Å være i et åpent forhold

[Fluffe]

Jeg synes det er synd at folk velger å rakke ned på de som lever i åpne forhold. Alt fra mangel på selvkontroll via oppmerksomhetsbehov til mulige psykiske problemer har blitt lagt frem her. Er folk virkelig så trangsynte? Jeg lever selv ikke i et åpent forhold, og kunne heller aldri tenke meg det. Men jeg har ingen problemer med å forstå at folk velger annerledes, og så lenge alle involverte parter er enige, så ser jeg virkelig ikke problemet.

Desverre opplever jeg motsatt. Folk som lever i åpent forhold som kaller oss andre eiersyke og kjedelige. De til og med klarer å si at forholde kommer ikke til å vare. Hva får de til å tro at jeg har ett kjedelig liv forde jeg og mannen min ikke går rundt å puler på andre?

[Steinar40]

Så hvorfor ikke ta på deg denne rollen som forsker? Du har jo tross alt allerede begynt her med teorier, ta det neste steget og bli forsker. For min del ville jeg faktisk ha satt pris på å forskningsmateriale som kan motbevise eller bevise dine teorier. Jeg mener og tror at mennesker som velger å leve i åpne forhold har empati så det holder, kanskje til og med mer enn mennesker som lever monogame forhold. Jeg har selv to tre venner, ikke gode venner, som lever i åpne forhold til tider. Ut i fra det venneskapet vil jeg si de er åpne og herlige mennesker som har samvittighet.

Jeg kjenner ikke deres dype hemmeligheter, men likevel evner jeg å se at de kan bry seg mye om en person, få dårlig samvittighet hvis de har gjort og oppført seg dårlig osv. Så nei psykopater er de ikke.

Om det finnes noen sammenheng imellom empati og sjalusi, eller ikke, spiller egentlig mindre rolle.

Men faktum er at det er helt normalt å kunne føle sjalusi. En evne de som lever i åpne forhold ikke kan ha i samme grad som alle oss andre.

Og dermed avviker de i forhold til normalen på dette området (føle sjalusi).

Og hva er det inverse/motsatte av sjalusi?

Jo, det må da være det vi kaller for kjærlighet.

Og dermed vil jeg også kunne tro at de som føler lite sjalusi også føler lite av kjærlighet.

[Gjest Anuket]

Om det finnes noen sammenheng imellom empati og sjalusi, eller ikke, spiller egentlig mindre rolle.

Men faktum er at det er helt normalt å kunne føle sjalusi. En evne de som lever i åpne forhold ikke kan ha i samme grad som alle oss andre.

Og dermed avviker de i forhold til normalen på dette området (føle sjalusi).

Og hva er det inverse/motsatte av sjalusi?

Jo, det må da være det vi kaller for kjærlighet.

Og dermed vil jeg også kunne tro at de som føler lite sjalusi også føler lite av kjærlighet.

Kjæresten min er veldig lite sjalu, jeg kan få klemmer av kompiser eller av bekjente gutter og han reagerer knapt. Så fordi han er lite (eller minimalt) sjalu så vil det i følge din teori bety at han har lite kjærlighet for meg?

At sjalusi er motsetningen til kjærlighet er greit nok, men selv her går det faktisk en liten tynn linje. Selv om man ikke er sjalu av natur betyr ikke det at du ikke evner å ha masse kjærlighet og vise det, som med mange andre ting i livet er det ikke en bastant sort hvitt sone.

enkelte kan være veldig sjalu uten at dette nødvendigvis betyr at de har mye kjærlighet, det kan rett og slett være trangen til å eie noe, ha det for seg selv - det er egoisme, ikke kjærlighet.

Sjalusi kan forekomme i mange former, og ikke nødvendigvis kun i et forhold hvor følelser som kjærlighet, empati etc er involvert. Jeg har problemer med dine teorier fordi de sprekker på mange måter. Følelser har flere aspekter og sider ved seg enn den sort-hvitt mentaliteten du viser til. Å si at noen som ikke viser sjalusi ikke har kjærlighet blir helt feil. Enkelte mennesker er rett og slett lite sjalu av seg, men kan flomme over av kjærlighet, andre kan være sjalu for alt og likevel mangle evnen til å vise medfølelse og empati.

