Mannen gråt forran barna

[Gjest gjest]

Barna får ikke traumer når de ser at noe konstruktivt blir gjort og at alt går bra.Da lærer de seg empati og hvordan de kan håndtere skumle situasjoner i stedet. Redselen deres gir seg når de vet at det ikke er farlig lenger og at den som ble skadet fikk hjelp hele veien. De lærer også hvordan man skal hjelpe.

Det de lærte av dette var jo at man ikke kan stole på at man får hjelp når man skader seg og gråter.

Vil tro det er mere skadelig og traumatisk...

[Alvina]

Er det ikke greit at en voksen mann hylskriker forran flere barn hvis han har vondt?

For det skjedde i går under et familieselskap. Vi satt der alle samlet, barn og voksne. Så plutselig så hører vi et ordentlig hyl fra kjøkkenet. Flere snudde seg jo forskrekket og lurte på hva dette var. Var vel en av ungene som hadde slått seg var det noen som sa, men pltselig så kommer en av mennene ut i stua og hylskriker. Tårene bare randt nedover, mens han skreik at han har mistet den. Noen av barna ble faktisk redde, barn fra 6-12, samme med noen av de voksne. Kona hans gikk for å trøste han da og da satt han seg ned i sofaen og gråt som en unge. Det viste seg at han hadde skåret seg i hånda med en kniv og han trodde at han kanskje hadde mistet fingeren. Var et lite kutt og han blødde, men ikke noe verre enn det.

Men så var det flere av de andre, hovedsaklig mødrene som rett og slett ble sint på han, kalte han en svak sutreunge og sa klart i fra at sånn oppfører man seg ikke når det er små barn til stede. Ei annen sa at hennes barn har aldri sett en mann gråte og ble veldig redd og at de kan få traumer.

Men hva syns dere? Er det ikke greit at en voksen mann på 30 år gråter hvis han skader seg? Tar barn skade hvis de ser en mann gråte? For det har jeg aldri hørt om før.

Hvorfor skal barn skjermes for noe som var smertefullt?

[Gjest Kevlarsjäl]

Klarer ikke gjøre noe annet enn å le av denne tråden.

[Alvina]

Barn bør ikke skjermes for alt, tårer og smerter. Husker når sønnen min bare var tre år og kom og spurte meg: hva er det mamma?

Han merket at det var noe, jeg hadde nettopp fått telefon om at min eldste bror var omkommet i en trafikkulykke. Men jeg måtte jo si det, og begynte å gråte. Han gråt også og vi holdt rundt hverandre.

Det er best å være mest ærlig mot barn. Når det er dødsfall er det ingenting som kan endres, men ærlighet er viktig. Også når man har vært urettferdig som forelder. Jeg har vel aldri grått og vist at jeg har hatt problemer, men det har pappaen gjort. Jeg har ikke kjeftet på han selv om.

Endret 14. februar 2011 av Alvina

[AnonymBruker]

veldig bra for barn å se at voksne menn å kan ha det vondt, bli redde å gråte!

[Gjest Ingvild]

Hæ?

[Gjest Purple Haze]

Det kun på KG dette kan bli en diskusjon med slike latterlige proporsjoner som dette. Traumer?! Få litt perspektiv, sier jeg bare. Barn som virkelig er traumatisert, har opplevd mye grovere ting enn dette, det kan jeg love deg.

Men det har visst blitt sånn at barn i dag skal pakkes inn i bomull og bæres gjennom livet på silkepute, slik at de kan skånes for en hver minste lille ting. Husk på at barn skal bli i stand til å leve på egen hånd etter hvert, og takle det som livet måtte sende deres vei. Det lærer de ikke av å bli skjermet fra en hver realitet.

[Gjest imli]

Tykkjer det høyrest ut som litt merkeleg oppførsel av mannen, men ikkje fordi det var barn tilstede. Folk må jo få lov til å gi uttrykk for smerte sjølv om det er ungar til stede! Korleis skal elles ungar lære å uttrykke smerte når dei blir vaksne, viss dei lærar at vaksne ikkje gråter?

[Gjest Gorgonzola]

Som barn er jeg ganske sikker på at jeg ville tatt større skade av å se kvinner kjefte på en mann på den måten - det gjør man ikke når det er barn tilstede.

