Når er det rett og gi fra seg hunden sin?

[AnonymBruker]

Vanskelig å skille den ene anonyme brukeren fra den andre :gjeiper:

Ja, det er helt sant. Jeg burde bli flinkere til å underskrive innleggene mine

Katrine

[Gjest BabyBlue]

Det er OK å selge hunden når det er til det beste for dyret. Men i dette tilfellet er det til eierens fordel, og derfor ikke OK i mine øyne.

Kjeft så mye dere vil (hvordan kunne vi vite det, og blablabla), men det er slike holdninger som gjør at dyr ender opp i Finn.no sitt endeløse bruk og kast system.

[Gjest Willie]

Dersom hunden får det bedre hos noen andre så synes jeg at du kan omplassere den. Målet må jo være at hunden har det godt, og kan ikke du gi hunden det den trenger så må da omplassering være en fin løsning.

[AnonymBruker]

Dersom hunden får det bedre hos noen andre så synes jeg at du kan omplassere den. Målet må jo være at hunden har det godt, og kan ikke du gi hunden det den trenger så må da omplassering være en fin løsning.

Problemet er at TS slett ikke kan være sikker på at hunden vil få det bedre hos noen andre. Uønskede dyr florerer på finn.no, og når man har tatt på seg ansvaret for et dyr må man ta høyde for at man også kan ta seg av dyret når/hvis man får barn.

Man må være villig til å ta seg av dyret "i gode og onde dager", og være forberedt på å bruke tid på det.

Å overhodet skulle vurdere å skaffe seg ny hund mens man vurderer å kvitte seg med den gamle blir veldig feil i mine øyne. Da har man feil holdning mht. dyrehold.

Katrine

[Sugerøret]

jeg synes helt klart du burde gi fra deg hunden, MEN Du må legge sjela di i å finne GODE erstattere.

Noen som har tid,har store barn som klarer seg selv slik at hunden får det den trenger for å ha et godt liv.

Vær sær,vær kravstor og sjekk ut potensielle nye eiere,skriv gjerne kontrakt om at de ikke har lov til å avlive hunden uten at du blir varslet (gjelder selvfølgelig ikke om det er en ulykke og dyret lider)Men så hunden ikke går til en annen eier som etter 3 mnd er lei ... du ser poenget?

Selv har jeg litt problemer med å se at du tror ting blir lettere med BARE en baby +hus

Eller en annen rase,du må isåfall forandre din instilling til dyr.DE må trenes,de MÅ ut flere ganger om dagen,de MÅ ha mental stimulering,de MÅ ha kjærlighet. Det hjelper ikke å ha "fin hage" der bikkja kan shite,det er ingenting med hundehold å gjøre i min bok.

rettet opp skrivefeil

Endret 26. januar 2011 av Kårky

[Gjest Willie]

Problemet er at TS slett ikke kan være sikker på at hunden vil få det bedre hos noen andre. Uønskede dyr florerer på finn.no, og når man har tatt på seg ansvaret for et dyr må man ta høyde for at man også kan ta seg av dyret når/hvis man får barn.

Man må være villig til å ta seg av dyret "i gode og onde dager", og være forberedt på å bruke tid på det.

Å overhodet skulle vurdere å skaffe seg ny hund mens man vurderer å kvitte seg med den gamle blir veldig feil i mine øyne. Da har man feil holdning mht. dyrehold.

Katrine

Ja, i en verden der man skiter sommerfugler fungerer det kanskje slik.

Nå er det faktisk slik at det er mange som ikke klarer å ta vare på hunden sin, og da synes jeg det er bedre å omplassere den til en familie som faktisk klarer dette. Hunden bør ikke gå for lut og kaldt vann fordi man burde burde, det viktigste er at hunden får det godt.

Endret 26. januar 2011 av Willie

[Shade]

Hvis man innser at man ikke klarer å ta vare på hunden sin er det nok best å lete etter et nytt godt hjem. Men det virker ikke som om det er det som er ts hovedtanke.

Grunnen til at hun vil gi den vekk er pga plagsomme uvaner den har lagt til seg, samtidig som hun planlegger å etter hvert få seg en ny mindre hund som hun mener vil være lettere å ha med å gjøre.