EDIT: skrivefeil..

Endret 27. februar 2011 av Anuket

[Raven Emerald]

Ellers kan man jo ellers tolke det slik at dem som føler mye sjalusi, føler mindre kjærlighet. Fordi de er for opptatte med å være sjalu. =P

[Steinar40]

Kjæresten min er veldig lite sjalu, jeg kan få klemmer av kompiser eller av bekjente gutter og han reagerer knapt. Så fordi han er lite (eller minimalt) sjalu så vil det i følge din teori bety at han har lite kjærlighet for meg?

At sjalusi er motsetningen til kjærlighet er greit nok, men selv her går det faktisk en liten tynn linje. Selv om man ikke er sjalu av natur betyr ikke det at du ikke evner å ha masse kjærlighet og vise det, som med mange andre ting i livet er det ikke en bastant sort hvitt sone.

enkelte kan være veldig sjalu uten at dette nødvendigvis betyr at de har mye kjærlighet, det kan rett og slett være trangen til å eie noe, ha det for seg selv - det er egoisme, ikke kjærlighet.

Sjalusi kan forekomme i mange former, og ikke nødvendigvis kun i et forhold hvor følelser som kjærlighet, empati etc er involvert. Jeg har problemer med dine teorier fordi de sprekker på mange måter. Følelser har flere aspekter og sider ved seg enn den sort-hvitt mentaliteten du viser til. Å si at noen som ikke viser sjalusi ikke har kjærlighet blir helt feil. Enkelte mennesker er rett og slett lite sjalu av seg, men kan flomme over av kjærlighet, andre kan være sjalu for alt og likevel mangle evnen til å vise medfølelse og empati.

EDIT: skrivefeil..

Greit nok at det finnes alle mulige grader av alle mulige varianter. Det skjønner jeg også. Men man må forenkle her.

Poenget mitt er egentlig ikke hva man viser. Men hva man faktisk evner å føle.

Sjalusi kan jo undertrykkes og fortrenges. Det samme gjelder med det inverse - altså kjærlighet.

Men hvis man faktisk ikke evner å bli sjalu (noe bare individet kan vite selv), så mistenker jeg at man har like store problemer med å føle kjærlighet også.

Og jeg tviler på at folk i åpne forhold undertrykker sin sjalusi. Jeg tror at de faktisk ikke kan føle sjalusi. Ellers hadde de ikke overlevd forholdet i lengden.

[Steinar40]

Ellers kan man jo ellers tolke det slik at dem som føler mye sjalusi, føler mindre kjærlighet. Fordi de er for opptatte med å være sjalu. =P

Da snakker du om syklig sjalusi. Som altså ikke er normalt.

[Raven Emerald]

Da snakker du om syklig sjalusi. Som altså ikke er normalt.

Sykelig sjalusi...er ikke det den formen for sjalusi hvor man nekter partneren å beholde visse venner, fordi man vil eliminere "konkurransen", f.eks.? =P

[Steinar40]

Sykelig sjalusi...er ikke det den formen for sjalusi hvor man nekter partneren å beholde visse venner, fordi man vil eliminere "konkurransen", f.eks.? =P

Umulig å definere dette på generell basis. Det vil være situasjonsbetinget.

Men konkurrenter liker vi selvfølgelig ikke! Ingenting unormalt i det hehe

[Gjest Anuket]

Greit nok at det finnes alle mulige grader av alle mulige varianter. Det skjønner jeg også. Men man må forenkle her.

Poenget mitt er egentlig ikke hva man viser. Men hva man faktisk evner å føle.

Sjalusi kan jo undertrykkes og fortrenges. Det samme gjelder med det inverse - altså kjærlighet.

Men hvis man faktisk ikke evner å bli sjalu (noe bare individet kan vite selv), så mistenker jeg at man har like store problemer med å føle kjærlighet også.

