Seksuelle overgrep mot barn

[Gjest MrPink]

På grunn av hysteriet rundt barneovergrep så har veldig mange blitt uskyldig dømt også i Norge. For et par år siden var det en advokat (husker ikke navnet og han er nå pensjonert) som vant pris for sitt arbeid med å gjenoppta mange saker hvor uskyldige er blitt dømt for barneovergrep uten at det har vært bevisgrunnlag. Man regner med at over 100 stykker er blitt uskyldig dømt for dette i Norge siden 1985.

[latter]

Hvor går grensen når det gjelder å anklage far (eller mor) for seksuelle overgrep.

Og hva gjør det mot barna utenom at de bl.a. kan bli psykiatriske pasienter som i dette tilfellet.

Forstår egentlig mødre som kommer med falske påstander hva de gjør mot sine egne og andres barn ? For det er faktisk ikke bare egne barn som får lide pga falske anklager. Barn som virkelig blir misbrukt kan risikere å ikke bli trodd senere pga for mange falske anklager.

Jeg tror falske anklager er et større problem enn det mange liker å innse. Og utifra det jeg har kunnet lese meg til er det få (ingen ?) som dømmes for slike falke anklager.

Hvilken straff fikk mor? Hvor mange mødre har ikke kommet med slike beskyldninger under en skillsmisse. Her kan man takke mor for det som har skjedd. Fy f.....

Hvor mange fedre har valgt å ta sitt liv? tror det er mørketall her. Hvor mange barn er det som ikke vet at det var pga fengsel at de ikke hadde kontakt med far,og at oppholdet i fengsel skyldes insestanklager fra mor...

Så har du større barn som har komet med beskyldninger,inspirert av virkelge insestofre som er deres venninner.Menn som plutselig blir arrestert uten grunn,rettsaker. Noen har blitt dømt,andre frifunnet. Hva har skjedd i kjølvannet av disse sakene? tenker da på familier,barn osv.

Så har du voksne som kommer med beskyldninger mor fedre eller andre døde mannlige slekninger. Døde som ikke har mulighet til å forsvare seg. Noen er sanne, andre oppdiktet.

Skjer det noe med psykologer som skal vurdere barn i slike saker? De kan jo ikke ha snøring. En sak blir bestemt pga to psykologer...

Ufattelig

[Gjest MrPink]

Hvilken straff fikk mor? Hvor mange mødre har ikke kommet med slike beskyldninger under en skillsmisse. Her kan man takke mor for det som har skjedd. Fy f.....

Hvor mange fedre har valgt å ta sitt liv? tror det er mørketall her. Hvor mange barn er det som ikke vet at det var pga fengsel at de ikke hadde kontakt med far,og at oppholdet i fengsel skyldes insestanklager fra mor...

Så har du større barn som har komet med beskyldninger,inspirert av virkelge insestofre som er deres venninner.Menn som plutselig blir arrestert uten grunn,rettsaker. Noen har blitt dømt,andre frifunnet. Hva har skjedd i kjølvannet av disse sakene? tenker da på familier,barn osv.

Så har du voksne som kommer med beskyldninger mor fedre eller andre døde mannlige slekninger. Døde som ikke har mulighet til å forsvare seg. Noen er sanne, andre oppdiktet.

Skjer det noe med psykologer som skal vurdere barn i slike saker? De kan jo ikke ha snøring. En sak blir bestemt pga to psykologer...

Ufattelig

Jeg er enig. Mitt syn er kanskje kontroversielt for mange, men jeg mener overgrepssaker mot barn ikke skal avgjøres i retten, og heller ikke nødvendigvis ende med fengsel, men at de avgjøres i mer konfliktråd/familieråd lignende fora, hvor målet er innrømmelse, forsoning, behandling og utvikling. Ikke bare for å unngå at uskyldige blir straffedømt, men også fordi de fleste overgrepssaker blir henlagt fordi det ikke finnes bevis i de fleste saker.

[Gjest Gjest]

Hvilken straff fikk mor? Hvor mange mødre har ikke kommet med slike beskyldninger under en skillsmisse. Her kan man takke mor for det som har skjedd. Fy f.....

Hvor mange fedre har valgt å ta sitt liv? tror det er mørketall her. Hvor mange barn er det som ikke vet at det var pga fengsel at de ikke hadde kontakt med far,og at oppholdet i fengsel skyldes insestanklager fra mor...

