Andre som har brutt med foreldrene sine eller har lite kontakt med dem?

[AnonymBruker]

Jeg har lest gjennom hele tråden nå og klarer ikke for mitt bare liv å se at problemet ditt med dine foreldre er et problem med dine foreldre. Beklager å måtte si det Kine, men jeg tror det ligger hos deg, uten at jeg kan si hva som i allverden får deg til å tenke og reagere som du gjør. Har du lest hva folk svarer deg her? Det bør du gjøre for det kan kanskje hjelpe deg å sette ting litt i perspektiv. All mulig lykke videre til både deg, din mor og alle de andre i familien din som nok under dette, for meg, bisarre problemet.

[Gjest gest]

Ja jeg har erfaring med å bryte med foreldrene. Men ikke fordi jeg var et egoistisk sutrehue som ikke greide å se verdien i foreldrene mine...

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Kråkesaks, moderator.

[leirbål]

Ts, såvidt jeg forstår føler du at foreldrene dine fokuserer for mye på deg. Lever litt gjennom deg. Stemmer det?

Det kan være slitsom å være "for mye elsket". (Jeg finner ikke et bedre uttrykk.)

Du beskriver stadig at foreldrene dine savner deg så veldig, ønsker å tilbringe tid med deg ol.

Dette er helt normalt, selv om det kan føles kvelende av og til for noen.

Kan du ikke besøke dem en gang og snakke med dem om dette? De kan ikke endre på noe de ikke vet om.

Fortell hvor ofte du synes det er greit å besøke dem. Si at en ferie hver sommer er for ofte.

Takk dem for å ha vært gode foreldre, for det har de vært. Og du har vært heldig.

For din egen del ville jeg ha skrevet en liste på minimum 15 punkter som beskriver hvorfor de er gode foreldre, og lest den hver gang du har lyst til å klage over dem.

Når du får lyst til å krangle med dem, så trekk pusten og forlat rommet en liten stund. Ta deg tid til å tenke deg om.

Jeg aner ikke hvordan det skulle gå til, men du bør virkelig lære deg empati. (Å forstå og bry seg om hvordan andre føler og tenker.)

Du er heldig som har de foreldrene du har, og det er trist du ikke kan se det.

Hadde du vært i midten av tenårene hadde jeg ikke tenkt over innlegget ditt, men hvis du faktisk er over 30 er det utrolig trist, og ganske rystende.

Endret 17. januar 2011 av leirbål

[Gjest pysepusen]

Dessverre, men jeg skjønner virkelig ikke problemet ditt. At man har dårlig kjemi er en ting, men det er foreldrene dine og noen besøk bør du klare! Men når det gjelder ferier så går det jo an til neste gang da å si at du og mannen din skal reise alene. Det bør de takle (men om dere besøker hverandre jevnlig så kanskje det er lettere).

Jeg har selv nesten ingen kontakt med min far, men det er fordi han aldri har klart å holde noe han lover, han tar aldri kontakt med meg (svarte til og med ikke på meldingen jeg sendte om at vi hadde fått en sønn). Ikke husker han bursdagen min, ikke bryr han seg om jula (vi sender gaver til hans bursdag og jul, men vi får verken takk eller noe tilbake). Han har heller ikke vært noe snill med meg og mine følelser uten at jeg vil mer inn på det her.

Det tok meg flere år til å komme frem til dette, og det har gjort vondt for han er jo pappaen min! Og hadde han vært halvparten som din pappa hadde jeg ikke tenkt over det engang!

Tror du bare må lære deg å tenke på andre jeg.

[Miss Puddel]

Min følelse er at ja, bryt med foreldrene dine, for de ville sikkert ha det mye bedre uten en egotripp som deg i familien...

[Carrot]

Trenger man ha en masse grunner for ikke å like noen? Av og til er ikke mennesker kompatible, så enkelt er det.. Jeg syns det er drøyt å kalle andre for "naut" etc på bakgrunn av det noen skriver..

Så over til det TS Spør om - nei du trenger ikke ha kontakt med foreldrene dine om du ikke ønsker det, det er bare å la være.. Veldig enkelt forteller man at man velger dem bort og så står man for det...