Og jeg tviler på at folk i åpne forhold undertrykker sin sjalusi. Jeg tror at de faktisk ikke kan føle sjalusi. Ellers hadde de ikke overlevd forholdet i lengden.

Jeg vet jo vi er uenige, men likevel greit å debattere litt Jeg tror faktisk at enkelte mennesker ikke evner å føle sjalusi men fremdeles er veldig mottakelige for andre følelser. Jeg tror at de som er i åpne forhold rett og slett ikke tenker på sjalusi og har selvtillit til å vite at de er trygge på seg selv og sin partner. Det er jo i grunn det sjalusi går ut på? Usikkerhet, og trangen til å eie en annen, bestemme hvem og hva den personen skal føle.

[Steinar40]

Jeg vet jo vi er uenige, men likevel greit å debattere litt Jeg tror faktisk at enkelte mennesker ikke evner å føle sjalusi men fremdeles er veldig mottakelige for andre følelser. Jeg tror at de som er i åpne forhold rett og slett ikke tenker på sjalusi og har selvtillit til å vite at de er trygge på seg selv og sin partner. Det er jo i grunn det sjalusi går ut på? Usikkerhet, og trangen til å eie en annen, bestemme hvem og hva den personen skal føle.

Jeg vil tro at syklig sjalusi har sitt utgangspunkt i usikkerhet og andre egosentriske faktorer som f.eks de du nevner.

Men kjærlighet og (normal) sjalusi er egentlig bare 2 ulike/motsatte sider av samme sak.

Så da må man først definere hva kjærlighet egentlig er. Og hva meningen med kjærligheten er.

Biologisk sett er det jo åpenbart hva meningen er, men det er jo ikke alltid at det å få barn er målet og meningen.

[Gjest Eurodice]

Tja, tror dette gjelder generelt for det fleste i parforhold. Single blir vanligvis litt uglesett av de som er i parforhold. Ganske normalt dette egentlig. Svært få liker å bli utsatt for risker.

Det du faktisk sier her, er at single og par ikke bør omgås hverandre, for da kan mannen bli fristet hvis den single er en kvinne, og vice versa for kvinnen. Du har et forferdelig menneskesyn. Tror du virkelig at single mennesker har som sitt høyeste mål å kapre dem som lever i forhold?

[Gjest Anuket]

Jeg vil tro at syklig sjalusi har sitt utgangspunkt i usikkerhet og andre egosentriske faktorer som f.eks de du nevner.

Men kjærlighet og (normal) sjalusi er egentlig bare 2 ulike/motsatte sider av samme sak.

Så da må man først definere hva kjærlighet egentlig er. Og hva meningen med kjærligheten er.

Biologisk sett er det jo åpenbart hva meningen er, men det er jo ikke alltid at det å få barn er målet og meningen.

Her kan jo vi og hevde at meningen eller at det ligger i naturen til enkelte å ikke være bundet, eks. en god del mennesker vil ikke gifte seg fordi de vil da føle seg fanget - på en side så er de som lever i et åpent forhold sånn og. De har funnet en de elsker, men vil ha friheten til å eventuelt ha sex med andre. Noen vil kalle dette å ville ha både i pose og sekk, men jeg ser ikke problemet hvis begge parter er av den oppfatning at det er dette de faktisk vil. Hvis de definerer kjærlighet på denne måten, hvem er vi andre som lever monogamt til å påpeke at dette er feil. At dette er mennesker som ikke evner å elske?

[Steinar40]

Her kan jo vi og hevde at meningen eller at det ligger i naturen til enkelte å ikke være bundet, eks. en god del mennesker vil ikke gifte seg fordi de vil da føle seg fanget - på en side så er de som lever i et åpent forhold sånn og. De har funnet en de elsker, men vil ha friheten til å eventuelt ha sex med andre. Noen vil kalle dette å ville ha både i pose og sekk, men jeg ser ikke problemet hvis begge parter er av den oppfatning at det er dette de faktisk vil. Hvis de definerer kjærlighet på denne måten, hvem er vi andre som lever monogamt til å påpeke at dette er feil. At dette er mennesker som ikke evner å elske?