Så har du større barn som har komet med beskyldninger,inspirert av virkelge insestofre som er deres venninner.Menn som plutselig blir arrestert uten grunn,rettsaker. Noen har blitt dømt,andre frifunnet. Hva har skjedd i kjølvannet av disse sakene? tenker da på familier,barn osv.

Så har du voksne som kommer med beskyldninger mor fedre eller andre døde mannlige slekninger. Døde som ikke har mulighet til å forsvare seg. Noen er sanne, andre oppdiktet.

Skjer det noe med psykologer som skal vurdere barn i slike saker? De kan jo ikke ha snøring. En sak blir bestemt pga to psykologer...

Ufattelig

I den aktuelle saken er det vel kun vist at det ikke forelå tilstrekkelige bevis mot faren, det er vel ikke bevist at morens beskyldninger var falske selv om barna ikke lenger kan erindre at noe galt har skjedd.

I utgangspunktet må en anta at incestanklager er korrekte, selv om det er viktig å forsøke å sannsynliggjøre dette gjennom bevisopptak. Det er et langt større og mer alminnelig problem at skyldige går fri enn at uskyldige blir dømt. Mistenkeliggjøring av mødre som anmelder barnas far, er et typisk eksempel på mennenes tarvelige kjønnskamp mot kvinnene i dagens patriarkalske samfunn.

Jeg er enig i at de som med overlegg anmelder falskt, bør straffes, men denne straffen må gjøres mild for ikke å skremme andre fra å anmelde der det virkelig har foregått overgrep. Det er et kjempeproblem at kun et lite mindretall av slike saker anmeldes.

Incest er så skadelig overfor barna at selv den minste mistanke bør føre til anmeldelse. Kun der det beviselig er anmeldt til tross for at det var klart for anmelderen at intet galt var skjedd, bør anmeldelsen føre til straffereaksjon mot anmelderen.

[AnonymBruker]

Jeg er enig. Mitt syn er kanskje kontroversielt for mange, men jeg mener overgrepssaker mot barn ikke skal avgjøres i retten, og heller ikke nødvendigvis ende med fengsel, men at de avgjøres i mer konfliktråd/familieråd lignende fora, hvor målet er innrømmelse, forsoning, behandling og utvikling. Ikke bare for å unngå at uskyldige blir straffedømt, men også fordi de fleste overgrepssaker blir henlagt fordi det ikke finnes bevis i de fleste saker.

Unnskyld meg.. Forsoning?

Har du en begrunnelse på hvordan og hvorfor dette kan være hensiktsmessig for noen av partene?

[AnonymBruker]

"Kjære sønn, unnskyld for at jeg voldtok deg alle de årene du var barn og unnskyld for at jeg har ødelagt ditt forhold til normal, romantisk sex. Men kan vi ikke bare være venner?"

[Gjest MrPink]

Unnskyld meg.. Forsoning?

Har du en begrunnelse på hvordan og hvorfor dette kan være hensiktsmessig for noen av partene?

Ja, men først litt bakgrunnsinfo:

1. Man antar at de færreste overgrep noen gang blir anmeldt.

2. Av de som blir anmeldt ender omtrent 10-20% med dom. De fleste går altså fri da det ikke finnes bevis i de fleste av sakene. Ord mot ord går ikke i rettsvesenet. Er det den minste tvil, så går det også den tiltalte til gode.

For å begrunne det på beste måte, så skal jeg skissere to alternativer. Den første er hvordan det er i dag for de aller fleste:

- La oss si at en mann har begått overgrep mot sin datter, og han blir anmeldt for det. Datteren må gjennom avhør, men i etterforskningen finner de ingen bevis, og mannen nekter skyld. Mannen vil naturligvis ikke i fengsel, og han vet at det å bli dømt for overgrep, er noe av det verste man kan bli dømt for. Så han har mye å tjene på ved å nekte skyld. Saken ender opp i retten, og datteren må kanskje også vitne i retten, dersom hun er blitt gammel nok til det. I retten opplever hun at faren nekter skyld, og sier at datteren er tullete som kan finne på noe sånt. Datteren opplever dette som svært krenkende, og ønsker virkelig at faren skal erkjenne skyld og bli dømt. Men faren vet at så lenge han nekter skyld, så kan han ikke bli dømt fordi det ikke finnes bevis. Og faren hadde rett, retten frifinner mannen pga manglende bevis. Datteren opplever dette nærmest som et overgrep på nytt, sviktet av rettssystemet. Mannen som kanskje burde ha behandling under soningen i fengsel, får altså hverken straff eller behandling. Så mannen kan fortsette sin atferd ut i det fri. Datteren nekter å møte faren sin lengre, og han blir kastet ut av familien. Datteren er også i sorg over at hun ikke har noen pappa i livet lengre.

