Mannen gråt forran barna

[Jade]

Tenk den dagen disse barna treffer noen som er psykisk utviklingshemmet, som gjerne reagerer på slike måter i triste situasjoner. Da er det fint at de skjønner at folk er forskjellige, og at det ikke er nødvendig å bli redd, kjefte eller le av folk som griner (eller hylskriker) når de er lei seg. Jeg sier ikke at mannen som TS snakker om er psykisk utviklingshemmet (dessuten vet vi ikke hvordan han *egentlig* reagerte), men de som er det reagerer gjerne også slik på smerter og ting de er lei seg for.

[Antlers]

***

Det er lærdom i slikt også.

Man lærer hvordan det ikke er hensiktsmessig å reagere, og man lærer at alle er forskjellige. Det finnes langt verre og mer alvorlige avvik når det gjelder følelsesutbrudd, og ingen av oss er tjent med at slikt latterliggjøres/fremmedgjøres. De det gjelder greier ofte ikke å reagere annerledes.

Ja, slik kan man godt tenke på det. Et engangstilfelle kan være både sjokkerende og ubehagelig, men de fleste vil nok være istand til å glemme det ganske fort. Det som er langt verre er gjentatte episoder med hysteri. Om mor bryter ut i panikk ved synet av en edderkopp, er sjansen stor for at barnet utvikler samme fobi. Om far hylskriker for en liten skramme er sjansen stor for at barnet blir redd for å utføre aktiviteten som førte til det, enten det er spikking eller et uhell med en saks. Om bestemor, med nervøs stemme, alltid ramser opp alle tenkelige farer ved å bevege seg utendørs, er sjansen stor for at man blir gående og tenke på alt det farlige som kan skje, og selv blir smittet av hennes angst - dette i tillegg til ubehaget ved å se den trygge voksne miste kontrollen.

Selvsagt kan det være grei lærdom å se at man kan skade seg på kniven, og dermed forstå at man må være forsiktig med den. Det er også helt greit å bli fortalt at man ikke må balansere på demningen, fordi man kan falle uti og drukne. Det som ikke er greit er når dette blir blåst ut av proporsjoner og fører til angst bare ved tanken på hva som kan skje.

Det er helt greit at folk reagerer forskjellig. Det er ingen skam i at far blir blank i øynene av å se en fin film, eller at mor er redd for edderkopper, men man må tenke på hvordan man oppfører seg rundt barna. Kan man ikke kontrollere reaksjonen (slik som mitt familiemedlem i tordenvær), bør man oppsøke psykolog - for egen og andres del - slik at man kan lære seg å mestre angsten bedre, og ikke minst unngå å videreføre den til egne barn.

[estrella]

Det burde vel være sunt for barna og se at man kan gråte også når man er av hannkjønnet....

[Marikke]

Jeg synes disse hysteriske mødrene burde brukt energien sin på å forklare ungene hva som foregikk i stedet for å kjefte på den stakkars mannen. Det som gir ungene traumer er hvordan foreldrene reagerer i en slik situasjon, ikke situasjonen i seg selv.

[Miss Puddel]

Må jo bare legge til at det er ganske mye nerver i en fingertupp, så et kutt i fingeren kan til å begynne med gjøre mer vondt enn et beinbrutt etc...

[Gjest gjest]

Vel, med den begrunnelsen må det være like greit å slå ned noen i spontant sinne, kysse en vilt fremmed på munnen i gledesrus, eller klappe til ungen sin fordi man er litt irritert den dagen. Impulskontroll er en fin ting, og den forhindrer konsekvenser som kan følge om vi skal la kun følelsene styre oss. Folk reagerer forskjellig, noen er svært kontrollerte, andre mer spontane, men det bør uansett gå en grense for hvordan man oppfører seg foran andre - spesielt barn.

