Andre som har brutt med foreldrene sine eller har lite kontakt med dem?

[Gjest Kine]

Jeg liker ikke foreldrene mine. Det er ikke slik at de har gjort meg noe spesielt ille de har aldri slått meg eller gjort noe spesielt fælt eller ekkelt. De har vært som alle andre foreldre antar jeg med sine feil og mangler.

Jeg hater og være at med dem. Moren min er så lei seg for at jeg og mine to brødre ikke vil på besøk til henne.

Mine foreldre valgte og få barn når de var 24 og 28 år jeg synes det var et egoistisk valg. De var unge og de hadde egentlig ikke så mye og gi et barn..

Jeg synes de var altfor strenge mot meg som barn og ikke synes jeg de var spesielt flinke med verken meg eller mine brødre. Hvorfor valgte de og få flere barn når de ikke var spesielt flink med første?

Kort og godt vil jeg ikke ha noe mer med mine foreldre og gjøre. Det jeg er aller mest takknemlig for i livet mitt er at jeg slipper og ha noe mer med dem og gjøre likevel plages jeg over dårlig samvittighet ovenfor dem. Særlig moren min som er ganske dum rettere sagt virker dum hun har ikke en så veldig bra utdanning ikke er hun spesielt flink økonomisk ikke er hun spesielt flink med barn eller mennesker ikke er hun flink til å snakke for seg osv. Vi er vel kort og godt bare forskjellige ofte så føles det som om jeg må sitte fast med henne for alltid noe jeg synes er svært deprimerende. Jeg synes hun virker som et lite barn og som jeg må ta meg av henne hun blir så lei seg og begynner og gråte fordi jeg ikke vil besøke henne det ble til at jeg sa ja. Som jeg har gjort så alt for mange ganger før. Ja nå gruer jeg meg til å være med henne til sommeren USA foreldrene mine spanderer. Det var egentlig jeg og min mann som skulle til USA og besøke en venninne som bor der. Nå spanderer foreldrene mine mot at de får være med.

Flere jeg ikke kjenner så godt sier at jeg burde være så glad og takknemmelig. Men det bare plager en meg med dårlig samvittighet for jeg er absolutt ikke takknemmelig. Den samme tabben gjorde jeg i fjor og i for fjor og mange andre år. Hver eneste gang har jeg grudd meg på og møte foreldrene mine og hver gang har jeg blitt skuffet fordi det har vært verre mer tragisk enn forventet og lignede. Vitsene til pappa er ikke morsomme og moren min kjøper ikke fine gaver men vi føler vi må late som. Det er vel det som kaller anstrengt forhold. Første dagen pleier å være hyggelig andre også men så sprekker bobla og karanglingen begynner alltid. Samme hvor hardt jeg prøver. Vi er alt for henne sier moren min og det er det som er det verste av alt. Jeg tar meg ofte i og ønske at hun var død. Og brødrene mine som for det meste sier de hater henne vi er alt for henne Alt.

Ikke skjønner jeg hva foreldrene mine vil heller.

Og jeg gruer meg til å måtte stille opp for dem hele tiden å jeg klarer ikke og la være og ønske at hun var død.

[NovaFlare]

Jeg er sjokkert.... over deg

Selv HAR jeg et mildt sagt dårlig forhold til moren min, men jeg har grunn til det og kunne ramset opp i fleng.. du kommer ikke med EN grunn eller et argument som tilsier at dine foreldre er dårlige mennesker. alt du sier gjenspeiler bare deg selv i grunn... at de antakeligvis har det best uten deg. Dette var trist lesning. Ikke bra GAVER? Lav utdanning? Hva ER dette for slags grunnlag å dømme mennesker på, også dine egne foreldre?

Hvor gammel er du? Jeg håper du er under 15 år.

[AnonymBruker]

Jeg har brutt kontakten med min familie, pga misbruk i oppveksten. For meg er dine grunner mildt sagt hårreisende. Vær glad du har foreldre! Alle i normale familier klager over at foreldrene var strenge i oppveksten. Om moren din er lavt utdannet og gir kjipe gaver, okei! Hun valgte vel å bli hjemme med dere barn mens dere var små, og ofret karrieren sin for det. Kanskje det ligger omtanke bak gavene som du ikke evner å se.