Jeg vil kalle det å ville ha i pose og sekk, ja.

Jeg vil heller ikke kalle en slik innstilling for kjærlighet eller å elske en annen.

Dette må være "kjærlighet" til seg selv (egoet).

Og dette er feil for meg, men det spiller selvfølgelig ingen rolle for meg om andre lever sånn så lenge de ikke har noe med meg å gjøre.

[Gjest Passing by]

Har sittet her og grublet meg grønn på hva som gjør at jeg føler behov for å forsvare andre menneskers samlivsformer, og også andre aspekter ved folks liv, som jeg ikke nødvendigvis deler interesse med dem for. Jeg sliter litt med å sette ord på det, men har vel kommet frem til at det er flere ting.

- Description of Voltaire, by Evelyn Beatrice Hall.

Respekt er en stor del av det. Mange sier at respekt ikke er noe man har krav på. Men respekt er så mangt! Toleranse, for eksempel. Er ikke toleranse noe man burde ha krav på? Toleranse er noe man skal kunne miste, ved å gjøre galt, ved å skade. Toleranse er ikke noe man skal måtte fortjene. Anerkjennelse, derimot, er noe man skal måtte fortjene.

Jeg må si at nivået av toleranse er skremmende lavt. Å kalle noen idioter, eller si at de har manglende selvkontroll, fordi de velger å leve et liv man selv ikke vil ha, er rett og slett forkastelig. Det samme er forøvrig å si at dem som velger å leve monogamt, lever i et fengsel. All den tid man ikke skader noen, eller bedriver noe ulovlig, er faktisk ens valg av samlivsform noe man kan kreve toleranse for. Og i bunnen av denne toleransen, ligger et nivå av respekt, som tilsier at man ikke kaller hverandre ting på grunn av ulikhetene.

Hva er den ultimate samlivsformen? Er ikke det den formen en selv trives best med?

Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor enkelte tror det er på sin plass å drive person-angrep mot noen som velger å leve et samliv man ikke ville valgt selv. Hva søren er dere så himla redde for!?

Flott sagt og er så enig.

[Gjest Anuket]

Jeg vil kalle det å ville ha i pose og sekk, ja.

Jeg vil heller ikke kalle en slik innstilling for kjærlighet eller å elske en annen.

Dette må være "kjærlighet" til seg selv (egoet).

Og dette er feil for meg, men det spiller selvfølgelig ingen rolle for meg om andre lever sånn så lenge de ikke har noe med meg å gjøre.

Likevel kommer du med en dømmelse av dette, og mener at fordi det er feil for deg så er disse menneskene som velger å leve i åpne forhold ikke i stand til å føle kjærlighet.

Det som er feil for meg og deg, er ikke nødvendigvis feil for "Anne og Per" som har et bra liv med å leve i et åpent forhold.

Forøvrig er jeg enig med Raven Emerald sitt innlegg - bra skrevet

[Gjest Passing by]

Her kan jo vi og hevde at meningen eller at det ligger i naturen til enkelte å ikke være bundet, eks. en god del mennesker vil ikke gifte seg fordi de vil da føle seg fanget - på en side så er de som lever i et åpent forhold sånn og. De har funnet en de elsker, men vil ha friheten til å eventuelt ha sex med andre. Noen vil kalle dette å ville ha både i pose og sekk, men jeg ser ikke problemet hvis begge parter er av den oppfatning at det er dette de faktisk vil. Hvis de definerer kjærlighet på denne måten, hvem er vi andre som lever monogamt til å påpeke at dette er feil. At dette er mennesker som ikke evner å elske?

Jeg lever ikke i åpne forhold selv men jeg har et vennepar som gjør det, og de har blitt enige om kjøreregler. Og det er absolutt ingen mangel på kjærlighet. Har ennå til gode å oppleve at de har lagt an på meg, så jeg anser ikke dem som et problem for mine forhold. De har blitt enige om hvordan de ønsker å ha det i sitt forhold og hvorfor er det verre enn at jeg og en eventuell mann blir enige om å ikke leve i et åpent forhold? Venneparet mitt mangler verken empati eller kjærlighet.

