Å bryte med foreldrene

[Gjest Gjest]

Tusen takk Jeg synes nesten historien du forteller er værre. En mor som avviser sitt barn.

Jeg savner faktisk ikke å ha en far da jeg hele tiden har visst hvordan han er. Har tre halvsøsken til, hvorav halvbroren min ble født 6 måneder før meg, og den eldste halvsøsteren ble adoptert av sin mors nye mann. Det er kun den ymgste som har hatt noe som ligner et forhold til vår far.

Hvordan en far kan oppføre seg på en slik måte er for meg ubegripelig, men trøster meg med at jeg utelukkende ligner på min mors-slekt.

Ja, det er jo selvsagt kjipt med en forelder som ikke viser interesse for sitt (tabbe-)avkom. Men jeg kan overhodet ikke skjønne hvorfor du er interessert i ting fra din fars familie, så som bilder av slekt du aldri har kjent/hatt noe forhold til. Du tetter jo ikke noe tomrom ved å få noen gamle album? Jeg vil tro heller tvert imot - at tomrommet bare blir større hvis du skulle gi døde ting etter din far plass i livet ditt.

Null arv, null penger, null ting: det må da være det beste, å komme seg videre i livet uten den byrden det er å skulle drasse med seg noe fra en forelder som aldri har vært der for deg.

[AnonymBruker]

Ja, det er jo selvsagt kjipt med en forelder som ikke viser interesse for sitt (tabbe-)avkom. Men jeg kan overhodet ikke skjønne hvorfor du er interessert i ting fra din fars familie, så som bilder av slekt du aldri har kjent/hatt noe forhold til. Du tetter jo ikke noe tomrom ved å få noen gamle album? Jeg vil tro heller tvert imot - at tomrommet bare blir større hvis du skulle gi døde ting etter din far plass i livet ditt.

Null arv, null penger, null ting: det må da være det beste, å komme seg videre i livet uten den byrden det er å skulle drasse med seg noe fra en forelder som aldri har vært der for deg.

Jeg regner med at du har to foreldre du vet hvem er? Og at du kjenner utseendet på familien din fra begge sider?

Det gjør ikke jeg. Jeg har sett faren min på et bilde, og det samme med min farmor. Hele resten av farsfamilien aner jeg ingen ting om. Derfor skulle jeg ønske meg bilder fra min farsfamile, og det hadde jeg kun hatt mulighet til å få gjennom arv.

Jeg har også barn som heller ikke kjenner til sin bestefars side. Og de skulle også gjerne ha hatt bilder å kunne gjenkjenne sine trekk fra.

At du ikke forstår dette ønsket sier nok mer om deg, enn meg. Jeg er ikke anneledes enn de mange adoptivbarn som i voksen alder søker sine røtter. Det er et temmelig naturlig ønske, men for min del vil det aldri bli noe mer enn et ønske.

[Gjest Gjest]

syns du er grisk og grådig som tenker på at du skal arve dine foreldre etter dei er døde når du faktisk ikkje vil ha noe med dei å gjere! da bør du heller fra skrive deg arven og ta konsikvenser av det valget du tar.

[Gjest Gjest]

Jeg syns også dette skinner av griskhet.

Bilder/fotografier: be om kopier, hvis ønsket ditt er så legitimt, så er det vel greit å be om kopier?

[AnonymBruker]

Jeg syns også dette skinner av griskhet.

Bilder/fotografier: be om kopier, hvis ønsket ditt er så legitimt, så er det vel greit å be om kopier?

Reagerer på at du skriver så legitimt. Ønsket mitt er legitimt, men helt umulig å få til da min far fornekter min eksistens, og ikke vil ha noe med meg å gjøre. Hvordan i all verden skal jeg da kunne få kopier av bilder? Hvis du ser en god innfallsvinkel for å få til det, så tar jeg gjerne imot råd.

Det som er enda verre enn å ikke vite hvordan familien ser ut, er at man heller ikke får kjennskap til eventuelle sykdommer og lidelser som kan være viktig å kjenne til.

Prøv å sett deg inn i andres situasjon før du svarer så skarpt. Jeg forstår faktisk ikke hvorfor du synes det er så galt å ønske bilder etc fra en familie man ikke kjenner.

[Gjest Gjest]

Reagerer på at du skriver så legitimt. Ønsket mitt er legitimt, men helt umulig å få til da min far fornekter min eksistens, og ikke vil ha noe med meg å gjøre. Hvordan i all verden skal jeg da kunne få kopier av bilder? Hvis du ser en god innfallsvinkel for å få til det, så tar jeg gjerne imot råd.

