Å bryte med foreldrene

[Gjest BettyBoop28]

Betty Boop og siste gjest:

Har man eller har man ikke krav på arv (dersom det er noen) fra sine foreldre?

Hvem har valgt - foreldrene eller barnet - at et nytt liv skulle komme til? Hvorfor skal barn som blir uglesett/mishandlet/misbrukt/fordrevet/forsømt frasi seg arv av skam i tillegg?

Jeg leste bare deler av første innlegg. Så ikke før etterpå at foreldrene hadde behandlet ts fælt. Så det beklager jeg til ts for.

Men barn har strengt tatt ikke krav på arv mens foreldrene lever. Arv blir ikke arv før etter de er døde.

[Gjest Blondie65]

Jeg leste bare deler av første innlegg. Så ikke før etterpå at foreldrene hadde behandlet ts fælt. Så det beklager jeg til ts for.

Men barn har strengt tatt ikke krav på arv mens foreldrene lever. Arv blir ikke arv før etter de er døde.

Det er ingen som snakker om arv før foreldrene er døde. Forøvrig synes jeg det er veldig rart at du ikke klarer lese av første innlegg at foreldrene har gjort trådstarter vondt.

[Gjest BettyBoop28]

Det er ingen som snakker om arv før foreldrene er døde. Forøvrig synes jeg det er veldig rart at du ikke klarer lese av første innlegg at foreldrene har gjort trådstarter vondt.

Jeg leste bare starten

[Gjest riotgrrrl]

Jeg skal ikke begi meg inn på diskusjonen om hvorvidt man har moralsk rett eller plikt til gi/få arv osv. Jeg tolker TS's spørsmål som at hun er ute etter det helt juridiske.

Dette fant jeg på www.lovdata.no, i Arveloven:

Kapittel IV. Pliktdel.

§ 29. To tredjepartar av formuen til arvelataren er pliktdelsarv for livsarvingane. Men pliktdelsarven er aldri større enn 1.000.000 kroner til kvart av barna til arvelataren eller til kvart barns linje, likevel såleis at grensa for ein fjernare livsarving er minst 200.000 kroner til kvar einskild.

Arvelataren kan ikkje i testament rå over pliktdelsarv med mindre det er særleg heimel for det.

Så nei, du kan ikke gjøres arveløs. Du og dine søsken har rett på 2/3 av arven, og dere har rett på en like stor del hver. Men som nevnt over her, forutsetter jo det at det faktisk er noe å arve.

Du bruker feil paragraf. Dette gjelder testament. Riktig hjemmel for å besvare TSs spørsmål vil du finne i arvelovens kapittel 1 - arv på grunnlag av slektsskap, herunder § 1. Hovedregelen er at livsarvinger skal ha 2/3 av arven OM det er gjenlevende ektefelle. Er det ikke gjenlevende ektefelle arver livsarvingene alt. Livsarvingenes plitdelsarv kan begrenses etter § 29, da gjennom tesatment. Pliktdelsarven på 2/3 kan ikke begrenses/fjernes. Livsarvinger kan kun gjøres arveløse om det ikke finnes arv - foreldrene selger hus og hytte drar på partytur til Aya Napa og bruker opp alt av verdier, eller om livsarvingene (prøver å) drepe® sine foreldre (jf. al. § 73).

Personlig synes jeg likevel ikke arv er holdbar grunn til å opprettholde kontakten med foreldre om dette ikke er ønskelig. Hvordan kan TS egentlig vite at han kommer til å arve noe? Det kan jo være at foreldrene hans velger å bruke opp alt av verdier, gi de til TSs søsken som livsdisposisjoner, eller at de rett og slett har mer gjeld enn verdier. Da er det faktisk ikke mye igjen å arve. Synes du virkelig det er verdt det? Det synes ikke jeg.

Hilsen jusstudent.

[Gjest Lille rosin]

Pinkee, du høres akkurat ut som min mor:

"Vi har hatt et godt forhold, uansett hva du sier"

Et forhold har alltid minst to sider, også forhold mellom foreldre og barn. Og alle parter må få definere for seg selv om et forhold er bra for dem eller ikke.

Jeg forventer ikke noen arv, og det var virkelig det siste jeg tenkte på da jeg brøt kontakten! Blir det noe å arve tar jeg det imot, det har jeg fortjent etter å ha brukt absolutt all positiv energi på de to i 40 år!