[Gjest Passing by]

Å leve sammen med en mann som helst ikke vil:

at jeg skal jobbe pga faren ved mannlige kolleger,

at jeg skal gå på butikken alene, møte venninner ute på byen (cafe)

Og som vil at jeg skal:

kutte ut venner som lever annerledes enn meg selv om de aldri har ført meg ut i "uføra"

la mannen bestemme hva jeg skal kle meg i

er for meg et skummelt forhold, noe jeg ikke kan leve med. Men skulle noen jeg kjenner velge å leve i et sånt forhold og synes at det er greit så ville jeg akseptert det selv om jeg ikke ville hatt det sånn selv.

[Gjest Anuket]

Jeg lever ikke i åpne forhold selv men jeg har et vennepar som gjør det, og de har blitt enige om kjøreregler. Og det er absolutt ingen mangel på kjærlighet. Har ennå til gode å oppleve at de har lagt an på meg, så jeg anser ikke dem som et problem for mine forhold. De har blitt enige om hvordan de ønsker å ha det i sitt forhold og hvorfor er det verre enn at jeg og en eventuell mann blir enige om å ikke leve i et åpent forhold? Venneparet mitt mangler verken empati eller kjærlighet.

Det er det jeg ikke forstår - at fordi man velger å leve i et åpent forhold så evner man ikke å føle kjærlighet eller ha empati? Ifølge Steinar40 så er jo det umulig hvis man har et åpent forhold og det er jeg uenig i. Hvordan man definerer seg selv og sine forhold har i grunn lite å gjøre med hvordan jeg definierer mitt forhold og hva jeg vil tillate i mine forhold etc. jeg mener og tror at mennesker som er i et åpent forhold har bedre forståelse for sjalusi, kjærlighet og har empati. Fordi de har et åpent forhold og kanskje ikke føler sjalusi like sterkt som meg, betyr det ikke at de mangler evnen til å føle kjærlighet etc. Jeg tror den kjærligheten kan være like sterk om ikke sterkere enn min egen.

Som skrevet før, at noen mennesker ikke føler sjalusi like sterkt som andre kan ligge i deres natur - jeg tror ikke at dette betyr eller ensbetydende med at de ikke kan føle sterk kjærlighet eller å mangle empati

[Gjest Passing by]

Det er det jeg ikke forstår - at fordi man velger å leve i et åpent forhold så evner man ikke å føle kjærlighet eller ha empati? Ifølge Steinar40 så er jo det umulig hvis man har et åpent forhold og det er jeg uenig i. Hvordan man definerer seg selv og sine forhold har i grunn lite å gjøre med hvordan jeg definierer mitt forhold og hva jeg vil tillate i mine forhold etc. jeg mener og tror at mennesker som er i et åpent forhold har bedre forståelse for sjalusi, kjærlighet og har empati. Fordi de har et åpent forhold og kanskje ikke føler sjalusi like sterkt som meg, betyr det ikke at de mangler evnen til å føle kjærlighet etc. Jeg tror den kjærligheten kan være like sterk om ikke sterkere enn min egen.

Som skrevet før, at noen mennesker ikke føler sjalusi like sterkt som andre kan ligge i deres natur - jeg tror ikke at dette betyr eller ensbetydende med at de ikke kan føle sterk kjærlighet eller å mangle empati

Enig med deg. Det jeg opplever med mitt vennepar er at de snakker mer om følelser, kjærlighet og sjalusi fordi de lever som de gjør. De har "kjøreregler" og de har måttet definere forholdet sitt på en annen måte enn det andre par kanskje gjør. Og jeg tror at vi andre har mye å lære om kommunisering rundt følelser i forhold.

[Gjest Anuket]

Enig med deg. Det jeg opplever med mitt vennepar er at de snakker mer om følelser, kjærlighet og sjalusi fordi de lever som de gjør. De har "kjøreregler" og de har måttet definere forholdet sitt på en annen måte enn det andre par kanskje gjør. Og jeg tror at vi andre har mye å lære om kommunisering rundt følelser i forhold.

veldig enig!