Det er den tankegangen der som er riv ruskende gal

[AnonymBruker]

Ja, i en verden der man skiter sommerfugler fungerer det kanskje slik.

Nå er det faktisk slik at det er mange som ikke klarer å ta vare på hunden sin, og da synes jeg det er bedre å omplassere den til en familie som faktisk klarer dette. Hunden bør ikke gå for lut og kaldt vann fordi man burde burde, det viktigste er at hunden får det godt.

Spar meg for slike kommentarer som den du innleder med.

Du har ikke fått med deg poenget her - poenget er at verken du eller TS faktisk kan vite at det står en familie klar som klarer å gi hunden et bedre hjem. Som sagt er det overflod av uønskede dyr på finn.no.

TS' problem her er ikke at hun ikke KLARER ta seg av hunden - hennes problem er at hun ikke VIL.

[Sugerøret]

nå finnes det andre alternativer til finn.no

igjennom familie,venner,venners venner ,hundeforum,hundeklubber,oppdrettere osv osv

[Gjest BabyBlue]

nå finnes det andre alternativer til finn.no

igjennom familie,venner,venners venner ,hundeforum,hundeklubber,oppdrettere osv osv

Hvis hunden er et vanskelig og har dårlig atferd kan det lett bli et slit å finne snille folk som vil ha hunden i det hele tatt.

Endret 26. januar 2011 av BabyBlue

[Gjest Willie]

Spar meg for slike kommentarer som den du innleder med.

Du har ikke fått med deg poenget her - poenget er at verken du eller TS faktisk kan vite at det står en familie klar som klarer å gi hunden et bedre hjem. Som sagt er det overflod av uønskede dyr på finn.no.

TS' problem her er ikke at hun ikke KLARER ta seg av hunden - hennes problem er at hun ikke VIL.

Så du mener at hunden har det bedre hos noen som ikke vil, en hos en familie som faktisk ønsker seg hund? Spesielt.

[Quickchick]

Syns som mange andre her sier at dette burde vært noe du hadde tenkt på før du skaffet deg hund. Og om du bestemmer deg for å selge/gi denne bort, ville jeg IKKE vurdert ny hund. Om hunden er liten eller stor, så er det forsatt en hund! En chihuahua trenger mye den også...

[AnonymBruker]

Så du mener at hunden har det bedre hos noen som ikke vil, en hos en familie som faktisk ønsker seg hund? Spesielt.

Som sagt har du ingen garanti for at denne familien du sikter til heller vil kunne gidde å ta seg av hunden. TS' hund har allerede lært seg til dårlige vaner, og det er ikke selvsagt at en ny eier orker å plukke uvanene av hunden.

Forøvrig er det sløvt å finne ut at man etter 3 år ikke vil mer, og heller vil starte på ny frisk med en ny hund. Hun kan ta seg av den hunden hun allerede har før hun vurderer å skaffe seg en ny.

[AnonymBruker]

Jeg tenker litt fremmover i tid nå hvor det vil komme en del forandringer i forhold til valg som må taes, så problemstillingen er slik..

Vi bor langt i nord og flytter sannsynlig til sør pga hans jobb, er/blir gravid og hovedansvaret for hunden er mitt (har hatt han fra han var valp og er nå over 3 år) og jeg ser det vanskelig og skulle kombinere jobb som forhåpentligvis vil være i 50% pga at jeg sliter med en del ting i forhold til angst og blir sliten fort, OG få barn. Hvor atpåtil hunden er av middels stor/stor rase og krever sin trim i løpet av dagen, og kan være krevende og gå med i form av at når vi møter på andre hunder så blir han vanskelig og bjeffer og skal "ta" hundene vi møter, spesielt hannhunder!

Er det da "feil" og gi han fra seg til noen som kanskje har tid og ork til og "ta seg av" dette.

Jeg kjenner hvor stor lettelse det ville vært og bare ha hus og hjem og barn og tenke på og ikke at jeg MÅ ut med hunden på lange turer, da det vil være vanskelig og gå med barnevogn samt at han vil vekke barnet om det sover når han bjeffer/drar og blir umulig.

