Har alltid sagt at om en mann slår så går jeg

[Gjest gjest]

hadde jeg slått min samboer, så håper jeg at han hadde pakket sakene til han og barna og flyttet om så bare for en stund slik at vi kunne få litt avstand og evt da vurdert å gå i terapi,osv.

Nå tenker jeg slik at hvis jeg hadde slått en av de som liksom skal bety mest for meg i verden,så hva er terskelen for å slå f.eks barna hvis jeg hadde vært ekstra sliten/lei og de hadde blitt sint på dem for noe..

Å slå noen, er aldri greit, uansett kjønn!

[katt1]

Om det hadde skjedd med meg,ja da hadde jeg brukt litt tid.

Barna kan ikke bare rives ut av hjemmet,jeg ville brukt uker og forbredt de og mannen. Tilliten hadde vært borte ja,men bruk tid.

[Larsern]

hadde jeg slått min samboer, så håper jeg at han hadde pakket sakene til han og barna og flyttet om så bare for en stund slik at vi kunne få litt avstand og evt da vurdert å gå i terapi,osv.

Nå tenker jeg slik at hvis jeg hadde slått en av de som liksom skal bety mest for meg i verden,så hva er terskelen for å slå f.eks barna hvis jeg hadde vært ekstra sliten/lei og de hadde blitt sint på dem for noe..

Å slå noen, er aldri greit, uansett kjønn!

Hvorfor kunne du ikke ha pakket dine saker, og hutet deg ut av huset som dine barn føler seg hjemme i, og mannen antagelig enten har betalt mest av eller utført mest på?

[Gjesten]

TS, bare lov meg at du går om det skjer igjen.

[katt1]

Hvorfor kunne du ikke ha pakket dine saker, og hutet deg ut av huset som dine barn føler seg hjemme i, og mannen antagelig enten har betalt mest av eller utført mest på?

Akkurat dette gjør at man må bruke tid.

[AnonymBruker]

Sa ikke at jeg ikke tok avstand fra provoserende oppførsel, ei heller at det var greit fra kvinner. Sa tvert imot det motsatte, om han hadde smelt ned en mann på byen så hadde jeg ikke hatt sansen for det heller selv om jeg hadde tatt høyde for at denne mannen var en idiot. Om to personer har en diskusjon så får ikke den som langer ut det første slaget særlig respekt fra meg.

Du kommer med det politisk korrekte pjattet om at vold aldri er akseptabelt o.s.v. Og som alltid ellers, sies det kun i de tilfellene mannen slår kvinnen. Aldri når det er motsatt, for da er det alltids massevis av forståelse og forklaringer. I tillegg forties som alltid dette med enkelte kvinners provokasjoner. Det er ikke bare det som sies som er viktig. Like viktig er det som ikke sies, og omtalen av vold i nære relasjoner er ensidig og stereotyp. Og provokasjonens rolle i dette problemområdet er fortiet, feid under teppet.

Ser ikke at TS har oppført seg provoserende heller, hvis du skal unnskylde ting med det så er du i en jævlig stor gråsone hvor folk kan rettferdigjøre et slag med den aller minste ting fordi de følte det provoserende. F eks det trollet her som mener det at hun prater med andre menn er en relativt god grunn til å slå. Andre igjen får deng hvis maten er lunken.

Jeg har heller ikke noen grunn til å si at TS provoserte på utilbørlig vis. Og derfor var kommentaren min generell og ikke spesielt myntet på hennes tilfelle. Kommentaren min var rettet mot ditt innlegg.

Og om du så er sammen med en helt jævlig trollkjerring som gir deg god grunn til å få lyst til å filleriste henne så bør du vurdere å slå opp i stedet for å slå. Man lærer ikke folk respekt på den måten, det er en lite fruktbar måte å løse noe som helst på.

Nettopp. Det gjorde jeg, slik jeg beskrev. Hun slo fordi jeg ikke refset henne for dårlig oppførsel eller viste meg sjalu nok. Og venninnene hennes mente at såpass burdte jeg som mann tåle. Er du disse kvinnenes meningsfelle? Når skal kvinner begynne å omtale egen vold og ta et oppgjør med den? Slik dere krever at menn gjør?

