Seksuelle overgrep mot barn

[Gjest MrPink]

Jepp. Riktig!

Drapsmenn er mennesker. Overgripere er mennesker. Innbruddstyver er mennesker. Svindlere er mennesker. Diktatorer er mennesker. Overgrepsofre er mennesker. Kassadamer er mennesker. Advokater er mennesker.

Alle mennesker er mennesker!

Felles for alle mennesker er at allle har gode og dårlige sider. Jeg sier ikke at overgripere er onde mennesker uten gode sider, eller at de ikke fortjener hjelp, behandling, rettssikkerthet osv. Jeg sier at de har begått en straffbar handling. Denne handlingen er og blir straffbar, samme hvordan du vrir og vender på det. Derav bør den følgelig sees på som en straffbar handling.

Dette er ikke noe jeg finner på eller bare sitter og synser, Norsk lov er ganske tydelig på dette. Overgrep er ikke lovlig.

Jeg mener fortsatt at en forsoningsmodell er et hån mot offeret. Offeret er den som ble utsatt for denne straffbare handlingen, helt ufrivillig og uten skyld. Derfor bør hensynet til offeret gå foran hensyn til overgriper.

Så, selv om det sikkert er fint og flott for overgriper og få forsonet seg og sagt unnskyld og så er liksom alt greit, så er det neppe noe særlig gunstig for offeret.

Du ser problemet?

Ja, dersom man sier at noen ikke er mennesker, men udyr, så lukker man øynene for at mennesker kan gjøre gale ting.

Du sier jo selv at hensyn til offeret bør gå foran. Selvsagt, og det ligger også eksplisitt i en forsoningsmodell. Nettopp fordi alternativet er et større hån: å ikke bli trodd i retten, og ikke oppleve at overgriperen tar på seg skyld. Dette er virkeligheten for de aller fleste som anmelder slike saker. Så ja, man kan gjerne se på det som straffbare handlinger, men et ensporet syn gjør at nesten ingen blir straffet.

Harde, lettvinte løsninger er det som er mest fristende i slike saker. Men det er egoistisk av oss å tenke slik, når man ser at det virker mot sin hensikt.

[AnonymBruker]

Ja, dersom man sier at noen ikke er mennesker, men udyr, så lukker man øynene for at mennesker kan gjøre gale ting.

Du sier jo selv at hensyn til offeret bør gå foran. Selvsagt, og det ligger også eksplisitt i en forsoningsmodell. Nettopp fordi alternativet er et større hån: å ikke bli trodd i retten, og ikke oppleve at overgriperen tar på seg skyld. Dette er virkeligheten for de aller fleste som anmelder slike saker. Så ja, man kan gjerne se på det som straffbare handlinger, men et ensporet syn gjør at nesten ingen blir straffet.

Harde, lettvinte løsninger er det som er mest fristende i slike saker. Men det er egoistisk av oss å tenke slik, når man ser at det virker mot sin hensikt.

Etter mitt syn, vil det største hånet være om man tar bort strafferammene på overgrep. Det største hånet vil være å måtte møte overgriper til en forsoning.

Man er ikke venn med sin overgriper!

[Gjest MrPink]

Jeg lurer veldig på hva slags kilder du baserer deg på. Du har blitt spurt tidligere, men ennå ikke kommet med en eneste kilde.

Mine kilder:

Norges Lover. Sunn fornuft. Samtaler med psykologspesialist og mennesker som har opplevd overgrep. Og stort sett det jeg kommer over om temaet på nett.

Det spørs jo hvor mye du er interessert i å lese da. Men du kan f.eks. lese Prentky et al. (2006) Sexually Violent Predators in the Courtroom. Psychology, Public Policy, and Law, 12, 4, 357-393.

Man må nesten basere seg på litteratur og forskning.

[Gjest MrPink]

Etter mitt syn, vil det største hånet være om man tar bort strafferammene på overgrep. Det største hånet vil være å måtte møte overgriper til en forsoning.

Man er ikke venn med sin overgriper!

Dette vil oppleves forskjellig. Det er uansett bedre enn å bli avvist og tape i retten.

[AnonymBruker]

Man må nesten basere seg på litteratur og forskning.

Jeg er i utgangspunktet enig, men i dette tilfellet tror jeg faktisk man kan basere seg mye på uttalelser fra mennesker som har opplevd dette selv.