Det som er enda verre enn å ikke vite hvordan familien ser ut, er at man heller ikke får kjennskap til eventuelle sykdommer og lidelser som kan være viktig å kjenne til.

Prøv å sett deg inn i andres situasjon før du svarer så skarpt. Jeg forstår faktisk ikke hvorfor du synes det er så galt å ønske bilder etc fra en familie man ikke kjenner.

Kan du ikke bare spørre noen av fars slektninger?

[Gjest Blondie65]

Kan du ikke bare spørre noen av fars slektninger?

Jeg synes ikke du og den andre anonyme brukeren her bør skryte av empati og mellommenneskelig forståelse.

Hva om fars slektninger ikke aner at han har et barn fra før? Fikk du med deg at han nekter for å ha noe med datteren sin å gjøre? Nekter til de grader at han heller fraskriver seg gården?

Og hva mener du hun skal si når hun ber om kopier? "Du sønnen din er sånn en drittsekk som ikke vil ha med meg å gjøre, kunne jeg fått kopier av familiebildene".

Her var det mye tomt tåkeprat og lite forståelse.

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare spørre noen av fars slektninger?

Hva om fars slektninger ikke aner at han har et barn fra før? Fikk du med deg at han nekter for å ha noe med datteren sin å gjøre?

Du har helt rett, Blondie. Faren min nekter all kontakt. Mannen min har vært og spurt ham, og det var et bastant nei. Jeg vet via omveier navnet på min bestefar, men han er død, og i tillegg var han fra vesteuropa. Vi tok kontakt med ambassaden i landet han bodde, men det er kun min far som kan få ut opplysninger om min tante og onkel og deres barn. Det må gå 100 år etter at min bestefar døde, før jeg kan få opplysninger, og da er jeg gammel selv. Så for barn med foreldre som min, er det umulig å få opplysninger som kunne vært viktige.

Men nå har jeg kuppet tråden til TS lenge nok, så jeg avslutter her. Håper at du TS klarer å finne en løsning på ditt problem.

[Gjest Gjest]

Og hva mener du hun skal si når hun ber om kopier? "Du sønnen din er sånn en drittsekk som ikke vil ha med meg å gjøre, kunne jeg fått kopier av familiebildene".

Hva med: " Jeg heter NN, jeg er NX biologiske datter/sønn, men han har aldri vedkjent seg farsskapet og har aldri ønsket å ha kontakt med meg (jeg vet ikke hvorfor, han og min mor hadde aldri et forhold/min mor har sagt at osv). Jeg vet ingenting om min fars familie, og skulle gjerne likt å ha noen bilder å se på, om det er mulig å få noen kopier fra familiens album? Jeg lurer også på om det er sykdomsdisposisjoner i min fars familie som kunne vært fint å vite om ,spesielt siden jeg selv har fått/planlegger å få barn."

Det er mulig det er en utopi å gjøre noe slikt, men samtidig - hvorfor ikke? TS er da på helt uskyldig i dette, og fars øvrige familie skulle ikke ha noen grunn til å avvise en høflig henvendelse fra et (ukjent) familiemedlem, med mindre de mistenker at det er arverov på gang, da mister jo mange forstanden. Ordet arv, og vett og fornuft erstattes av føleri. Og det er nettopp føleri jeg syns du bedriver Blondie. Har man et problem, bør man prøve å finne en måte å håndtere det på, ikke male ut sin bitterhet (empati osv) med store bokstaver, det gir bare næring til bitterhet. TS: ikke vær bitter. Finn en vei ut/inn, eller vend ryggen til en gang for alle.

[Gjest Blondie65]

Det er mulig det er en utopi å gjøre noe slikt, men samtidig - hvorfor ikke? TS er da på helt uskyldig i dette, og fars øvrige familie skulle ikke ha noen grunn til å avvise en høflig henvendelse fra et (ukjent) familiemedlem, med mindre de mistenker at det er arverov på gang, da mister jo mange forstanden. Ordet arv, og vett og fornuft erstattes av føleri. Og det er nettopp føleri jeg syns du bedriver Blondie. Har man et problem, bør man prøve å finne en måte å håndtere det på, ikke male ut sin bitterhet (empati osv) med store bokstaver, det gir bare næring til bitterhet. TS: ikke vær bitter. Finn en vei ut/inn, eller vend ryggen til en gang for alle.