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg sikkert terger noen på meg med mitt svar. Svaret mitt er ikke direkte rettet til ts sitt tilfelle da bare hun kan vite hva som foregikk. Utifra hennes forklaring så støtter jeg henne da jeg synes hennes manns reaksjon ikke henger på greip.

Dog, jeg selv kommer fra ett hjem hvor far slo mor pga sjalusi. Så jeg vet alt om det å ikke fortsette i ett forhold når mannen slår første gang. Men, jeg så også en mor som virkelig presset far til det ytterste hva gjaldt hans toleransegrense.

Når man vokser opp under slike forhold så har jo barna lett for å falle i samme rutiner, dessverre. Jeg endte opp som min mor. Jeg er meget sta, egen og viker ikke så lett hvis jeg mener jeg har rett. Jeg vet jeg kan virkelig provosere. Dvs, jeg vet jeg kunne virkelig provosere .

I mitt andre ekteskap så var det virkelig høyt under taket noen ganger. Vi var begge fryktelig sta og ingen ville gi seg. I starten så gikk det forsåvidt greit med bare kraftig munnhuggeri, men etter 14 år sammen så kom det første slaget fra han. Han skubbet meg, holdt meg hardt fast i overarm så jeg hadde blåmerker lenge etterpå og slo meg på kinnet med flathånda. Det skal også sies at han er en sterk mann...Han ble like sjokkert som meg og ba om unnskyldning umiddelbart. Det tok tid å fortære opplevelsen og min respekt for han forsvant der og da. Men, jeg klarte å se hvordan jeg selv som person kunne presse han til hans ytterste grense fra å heve hånda og frem til å slå. Fordi jeg visste at jeg selv var mye flinkere til å argumenter og diskutere. Han ble ofte ordløs og visste ikke hva han skulle svare. Han endte opp med noe tåpelig svada som ikke hang på greip og jeg kunne se hvordan han strevde med å holde maska, føle seg mandig nok når han ikke klarte å argumentere imot. Midt oppi det så tenkte jeg ikke noe på det for da var jeg selv så sint og ute av kontroll. Men, etterpå så følte jeg meg som ei drittkjerring. Den personen som jeg hadde vært så glad i så mange år valgte jeg å oppføre meg slik mot. Jeg følte jeg faktisk fortjente slaget og oppførselsen. Selv om jeg vet at ingen fortjener å bli slått. Men, for meg så virket det som om det var den eneste måten å få stoppet situasjonen på.

Jeg tok umiddelbart kontakt med familirådgivningskontoret fordi jeg uansett trengte hjelp uavhengig om min mann ville være med eller ikke. Jeg som kvinne kunne ikke stå inne for å oppføre meg slik og la en krangel utarte seg på den måten. Det hadde uten tvil gått for langt. Min eksmann ble med. Vi var til flere samtaler og lærte teknikker for å diskutere og "krangle" på en fornuftig måte.

Skulle ønske jeg kunne si at alt endte bra, men det gjorde det ikke. Jeg fant aldri tilbake respekten for han. Jeg klarte ikke å respektere meg selv heller fordi jeg stadig lot meg provosere opp til ett kranglingsnivå som jeg ikke ville godta. Han slo meg 3 ganger til etter dette. Siste gangen så kastet jeg ham ut og siden så har vi vært fra hverandre. Dette er nå 6 år siden.

Jeg er nå i ett nytt forhold på fjerde året hvor vi har selvsagt kranglet, men aldri kommet opp på ett slikt nivå. Da jeg måtte kaste inn håndkle i fjor vår pga sammenbrudd så har mye av samtalene mine med psykologen vært akkurat hvorfor jeg reagerte med ett så voldsomt sinne den gangen jeg var gift og hvorfor jeg ikke har det sinne nå. Jeg har ihvertfall siden jobbet mye med meg selv og lest mange bøker.

Så min erfaring er at noen ganger så bør vel kvinnene også gå i seg selv og spørre hvorfor går mannen til det skrittet og reagerer med å slå? Jeg sier ikke at det er rett, jeg sier ikke at kvinner skal bli fordi de fortjener det, men noen kvinner bør ihvertfall vurdere forholdet sitt og seg selv når slike ting skjer.

Tro aldri uansett at det blir med bare ett slag, når mannen først har "tråkket" over barrieren med å slå, så er det lett å gjøre det neste gang også.