[AnonymBruker]

Er det mulig?!! Kjenner jeg ble utrolig provosert av å lese dette. Håper dette er en spøk!

[AnonymBruker]

Mamma og pappa var 19 og 22 år da de fikk meg... DE er dårlige foreldre de......

[Havbris]

Dette var trist lesestoff. At dere er forskjellige som mennesker kan du ikke gjøre noe med og at dere har ulike ambisjoner i livet - kan da heller ikke automatisk gjøre foreldrene dine til "dårlige mennesker". Moren din valgte vekk utdanning og faren din forteller dårlige vitser. Moren din kjøper gaver du ikke liker og de betaler en tur til USA for dere alle. Og du betrakter de som dårlige foreldre. Hvordan hadde du ønsket at foreldrene dine skulle være?

Og hvis du selv blir mor en gang - hva slags mor ønsker du å være for å skulle bety noe for barnet ditt?

[Gjest gjest]

Merker jeg blir helt på gråten

Foreldrene dine var ikke spesielt unge da de fikk barn, forresten. Jeg fikk barn da jeg var 20 og faren 21. Kanskje barnet mitt kommer til å synes jeg har dårlig humor, og er kjedelig.

Men det vil ta totalt knekken på meg om jeg skal bli hatet og ønsket død for det.

[Gjest Linda sofie]

Er dette virkelig grunn nok til å droppe all kontakt med dine foreldre? Som faktisk har gitt deg et liv og tatt seg av deg? Du burde være glad du i det hele tatt har foreldre!! Kunne ha forsått det hvis de var narkomane eller noe sånt men at du ønsker å bryte all kontakt, ønsker de død pga de fikk deg for tidlig. faren din kommer med dårlige vitser, moren din kjøper ikke fine gaver osv er bare helt sykt!

[AnonymBruker]

Jeg syntes vanvittig synd på foreldrene dine. Kan det være en ide å snakke med en psykolog? Det høres ut som du trenger å få på plass ting som både plager deg og ikke minst dine foreldre.

[Gjest Vulture]

Hvor gammel er du?

Vi har alle våre mangler og feil, men å hate sine egne foreldre bare fordi de ikke har egenskapene eller personligheten som TS aksepterer, er drøyt...

[Harlekin]

Sorry TS, men problemet her er ikke foreldrene dine, men deg.

[Gjest Heloise]

Jeg liker ikke foreldrene mine. Det er ikke slik at de har gjort meg noe spesielt ille de har aldri slått meg eller gjort noe spesielt fælt eller ekkelt. De har vært som alle andre foreldre antar jeg med sine feil og mangler.....

Ut i fra det du skriver får jeg kun inntrykk av at du er egoistisk, jeg beklager. En ting er kjemi, man MÅ ikke gå bra ilag med folk kun fordi de er familie, men du skriver rett og slett ingen ting som tilsier at det er noe annet enn misnøye fra dere barnas side. Misnøye med... hva da, det ser jeg ikke.

Og hva er galt med å få barn når man er 24 og 28? Ingen ting, mener jeg, hvis man føler man er klar for det. Ingen barn har bruksanvisning, kanskje dere var vanskelige også, for alt dere vet.

[Gjest Gjest]

du er nok veldig ung og ser ikkje verdien foreldrene dine har skapt for deg.du burde skamme deg og kommer også til å gjøre det når du er gammel nok til å forstå.når du er voksen og får barn er foreldre serlig mor du ønsker å fortelle om fødsel ol.min mor døde dagen etter mine tvillinger blei fødd og det er ikkje mange som ligg på barsel å planlegger begravelsen til sin mor du burde skamme deg!dei spanderer turer på dere og du er utakknemlig. lurer veldig på ka du forventa dine foreldre skal gi deg siden usa tur er en dårlig gave.

[Lillemeg25]

Hvor gammel er du ts?

[Periwinkle]

Hun skriver hun er gift, så så veldig ung er hun vel ikke?

