Har alltid sagt at om en mann slår så går jeg

[Gjest Gjest]

En annen ting du bør tenke over er at forholdet deres aldri kan bli det samme igjen. Ved å bruke vold har han forskøvet maktbalansen dere i mellom, og det kan ikke taes tilbake. Underbevisst kommer du alltid til å ha i bakhodet at han er i stand til å slå deg, og du kommer instinktivt til å unngå situasjoner du vet kan provosere, eller gi deg i krangler dersom han blir for intens.

Må det bli sånn?

Er ikke det nettopp hensikten med terapi sammen, at man skal unngå at det utvikler seg i slik retning?

Jeg ville egentlig tenkt at hun nå fikk "makt" ved at hun stiller krav om terapi osv for å bli. Han er "på nåde" på en måte, og det er i mitt hode noe som gir henne litt "overtaket" framover.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk igjen, som du siste gjest sier, kanskje terapi gir meg et "overtak" - men skal vi ikke være likeverdige? Kan vi bli det igjen?

Jeg skal prate med han om terapi, jeg tror det vil være lurt uansett hvilken vei det går..

[Gjest Anjelika]

Jeg hadde nok fulgt prinsippet om å gå på første slag.

Hvor vondt det gjorde, om det var med flat eller knyttet neve eller om man tror han er fare for barnet eller ei spiller ingen trille, bare selve handlingen å slå sin kjæreste i fleisen er i mine øyne uakseptabel og kan ikke unnskyldes med at folk tar feil. Det er en "glipp" som er langt over grensa for hva jeg kan godta fra et menneske.

Synes faktisk bare det at det ble en diskusjon ut av at du har snakket med en kamerat er ille nok til å revurdere forholdet, men skjønner jo at det er annerledes når du har valgt å leve med han i fem år.

[Lady La-Laa]

Hadde det skjedd meg hadde jeg tenkt gjennom hvordan forholdet ellers er, om han tidligere har vært truende, skremmende, aggressiv..

Om det ikke finnes slik tidligere episoder/hendelser gjennom alle de år dere har vært sammen hadde jeg latt disse ørefikene passere - for denne gangen, men ikke igjen, og gitt klar beskjed om det.

For meg ville det vært noe helt annet dersom han hadde most knyttneven i ansiket mitt så tenner sprutet etc.. Så den skaden du har fått nå går heller på det psykiske, og jeg vil tro det har satt deg i en "underlegen" posisjon ovenfor han og det er derfor ting har blitt "rart" mellom dere. For min del ville det tatt lang tid å rette opp i et slikt tillitsbrudd, men jeg hadde vært villig til å prøve dersom jeg tror at:

-balansen kan gjenopprettes,

-at hverdagen fra nå ikke vil være preget av frykt

-han forstår og angrer og er villig til å jobbe hardt for å gjenvinne tillitten

-det er mye annet positivt i parforholdet som veier opp.

[Gjest birry93]

Jeg hadde slått hardt tilbake, med knyttneve, og gått. Hadde aldri tilgitt noe slikt.

[Havbris]

Jeg må si at jeg synes det er litt sprøtt at dere mener hun skal gå fra en mann hun har vært sammen med i mange år på grunn av en enkelt episode. Dette er ikke noe ferskt forhold, men et forhold som har fungert uten vold i mange år.

Jeg er absolutt enig i at det ødelegger noe mellom dem og at hun bør stille krav om samlivsterapi for å finne bedre former for kommunikasjon og samhandling. Men å bare gå ut døra høres litt vel dramatisk ut.

Jeg synes det virker som noe helt annet å gå ut av forholdet etter å ha gitt det en skikkelig sjanse med terapi ol enn å bare kaste inn hånkledet med en eneste gang. Man må faktisk jobbe med forhold for å få dem til å fungere.

Veldig enig. Det er ikke alltid det "bare" er å ta hatten og gå ut av døra ved første kneik. Det virker som dette var en hendelse som ikke er representativt for mannen - og forholdet - og hun bør gi forholdet en sjans på en eller annen måte.

[Gjesten]

Jeg vil kommentere denne:

Jeg hadde satt som ultimatum å begynne i parterapi, og tatt det derfra. Å si at "en som har slått, vil slå igjen", blir altfor generaliserende når det er snakk om å bryte opp en familie.

Men naturligvis: Hadde jeg følt at barnet mitt ikke lenger hadde vært trygg sammen med pappan sin, hadde jeg flyttet meg og henne på flekken. Men det å ha slått i desperasjon en gang, er ikke det samme som å være en voldelig ektemann og far.

Jeg sier ikke at du nødvendigvis tar feil i resten av innlegget ditt, men jeg synes ikke dette kan rettferdiggjøres som "et slag i desperasjon". Ut fra innlegget til TS fikk jeg inntrykk av at disse salgene kom i sinne over en sjalusisituasjon fullstendig skapt av ham selv. Det utgjør en stor forskjell i mine øyne.

[Gjest barebea]

TS her.