TS. Jeg håper du og din mann får den hjelpen dere trenger via familirådgivningskontoret. La deg ihvertfall ikke overtale til ikke å gå selv om din mann ikke blir med. Vet noen trekker seg i siste øyeblikk. Dette handler om deg og dine barn mest av alt. Det handler om hva du skal gjøre for din egen del. Husk dette er ditt liv og du har sannsynligvis bare ett og både du og dine barn fortjener å være lykkelige og ikke minst trygge. Hva din mann velger blir opp til han.

[Jalp]

Endelig en kvinne som greier å se at vold i nære relasjoner kan være en reaksjon på en provokasjon. Hvis vi skal komme dette ondet til livs, må vi faktisk evne å se hele dynamikken i konflikten som til slutt ender med vold. Hvis vi fortsetter som nå, med ensidig fordømmelse av den parten som reagerer, vil man aldri greie å gjørte noe med problemet.

Som AB over skriver, må man se provokasjon og reaksjon i sammenheng.

[AnonymBruker]

Dette er ganske enkelt. Vil du ha en mann som forsøker holde deg unna ekteskapstrusler på machomåten, eller vil du ha en tøffel?

[Yme]

Jeg vil gjerne vite hva TS legger i å "slå med flat hånd".

Kan ikke helt se for meg hvordan man skal kunne gjennomføre et slag med en flat hånd, uten å eventuelt skade håndleddet sitt.

Om det er en fik eller et dask det siktes til, er det en vesentlig forskjell der.

[Gjest haien]

Jeg vet jeg sikkert terger noen på meg med mitt svar. Svaret mitt er ikke direkte rettet til ts sitt tilfelle da bare hun kan vite hva som foregikk. Utifra hennes forklaring så støtter jeg henne da jeg synes hennes manns reaksjon ikke henger på greip.

Dog, jeg selv kommer fra ett hjem hvor far slo mor pga sjalusi. Så jeg vet alt om det å ikke fortsette i ett forhold når mannen slår første gang. Men, jeg så også en mor som virkelig presset far til det ytterste hva gjaldt hans toleransegrense.

Når man vokser opp under slike forhold så har jo barna lett for å falle i samme rutiner, dessverre. Jeg endte opp som min mor. Jeg er meget sta, egen og viker ikke så lett hvis jeg mener jeg har rett. Jeg vet jeg kan virkelig provosere. Dvs, jeg vet jeg kunne virkelig provosere .

I mitt andre ekteskap så var det virkelig høyt under taket noen ganger. Vi var begge fryktelig sta og ingen ville gi seg. I starten så gikk det forsåvidt greit med bare kraftig munnhuggeri, men etter 14 år sammen så kom det første slaget fra han. Han skubbet meg, holdt meg hardt fast i overarm så jeg hadde blåmerker lenge etterpå og slo meg på kinnet med flathånda. Det skal også sies at han er en sterk mann...Han ble like sjokkert som meg og ba om unnskyldning umiddelbart. Det tok tid å fortære opplevelsen og min respekt for han forsvant der og da. Men, jeg klarte å se hvordan jeg selv som person kunne presse han til hans ytterste grense fra å heve hånda og frem til å slå. Fordi jeg visste at jeg selv var mye flinkere til å argumenter og diskutere. Han ble ofte ordløs og visste ikke hva han skulle svare. Han endte opp med noe tåpelig svada som ikke hang på greip og jeg kunne se hvordan han strevde med å holde maska, føle seg mandig nok når han ikke klarte å argumentere imot. Midt oppi det så tenkte jeg ikke noe på det for da var jeg selv så sint og ute av kontroll. Men, etterpå så følte jeg meg som ei drittkjerring. Den personen som jeg hadde vært så glad i så mange år valgte jeg å oppføre meg slik mot. Jeg følte jeg faktisk fortjente slaget og oppførselsen. Selv om jeg vet at ingen fortjener å bli slått. Men, for meg så virket det som om det var den eneste måten å få stoppet situasjonen på.