Spot on!

[Djungelvrål]

Jeg kommer ikke over denne mannen som GRÅT åpenlyst av et lite kutt. Visste ikke det gikk an, blir flau på hans vegne.

[Gjest gjest]

Jeg kommer ikke over denne mannen som GRÅT åpenlyst av et lite kutt. Visste ikke det gikk an, blir flau på hans vegne.

Jeg tror bare han fortsatte å gråte fordi alle var så jævlig mot han der, så han ble lei seg.

[Antlers]

Traumer og traumer, fru Blom, men det er uansett ikke bra å se hysteriske reaksjoner på små uhell. Selv har jeg en mann i familien som forvandles til en skjelvende, hikstende klump når det er tordenvær ute, og det påvirker alle rundt ham, voksne som barn, på en negativ måte. Hans nervøsitet smitter over på oss. En mann som gråter når det ikke er noe å gråte for kan ha samme negative innvirkning. Voksne er de som skal være sterke, trygge og trøstende, og da er det er svært uheldig å gråte eller å bli engstelig for den minste ting.

Det er greit å vise følelser, enten det er glede, smerte, sinne eller sorg, men ikke på en slik måte at det oppfattes som unaturlig og hysterisk. Ingen reagerer vel på at en mann som har mistet sin far feller tårer i kirken, men å legge seg ned for så å tviholde på kisten mens han hylskriker er like overdrevent og skremmende som episoden med det lille kuttet.

[Gjest gjest]

Ingen reagerer vel på at en mann som har mistet sin far feller tårer i kirken, men å legge seg ned for så å tviholde på kisten mens han hylskriker er like overdrevent og skremmende som episoden med det lille kuttet.

Syns fortsatt han skal få lov å legge seg ner å yle og tviholde i kista jeg. Men da har de andre voksene en oppgave med å forklare unger som muligens er der at dette er en veldig sterk reaksjon og at personen vil få det bedre igjen etterhvert.Så ungene forstår at det ikke er noe å bli redd av.

Så slipper de å føle seg unormal hvis de selv får lyst å hyle og tviholde i noe de ikke vil miste, senere i livet...

Det er verre hvis de som ser på ber personen å reise seg og slutte å sørge av hensyn til barn.

Da får nemlig barn en feil oppfattelse av hvilke reaksjoner som er mulig og faktisk helt normale å få etter et dødsfall...

Noen som lar seg selv reagere akkurat som de får impuls om når de er redd og trist, får det nemlig fortere bra igjen.

Mens de som skal la vær å reagere plutselig sitter hos psykolg uten å skjønne hvorfor de har angst.

Så derfor er det feil å lære unger at voksne ikke eier samme type følelser som barn, men alltid oppfører seg rolig og "sterk" selv om huset brenner ner og hunden blir påkjørt...

Ekte voksne gir trygge barn.

[Antlers]

Syns fortsatt han skal få lov å legge seg ner å yle og tviholde i kista jeg. Men da har de andre voksene en oppgave med å forklare unger som muligens er der at dette er en veldig sterk reaksjon og at personen vil få det bedre igjen etterhvert.Så ungene forstår at det ikke er noe å bli redd av.

Så slipper de å føle seg unormal hvis de selv får lyst å hyle og tviholde i noe de ikke vil miste, senere i livet...

Det er verre hvis de som ser på ber personen å reise seg og slutte å sørge av hensyn til barn.

Da får nemlig barn en feil oppfattelse av hvilke reaksjoner som er mulig og faktisk helt normale å få etter et dødsfall...

Noen som lar seg selv reagere akkurat som de får impuls om når de er redd og trist, får det nemlig fortere bra igjen.

Mens de som skal la vær å reagere plutselig sitter hos psykolg uten å skjønne hvorfor de har angst.

Så derfor er det feil å lære unger at voksne ikke eier samme type følelser som barn, men alltid oppfører seg rolig og "sterk" selv om huset brenner ner og hunden blir påkjørt...

Ekte voksne gir trygge barn.