Takk igjen, som du siste gjest sier, kanskje terapi gir meg et "overtak" - men skal vi ikke være likeverdige? Kan vi bli det igjen?

Jeg skal prate med han om terapi, jeg tror det vil være lurt uansett hvilken vei det går..

Vil bare gi deg en klem. Jeg har vært der du er nå. Det er ikke "bare" å gå, det er ikke så lett, verden er ikke så enkel, et forhold er ikke så enkelt. Jeg gikk, men ikke etter det første slaget i ansiktet, og heller ikke etter det andre. Vi har to barn sammen, et langt samliv, et hjem, en historie - men det kunne ikke i lengden forsvare at jeg skulle bli i et forhold hvor det er så lite respekt igjen at noen tyr til vold for å løse problemer/utfordringer eller konflikter. Første gangen det skjedde var jeg både overrasket, sjokkert, redd og overbevist om at han ikke ville gjøre det igjen. Det gikk noen måneder før det kom på nytt - like overraskende igjen. Da det skjedde foran barna "våknet" jeg - og kom meg ut. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg hadde aldri trodd at jeg ville blitt i et forhold hvor noen slår, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så svak, at jeg ikke skulle ha større respekt for meg selv. Jeg som var så ressurssterk, jeg som hadde en sterk familie rundt meg.... men livet er ikke så enkelt og svart/hvit. Ingen andre enn du selv kan gi deg svaret og gi deg styrken til å ta dine valg. Ønsker deg bare lykke til - og tenk på at det er ikke bare deg, men også barn - og en partner som trenger hjelp og som kanskje heller ikke forstår det før du går.

[Zoë Castillo]

Jeg vil kommentere denne:

Jeg sier ikke at du nødvendigvis tar feil i resten av innlegget ditt, men jeg synes ikke dette kan rettferdiggjøres som "et slag i desperasjon". Ut fra innlegget til TS fikk jeg inntrykk av at disse salgene kom i sinne over en sjalusisituasjon fullstendig skapt av ham selv. Det utgjør en stor forskjell i mine øyne.

Ja, det har du nok rett i. Men da mener jeg i såfall fortsatt at selv om han slo pga en situasjon han selv hadde blåst opp, er ikke det heller ensbetydende med at han er en bedriten konemishandler.

Han KAN være det, som alle andre menn også har potensiale til å være, (og kvinner kan være mishandlende, de og), men det at en bruker her inne opplevde at slag ble til drapstrussel, er ingen selvfølge.

Jeg synes at de moderate innleggene her, altså de som ikke sier "gå på dagen", kan syes sammen til en fin måte TS kan velge å takle situasjonen på. Hvis mannen bare gjorde en feil (en STOR en, vel å merke), som ikke på noe vis er representativ for hvordan han har vært til ethvert annet tidspunkt i livet sitt, er det ille om familien skal brytes opp pga det.

[AnonymBruker]

Å slå er IKKE greit.

Det er litt det samme som utroskap (ikke handlingen i seg selv, selvfølgelig, men prinsippet):

De fleste menn (og damer) som gjør disse tingene, gjør det igjen. Men det finnes unntak. Det er faktisk forskjell på en enkel hendelse som kom ''ut av det blå'' og personlighetstrekk hos en person som da resulterer i gjentagelse.

Så nei, jeg syns ikke hun bare skal pakke sakene og gå. Men hvis det er sånn at han ofte oppfører seg truende og man aldri vet når det sprekker for han, da er det noe annet. Noe som ikke er like lett å forandre.

[Egads_Memethon]

Konsekvensene blir store om man går..jaha..og hva kan skje om du blir da? Om dere har barn, og det skjer igjen- hva har du for slags garanti for at han ikke slår dem "hvis det svartner" ?

En gang er den første,og da er det på tide å dra.

[Larsern]

Jeg antar at de som mener at dette er så utilgivelig at kvinnen bør bryte ut av et 5 år langt samboerskap, også mener at det samme hadde vært passende dersom en kvinne hadde slått en mann.

Egentlig så tviler jeg på at det er tilfellet..

Endret 20. januar 2011 av Larsern

[Egads_Memethon]

Jeg antar at de som mener at dette er så utilgivelig at kvinnen bør bryte ut av et 5 år langt samboerskap, også mener at det samme hadde vært passende dersom en kvinne hadde slått en mann.

Egentlig så tviler jeg på at det er tilfellet..

å slå er ikke greit UANSETT.

[katt1]

For ett idiotisk svar

Signerer veldig.

[Hanselot]

Du må ihvertfall sette krav som gjør at han bør gå stille i dørene en stund. Dersom han ser at det ikke får konsekvenser, eller i verste fall at du på en eller annen måte blir "undertrykt" av dette så tror jeg det er naturlig sett fra den dyriske siden av oss at han ønsker å opprettholde den fordelen det er for han.

Det er lett å si at man aldri skal akseptere at noen slår, men det fins grunner til å tilgi og ev. prøve å jobbe med forholdet/situasjonen. Det kommer helt an på bakgrunnen.