Men det trenger å gå slik, dersom alternativet var følgende:

- La oss si at en mann har begått overgrep mot sin datter, og han blir anmeldt for det. Datteren må gjennom avhør, men i etterforskningen finner de ingen bevis, og mannen nekter skyld. Saken ender opp i et familieråd, hvor hele familien sammen med de ansatte i familierådet møtes samlet og kanskje noe hver for seg. Mannen får samtaler alene med noen hvor han kan bruke tid til å erkjenne overfor seg selv hva han har gjort, og blir hjulpet til å forstå hvorfor det er viktig å slutte med det, hvordan det skader datteren og hele familien, og at det er viktig for datterens videre liv og helse, at han erkjenner overfor henne hva han har gjort. Etter hvert innrømmer mannen hva han har gjort overfor datteren, og ber om unnskyldning og tar på seg all skyld. Datteren opplever en stor lettelse over at overgrepene kan slutte, og at hun har fått høre at faren sin tar på seg skylden, og ved det får behandling som sørger for at overgrepene ikke fortsetter. Familierådet følger familien over lengre tid og hjelper til om det evt. går mot skilsmisse eller at familien ønsker å bo sammen fortsatt. Det viktigste for datteren er at faren ikke begår overgrep mot henne lengre, og at de kan bli en normal familie, hvor hun har to gode og trygge foreldre.

Kort oppsummert: Ettersom det ikke finnes bevis i de fleste overgrepssaker mot barn, ender de færreste med dom. Derfor, for offerets skyld, bør sakene ut av rettssystemet, og sørge for innrømmelse og forsoning. Straff gjør at overgriperne har mye å tjene på ved å nekte skyld, samt at det verste man kan bli, er en seksualforbryter mot barn.

[AnonymBruker]

Og hva hvis mannen fortsatt hos familierådet nekter? Hva hvis mannen er, som du hevder så mange menn er, uskyldig? Hvem er dette godt for egentlig?

[AnonymBruker]

Og dette åpner fortsatt for, bare med "datter" i stedet for "sønn":

"Kjære datter, unnskyld for at jeg voldtok deg alle de årene du var barn og unnskyld for at jeg har ødelagt ditt forhold til normal, romantisk sex. Men kan vi ikke bare være venner?"

[Gjest MrPink]

Og dette åpner fortsatt for, bare med "datter" i stedet for "sønn":

"Kjære datter, unnskyld for at jeg voldtok deg alle de årene du var barn og unnskyld for at jeg har ødelagt ditt forhold til normal, romantisk sex. Men kan vi ikke bare være venner?"

Ja, men du har kun to alternativer. Rettssystem med frifinnelse, eller familieråd med erkjennelse.

[AnonymBruker]

Og hvorfor skulle en psykopat som har voldtatt datteren sin over flere år mens hun var et lite forsvarsløst barn erkjenne noe som helst?

[Gjest MrPink]

Og hva hvis mannen fortsatt hos familierådet nekter? Hva hvis mannen er, som du hevder så mange menn er, uskyldig? Hvem er dette godt for egentlig?

Ja det kan fortsatt skje at noen nekter, men det er mye større sannsynlighet for å at man kommer frem til en erkjennelse når det ikke er i retten. I retten blir man angrepet av advokater, dommere og fornærmede, og man går automatisk inn i en forsvarsrolle, hvor man ikke bare skal gjøre det man kan for å ikke havne i fengsel, men man skal beholde æren. I retten er det heller ingen som arbeider terapeutisk med mannen slik at han kanskje føler for å innrømme det likevel.

Det ligger veldig mye bak et overgrep, og i den tilstanden overgriperne er i når de blir siktet og skal i retten, er det veldig liten sjanse for at vil innrømme skyld, men heller bare beskytte seg selv.