Eller er det og gi opp for lett? jeg vet ikke om jeg kommer til og greie og gi han fra meg, får tårer i øynene bare av og tenke på det! Men for både hannes del og min del hadde det vært det aller enkleste.

Ser for meg en mindre rase langt frem i tid som ikke krever like mye som en stor hund.

Er jeg helt på jorde nå? (

må si meg generelt enig med de fleste andre her å si at det er for enkelt å bare gi han videre til noen andre. men i stedet for å gneldre litt(det har de andre tatt seg av - Tusen takk!!) vil jeg heller komme med tips på hvordan det kan bli lettere.

-ta med hunden på kurs for å lære å gå pent i bånd. i mellomtiden vil jeg anbefale bruk av grime eller antitrekk-sele. på mine har ikke antitrekk-sele funket, så jeg bruker grime å er storfornøyd! det beste er selvfølgelig at han lærer å gå fint, men siden det kan kreve både tid, tålmodighet, kunnskap og penger, så jeg har forståelse for at alle ikke har mulighet til dette. AV OG TIL(ikke hele tida!), i perioder, synes jeg det er lov til å gå for lette løsninger, så lenge det ikke går nevneverdig ut over hundens livskvalitet.

-kjøp DAP å bruk når en baby kommer evt.

-bytt ut noe av "tur-kravet" med hjernetrim. på vinteren går jeg kun korte turer 4ganger i uka med mine. erstatningen er 40min hvor de søker etter hundegodis som jeg gjemmer rundt forbi i huset, ca 3x5min hvor vi trener triks å et "iq-spill" som gjemme hundegodis under en kopp eller lignende. på canis.no kan man kjøpe mange forskjellige iq-spill. dette trenger ikke ta mer enn 20min til sammen om dagen, men litt tur en gang i blandt må de jo ha.

hvis du bare skal jobbe 50% tror jeg det skal gå bra for hunden sin del.

far kan sikkert passe barnet mens du å hunden tar en tur.

å det er på ingen måte sikkert at en mindre hund hadde vært enklere!!!

[AnonymBruker]

Ser det er mange meninger når det gjelder dette både positive og negative.

og takker for mange gode innspill!

Jeg prøvde en periode en såkallt "gå pent" - sele, men det var til ingen nytte, og hundeinstruktøren her i området rådet og skaffe en sånn grime og det funker veldig bra, da får jeg full kontroll over han når han begynner og dra eller skal bort til en annen hund. Men han har også funnet ut at det går an og lirke seg ut av det når han går bakover så det har hendt noen ganger.

Jeg har også vært på privat kurs med han hvor hundeinstruktøren viste meg noen metoder og vi var godt i gang med treningsopplegg som gikk greit, men jeg ble sykemeldt og etterhvert arb.løs og fikk derfor ikke råd lengre selv om jeg har prøvd og fortsatt med treningen etterpå uten og føle at jeg kommer noe spesielt lengre.

Jeg får følelsen av at han ikke forstår at det er jeg som er sjef (ute på tur!) og han gjør egentlig det han føler for når vi går som og dra meg i alle retninger. Nå høres det kanskje litt vell dramatisk ut enn det faktisk er men det er ofte at vi "drar om kapp" fordi han plutselig skal endre retning fordi noe luktet innmari godt akkurat der o.l.

Jeg blir så frustrert og sint på meg selv fordi jeg ikke har tenkt på de tingene tidligere. Da jeg fikk han bodde jeg veldig avsides og det var ypperlig og bruke flexi bånd, og det ble derfor vanskelig og gå over til kort bånd når jeg flyttet mer sentralt og da var draingen i gang.

Han er min første hund, eller jeg er oppvokst med hund men selve oppdragelse o.l har foreldrene mine tatt seg av så det ble noe helt annet og skulle oppdra en selv. Selv om jeg selvsagt har vært del i mye av oppdragelsen på foreldene mine sin hund så noe kan jeg da

Han er forrøvrig en veldi veldig snill gutt som er vant med små barn og er flink til og høre etter når vi er innendørs, han hører etter når vi er ute også men fort det kommer en annen hund eller en person så skal han hilse på eller blir sinna når det er hannhund, og han lukker alle ører og jeg har prøvd godbiter i hytt og pine etter råd av hundeinstruktøren og sånn som vi har brukt og gjort det på treningene.