Om huset brenner eller hunden blir påkjørt, er det utrolig viktig at det finnes minst en som kan holde hodet kaldt. Tenk om alle skulle lagt seg ned for å gråte, eller løpt rundt i vill panikk - ikke særlig hensiktsmessig. Det er ikke noe galt i å sørge eller å gråte, men igjen - hysteri er ingen tjent med. Barn tar ikke skade av å se at voksne har følelser - tvert imot - men de kan lett ta skade av å være rundt folk som ikke er istand til å kontrollere dem.

Lurer på om du faktisk misforstår med vilje.

Skrev jeg kanskje at alle skal slenge seg i gulvet i begravelser og hyleskrike?

Nei, jeg skrev at det er viktig for barna at de får en forklaring på en sterk reaksjon.

En sterk reaksjon trenger forresten heller ikke å ha noe hysterisk ved seg.

Men den er somregel alltid veldig ærlig.

Og de som undertrykker for seg selv om hva de egentlig føler, er som regel de som får problemer.

Det er ingen fasit på hva som er "den riktige måten å reagere på". Og derfor skal man heller ikke inbille barn at det fins noe slikt...

Når voksne viser påtatt ro i alle situasjoner, kan faktisk barn begynne å tvile på sin egen evne til å tolke virkeligheten riktig. De kan lure på om de selv alltid føler det feil siden de voksne aldri viser tegn til å bli lei seg når det skjer noe trist.

De kan komme til å tvile på om de er i stand til å oppfatte skumle situasjoner riktig, når voksne aldri ser ut som de blir redde for noe som helst.

Så derfor hjelper man ikke barn ved å late som man ikke reagerer.

Men man bør alltid snakke med barna om hva de følte når de så en sterk reaksjon, så man har mulighet til å hjelpe dem å forstå den, og få tryggheten tilbake.

[Gjest gjest]

Jeg synes disse hysteriske mødrene burde brukt energien sin på å forklare ungene hva som foregikk i stedet for å kjefte på den stakkars mannen. Det som gir ungene traumer er hvordan foreldrene reagerer i en slik situasjon, ikke situasjonen i seg selv.

Veldig godt sagt.

[Gjest !!]

[Gjest Passing by]

Tror mere det er sunt jeg, for unger å se at voksne og da særlig menn, faktisk også er mennesker og sårbare.

Kan ikke skryte på meg å være mann, men ungene har opplevd meg totalt på vrangsiden, da jeg akutt fikk skiveutglidning, med en skive som klemte sånn på nerver at jeg ikke kunne gå, og i tillegg tisset på meg, fordi jeg mistet kontroll over den delen av muskulaturen. Hadde jeg laget masse styr ut av at ungene ikke skulle se meg slik hadde det nok vært mere skremmende enn at de fikk forklart at mamma hadde skadet ryggen og om en av dem kunne hente et håndkle til meg mens vi ventet på ambulansen....

Ja, du forklarte hvordan det lå an og ungene forsto. Hvis disse mødrene hadde forklart barna i etterkant hvorfor han hylte så hadde de forstått det, de forstår at noe er vondt og det er jo bare å fortelle at noen ganger får voksne det så vondt at de blir redde og gråter de også. Barna kjenner seg igjen i situasjonen, for de har jo grått de også når de har hatt vondt.

[Gjest Gjest]

"Mannen gråter når det ikke er noe å gråte av" er vel den mest skadelige holdningen/ utsagnet ovenfor barn i denne tråden. Det betyr at noen andre bestemmer når det er noe å gråte over eller ikke. Noen andre bestemmer hva som er vondt nok, skremmende nok eller leit nok å gråte over. Hvis man gråter utenom er man feil og ergo ikke riktig. Barnet begynner å skamme seg over å ha lyst til å gråte eller over følelsene som gjør at man vil gråte.

Det er mye mer skadelig å aldri ha riktige følelser, eller alltid måtte vurdere om de følelsene man har er bra nok, riktige eller vil bli akeptert av de som skal bry seg om deg.

Det er gjerne vi voksne som ikke tåler andres smerte og har behov for at andre tar seg sammen slik at vi slipper ubehaget, ikke barna.