24 og 28 år år er som andre sier ikke ungt å få unger. 18 er ungt, 20 er også ganske ungt. 24 er alderen jeg gjerne ønsker å være når jeg får barn. Fordi da er jeg ferdig utdannet, men allikevel såppas ung at jeg kan forhåpentligvis kan relatere til barnet mitt når hun/han blir eldre, i forhold til utfordringer de møter i samfunnet.

Jeg har mye "dårligere" foreldre enn deg, og vært i behandlig hos psykolog for dette, fordi det ødela store deler av barndommen og ungdommen min, og fremdeles i dag påvirker meg veldig. Min mor var spesielt årsak til dette da hun kom med konstant kritikk mot den jeg var og hva jeg gjorde, i tillegg til at de stilte veldig høye krav til meg, krav som var så høye at de for meg var umulig å oppnå. Når jeg ser hvordan du beskriver dine foreldre tror jeg du burde være glad for å ha fått så flotte foreldre, hvor heldg du er som har en far som forteller dårlige vitser, og en mor som ønsker å gjøre det beste for deg.

Jeg har et dårlig forhold til mine foreldre, men til tross for hvordan oppveksen min har vært, og hvordan det har påvirket meg, så er jeg fremdeles glad i dem, jeg treffer dem til tider, jeg vet de alltid har ønsket det beste for meg, men ikke helt visst hva det beste var. Jeg vet dette, og selv om det er anstrengt, så ønsker jeg ikke kutte all kontakt, og jeg vet at om de skulle gå bort, så ville jeg savnet rådene jeg får av pappa når jeg ber om de, eller den hjelpen mamma kan gi meg om jeg lurer på forskjellige ting.

så vær glad for de foreldrene du har fått, uansett hvor irritert du kan være på de til tider, eller hvor dårlig humor de har, eller hvor "dumme" de kanskje er. De er de foreldrene du har fått, og du har vært rimelig heldig.

[AnonymBruker]

Herregud, jeg er sjokka over deg! Du skriver at din egen mor er dum, men du kan faen ikke skrive selv! Har du hørt om komma og punktum, og/å-regelen? Snakk om å kaste stein i glasshus!

Du burde skamme deg, ditt naut!

[Marshmallow]

Jeg håper og tror at du kommer til å se dette annerledes når du blir eldre, TS. Ingen foreldre er perfekte, og ut i fra det du skriver om dine høres de ganske gjennomsnittlige ut. Jeg synes veldig synd på moren din som tydeligvis føler seg avvist av deg.

Da jeg var yngre (i begynnelsen av 20-årene) følte jeg meg heller ikke alltid på bølgelengde med moren min. Jeg hadde aldri tenkt å bryte kontakten med henne, men vi kranglet en del og var uenige om ganske mye. Nå, ti år senere, ser jeg at min mor er et flott menneske og vi har veldig god kontakt.

Du må bare innse at alle mennesker har feil og mangler, TS, og dette gjelder også dine foreldre. Likevel er det jo tydelig at de er glad i deg og gjerne vil tilbringe tid med deg, ellers ville de ikke spandert en tur til USA. Jeg håper at du vil innse dette med tiden, og at du i mellomtiden oppfører deg pent mot dem og ikke gjør noe så dumt som å bryte kontakten. Det tror jeg du vil angre på.

[Gjest Kine]

Foreldrene mine fikk meg fordi de virkelig ønsket seg barn. Og hva fikk jeg jo jeg fikk to mennesker som jeg egentlig ikke bryr meg og ha i livet mitt lenger. Jeg fikk to personer jeg må drasse på helt til de dør slik føler jeg det. Og ja jeg har sympati for dem det er derfor jeg ikke kan la være å ta telefonen når mamma ringer. Det er derfor jeg ikke kan si nei når de maser om besøk. Det er derfor jeg ofte tar meg i og ønske at de var døde. Fordi jeg har samvittighet og jeg klarer ikke og skuffe dem. Jeg går konstant med dårlig samvittighet over at jeg kan ønske så mye stygt om de.