Dette vil oppleves forskjellig. Det er uansett bedre enn å bli avvist og tape i retten.

Ja, er det virkelig det?

--

Jeg sliter VELDIG med å ta bort strafferamme på overgrep. Det er faktisk noe av det groveste man kan gjøre mot et annet menneske. Om ikke det er straffbart, så hva skal da vere straffbart, liksom? Ingenting?

Jeg lurer også på, siden du hele tiden drar frem at overgrepsofre er så redde for å ødelegge familien, om du mener dette skal gjelde kun overgrepssaker som er innad i familier. I så tilfelle, det blir jo fullstendig idioti at det skal være et formildende element at man forgrep seg på noen i sin egen familie. Det burde, om noe, være skjerpende.

Du har nok rett i at mange barn er redde for å ødelegge familien. Det er familien de ikke vil ødelegge. Familien kan bestå også uten overgriper tilstede. Eksempelvis: det er nok mer hensiktsmessig å informere barn om hva overgrep er, at det ikke er deres feil, og at om de angir den ene foreldren, vil ikke de ikke miste begge to.

Disse barna vil også etterhvert bli voksne. Vet vi noe av senvirkningene av slike forsoninger hos voksne?

Når noen vil ta bort straffebegrepet og forbryterstempelet fra overgrepssaker, så lurer jeg fortsatt veldig på om folk vet hva overgrep er. Det gjør nok kanskje ikke like vondt som å bli slått ned, selv om det noen ganger kan være veldig smertefult. Men man er blottlagt, sårbar, krenket og innvadert på en slik måte at en forsoning aldri vil være helt oppriktig. Tror jeg.

[Gjest Nanette]

Dette vil oppleves forskjellig. Det er uansett bedre enn å bli avvist og tape i retten.

Herregud, tør du påstå at noen blir forsonet med sin overgriper? Er det da man skal begynne å trekke frem Stockholmsyndromet?

[Gjest mrs innocent]

Ja, det er akkurat slike situasjoner som får frem rettsvesenets utilstrekkelighet når det kommer til overgrepssaker. Nettopp pga dilemmaet: At den siktede skal ha rettssikkerhet, og at den fornærmede skal ha rettssikkerhet. Også strekkes ikke rettssystemet til fordi slike saker som regel er uten bevis. Og selv om du kan vise til bevis, så finnes det sikkert noen smutthull som gjør at de ikke kan vektlegges, eller noe sånt. Akkurat det siste her kjenner jeg ikke noe særlig godt til, men det virker sånn ut ifra det du beskriver.

Du sier at alt du ønsker er at han skal erkjenne overfor seg selv. Er det noen alternativ måte det kan gjøres på, som ikke innebærer anmeldelse? Kunne det blitt løst ved hjelp av et annet (nå ikke-eksisterende) systemet? At noen kunne hjelp både deg og han frem til et slikt resultat? Hvordan kunne det ideelt sett være, når rettssystemet ikke fungerer?

Hva om det f.eks. fantes et annerledes hjelpeorgan som man kunne gå til og som ikke skremte overgriperen til å tviholde på sin uskyld?

Husk at livet kan alltid bli bedre, selv når det ikke virker sånn i det hele tatt.

Du bør være litt forsiktig når du uttaler at det er brist i bevis eller lignede. Det vet du ingenting om, og les det jeg skriver nå: DET ER INGEN SVAKHETER ELLER BRISTER I FORKLARING, BEVIS ELLER DOKUMENTASJON, så vær vennlig å ikke mene noe du ikke har greie på-

Ser forøvrig at jeg som forventet ikke fikk den samme sympatien mår jeg altså må i fengsel for å ha blitt voldtatt, som de som blir uskyldig dømt for overgrep får.

Det er skremmende at jeg får denne type reaksjon fordi jeg er jente, ble voldtatt kan bevise det, men allikevell risikerer fengselsstraff for å ha gjort noe jeg ikke har gjort.

Hvorfor skriker ingen opp nå?

Hadde jeg vært mann ville nok støtten og empatien vært langt større. Jeg tar straffen fordi det er enklere for politiet å ofre meg enn å erkjenne at de har gjort grove feil i saken.ø Dette går kun på prestisje fra påtalemyndighetenes side. Så tro gjerne på et rettferdig rettssystem, helt til man selv får føle på kroppen at det ikke er rettferdighet på noen måte..

Jeg melder meg ut av debatten da dette blir for følsomt for meg.