Å bryte med foreldrene

[Gjest Blondie65]

Jeg ser at du har store problemer med å sette deg inn i hvordan man preges av å ha vokst opp i et helvete. Man kommer til et punkt hvor man bare ikke orker mer, og man vil bare bort. Å gå til søksmål vil for veldig, veldig mange være en belastning på toppen av alt man har vært igjennom, og man orker bare ikke tanken på det.

Jeg er helt enig med deg.

Dessuten: det er foreldrene det er snakk om. De som skulle være ens veiledere, forbilder osv. Hva hjelper søksmål og en eventuell vunnet rettssak på forholdet? Ingen verdens ting. Mest sannsynlig får man et papir på at man har rett og har hatt rett hele tiden. Og et enda dårligere forhold til foreldrene.

Unntaket fra dette må selvsagt være strafferettslig forfølgelse der foreldrene har gjort seg skyld i brudd på straffelovens bestemmelser. Det blir noe helt annet.

[Gjest Gjest]

jeg vet faktisk at dem ikke har vært utsatt for dyp svikt og graverende omsorgssvikt. Så bryter dem med meg, så er det iallefall ingenting med oppveksten å gjøre,

Å? Da vet du mer enn de fleste foreldre. Det er vel en grunn til at foreldre blir overrasket når barn bryter med de.

[Gjest Gjest]

Og arv det har du krav på, hvis det er noe å arve.

Juridisk: ja

Moralsk: nei

Videre: man kan gi bort alt man eier til hvem man vil, når man vil, sålenge man gjør det i live og mens man er ved sine fulle fem, + lever i minst 5 år etter at disposisjonen er gjort. Min mor har gjort min bror arveløs ved å overføre alt av verdier på meg (dvs jeg står som formelt eier av leiligheten hennes, hytta hennes og bilen hennes. Smykker og andre verdisaker ligger i en bankboks som min bror ikke har kjennskap til). Den dagen min mor dør, kan min bror kreve halvparten av hva hun etterlater seg, det vil da dreie seg om klær, innventar/møbler. Kjenner jeg han rett, vil han lage mye bråk, men i følge advokaten skal alt være i orden og han har ikke krav på noe av det som mor har overført til meg. Han fikk tilbud om å frasi seg arven, mem sa nei til det. Deretter overførte mor alt til meg, og det er over 5 år siden så ingen kan komme og kalle det for en dødsdisposisjon.

[AnonymBruker]

Å? Da vet du mer enn de fleste foreldre. Det er vel en grunn til at foreldre blir overrasket når barn bryter med de.

Jeg har hatt konfrontasjonen med mine foreldre og de stilte seg helt uforstående til det jeg sa. Det gjør de fremdeles etter at det ble klart at vi ikke deler livssyn. De brøt forøvrig kontakten med meg - dersom du spør dem vil du få en versjon omtrent slik: h*n vet veldig godt hva som skal til for at vi skal ha kontakt igjen. Dessuten har vi jevnlig kontakt vi, bare ikke ukentlig. Min versjon er at siden jeg ikke vil være i deres strenge religion så har jeg i praksis ikke foreldre. Den jevnlige kontakten er ikke jevn, men sporadisk sms en til to ganger i året.

Jeg er ikke interessert i pengene deres.

[Gjest Tuba]

Her blir det mye svada fra folk som ikke kan sette seg inn i folk som er i en annen livssituasjon enn dem selv. TS har opplevd ting i sin barndom som preger henne og alltid vil gjøre det. Skal hun straffes dobbelt med å miste arven sin?! Selvfølgelig vil hun ha arv, akkurat som andre folk vil. Å gå rettens vei for å få en erstatning, krever alltid stor styrke, og vil være en påkjenning. Døm ikke andre før du har prøvd deres sko!!!

[AnonymBruker]

Dere som har brutt kontakten med forldrene deres; er dere ikke redde for å miste arven?

Er det verdt å bryte med foreldrene og "miste" noen millioner? Har man rett på noe uansett familieforhold?

Ja, det er en grunn til at jeg lurer, men jeg skal love dere at det ikke er jeg som en den mest kyniske i familien selv om det virker sånn. Jeg ser på arven som en erstatning for det de har gjort mot meg i alle år.

Jo jeg er redd for at jeg ikke kommer til å arve noe etter min far. Og før noen hogger hodet av meg, så er det en god grunn for det.

Faren min har aldri vedkjent seg sitt ansvar for meg. Han måtte tvinges til å skrive under farsskapspapirene, og har i alle år nektet å betale bidrag. Derfor har min mor i alle år kun fått minstebidrag, og har måttet oppfostre meg på egen hand.

