt de nesten fast i far. Skulle sove i senga sammen med oss, sitte på fanget hans hele tiden.. Vi måtte huske at minste ikke tålte melk, noe far visste godt. Vi ville jo ikke at ungen skulle bli syk. Jeg har selv laktoseintoleranse, så det gikk greit for oss.. Fikk også meldinger ofte om at jentene var på sykehus, hadde skadet seg eller at mor var på sykehus ofte. En var at eldste hadde funnet barberblad å skåret seg opp flere ganger på låret. Er ikke en frisk sunn unge som gjør sånt flere ganger etter hverandre!

Far ble alltid omtalt dårlig i overleverings-sitvasjoner. Dette foran barna. Ble selv truet med juling en gang fordi jeg trøstet bare etter at hun hadde hylt og kjeftet på far når vi skulle levere barna. "Det er mine barn di *****, du skal holde de for***** hendene dine unna! Du har gjort nok skade allerede, du og den lausungen din". Jeg hadde en sønn fra før da.

Er så dumt for ungene og oppleve at mor/far er slik.. Synes så synd på dem, men når man trues med juling fordi man bare vil trøste dem, da trekker man seg litt unna..

Håper for deres, gutten og mors del at dette ordner seg på en skikkelig måte.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jägermeister

Tro det eller ei, men mor tror oppriktig at hennes oppførsel er riktig, at hun alltid har rett, at det skal være slik hun mener osv. Ingenting hun gjør er ondsinnet sånn egentlig, selv om det ofte kan føles sånn overfor de nærmeste rundt. Hun mangler innsikt og forståelse, hjelp og oppfølging hadde virkelig vært på sin plass. I mellomtiden må far tenke på sønnen, og hindre at noe mer av mors oppførsel går utover ham. Hun sitter nok der og sier mye idiotiske ting til ham også, som hun mener er både logisk og korrekt. Mitt beste råd er å bare ta gutten når dere kan, og beholde ham lengst mulig, for hans eget beste.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg ville ha begynt å forberede en tvungen omsorgsovertakelse via rettssak. Han bør ikke la sønnen sin vokse opp hos sin mor, det tror jeg ikke er det beste for sønnen.

- Snakk med advokat for å få tips til strategi for fremtidig rettssak

- Lag en journal/logg hvor dere skriver ned alt som skjer, alle inntrykk, kommentarer fra andre. Utsagn fra barnet.

- Ta kontakt med barnevernet igjen, ikke hvor temaet er å få hjelp til omsorgskonflikt, men hvor temaet er at dere er bekymret for barnets ve og vel i hans bosituasjon hos sin mor, som har psykiske problemer. Hvis barnevernsarbeideren ikke hører på dere, avfeier dere, så be om å få en annen saksbehandler. Henvis til at barn som lever med psyisk syke foreldre er et satsningsområde for (grav opp hvilken statsråd som sa det, grav opp konkrete planer fra dept). Henvis til disse, og nekt å la dere avfeie hos barnevernet, de SKAL ta dere seriøst, men dere må kanskje dytte litt for å oppnå det.

- Slik loggføring kan ta en del måneder før dere har nok materiale til å støtte opp under en omsorgsoverføring. I mellomtiden bør dere ta best mulig vare på gutten, og være diplomatisk mot moren.

Lykke til!

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Dette høres på en måte litt ut som xen til min xmann..

Bare det at der var det jeg som stort sett ble omtalt stygt. Etter besøk fikk vi høre at jeg f.eks:

- hadde stengt inne ungene på rom uten lys

- nektet dem mat

- slått dem

- bitt dem(?)

- jeg hadde sagt at de aldri fikk besøke far igjen fordi han hatet dem..

Det var ikke noen ende. Hun var også veldig oppsatt på at ungene skulle ha extremt mye oppmerksomhet. Fra vi hentet dem og til de dro satt de nesten fast i far. Skulle sove i senga sammen med oss, sitte på fanget hans hele tiden.. Vi måtte huske at minste ikke tålte melk, noe far visste godt. Vi ville jo ikke at ungen skulle bli syk. Jeg har selv laktoseintoleranse, så det gikk greit for oss.. Fikk også meldinger ofte om at jentene var på sykehus, hadde skadet seg eller at mor var på sykehus ofte. En var at eldste hadde funnet barberblad å skåret seg opp flere ganger på låret. Er ikke en frisk sunn unge som gjør sånt flere ganger etter hverandre!

Far ble alltid omtalt dårlig i overleverings-sitvasjoner. Dette foran barna. Ble selv truet med juling en gang fordi jeg trøstet bare etter at hun hadde hylt og kjeftet på far når vi skulle levere barna. "Det er mine barn di *****, du skal holde de for***** hendene dine unna! Du har gjort nok skade allerede, du og den lausungen din". Jeg hadde en sønn fra før da.

Er så dumt for ungene og oppleve at mor/far er slik.. Synes så synd på dem, men når man trues med juling fordi man bare vil trøste dem, da trekker man seg litt unna..

Håper for deres, gutten og mors del at dette ordner seg på en skikkelig måte.

Trist at det skal være slik... Og bitt fakstisk! Det må jeg si, har ikke hørt noe slikt før..

Jeg blir forsåvidt også ofte omtalt stygt - men akkurat i denne situasjonen er det så mange andre ting som er så mye værre... Klarer å leve med det - tar det egentlig som et tegn på sjalusi, noe jeg ikke orker å bruke så mye energi på. Men, det triste med den delen er jo at hun gjerne gjør det foran gutten.. Og, siden hun er hans mor tenker jeg at han tror på henne.. I tillegg, ved å snakke stygt om meg, vil kanskje barnet føle at han 'svikter' sin mor på et vis ved å være hos oss/gi uttrykk for at han vil være hos oss/ved å bli glad i meg osv.. Jeg vet ikke.. Men, uansett, det er litt utenfor min makt. Så lenge ingen her hjemme snakker stygt om mor, i negativt ordlag ol. håper jeg at han, når han blir større, ser situasjonen slik den er - eller forhåpentligvis VAR.

Men, igjen, så sterke beskyldninger du fikk har jeg ikke fått. Det må ha vært en frustrerende situasjon!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...