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre, eller jeg vet at jeg må fortsette med treningen, noe som har vært lite av i vinter desverre. Men det at jeg delte mine tanker i går om det har egentlig gjort så jeg har blitt mer motivert til og starte opp på nytt og.

Jeg er også av oppfattning av at når man skaffer seg dyr så skal man beholde de til man dør, jeg tror faktisk jeg aldri vil komme til og kvitte meg med han. Han betyr så mye for meg, jeg har bare tenkt i det siste på hvordan ting skal gå seg til. Men det dummeste ville vell vært og kvitte seg med han før jeg i det hele tatt har prøvd tilværelsen, det kan jo hende det går bra også.

Hva er DAP foresten?

Og da jeg nevne liten hund, så tenkte jeg FRAM i tid når jeg selvsagt føler jeg har overskudd og kapasitet til en ny hund nettopp fordi jeg vet hvor mye det krever og ha hund, og i tillegg være syk selv. Og en liten hund fordi jeg hele tiden har sagt at neste hund, blir en mindre hund av praktiske årsaker rett og slett.

Synes det er litt trist at folk skriver at jeg ikke burde ha hund i det hele tatt ut i fra innlegget mitt, hunden min har det bra og er en frisk, flink og en typisk gladhund som virkelig er glad i folk og oppmerksomhet (mange som kommenterer det )

-TS-

[Gjest Raggy]

Ikke gi opp! Det er fryktelig sårt å gi fra seg hunden sin. Jeg har selv solgt ei tispe pga hennes beste, hun har det veldig bra nå men jeg kommer alltid til å savne henne...

Tenk løsning isteden for problem. Ta deg tid til å gå på kurs med hunden før du evt blir gravid. Den kan fint klare å bli lydig selv om den er stor!!!!

Når tiden med evt barn og jobb kommer så betal noen for å gå tur med hunden en gang pr dag, dette vil avlaste mye. Og få mannen din til å ta ansvar for hunden, tragisk om han ikke kan bry seg og hjelpe deg med hunden.

De kriteriene du setter for å evt kvitte deg med hunden er skammelige! Forsøk å gjøre det beste ut av det, ser du med tiden at HUNDEN ikke trives med deres nye situasjon kan du ta en ny vurdering.

[AnonymBruker]

Da jeg var valp underholdte jeg deg med mine særegenheter og fikk deg til å le. Du kalte meg ”barnet ditt”, og tross antall sko jeg bet i stykker, ble jeg din aller beste venn. Når jeg var ”dum” hund, pekte du på meg og spurte: ”Hvordan kunne du?” -men etterpå ble du blid, og la meg på rygg og koste med meg.

Det tok litt lengre tid enn ventet før jeg ble stueren, for du hadde veldig mye å gjøre, men vi klarte det sammen til slutt. Jeg husker nettene når jeg lå tett ved din side og lyttet på snorkingen din, lyttet på din rolige pust og dine hemmelige drømmer, og jeg tenkte at livet ikke kunne bli mer perfekt enn dette. Vi gikk lange turer i parker, kjørte lange bilturer og stoppet for å spise is (jeg fikk bare kjeksen, for ”is er ikke bra for hunder” sa du) og jeg tok lange høneblunder mens jeg ventet på at du skulle komme hjem på slutten av dagen.

Etter hvert begynte du å bruke mer tid på jobben, og du satset på karrieren. Du la også mye tid i å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig, trøstet ditt knuste hjerte og forsto når du var blitt sviktet. Jeg klagde aldri på dårlige beslutninger, jeg logret og viste glede da du kom hjem, og jeg ble lykkelig for din skyld da du ble forelsket. Hun, nå din kone, er ikke et ”hundemenneske”, men allikevel ønsket jeg henne velkommen til vårt hjem, viste henne tillit og lystret henne. Jeg var lykkelig fordi du var lykkelig.