Dette er ikke noe helt nytt, men det er ikke prøvd ut i Norge i slike saker. Men det er prøvd ut i enkelte land, men svært gode resultater. Blant annet har det vært forsøksordninger i England og Danmark. Og det viser at det faktisk er mye bedre for offeret på lang sikt. Pluss at overgriperen får behandling slik at det ikke blir nye ofre.

[Gjest MrPink]

Og hvorfor skulle en psykopat som har voldtatt datteren sin over flere år mens hun var et lite forsvarsløst barn erkjenne noe som helst?

Det kan godt hende at den lille gruppen psykopater blant overgriperne ikke vil erkjenne noe som helst. Men de er det få av blant overgripere. De fleste overgripere har samme mentale helse som oss andre, med unntak av høy prevalens av depresjon, angst og alkoholmisbruk.

[AnonymBruker]

Ja, men først litt bakgrunnsinfo:

1. Man antar at de færreste overgrep noen gang blir anmeldt.

2. Av de som blir anmeldt ender omtrent 10-20% med dom. De fleste går altså fri da det ikke finnes bevis i de fleste av sakene. Ord mot ord går ikke i rettsvesenet. Er det den minste tvil, så går det også den tiltalte til gode.

For å begrunne det på beste måte, så skal jeg skissere to alternativer. Den første er hvordan det er i dag for de aller fleste:

- La oss si at en mann har begått overgrep mot sin datter, og han blir anmeldt for det. Datteren må gjennom avhør, men i etterforskningen finner de ingen bevis, og mannen nekter skyld. Mannen vil naturligvis ikke i fengsel, og han vet at det å bli dømt for overgrep, er noe av det verste man kan bli dømt for. Så han har mye å tjene på ved å nekte skyld. Saken ender opp i retten, og datteren må kanskje også vitne i retten, dersom hun er blitt gammel nok til det. I retten opplever hun at faren nekter skyld, og sier at datteren er tullete som kan finne på noe sånt. Datteren opplever dette som svært krenkende, og ønsker virkelig at faren skal erkjenne skyld og bli dømt. Men faren vet at så lenge han nekter skyld, så kan han ikke bli dømt fordi det ikke finnes bevis. Og faren hadde rett, retten frifinner mannen pga manglende bevis. Datteren opplever dette nærmest som et overgrep på nytt, sviktet av rettssystemet. Mannen som kanskje burde ha behandling under soningen i fengsel, får altså hverken straff eller behandling. Så mannen kan fortsette sin atferd ut i det fri. Datteren nekter å møte faren sin lengre, og han blir kastet ut av familien. Datteren er også i sorg over at hun ikke har noen pappa i livet lengre.

Men det trenger å gå slik, dersom alternativet var følgende:

- La oss si at en mann har begått overgrep mot sin datter, og han blir anmeldt for det. Datteren må gjennom avhør, men i etterforskningen finner de ingen bevis, og mannen nekter skyld. Saken ender opp i et familieråd, hvor hele familien sammen med de ansatte i familierådet møtes samlet og kanskje noe hver for seg. Mannen får samtaler alene med noen hvor han kan bruke tid til å erkjenne overfor seg selv hva han har gjort, og blir hjulpet til å forstå hvorfor det er viktig å slutte med det, hvordan det skader datteren og hele familien, og at det er viktig for datterens videre liv og helse, at han erkjenner overfor henne hva han har gjort. Etter hvert innrømmer mannen hva han har gjort overfor datteren, og ber om unnskyldning og tar på seg all skyld. Datteren opplever en stor lettelse over at overgrepene kan slutte, og at hun har fått høre at faren sin tar på seg skylden, og ved det får behandling som sørger for at overgrepene ikke fortsetter. Familierådet følger familien over lengre tid og hjelper til om det evt. går mot skilsmisse eller at familien ønsker å bo sammen fortsatt. Det viktigste for datteren er at faren ikke begår overgrep mot henne lengre, og at de kan bli en normal familie, hvor hun har to gode og trygge foreldre.

Kort oppsummert: Ettersom det ikke finnes bevis i de fleste overgrepssaker mot barn, ender de færreste med dom. Derfor, for offerets skyld, bør sakene ut av rettssystemet, og sørge for innrømmelse og forsoning. Straff gjør at overgriperne har mye å tjene på ved å nekte skyld, samt at det verste man kan bli, er en seksualforbryter mot barn.