De er jo bare mennesker som dere sier, og det tenker jeg også ofte. At de bare er mennesker mener jeg. Slik som meg. Jeg tenkte det kanskje hadde vært best for meg og de og si at jeg ikke ville ha noe mer med de og gjøre. Men de ville blitt knust og noen her sier derfor at jeg ikke må gjøre det. Vel jeg vil jo ikke såre de bare for såre de så hvis det er bedre for de og late som en ikke har noe i mot de så gjør jeg heller det. Jeg liker ikke å lyge men jeg har ikke fått meg til annet for jeg er usikker på om de ville taklet det og kommet over det…

Jeg er helt enig i at jeg burde være takknemlig problemet er at jeg er ikke det. Jeg er takknemlig for mye men ikke foreldrene mine. Jeg har vært takknemlig for at jeg hadde dem da jeg var mindre da var jo de bare de best foreldrene på jord, nå synes jeg det til og med er for intenst og møte de et par ganger i året.

Og som noen andre her sier foreldrene har gjort sååå mye for deg ja men nå virker det jo bare som de forventer og få ting tilbake. Når en får barn burde en jo faktisk være innstilt på at barnet kanskje ikke ønsker at de skal være bestevenner hele livet og reise på ferie i lag hver sommer. Jeg synes moren og faren min er ganske så egoistiske og naive. Og moren min sier gråtkvalt omtrent i telefonen pappa har så lyst til å møte deg igjen kan du ikke være så snill og la oss spandere den turen og være med og da kommer det til et pungt at hun har spurt flere ganger og så kalarer jeg til slutt ikke og si nei fordi ejg har ikke samvittighet til det. Jeg har lyst til å ringe og avbestille men så ringer pappa og sier slikt som mamma og jeg gleder seg såå til å treffe deg igjen. Osv.

Kunne ønske de kunne levd lykkelig uten meg så kunne vi vært lykkelige i lag uten og slippe og se hverandre :gjeiper:

Men sånn er det ikke.

Uansett jeg kan ikke forandre det jeg føler.

Mener dere jeg burde bryte med de. Eller late som om jeg synes de er sånn passe hyggelige..

Mamma spør mye om jeg har gjort noe feil og om det er noe hun har sagt eller gjort. Men det er ikke det jeg vil bare ikke ha noe mer med henne og gjøre. Men jeg vet at hun vil bli så lei seg og hun er bekymret stakkar så jeg sier jo sannheten at hun ikke har gjort noe feil og legger tile n løgn om at jeg har vært mye sliten pga jobben..

Jeg over 30 år

[Tinkerbell_]

Nei, vet du hva! Du virker jo alldeles ikke riktig nagla! Det du skriver er jo helt uten mål og mening. Du burde skamme deg for å snakke sånn!

Jeg har brutt kontakt med min far fordi han hele tiden endte opp med å såre meg, gang på gang. Han lovet ting han aldri holdt, var en uberegnelig egoist, og han valset ut og inn av livet mitt akkurat som det passet ham gjennom hele oppveksten min. Det gjorde meg vondt og det sårer fremdeles, men ikke engang pga. det ville jeg noen gang funnet på å kalle ham i nærheten av slike ting som du kaller dine foreldre! Og det og faktisk ønske sin egen mor død, uten at hun egentlig ikke har gjort deg noe engang, er forkastelig!

[AnonymBruker]

Pappa har vært alkoholiker siden før jeg ble født, mamma fikk meg og tre barn til før hun dro da jeg var 11 og lot meg deale med en pappa som ravet rundt i huset full som fy og ta vare på lillesøstrene mine som skulle spise/på skole/generellt sett taes vare på.

I dag er jeg 25 år, bor langt vekk fra dem begge, men holder gjevnlig kontakt. De er fortsatt foreldrene mine, de har gitt meg livet mitt og veldig mange andre ting, selvom de også gav meg en oppvekst jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg hadde ikke vært den personen jeg er i dag, om det ikke var for dem. Jeg er sterk, selvstendig og omsorgsfull.

Du har flotte foreldre, som bare vil ha deg i livet sitt. Det er derfor din mor gråter, det er derfor de veksler på å ringe å be om besøk... De er glade i deg!!! Ikke kast bort et forhold som kunne vært flott, hvis du bare hadde gitt litt mer av deg selv og sluttet å være så egoistisk.