Senere kom menneskebarna og jeg delte din glede og din lykke. Jeg var fasinert over deres små fingrer, hvordan de luktet, og jeg ville ta vare på de jeg også. Det var bare det at hun og du var redde for at jeg skulle skade dem, og jeg tilbrakte mesteparten av tiden forvist til at annet rom eller til et hundebur. Å, som jeg ville elske dem, men jeg ble ”fanget i kjærligheten”.

Når de ble litt eldre ble jeg deres beste venn. De hang i pelsen min da de prøvde å stå på egne ben, prikket med fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt som hadde med dem å gjøre og deres berøringer, din kos var ikke lengre en selvfølge. -og jeg hadde forsvart dem med livet mitt om det hadde vært behov. Jeg smøg meg ned i sengene deres om natten og lyttet til deres rolige pust og hemmelige drømmer, og sammen ventet vi på lyden av bilen din i oppkjørselen.

Det var en gang da andre spurte om hunden din, og du viste dem et bilde av meg som du hadde i lommeboka di, og fortalte historier om meg. I de siste årene har du bare svart ”Ja” og byttet samtaleemne. Jeg hadde gått fra å være din hund til bare en hund, og du unngikk alle brysomheter med meg.

Nå har du fått en ny karrieremulighet i en annen by, og du og de skal flytte til en leilighet hvor husdyr ikke er velkomne. Du har tatt beslutningen for familien din, men det fantes en tid da jeg var din eneste familie.

Jeg var kjempeglad for bilturen (akkurat som i starten av vårt vennskap) til vi kom til dyrepensjonatet. Det luktet hund og katt, redsel og håpløshet. Du skrev under på et papir og sa: ”Jeg vet dere kommer til å finne et fint hjem til henne.” De ristet på hodene sine og ga deg et anstrengt blikk. De innser at for en middelaldrende hund, selv med papirer, er det nesten umulig. Du var tvunget til å bestemt rykke din sønns hender fra min pels mens han skrek: ”Nei pappa!!! Vær så snill, la dem ikke få ta hunden min!” Og du var bekymret for han, og for en fæl erfaring du nettopp ga han angående lojalitet, vennskap og respekt for liv! Du ga meg en avskjedsklapp på hodet, unngikk mitt blikk og pussig vegret du deg for å ta med mitt halsbånd og kobbel. Du hadde en tid å passe, nå har jeg en også.Etter at du hadde gått sa de snille jentene at du sikkert hadde visst for flere måneder siden at du skulle gi meg bort, men at du ikke hadde gjort noen forsøk på å finne et bra og koselig hjem. De ristet på hodene og sa: ”Hvordan kunne du?”

De er så snille mot oss som deres sjef tillater. De mater oss, naturligvis, men jeg mistet appetitten for flere dager siden. I begynnelsen når noen gikk forbi buret mitt, pirret det i magen og jeg tenkte og håpet på at dette bare var en vond drøm, og at du var kommet tilbake for å hente meg. Eller så håpet jeg på at det var noen som brydde seg, noen som kunne redde meg. Når jeg forsto at jeg ikke kunne konkurrere med den glede de søte, glade valpene viste, så ga jeg opp og satte meg i et hjørne og ventet.

Jeg hørte fottrinn fra korridoren når hun kom til meg på slutten av dagen, og jeg fulgte henne snilt gjennom korridoren og til et annet rom. Ett ubehagelig stille og tomt rom. Hun satte meg på et bord og strøk ørene mine og sa til meg at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte dunket av forventning og spenning for hva som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse. ”Kjærlighetens fange” hadde nå nådd slutten.