[katt1]

TS. om dette hadde skjedd meg,hadde jeg ikke gått på dagen,gjør du det tror jeg du vil angre deg og gå tilbake.

Bruk tid på det du.

Men hvordan vil du ha det på neste fest?

Være redd for og gjøre noe galt?

Lov meg at du ikke glemmer denne episoden i alle fall og ikke la han få gi deg skylden for det som skjedde.

[Gjest Iah]

For meg ville et like stort problem som selve slaget vært at jeg ville ha mistet all respekt og tillit til mannen min, hvis han slo meg. Det er klart at det er enklere å sitte på utsiden å si hva man ville gjort, men jeg klarer helt ærlig ikke se hvordan jeg skulle kunne fortsette et forhold med en mann jeg hverken respekterte eller stolte på.

[Gjest Gjest]

Takk for svar, setter pris på at dere tar dere tid.

En her spurte om det var "klask på kinnet" eller om han slo ordentlig. Vel, det gjorde vondt, og jeg var rød på kinnet dagen etter da vi sto opp, så at han har brukt litt krefter er ikke til å komme fra.

Jeg vet jeg burde gå, jeg ønsker ikke å være en av de jeg har sett på som dumme som blir hos en mann som har slått. Men.. Ja, det er et men... Flere faktisk, og ja, det er de samme som alle de andre kommer med.. han er så snill, vi har barna, huset, alt vi har delt oppigjennom årene...

Merker at jeg er redd for å gi han en ny sjanse samtidig som jeg så lite kjenner igjen han som en voldsmann..

Jeg hadde mistet respekten for ham, og etterhvert følelsene. Særlig om det bare "ble til" at vi gikk videre uten at dette fikk konsekvens. Jeg tror ikke det er nok at dere snakker om det og blir enige om at det aldri skal skje igjen. For da har du legitimert at du aksepterer slag. Vold.

Vil anbefale at dere tar kontakt med familiekontoret, og alternativ til vold. Et kurs og samtaler er ikke dumt. Han trenger å sette ord på hvorfor han slo. Du trenger å fortelle om krenkelsen du ble utsatt for. Dere sammen trenger å gjenopprette tillit og respekt, jeg tror ikke det er noe man kan greie alene etter en slik episode.

[Larsern]

å slå er ikke greit UANSETT.

Nettopp. Samme gjelder for psykisk vold i forhold.

[Gjest Jente27]

Tough cookie.

Jeg er sammen med en go'ing i snart ti år, han spøker stadig med at han bør begynne å banke meg (om jeg gjør noe "galt", glemmer ting eller maser for mye). Stadig, vil si kanskje så ofte som månedlig. Eller sjeldnere.

Jeg er sikker på at han aldri vil gjøre det. Men om han skulle slått meg i et øyeblikks raseri... så ville jeg vært i tvil som TS. Jeg har også tenkt at vold kan jeg ikke tillate. Men er det så lett?

Sett andre veien. For noen år siden var jeg blindt rasende på ham. Nå er det fysisk stor forskjell på oss, jeg er betydelig mindre enn ham. Han ville snu seg og gå bort fra hele krangelen vår, men jeg var ikke ferdig med å kjefte. Senere hadde han røde merker på armen etter der jeg hadde klort ham fast og "holdt" ham fast mens jeg skjelte. Det var ikke noe jeg gjorde med vilje. Og jeg er ikke en voldelig person.

Men hadde historien vært omvendt, så hadde folk vært fra seg på mine vegne. Om han hadde tviholdt meg, gitt meg merker på armen. At en kvinne fiker til en mann er godtatt, at en mann gjør det samme er ikke godtatt.. På en måte. Jeg sier ikke at JEG synes det, men folk flest godtar at en rasende kvinne fiker til en mann (om berettiget - provosert/sint), men folk flest godtar ikke dette fra en mann.

Uansett, jeg beveger meg ut på viddene. Poenget er, at jeg vil råde til, og jeg ville selv gjort følgende:

1) Sett deg i hans sko. Menn kan også være hormonelle. Tenk om du var i et paranoid lune og han sa noe uskyldig men som provoserte. Du var sint, kanskje litt beruset. Tenk om det var du som hadde fiket til ham. Han gikk og la seg på et annet rom. Du tigget og bad om unnskyldning. Hva ville du skulle skje etter det?

2) Snakk med ham. Si at du må forstå hva som skjedde og hvorfor. Si at du frykter det skal skje igjen. Vær ærlig og åpen. Forholdet har fått ei ripe pga det han gjorde. Ikke gi det en sprekk fordi du ikke klarer være åpen om det.

Det er ikke sikkert det skjer igjen. Verden er full av forhold og ekteskap som har overlevd et enkelt sidesprang uten av "en gang utro alltid utro" har slått i kraft.

Det blir for svart-hvitt å råde deg til å gå uten å vite mye mye mer. Og det er det bare du som vet, TS.

Lykke til!