Veien ut er å avskrive familien totalt. Det burde du kunne lese ut fra innleggene til TS og til hun som svarte over her.

Jeg har som sagt en bekjent som har opplevd dette selv, og har også sett en og annen snutt av disse programmene på TV der forelderen blånekter og truer med både dette og hint dersom "inntrengeren" ikke fjerner seg fra trappen og aldri kontakter en igjen.

Det er ikke "bare å" i disse sakene.

Og føleri? Ja men kjære deg, det er nettopp følelser det er. Det er ikke rasjonelt av en mor som fornektet sitt barn for 40 år siden å fortsette med det. Det er ikke rasjonelt av en far å fortsatt fornekte sitt barn så lenge etter. Tror du mennesker som gjør/sier slikt er helt rett i hodet? Tror du at de inviterer til at man skal egle seg innpå familien deres - kanskje resten av bunten er likedan?

[AnonymBruker]

Du aner ikke hva som ligger bak. Du har ikke peiling. Som jeg sa, så ser jeg på arven som en erstatning. Jeg er IKKE bortskjemt... Hadde jeg saksøkt foreldra mine så hadde jeg antageligvis vunnet i retten (ifølge psykologen min), men jeg vil ikke gjennomgå mer vil bare bort bort bort og la "naturen" gå sin gang...

Hei, TS her. Vil bare ha sagt at dette sitatet over var mitt siste innlegg i denne tråden hittil. Jeg vet ikke hvem som har snakket om faren sin, men den personen er ikke meg. Ellers kan hvem som helst si hva de vil i denne tråden, det er (dessverre) litt trøst i å vite at andre har opplevd lignende og at jeg ikke er alene.

Dere andre gir meg en tankevekker selv om jeg selvfølgelig vet at det er lite politisk korrekt å snakke om å ville håve inn arvepenger. Beklager hvis noen føler seg støtt. Dere kan også mene hva dere vil om meg og min moral. Det som har kommet frem i denne tråden er jo bare toppen av isberget, så det å dømme meg pga det jeg har sagt er vel strengt tatt ikke noe å ta seg nær av.

Litt av grunnen til at jeg lurer på dette med arv er fordi jeg tror jeg blir arveløs uansett om jeg bryter med foreldrene mine eller ikke...

[AnonymBruker]

Hei, TS her. Vil bare ha sagt at dette sitatet over var mitt siste innlegg i denne tråden hittil. Jeg vet ikke hvem som har snakket om faren sin, men den personen er ikke meg. Ellers kan hvem som helst si hva de vil i denne tråden, det er (dessverre) litt trøst i å vite at andre har opplevd lignende og at jeg ikke er alene.

Dere andre gir meg en tankevekker selv om jeg selvfølgelig vet at det er lite politisk korrekt å snakke om å ville håve inn arvepenger. Beklager hvis noen føler seg støtt. Dere kan også mene hva dere vil om meg og min moral. Det som har kommet frem i denne tråden er jo bare toppen av isberget, så det å dømme meg pga det jeg har sagt er vel strengt tatt ikke noe å ta seg nær av.

Litt av grunnen til at jeg lurer på dette med arv er fordi jeg tror jeg blir arveløs uansett om jeg bryter med foreldrene mine eller ikke...

Hei jeg beklager at min post om faren min ble litt dominerende her, men jeg har bedt om deling av tråden.

Foreldrene dine kan ikke gjøre deg arveløs, men de kan jo gjøre som min far, dø uten annet enn gjeld i boet. Da er du i realiteten gjort arveløs.

Hvis du tror de kommer til å gjøre dette uansett, anbefaler jeg deg å bare kutte helt ut. Pengene er virkelig ikke verdt det.

[Gjest Gjest]

Og føleri? Ja men kjære deg, det er nettopp følelser det er. Det er ikke rasjonelt av en mor som fornektet sitt barn for 40 år siden å fortsette med det. Det er ikke rasjonelt av en far å fortsatt fornekte sitt barn så lenge etter. Tror du mennesker som gjør/sier slikt er helt rett i hodet? Tror du at de inviterer til at man skal egle seg innpå familien deres - kanskje resten av bunten er likedan?