Det jeg ønsker i arv er den summen som jeg ellers skulle ha hatt i bidrag gjennom mine første 18 år. Men fordi min far er en drittsekk av rang, har han ordnet seg slik at han ikke har verdier. De står på hans samboer. Så den dagen han dør, blir det ingen ting å arve. Heller ikke ting som kunne ha hatt affeksjonsverdi.

Faren min er faktisk så sleip at da han arvet et småbruk etter sin onkel, prøvde han seg på at min halvsøster skulle få bruket, slik at arveavgift ikke tilkom. Han opplyste aldri bobestyreren om at det eksisterte et barn til, så skiftet var langt på vei i orden, da sorenskriverkontoret oppdaget meg. Da ble det selvfølgelig full stopp i planene, men ikke før jeg hadde blitt forsøkt presset til å si fra meg arven. Det skjedde selvfølgelig ikke, så han måtte pent overta arven selv. Det ble selvfølgelig en mer symbolsk protest, for han har jo i etterkant overført bruket til min halvsøster, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Så TS jeg kan godt sette meg inn i dine tanker, men husk at penger er ikke alt. Har du det bedre uten dine foreldre, så glem pengene.

[Pinkee]

Så TS jeg kan godt sette meg inn i dine tanker, men husk at penger er ikke alt. Har du det bedre uten dine foreldre, så glem pengene.

Akkurat det jeg og mener, har man det bedre uten foreldre, har man det og bedre uten arv fra dem.

Til dem som mener jeg ikke klarer å sette meg inn i andres følelser; jeg har selv et brutt foreldreforhold. Men slik jeg ser det, så skal jeg da også klare meg uten bidrag fra den enten det er snakk om arv eller annet.

[Hedda-78]

Jeg skal ikke begi meg inn på diskusjonen om hvorvidt man har moralsk rett eller plikt til gi/få arv osv. Jeg tolker TS's spørsmål som at hun er ute etter det helt juridiske.

Dette fant jeg på www.lovdata.no, i Arveloven:

Kapittel IV. Pliktdel.

§ 29. To tredjepartar av formuen til arvelataren er pliktdelsarv for livsarvingane. Men pliktdelsarven er aldri større enn 1.000.000 kroner til kvart av barna til arvelataren eller til kvart barns linje, likevel såleis at grensa for ein fjernare livsarving er minst 200.000 kroner til kvar einskild.

Arvelataren kan ikkje i testament rå over pliktdelsarv med mindre det er særleg heimel for det.

Så nei, du kan ikke gjøres arveløs. Du og dine søsken har rett på 2/3 av arven, og dere har rett på en like stor del hver. Men som nevnt over her, forutsetter jo det at det faktisk er noe å arve.

[AnonymBruker]

jeg kan ikke fatte å begripe at noen er villige til å ta imot noe som helst fra noen som har gjordt en selv urett. ALDRI om jeg hadde tatt imot et øre fra faren min!!!

[Gjest Consensio]

Å bryte med foreldrene og likevel forvente seg en arv, er som å nekte å konfirmere seg men likevel kreve selskap og gaver.

Bare teit.

Men uansett, hvordan er det hvis den ene foreldren som man har brutt med har to andre barn også. Personen vil gjerne at disse to skal arve, men skulle helst sett at det barnet som brøt kontakten ikke arvet. Finnes det noen muligheter for denne forelderen å sno seg rundt arveplikten på noen måte? Ved å for eksempel gi de to andre barna penger og ting før sin død eller noe?

[Gjest Blondie65]

jeg kan ikke fatte å begripe at noen er villige til å ta imot noe som helst fra noen som har gjordt en selv urett. ALDRI om jeg hadde tatt imot et øre fra faren min!!!

Folk er forskjellige - og det er grader av urett. Som nevnt tidligere kan det jo være at arven gir en mulighet til å få en liten oppreisning. For andre - bl.a. deg - er det ikke interessant å arve.

[Gjest Blondie65]

Men uansett, hvordan er det hvis den ene foreldren som man har brutt med har to andre barn også. Personen vil gjerne at disse to skal arve, men skulle helst sett at det barnet som brøt kontakten ikke arvet. Finnes det noen muligheter for denne forelderen å sno seg rundt arveplikten på noen måte? Ved å for eksempel gi de to andre barna penger og ting før sin død eller noe?

Dette er svart på før. Man kan behandle ungene sine så urettferdig en bare vil mens man selv er i live - ved å gi penger/materielle ting i rikt monn før en dør.

[Gjest Consensio]

Dette er svart på før. Man kan behandle ungene sine så urettferdig en bare vil mens man selv er i live - ved å gi penger/materielle ting i rikt monn før en dør.