Jeg tok umiddelbart kontakt med familirådgivningskontoret fordi jeg uansett trengte hjelp uavhengig om min mann ville være med eller ikke. Jeg som kvinne kunne ikke stå inne for å oppføre meg slik og la en krangel utarte seg på den måten. Det hadde uten tvil gått for langt. Min eksmann ble med. Vi var til flere samtaler og lærte teknikker for å diskutere og "krangle" på en fornuftig måte.

Skulle ønske jeg kunne si at alt endte bra, men det gjorde det ikke. Jeg fant aldri tilbake respekten for han. Jeg klarte ikke å respektere meg selv heller fordi jeg stadig lot meg provosere opp til ett kranglingsnivå som jeg ikke ville godta. Han slo meg 3 ganger til etter dette. Siste gangen så kastet jeg ham ut og siden så har vi vært fra hverandre. Dette er nå 6 år siden.

Jeg er nå i ett nytt forhold på fjerde året hvor vi har selvsagt kranglet, men aldri kommet opp på ett slikt nivå. Da jeg måtte kaste inn håndkle i fjor vår pga sammenbrudd så har mye av samtalene mine med psykologen vært akkurat hvorfor jeg reagerte med ett så voldsomt sinne den gangen jeg var gift og hvorfor jeg ikke har det sinne nå. Jeg har ihvertfall siden jobbet mye med meg selv og lest mange bøker.

Så min erfaring er at noen ganger så bør vel kvinnene også gå i seg selv og spørre hvorfor går mannen til det skrittet og reagerer med å slå? Jeg sier ikke at det er rett, jeg sier ikke at kvinner skal bli fordi de fortjener det, men noen kvinner bør ihvertfall vurdere forholdet sitt og seg selv når slike ting skjer.Tro aldri uansett at det blir med bare ett slag, når mannen først har "tråkket" over barrieren med å slå, så er det lett å gjøre det neste gang også.

TS. Jeg håper du og din mann får den hjelpen dere trenger via familirådgivningskontoret. La deg ihvertfall ikke overtale til ikke å gå selv om din mann ikke blir med. Vet noen trekker seg i siste øyeblikk. Dette handler om deg og dine barn mest av alt. Det handler om hva du skal gjøre for din egen del. Husk dette er ditt liv og du har sannsynligvis bare ett og både du og dine barn fortjener å være lykkelige og ikke minst trygge. Hva din mann velger blir opp til han.

jeg har også vokst opp mmed vold i hjemmet - av typen knuse hele leiligheten og daglige trusler.

Men, jeg endte ikke opp hverken som min narkomane mor, eller hennes tilsvarende mann.

Og disse utsagnene du kommer med reagerer jeg egentlig ganske sterkt på - fordi det er så typisk fra dem som sitter mellom barken og veden, og ikke har klart å distansere seg fra et slikt liv.

Mitt spørsmål er egentlig bare: javel, hva så?

Hva så om jeg eller barna mine - eller mannen min provoserer? Hva så om jeg velger å bli i et forhold hvor psykisk eller fysisk vold forekommer av grunner jeg selv synes er gode - eller forklarende?

Det forandrer ikke på hva som faktisk skjer, hvor dysfunksjonelt og skadelig det er.

Jeg tråkker aldri fysisk eller psykisk over andres grenser, jeg velger å respektere min partner og barn, og uansett hvor skadet eller ikke jeg måtte være skal ikke dette gi meg rett til å la mann eller barn leve i usikkerhet.

Ei heller gir det meg en rett til å sette barn i verden og la dem leve i en skadelig situasjon.

Du vet vel av alle altfor godt hvordan det er våre barn og ligge gjemt under dynen, høre hvordan ting flyr gjennom rommet, og kjenne følelsen av hvor livredd og fortvilet man da er?

Det er bra du er i terapi - men du må jo være klar over at du fortsatt er tildels fanget i en destruktiv tankegang, selv om handlingene er over for ditt vedkommende.

For meg som ikke har en en slik atferd, hverken mot andre eller meg selv så er en slik tankegang helt fjern og usunn, selv om jeg har vokst opp med det.

[Nuith]

Jeg har selv slått en mann. Med flathånd, på kinnet, i fylla, med allverdens forklaring på "hvorfor" men ikke noen godkjent unnskyldning. Å slå er feil, uansett hva. I mitt tilfelle var det snakk om en av-og-på-ex som aldri kunne bestemme seg for om han egentlig ville ha meg, eller en hvilken som helst annen jente. Jeg innså iallefall den natten at det aldri kom til å bli oss to igjen, et forhold der en av partene slår er et fullstendig ikkefungerende forhold.