Takk for utfyllende svar, men det er en del ting jeg vil sette fingeren på her.

1. Jeg tror neppe man er i sorg over å "ikke ha noen pappa i livet lengre". (Eller mamma eller onkel eller bestemor, for den del).

2. Det er nok mulig å tilgi et overgrep, men å ha en positiv relasjon til overgriper i ettertid høres for meg ut som reinspikka fantasi og tullball og unødvendigheter.

3. I det andre alternativet ditt, fremstiller du det som alt blir bare fryd og gammen når overgriper endelig forstår hvorfor han må slutte med overgrep. Meget mulig noen faktisk ikke forstår at det de driver med er galt, men i så tilfelle ville vel psykiatrisk behandlig av overgriper ha vært et bedre alternativ en å utsette overgrepsofferet for en forsoning?

4. Det er ikke slik at alle er glade og alt er glemt selv om overgriper "forstår at det var galt" og slutter.

5. Overgriper vil aldri, noensinne igjen kunne bli en trygg forelder for den som har vært utsatt for dette.

Og så videre...

Og dette åpner fortsatt for, bare med "datter" i stedet for "sønn":

"Kjære datter, unnskyld for at jeg voldtok deg alle de årene du var barn og unnskyld for at jeg har ødelagt ditt forhold til normal, romantisk sex. Men kan vi ikke bare være venner?"

Så sier datteren ja, og så er alle bare glade!

[Gjest MrPink]

Takk for utfyllende svar, men det er en del ting jeg vil sette fingeren på her.

1. Jeg tror neppe man er i sorg over å "ikke ha noen pappa i livet lengre". (Eller mamma eller onkel eller bestemor, for den del).

2. Det er nok mulig å tilgi et overgrep, men å ha en positiv relasjon til overgriper i ettertid høres for meg ut som reinspikka fantasi og tullball og unødvendigheter.

3. I det andre alternativet ditt, fremstiller du det som alt blir bare fryd og gammen når overgriper endelig forstår hvorfor han må slutte med overgrep. Meget mulig noen faktisk ikke forstår at det de driver med er galt, men i så tilfelle ville vel psykiatrisk behandlig av overgriper ha vært et bedre alternativ en å utsette overgrepsofferet for en forsoning?

4. Det er ikke slik at alle er glade og alt er glemt selv om overgriper "forstår at det var galt" og slutter.

5. Overgriper vil aldri, noensinne igjen kunne bli en trygg forelder for den som har vært utsatt for dette.

Og så videre...

Så sier datteren ja, og så er alle bare glade!

Svarer med de samme punktene som du hadde:

1. Det er faktisk en del av grusomheten rundt slike saker, at de opplever å miste en forelder. Selv om mamma eller pappa har begått overgrep mot barnet sitt, så er mange barn glad i sine foreldre.

2. Mange ønsker å ha sine foreldre der, de ønsker bare å få slutt på overgrepene. Det er mulig med forsoning hvis det gjøres på rette måten.

3. Mulig det var dårlig forklart, men i alt 2 ligger det psykiatrisk behandling. Det er kjempeviktig. Overgripere vet innerst inne at det de gjør er galt, hvis ikke hadde de ikke nektet. Men det er for mange svært vanskelig å erkjenne overfor seg selv i første omgang. Etter å ha lest mye om barneovergripere, så går de inn i en stor sorgprosess når de har greid å erkjenne hva de har gjort. Derfor er det for mye å forvente, at de i tillegg skal erkjenne det i en rettssal, hvor det handler om å beholde sin egen integritet.

4. Jeg tror heller ikke alle kan bli glade i en hver sak. Men det er større sjanse for det her.

5. Voksne kan endre seg, og endre atferd. Og det kan barn også lære slik at de etter hvert føler seg trygg.

[AnonymBruker]

Svarer med de samme punktene som du hadde:

1. Det er faktisk en del av grusomheten rundt slike saker, at de opplever å miste en forelder. Selv om mamma eller pappa har begått overgrep mot barnet sitt, så er mange barn glad i sine foreldre.

2. Mange ønsker å ha sine foreldre der, de ønsker bare å få slutt på overgrepene. Det er mulig med forsoning hvis det gjøres på rette måten.