[Gjest Kreps]

Foreldrene mine fikk meg fordi de virkelig ønsket seg barn. Og hva fikk jeg jo jeg fikk to mennesker som jeg egentlig ikke bryr meg og ha i livet mitt lenger. Jeg fikk to personer jeg må drasse på helt til de dør slik føler jeg det. Og ja jeg har sympati for dem det er derfor jeg ikke kan la være å ta telefonen når mamma ringer. Det er derfor jeg ikke kan si nei når de maser om besøk. Det er derfor jeg ofte tar meg i og ønske at de var døde. Fordi jeg har samvittighet og jeg klarer ikke og skuffe dem. Jeg går konstant med dårlig samvittighet over at jeg kan ønske så mye stygt om de.

De er jo bare mennesker som dere sier, og det tenker jeg også ofte. At de bare er mennesker mener jeg. Slik som meg. Jeg tenkte det kanskje hadde vært best for meg og de og si at jeg ikke ville ha noe mer med de og gjøre. Men de ville blitt knust og noen her sier derfor at jeg ikke må gjøre det. Vel jeg vil jo ikke såre de bare for såre de så hvis det er bedre for de og late som en ikke har noe i mot de så gjør jeg heller det. Jeg liker ikke å lyge men jeg har ikke fått meg til annet for jeg er usikker på om de ville taklet det og kommet over det…

Jeg er helt enig i at jeg burde være takknemlig problemet er at jeg er ikke det. Jeg er takknemlig for mye men ikke foreldrene mine. Jeg har vært takknemlig for at jeg hadde dem da jeg var mindre da var jo de bare de best foreldrene på jord, nå synes jeg det til og med er for intenst og møte de et par ganger i året.

Og som noen andre her sier foreldrene har gjort sååå mye for deg ja men nå virker det jo bare som de forventer og få ting tilbake. Når en får barn burde en jo faktisk være innstilt på at barnet kanskje ikke ønsker at de skal være bestevenner hele livet og reise på ferie i lag hver sommer. Jeg synes moren og faren min er ganske så egoistiske og naive. Og moren min sier gråtkvalt omtrent i telefonen pappa har så lyst til å møte deg igjen kan du ikke være så snill og la oss spandere den turen og være med og da kommer det til et pungt at hun har spurt flere ganger og så kalarer jeg til slutt ikke og si nei fordi ejg har ikke samvittighet til det. Jeg har lyst til å ringe og avbestille men så ringer pappa og sier slikt som mamma og jeg gleder seg såå til å treffe deg igjen. Osv.

Kunne ønske de kunne levd lykkelig uten meg så kunne vi vært lykkelige i lag uten og slippe og se hverandre :gjeiper:

Men sånn er det ikke.

Uansett jeg kan ikke forandre det jeg føler.

Mener dere jeg burde bryte med de. Eller late som om jeg synes de er sånn passe hyggelige..

Mamma spør mye om jeg har gjort noe feil og om det er noe hun har sagt eller gjort. Men det er ikke det jeg vil bare ikke ha noe mer med henne og gjøre. Men jeg vet at hun vil bli så lei seg og hun er bekymret stakkar så jeg sier jo sannheten at hun ikke har gjort noe feil og legger tile n løgn om at jeg har vært mye sliten pga jobben..

Jeg over 30 år

[Gjest kreps]

Du burde være takknemlig for at du har to foreldre som faktisk higer etter kontakt!!!

Jeg har to foreldre som ikke gjør det. Moren min har blidt "syk" og har selv valgt ikke ha noe kontakt med sin familie og sine to døtre.. Det er utrolig vondt. Faren min har vært, som andre her, frem og tilbake i livet mitt. Han tar veldig lite kontakt og har sin "egen" familie med sin nye kone og hennes to barn. De får lov til å komme slik de vil inn i hjemmet deres, mens jeg må be om å få lov å komme på besøk og det er ofte det ikke passet for besøk... Hvordan tror du det føles?????????

Konen hans ba meg ikke på bursdagsselskap mens søsteren min var velkommen. Faren min har lovet å skjerpe seg, men når man hører det ofte og det ikke skjer noe stoler man mindre og mindre på sin far.