Dersom jeg hadde hatt barn med ham ville jeg kanskje prøvd å få det til å gå allikevel, men det hadde krevd MYE snakking om hva som hadde skjedd, hvordan vi kunne unngå at det skjer igjen, etc. Familieterapi kan kanskje hjelpe. Men jeg kan si med hånden på hjerte, som den voldelige part, at jeg hadde allerede mistet all respekt for mannen før jeg slo. Jeg tror ikke det var mye igjen å redde av forholdet etter det.

[AnonymBruker]

Hva ville du gjort?

Jeg er av den formening at en gang kan være en tilfeldighet, to ganger danner et mønster, tre ganger er en vane.

Det vil si at jeg under visse omstendigheter kunne tilgitt ett tilfelle av "lettere vold" (type ørefik), men kun dersom voldsutøveren i tillegg til anger, viser at han/hun tar grep for å hindre at det skjer igjen. Jeg tenker da for eksempel å kutte ut alkohol, lærer sinnemestring/impulskontroll mm.

Jeg ville derimot ikke tilgitt etter andre gang, uansett omstendigheter, fordi da kan jeg ikke lenger være sikker på at mønsteret blir en vane.

[Gjest Aria.]

Du burde ikke gjøre ham sint neste gang da!

Beklager, avsporing. Men, hvordan kan 7 stykker like dette? Jeg håper det er en spøk. Sykt...

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne vite hva TS legger i å "slå med flat hånd".

Kan ikke helt se for meg hvordan man skal kunne gjennomføre et slag med en flat hånd, uten å eventuelt skade håndleddet sitt.

Om det er en fik eller et dask det siktes til, er det en vesentlig forskjell der.

Hva er den vesentlige forskjellen? Har selv endt opp med stort blåmerke på kinnbenet etter å ha blitt slått med flat hånd. Er det mer greit da? (hadde selvfølgelig gjort større skade med knyttneve),men skaden er vel gjort uansett utfall?!

[Gjest Sfinx]

Du som har barn har også ett ekstra ansvar for dem. For de vil merke at mamma bøyer av for pappa, og barn tar veldig lett etter foreldrenes kjønnsrollemønster, og kopierer det når de selv får sin første kjæreste. Jenter får langt høyere terskel for å reagere den dagen en mann forsøker å herse med eller slå dem, mens gutter får en lavere terskel for å ty til vold og manipulering den dagen de blir voksne og får seg en kjæreste.

Signerer den, fra egen erfaring...

[Yme]

Hva er den vesentlige forskjellen? Har selv endt opp med stort blåmerke på kinnbenet etter å ha blitt slått med flat hånd. Er det mer greit da? (hadde selvfølgelig gjort større skade med knyttneve),men skaden er vel gjort uansett utfall?!

Du svarte litt på ditt eget spørsmål der hehe

Forskjellen er at det ikke blir like hardt, og at det faktisk ikke defineres som et slag.

Hvis jeg var sammen en dame som hadde fika til meg når hiu var sint, så hadde jeg ikke gjort noe med det.

Hadde hu slått meg, hadde jeg fortalt hu at om det skjedde en gang til så kunne hu pakke sammen sakene sine.

En jente slår eller fiker ikke like hardt som en mann, men fik eller et dask er ikke like aggresivt eller over kanten som et slag.

[Gjest Freia]

Hadde jeg vært oppi en slik situasjon hadde KG vært den siste plassen jeg hadde spurt om råd fra. En gjeng panikkslagne høns som roper i kor "Dra fra ham og ta med ungene før han går løs på de også!", vitner bare om hysteri og trangsynt tankegang.

Bare fordi en mann klasker deg i ansiktet betyr det ikke at man automatisk er både konemishandler OG barnemishandler. Hva blir det neste å føye på i listen? Psykopati (KG's mest brukte betegnelse) og pedofili? Ingen av oss kjenner disse folkene det er snakk om, og trådstarter selv vet hvorvidt han er den type menneske som er i stand til å mishandle henne og/eller barna hennes. Det er flere faktorer som spiller inn der og flere signaler enn at han klasker til henne under en opphetet krangel.