3. Mulig det var dårlig forklart, men i alt 2 ligger det psykiatrisk behandling. Det er kjempeviktig. Overgripere vet innerst inne at det de gjør er galt, hvis ikke hadde de ikke nektet. Men det er for mange svært vanskelig å erkjenne overfor seg selv i første omgang. Etter å ha lest mye om barneovergripere, så går de inn i en stor sorgprosess når de har greid å erkjenne hva de har gjort. Derfor er det for mye å forvente, at de i tillegg skal erkjenne det i en rettssal, hvor det handler om å beholde sin egen integritet.

4. Jeg tror heller ikke alle kan bli glade i en hver sak. Men det er større sjanse for det her.

5. Voksne kan endre seg, og endre atferd. Og det kan barn også lære slik at de etter hvert føler seg trygg.

1. Man mistet forelderen sin i det øyeblikket overgrepene/et startet. Det er forresten ikke helt uvanlig blant overgrepsoffere å ha tanker rundt at det enkleste hadde vært om overgriper hadde dødd.

2. Klart man ønsker å ha slutt på overgrepene. Men noen overgrep er ganske grove, og selv om de ikke er det, så vil det for noen være en prøvelse å i det hele tatt måtte forholde seg til overgriper. En god foreldre er, etter min mening, mye bedre enn to foredlre der den ene er overgriper.

3. Nå vet jeg veldig lite om hav en overgriper tenker, men jeg vil påstå at man sklyt seg selv i foten mtp integriteti det øyeblikket man begikk et overgrep.

4. Jeg trok ikke det er så enkelt og så rosenrødt.

5. Jeg tror fortsatt ikke det er så enkelt. Det er ikke uvanlig å oppleve både psykisk og fysisk ubehag av å måtte forholde seg til overgriper. (Kvalme, uro, hjertebank, svette, høy puls, angstanfall, mageværk, hodepine osv)

Overgrep er en kriminell handling. Jeg lurer veldig på hvordan

man kan se på en overgriper som en trygg omsorgsperson i ettertid. Sannsynligheten er stor for at vedkommende har ødelagt veldig store deler av livet til offeret (mtp seksualitet, relasjoner, forhold og trygghet).

[Gjest MrPink]

1. Man mistet forelderen sin i det øyeblikket overgrepene/et startet. Det er forresten ikke helt uvanlig blant overgrepsoffere å ha tanker rundt at det enkleste hadde vært om overgriper hadde dødd.

2. Klart man ønsker å ha slutt på overgrepene. Men noen overgrep er ganske grove, og selv om de ikke er det, så vil det for noen være en prøvelse å i det hele tatt måtte forholde seg til overgriper. En god foreldre er, etter min mening, mye bedre enn to foredlre der den ene er overgriper.

3. Nå vet jeg veldig lite om hav en overgriper tenker, men jeg vil påstå at man sklyt seg selv i foten mtp integriteti det øyeblikket man begikk et overgrep.

4. Jeg trok ikke det er så enkelt og så rosenrødt.

5. Jeg tror fortsatt ikke det er så enkelt. Det er ikke uvanlig å oppleve både psykisk og fysisk ubehag av å måtte forholde seg til overgriper. (Kvalme, uro, hjertebank, svette, høy puls, angstanfall, mageværk, hodepine osv)

Overgrep er en kriminell handling. Jeg lurer veldig på hvordan

man kan se på en overgriper som en trygg omsorgsperson i ettertid. Sannsynligheten er stor for at vedkommende har ødelagt veldig store deler av livet til offeret (mtp seksualitet, relasjoner, forhold og trygghet).

Man mistet tilliten til sin forelder ja, men en forelder vil alltid være forelder. Og du kan snakke med mange barn som er blitt utsatt for dette, og få høre at ikke vil at deres foreldre skal gjøre sånn, at de bare vil de skal slutte, og være en vanlig pappa.

Det er ikke likt for alle så klart og noen ganger er overgrep skjedd med tvang og fysisk makt etc, noe som gjør skadene store. Ikke alle vil forholde seg til overgriperne, men mange vil det.