Jeg var engstelig for henne, slik er min natur. Byrden var tung for henne, og det kjenner jeg til, på samme vis som jeg kjenner til alle dine sinnsstemninger. Forsiktig bandt hun en snor rundt mine framføtter samtidig som en tåre rant nedover hennes kinn.Jeg slikket hånden hennes på samme vis som jeg brukte å trøste deg for mange år siden. Sikkert stakk hun nålen inn i min åre. Når jeg kjente stikket og den kalde væsken som for gjennom kroppen min, la jeg meg trøtt ned, så inn i hennes vennlige øyne og mumlet:”Hvordan kunne du?” Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa ”Jeg er så lei meg.” Hun klemte meg, og forklarte kjapt at det var hennes jobb å se til at jeg kom til en bedre plass. Der skulle jeg aldri mer bli ignorert, slått, gitt opp eller behøve å forsvare meg selv – en plass med mye kjærlighet og lys, så meget annerledes enn denne plassen på jorda. Og med de siste kreftene jeg hadde igjen, prøvde jeg å vise henne gjennom å logre at mitt: ”hvordan kunne du?” ikke var rettet til henne. Det var deg, min elskede eier, jeg tenkte på.

Jeg glemmer deg aldri og kommer til å vente på deg i all framtid. Måtte alle i ditt liv fortsette å vise deg så mye lojalitet.

[Tabris]

Den historien er på en måte helt forferdelig sentimental, men jammen får den meg ikke til å gråte likevel.

[AnonymBruker]

Jeg må klemme hundene mine hver gang jeg leser den...

[Aurora M.]

Den historien er på en måte helt forferdelig sentimental, men jammen får den meg ikke til å gråte likevel.

Den får meg også til å gråte. Hver gang..

Jeg håper du har begynt å tenke i andre baner TS, det kan virke litt sånn i ditt siste innlegg.

Det er ikke bare glede og fryd å ha ansvaret for et dyr. Det er også en stor jobb. Jeg er sikker på at vi alle en eller annen gang som dyreeiere er dritt lei og bare har lyst å kassere hele bikkja, katta, marsvinet eller hva det nå er. Men slik er det jo med unger og (og mann for den sakens skyld ). Men så er det all hengivenheten, kjærligheten og gleden vi får tilbake som i det store og hele gjør det verd det likevel.

Den mentaliteten du setter ord på i startinnlegget ditt klarer jeg ikke for mitt bare liv å forstå. Jeg ser den rundt meg på alle kanter, men likevel er det helt komplett umulig for meg å forstå at det går an å ha en slik holdning til et levende vesen.

For meg er det slik at når jeg har tatt på meg ansvaret for et dyr, så er det for livet ut. Basta. Selvsagt kan det skje uforutsette ting som umuliggjør dette, men det er noe helt annet.

Det er ikke dyrene som i utgangspunktet har bedt om å bli temmet for å være til glede og nytte for menneskene. I det store og hele hadde de vel hatt det bedre om de fikk være i fred og fikk leve sitt liv slik det var ment at de skulle. Det er derfor ingen selvfølgelig rett vi har det å ha kjæledyr. Så når vi først tar det valget, har vi etter min mening et uendelig stort ansvar, ikke bare for å holde dyret i live med mat og søvn, men for å gi det en like god livskvalitet som det ellers ville ha hatt i "naturlig tilstand". Annerledes ja, men like god.

Det er kvalmende å se den holdningen mange har til kjæledyr i dag. Det er blitt bruk og kast som det meste annet i vårt samfunn, og barna lærer av foreldrene..

Jeg tror dyr knytter seg til menneskene sine mye mer enn hva folk tror. Det er ikke naturlig for et dyr (heller ikke i vill tilstand) å "bytte familie" i hytt og vær. Når man anskaffer seg kjæledyr, så har man tatt et valg for 15-20 år fremover i tid. Og valgene man deretter gjør (som bolig, jobb mm) bør basere seg på det første valget man tok.

Det er ikke slik at det står en flokk mennesker i kø for å ta over dyret når en selv ikke orker/vil mer. Det er tvert om, som noen nevnte over, dyrene som står i kø for å få komme inn i varmen. Og folk står iallefall ikke i kø for å ta over kjæledyr som er for "vanskelige" for en selv!

Det er heller ikke troverdig når man sier dyret er for krevende, men man ønsker seg barn. For tross alt er ikke en gjennomsnittlig hund i nærheten av å være så krevende som en 2-åring. Da er det viljen det går på, og det minste man kan gjøre er å være ærlig både ovenfor seg selv og andre..

Det var nå min mening.