Hvis en kvinne hadde blitt så forbannet på kjæresten sin at hun klasket til han under en krangel hadde 40% av de som svarer her inne vært enig i at det var en overreaksjon fra TS sin side mens resterende 60% hadde på forstått hennes frustrasjon. 0% hadde i det hele tatt gått inn på tanken om at denne kvinnen er en muligens barnemishandler og bedt mannen slenge henne ut, bytte låsene og skjerme ungene fra henne.

Dette gjør at KG i tillegg består av et stort flertall hyklere, og jeg håper trådstarter prøver å finne noen gode råd fra mennesker som har peiling på hva de snakker om.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Du svarte litt på ditt eget spørsmål der hehe

Forskjellen er at det ikke blir like hardt, og at det faktisk ikke defineres som et slag.

Hvis jeg var sammen en dame som hadde fika til meg når hiu var sint, så hadde jeg ikke gjort noe med det.

Hadde hu slått meg, hadde jeg fortalt hu at om det skjedde en gang til så kunne hu pakke sammen sakene sine.

En jente slår eller fiker ikke like hardt som en mann, men fik eller et dask er ikke like aggresivt eller over kanten som et slag.

Jeg er blitt slått med knyttneve i lår og overarmer. Noe som har gitt ganske store blåmerker. Jeg har fått en fik med flat hånd i ansiktet en gang. Uten at det ble merker. Alt var skremmende, for meg føltes det uprovosert hver gang.

Men fiken sitter igjen som det mest skremmende.. Pga omstendighetene. (Jeg hadde tatt opp "scrubs" på pvr, mens han var på jobb - ergo satt jeg bare på ræva mens han slet for oss..)

Også det at han "gikk på" ansiktet mitt etter bare ha slått der det er skjult - føltes for meg som han mistet mere kontroll.

Jeg er sjokkert når noen her opplever at det er greit at kvinner blir frustrerte og slår. Jeg har aldri godtatt det i forhold til andre. Og selv om jeg ofte er feig på mange måter, så sier jeg fra om jeg opplever at noen blir gjort narr av eller blir utsatt for verbal mishandling. Har ikke opplevd fysisk mishandling av andre i sosiale sammenhenger, men ville ikke godtatt det heller uten å si noe. Ville IKKE støttet det heller.

Samtidig ser jeg at i et samliv vil man såre hverandre på mange vis, og at det ikke finnes en fasit. Eller at vi utifra et innlegg vet hva som er rett for et annet menneske. Men jeg opplever at det å lufte tankene og få innspill kan være med å se ting fra flere perspektiv. Noe som kan gjøre det lettere å finne sitt eget svar. Håper og tror at voksne mennesker ikke går hit for en "meningsmåling" om hva som er rett i en situasjon.

[Yme]

Jeg er blitt slått med knyttneve i lår og overarmer. Noe som har gitt ganske store blåmerker. Jeg har fått en fik med flat hånd i ansiktet en gang. Uten at det ble merker. Alt var skremmende, for meg føltes det uprovosert hver gang.

Men fiken sitter igjen som det mest skremmende.. Pga omstendighetene. (Jeg hadde tatt opp "scrubs" på pvr, mens han var på jobb - ergo satt jeg bare på ræva mens han slet for oss..)

Også det at han "gikk på" ansiktet mitt etter bare ha slått der det er skjult - føltes for meg som han mistet mere kontroll.

Men utifra det jeg leste i det første innlegget, var denne fiken aller første gang fyrn hadde gjort noe sånt... Virka som de hadde vært sammen en del år, uten at sånt hadde skjedd.

Det vitner til at fyren egentlig ikke er en mann som slår, men at TS har gjort/sagt noe som var veldig langt over hans grense, og i motsetning til det mange her skriver, betyr ikke det at han kommer til gjøre det flere ganger.

Han typen du snakker om her hadde jo slått deg over lengre tid. Det blir veldig annerledes når han da angriper ansiktet ditt, fordi du er vandt med at han faktisk i det minste greier å holde seg til steder som ikke skader like mye.

Når han da klasker til deg i ansiktet så mister du den "tryggheten" du hadde i å vite at han bare slo armer og lår.