Men det ligger ikke noe krav i alternativ 2, at overgriperen fortsatt må ha kontakt med barnet. Men du kan tenke deg hvordan det er i alternativ 1, når overgriperen i de fleste tilfeller ikke blir dømt eller innrømmer skyld, så vil forelderen fremdeles ha samvær med barnet, kanskje på en mye verre måte. Dessuten kanskje med flere overgrep også, fordi overgriperen har lært at dette "gikk bra" og offeret har lært at en anmeldelse gjør vondt verre.

Vi må prøve å nærme oss en annen løsning på dette her, hvis ikke vil det ikke skje noen ting. De fleste vil stå igjen som tapere i retten. Og å dømme folk uten bevis er ikke et alternativ i vår kultur heldigvis.

[Gjest riotgrrrl]

Jeg er enig. Mitt syn er kanskje kontroversielt for mange, men jeg mener overgrepssaker mot barn ikke skal avgjøres i retten, og heller ikke nødvendigvis ende med fengsel, men at de avgjøres i mer konfliktråd/familieråd lignende fora, hvor målet er innrømmelse, forsoning, behandling og utvikling. Ikke bare for å unngå at uskyldige blir straffedømt, men også fordi de fleste overgrepssaker blir henlagt fordi det ikke finnes bevis i de fleste saker.

Problemet er at ingen kommer til å.innrømme forholdet om det ilke finnes tilstrekkelige bevis. Se på Alvdal-saken, der er det tilstrekkelig med bevis, men de nekter fortsatt! Jeg kjenner dessuten at jeg er skeptisk til at f eks familievernkontoret skal avgjøre slike saker. Husk at i domstolene jobber det høyt utdannede jurister med lang og bred arbeidserfaring. Jeg hadde ikke vært tilfreds med at det var en slags rådgiver uten jus/politiutdannelse som skulle veilede og avgjøre i en slik sak. De har ikke tilstrekkelig eller riktig utdannelse til det.

Endret 2. mars 2011 av riotgrrrl

[Gjest riotgrrrl]

Dobbelpost!

Endret 2. mars 2011 av riotgrrrl

[AnonymBruker]

Man mistet tilliten til sin forelder ja, men en forelder vil alltid være forelder. Og du kan snakke med mange barn som er blitt utsatt for dette, og få høre at ikke vil at deres foreldre skal gjøre sånn, at de bare vil de skal slutte, og være en vanlig pappa.

Det er ikke likt for alle så klart og noen ganger er overgrep skjedd med tvang og fysisk makt etc, noe som gjør skadene store. Ikke alle vil forholde seg til overgriperne, men mange vil det.

Men det ligger ikke noe krav i alternativ 2, at overgriperen fortsatt må ha kontakt med barnet. Men du kan tenke deg hvordan det er i alternativ 1, når overgriperen i de fleste tilfeller ikke blir dømt eller innrømmer skyld, så vil forelderen fremdeles ha samvær med barnet, kanskje på en mye verre måte. Dessuten kanskje med flere overgrep også, fordi overgriperen har lært at dette "gikk bra" og offeret har lært at en anmeldelse gjør vondt verre.

Vi må prøve å nærme oss en annen løsning på dette her, hvis ikke vil det ikke skje noen ting. De fleste vil stå igjen som tapere i retten. Og å dømme folk uten bevis er ikke et alternativ i vår kultur heldigvis.

Jeg er enig i at man skal unngå at uskyldige blir dømt, og jeg ser også at dagens system fungerer dårlig.

Men akkurat det med forsoning mellom offer og overgriper synes jeg fortsatt høres fullstendig bakvendt ut. Man forsones da ikke med et menneske som har gjort noe så grusomt mot deg.

Hva er lagtidsvirkningene av dette? Vil disse som voksne kunne si at alt faktisk ble bare bra?

Jeg mener at overgriper skal fjernes fra den daglige omsorgen av barnet. Hvor overgriper blir av, det være seg i fengsel, flytte til annen bydel/kant av landet/whatever er meg ravende likegyldig. Men overgriper er ikke en god forelder i mine øyne. Biologisk sett vil nok denne fortsatt være forelder, men mange har klart seg fint uten sine biologiske foreldre før.

Det er veldig mange barn av aleneforsørgere som klarer seg utmerket. Mennesker som har vært utsatt for overgrep har det ikke alltid så bra (jmf statisikk for prosentvis andel rusmisbrukere og psykiatriske pasienter som har opplevd overgrep)