Du burde heller sette deg inn i andres situasjoner og tenke etter hvordan andre har det og være takknemlig at du faktisk har to foreldre som er der! Sett deg ned og lag en liste over hva du irriterer deg over de og hva du er takknemlig for, så sett deg ned og tenk på om de negative er en ”big deal”.

Hvis det er slik at du synes det blir litt slitsomt med deres "mas" burde du si ifra litt pent, men ikke ønsk de døde. Det ville du aldri sagt hvis du hadde opplevd slik som en del av det disse andre her har opplevd. Man velger ikke sine foreldre, men når du har to styk som faktisk viser at de bryr seg om deg og er glad i deg og gir det de kan gi, så burde du være glad for det.

Ville heller hatt foreldre som higer etter kontakt enn noen som skyver sinne barn unna. Det med alder har sjelden noen grense.. Mange flinke foreldre som er unge.

Mine foreldre fikk meg og min søster rundt 18/20 år. Jeg mener det er ungt, men det er nok mange bra foreldre der ute på den alderen. Det handler om hvem man har rundt seg og hva man velger å gjøre for sine barn.

Trur du burde lese litt om foreldre og oppdragelse og litt om hvordan andre som har det tøffere enn deg. Da vil du nok bli mer takknemlig.

[AnonymBruker]

Kjære Ts,

Jeg har en martyr-mor som går over stokk og stein for å gi meg dårlig samvittighet. Hun ringer mine slektninger og får dem til å ringe meg for å fortelle meg at jeg er en dårlig datter, fordi jeg tar avstand.

Hun elsker å manipulere, gjør seg til offer, gi andre dårlig samvittighet, og lyver om helsen og hva doktoren har sagt for å få folk bekymret. Hun ringer meg for å fortelle at hun er såååå dårlig, og blåser i at hun stresser meg når jeg er gravid. Hun VIL jeg skal være bekymret og ser på dette som omsorg.

Hun jaget meg med kniv når jeg var liten. Dette er bare noen få ting jeg kommer på angående min mor, men alikevel har vi kontakt, men ikke mye...Vi bor ti timer unna hverandre med bil.

De sier de har gjort så mye for meg, og at jeg burde være takknemlig, men min mor har aldri sett meg i øynene og spurt meg hvordan jeg faktsik har det. Hun har gitt meg materielle ting og det er det viktigste man kan gi et barn, i deres mening.

Hva er det moren din har gjort som gjør at hun er en dårlig person? Jeg har lest inleggene dine, men jeg finner det ikke? Moren min er også "dum" dårlig utdannet,lav lønn - men ville DU ønsket at dine barn straffet deg for slike ting? Det definerer jo ikke en person det.

[Teriyaki]

Trenger man ha en masse grunner for ikke å like noen? Av og til er ikke mennesker kompatible, så enkelt er det.. Jeg syns det er drøyt å kalle andre for "naut" etc på bakgrunn av det noen skriver..

Så over til det TS Spør om - nei du trenger ikke ha kontakt med foreldrene dine om du ikke ønsker det, det er bare å la være.. Veldig enkelt forteller man at man velger dem bort og så står man for det...

Ja det er jo helt i orden å ønske noen død, bare fordi man ikke passer sammen..

___

Ts: For en forkastelig måte å snakke om foreldrene dine på, som ikke har gjort deg noen ting. Så klar gråter moren din for at du ikke vil se henne, du er jo hennes datter!!

[Nusseli]

TS: Jag önskar det fanns ett annat sätt du kunde förklara dig på. Jag vägrar tro att det endast är de grunder du har skrivit hitills. Att tvingas till dåligt samvete och känna att man måste finnas där är jobbigt men inte SÅ jobbigt... Jag måste som nybliven mamma i prinsip försörja min far och han får mig alltid till att få dåligt samvete. Han har ALDRIG betalat för mig, varken som barn eller nu och det är slitsamt. Han är som ett barn. Men dina föräldrar begär inte annat än ett besök då och då? Kanske du hade kunnat bestämma dig för att ringa en gång i veckan och besöka dem EN dag i månaden? Det är bara tolv gånger i året... Om det gör dem lyckliga så var deras lycka då