Vel, med den begrunnelsen må det være like greit å slå ned noen i spontant sinne, kysse en vilt fremmed på munnen i gledesrus, eller klappe til ungen sin fordi man er litt irritert den dagen. Impulskontroll er en fin ting, og den forhindrer konsekvenser som kan følge om vi skal la kun følelsene styre oss. Folk reagerer forskjellig, noen er svært kontrollerte, andre mer spontane, men det bør uansett gå en grense for hvordan man oppfører seg foran andre - spesielt barn.

Om huset brenner eller hunden blir påkjørt, er det utrolig viktig at det finnes minst en som kan holde hodet kaldt. Tenk om alle skulle lagt seg ned for å gråte, eller løpt rundt i vill panikk - ikke særlig hensiktsmessig. Det er ikke noe galt i å sørge eller å gråte, men igjen - hysteri er ingen tjent med. Barn tar ikke skade av å se at voksne har følelser - tvert imot - men de kan lett ta skade av å være rundt folk som ikke er istand til å kontrollere dem.

[AnonymBruker]

Det er greit at foreldre gråter, men ikke greit hvis den ene bemerker det for barna. Mamma gråt ofte når hun og pappa kranglet. Da kalte pappa det for krokodilletårer og enden på visa var at jeg nesten ikke er i stand til å gråte (fordi jeg føler det kan være krokodilletårer). Han hadde rett, hun er i stand til å gråte for å skaffe empati, men jeg er blitt helt motsatt. Jeg skulle ønske han ikke sa det, men han visste ikke i hvilken grad det har preget meg.

Å se en forelder gråte er greit, men ikke hvis andre voksne bagatalliserer eller sier hånlige ting.

[Ciara]

Jeg tror barn forstår dette lett - de opplever det hele tiden selv! De faller og slår seg og gråter. Man kan jo bare si det til barna, at "X slo seg og fikk vondt så han måtte gråte litt". No big deal.

[Ciara]

...men jeg fniste litt av situasjonen. Et lite kutt i fingeren, og mannen tror at fingeren detter av? Det hørtes hysterisk ut - men ville uansett ikke reagert på det foran barna.

[Stefan]

Merkelig reaksjon av mannen, men det ligger selvsagt noe bak der. Han har definitivt en form for angst for blod eller noe slik, ettersom han fikk en slik overreaksjon.

Det er da foreldrenes jobb å forklare at det er noen mennesker som blir reddere enn andre i forskjellige situasjoner. Ikke kjefte på vedkommende. Det barna lærer da er at det ikke er greit å være redd. Det er ikke greit å gråte. Og man bygger under gamle stigmatiseringer om at mannen ikke skal gråte.

Er det virkelig slik at mannen skal undertrykke sine følelser for å tekkes kvinnen? Har vi ikke kommet lenger?

[Gjest Gorgonzola]

Er det virkelig slik at mannen skal undertrykke sine følelser for å tekkes kvinnen? Har vi ikke kommet lenger?

Du merker vel at vi ikke har det, etter å ha lest her inne for eksempel......... mang henger jo på et eller annet som "han hadde ikke trengt å reagere sånn da

[Gjest nobilian]

Traumer og traumer, fru Blom, men det er uansett ikke bra å se hysteriske reaksjoner på små uhell. Selv har jeg en mann i familien som forvandles til en skjelvende, hikstende klump når det er tordenvær ute, og det påvirker alle rundt ham, voksne som barn, på en negativ måte. Hans nervøsitet smitter over på oss. En mann som gråter når det ikke er noe å gråte for kan ha samme negative innvirkning. Voksne er de som skal være sterke, trygge og trøstende, og da er det er svært uheldig å gråte eller å bli engstelig for den minste ting.

Det er greit å vise følelser, enten det er glede, smerte, sinne eller sorg, men ikke på en slik måte at det oppfattes som unaturlig og hysterisk. Ingen reagerer vel på at en mann som har mistet sin far feller tårer i kirken, men å legge seg ned for så å tviholde på kisten mens han hylskriker er like overdrevent og skremmende som episoden med det lille kuttet.

***

Det er lærdom i slikt også.

Man lærer hvordan det ikke er hensiktsmessig å reagere, og man lærer at alle er forskjellige. Det finnes langt verre og mer alvorlige avvik når det gjelder følelsesutbrudd, og ingen av oss er tjent med at slikt latterliggjøres/fremmedgjøres. De det gjelder greier ofte ikke å reagere annerledes.