En 40 år gammel fornektelse sitter nok langt inne, ja. Vi kan jo ikke vite hva som rører seg inni et menneske som ender opp med å fornekte sitt eget barn, de er sikkert ikke rette i hodet som du sier, men det er jo veldig lite sannsynlig at resten av slekta også skulle være slik? De fleste mennesker er da ikke slik? Vi er da ikke "slektsbunter", vi er individer med mulighet til å velge, og hvor mye enklere er det ikke å ta imot en slektning man ikke har kjent om, enn å være styggeper og åpne sitt hjem og sine armer for et barn man har brukt masse krefter på å fornekte i alle år. Mulig at TS sin far aldri har ofret TS en tanke, men personlig velger jeg å tro at de som fornekter et barn, tenker på det hver dag hele sitt liv, at de lider under det hver dag,at de lever i et helvete på jord, og at det beste for alle må være å la slike mennesker få lov til å ta livsknuten sin med seg i graven.

[AnonymBruker]

Hei, TS her. Vil bare ha sagt at dette sitatet over var mitt siste innlegg i denne tråden hittil. Jeg vet ikke hvem som har snakket om faren sin, men den personen er ikke meg. Ellers kan hvem som helst si hva de vil i denne tråden, det er (dessverre) litt trøst i å vite at andre har opplevd lignende og at jeg ikke er alene.

Dere andre gir meg en tankevekker selv om jeg selvfølgelig vet at det er lite politisk korrekt å snakke om å ville håve inn arvepenger. Beklager hvis noen føler seg støtt. Dere kan også mene hva dere vil om meg og min moral. Det som har kommet frem i denne tråden er jo bare toppen av isberget, så det å dømme meg pga det jeg har sagt er vel strengt tatt ikke noe å ta seg nær av.

Litt av grunnen til at jeg lurer på dette med arv er fordi jeg tror jeg blir arveløs uansett om jeg bryter med foreldrene mine eller ikke...

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet fordi du velger brudd med foreldrene dine og bekymrer deg for arv. Vi er flere som har den slags bekymringer - uten at det betyr at vi er grådig etter penger. Man bare vet at urettferdig behandling, ulik behandling og sår forskjellsbehandling mellom søsken fordi man liker noen barn bedre enn det opprørske og obsternasige barnet som gikk sine egne veier godt kan krones med ytterligere urettferdighet: arveløshet. Arv er mye mer enn penger - det er også ting og gjenstander en har vokst opp med, et mulig barndomshjem med minner - alt saker og ting en vet en aldri får se fordi en legger bak seg de som har plaget en lenge nok.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet fordi du velger brudd med foreldrene dine og bekymrer deg for arv. Vi er flere som har den slags bekymringer - uten at det betyr at vi er grådig etter penger. Man bare vet at urettferdig behandling, ulik behandling og sår forskjellsbehandling mellom søsken fordi man liker noen barn bedre enn det opprørske og obsternasige barnet som gikk sine egne veier godt kan krones med ytterligere urettferdighet: arveløshet. Arv er mye mer enn penger - det er også ting og gjenstander en har vokst opp med, et mulig barndomshjem med minner - alt saker og ting en vet en aldri får se fordi en legger bak seg de som har plaget en lenge nok.

Søstra mi har alltid vært favoritten selv om jeg er den "flinke". Kan ikke gå i dettaljer da jeg er redd for at jeg mister min anonymitet.

Jeg husker mye sorg og ønske om å dø som barn. Jeg aner ikke hvorfor jeg fortsatt lever, men på en merkverdig måte tror jeg morra mi redda meg ved å si at det er egoistisk å ta selvmord og at alle mener det. Jeg vil/ville ikke være egoistisk og bli husket som det. Hun drepte meg innvendig men holdt meg fysisk i live.

[AnonymBruker]

Søstra mi har alltid vært favoritten selv om jeg er den "flinke". Kan ikke gå i dettaljer da jeg er redd for at jeg mister min anonymitet.

Jeg husker mye sorg og ønske om å dø som barn. Jeg aner ikke hvorfor jeg fortsatt lever, men på en merkverdig måte tror jeg morra mi redda meg ved å si at det er egoistisk å ta selvmord og at alle mener det. Jeg vil/ville ikke være egoistisk og bli husket som det. Hun drepte meg innvendig men holdt meg fysisk i live.

Vi er flere som har blitt direkte sammenlignet med søsken ja. Hvorfor kan ikke du være som søstra da. Hun er så ordentlig og ryddig hun, du bare roter du. Etc.

Er det rart man vokser opp med null i selvtillit?

[Gjest Gjest]

Søstra mi har alltid vært favoritten selv om jeg er den "flinke". Kan ikke gå i dettaljer da jeg er redd for at jeg mister min anonymitet.