Men kan man virkelig gi, la oss si 100.000kr til to av barna? Trodde det da måtte være forskudd på arv eller noe. At det registreres på noen måte.

[Gjest Gjest #6]

jeg kan ikke fatte å begripe at noen er villige til å ta imot noe som helst fra noen som har gjordt en selv urett. ALDRI om jeg hadde tatt imot et øre fra faren min!!!

Som Blondie65 sier, det er forskjell på folk.

For egen del kunne jeg ikke klare å ta i mot noe fra min forelder.

Årsaken til det, er at personen alltid "kjøpte seg fri" etter en handling.

Personen slo, raste ut i sinne, og kom tilbake med en ny klokke, et nytt kamera, en bil (!) osv, og når jeg hadde fått tingene eller pengene, skulle alt være unnskyldt.

Å ta i mot en arv for meg, ville derfor bety det samme som å ta i mot en unnskyldning for alt den personen har gjort mot meg i min oppvekst, og deler av mitt voksenliv.

For min egen del har jeg tilgitt personen, og jeg er ikke bitter lenger, men vet å ta i mot gaver fra denne personen vil jeg rippe opp i fortiden, og det orker jeg ikke flere ganger.

[Gjest Blondie65]

Men kan man virkelig gi, la oss si 100.000kr til to av barna? Trodde det da måtte være forskudd på arv eller noe. At det registreres på noen måte.

Du gjør som du vil med pengene dine. Dersom du gjør dette kort tid før du dør har du trøbbel. Da kan dette regnes som forskudd på arv og må trekkes fra arveoppgjøret til den som har mottatt pengene.

[Gjest Gjest]

Men fordi min far er en drittsekk av rang, har han ordnet seg slik at han ikke har verdier. De står på hans samboer. Så den dagen han dør, blir det ingen ting å arve. Heller ikke ting som kunne ha hatt affeksjonsverdi.

Hvordan kan noen av hans ting ha affeksjonsverdi for deg?

[AnonymBruker]

Hvordan kan noen av hans ting ha affeksjonsverdi for deg?

Ikke hans ting, men bilder og minner fra min bestafars famile. Jeg ,,,,, en lang marsj i min fars eiendeler, men jeg hadde en bestefar og tanter og onkler som faren min sikkert har bilder av. Slike ting kunne jeg tenkt meg å hatt. Rett og slett fordi fars-siden av familien er et stort tomrom for meg.

Må jo nevne at jeg aldri har møtt faren min, og at jeg så ham første gang i en avisartikkel som 20 åring. Senere har jeg sett ham på 10 meters hold på gata, og det var en urealistisk opplevelse å fortelle ungene at der går deres bestefar.

[Gjest Blondie65]

Må jo nevne at jeg aldri har møtt faren min, og at jeg så ham første gang i en avisartikkel som 20 åring. Senere har jeg sett ham på 10 meters hold på gata, og det var en urealistisk opplevelse å fortelle ungene at der går deres bestefar.

Jeg kjenner en som har det samme forholdet til sin mor som du har til din far. Hun kunne jo ikke godt nekte for sitt eget barn da, men nektet å treffe barnet i voksen alder. Halvsøsknene har etter morens død tatt kontakt med min bekjente.

Helt for jævlig at ens eget ego og forhold til "tabben" man gjorde for mange herrens år siden ikke kan settes til side i forhold til barnet som ble resultatet. Stor medfølelse!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en som har det samme forholdet til sin mor som du har til din far. Hun kunne jo ikke godt nekte for sitt eget barn da, men nektet å treffe barnet i voksen alder. Halvsøsknene har etter morens død tatt kontakt med min bekjente.

Helt for jævlig at ens eget ego og forhold til "tabben" man gjorde for mange herrens år siden ikke kan settes til side i forhold til barnet som ble resultatet. Stor medfølelse!

Tusen takk Jeg synes nesten historien du forteller er værre. En mor som avviser sitt barn.

Jeg savner faktisk ikke å ha en far da jeg hele tiden har visst hvordan han er. Har tre halvsøsken til, hvorav halvbroren min ble født 6 måneder før meg, og den eldste halvsøsteren ble adoptert av sin mors nye mann. Det er kun den ymgste som har hatt noe som ligner et forhold til vår far.

Hvordan en far kan oppføre seg på en slik måte er for meg ubegripelig, men trøster meg med at jeg utelukkende ligner på min mors-slekt.

[Gjest Blondie65]

Tusen takk Jeg synes nesten historien du forteller er værre. En mor som avviser sitt barn.

Min bekjente var svært heldig med sine adoptivforeldre. De behandlet sitt adoptivbarn som sitt eget og ga barnet et godt hjem og en god oppvekst.

Skam på moren.