Jeg husker mye sorg og ønske om å dø som barn. Jeg aner ikke hvorfor jeg fortsatt lever, men på en merkverdig måte tror jeg morra mi redda meg ved å si at det er egoistisk å ta selvmord og at alle mener det. Jeg vil/ville ikke være egoistisk og bli husket som det. Hun drepte meg innvendig men holdt meg fysisk i live.

Hmm, jeg var også alltid den flinke i søskenflokken, og den som fikk misnt kjærlighet og oppmerksomhet. Dette vedvarer fortsatt, etter at vi alle er blitt voksne. Mine søsken får penger, de har fått forskudd på arv, de får stadig ting, f.eks PC eller nye klær. Jeg får ingenting, men jeg er fortsatt den flinke, den som har fått en god jobb, den som har spinket og spart og ordnet bolig helt alene, den som ordner alt selv...

Det er nok fordi mine søsken rett og slett er litt mindre intelligente enn meg, de klarer seg dårligere i livet, og mine foreldre prøver å bare så godt de kan å hjelpe der hjelpen trengs mest. Jeg innser dette med fornuften og bærer ikke nag til noen. Min mann syns det er utrolig at jeg fortsatt holder ut denne foskjellsbehandlingen, men jeg har ingen problemer med det. Men følelsen av å være overlatt til seg selv, av ikke å kunne be noen om hjelp, av aldri å kunne vise seg liten eller svak - den henger ved meg sikkert for resten av livet. Jeg viser ikke følelser, kunne druknet uten å rope om hjelp. Mens mine søsken kan blakke seg i fylla og få lommeboka fyllt opp dagen etter av mamma eller pappa..

Men jeg vet at jeg ikke blir arveløs. Mamma og pappa har alltid sagt at jeg får minst fordi jeg klarer meg så godt, men de vil prøve å utjevne det i testamentet (det er ikke noe å arve, de har brukt alle sine penger på boliger, biler og oppussing til mine søsken).

[Gjest BettyBoop28]

Dere som har brutt kontakten med forldrene deres; er dere ikke redde for å miste arven?

Er det verdt å bryte med foreldrene og "miste" noen millioner? Har man rett på noe uansett familieforhold?

Ja, det er en grunn til at jeg lurer, men jeg skal love dere at det ikke er jeg som en den mest kyniske i familien selv om det virker sånn. Jeg ser på arven som en erstatning for det de har gjort mot meg i alle år.

Det var da voldsomt så grådig du var da... Er arven eneste grunnen til at du har kontakt med de menneskene som har gitt deg alt i livet? Sånne med en slik holdning som du fortjener ikke arv. Håper foreldrene dine bruker opp all arven på kjekke ting til seg selv istedet for å spare de til deg.

[Gjest Gjest]

Det var da voldsomt så grådig du var da... Er arven eneste grunnen til at du har kontakt med de menneskene som har gitt deg alt i livet? Sånne med en slik holdning som du fortjener ikke arv. Håper foreldrene dine bruker opp all arven på kjekke ting til seg selv istedet for å spare de til deg.

He he, det var også min umiddelbare reaksjon, men etter å ha lest og deltatt i denne tråden, skjønner jeg jo at det er flere syn på dette med foreldre som svikter og avkom som vil ha arv vs. ikke vil ha arv...

Enhver vet vel med seg selv hvor de står. Hvis man har høy æresfølelse og høy grad av selvstendighet, så vil man nok intuitivt frasi seg arv fra foreldre man ikke ønsker kontakt med. Men hvis man er sår pga forskjellsbehandling og ikke føler man har fått det man burde hatt krav på, og disse følelsene er sterkere enn æresfølelsen, da blir nok dette med arv viktigere.

Personlig tror jeg nok også at jeg kommer til å gjøre forkjell på mine barn i testamentet, selv om jeg elsker de like høyt alle sammen (f.eks X får piano fordi hun er musikalsk, Y får bilen fordi han har alltid stilt opp som sjåfør for meg når jeg har spurt, Z får ekstra penger fordi han har lav inntekt og vil sannsynlig aldri få like god råd som sine søsken).

[Gjest Blondie65]

Betty Boop og siste gjest:

Har man eller har man ikke krav på arv (dersom det er noen) fra sine foreldre?

Hvem har valgt - foreldrene eller barnet - at et nytt liv skulle komme til? Hvorfor skal barn som blir uglesett/mishandlet/misbrukt/fordrevet/forsømt frasi seg arv av skam i tillegg?