Dine og mine barn - Ferier

[AnonymBruker]

Gjør akkurat slik du føler for, TS.

Far og sønnen tar ikke videre hensyn til gruppen. Du trenger ikke å gjøre mer enn hva dere allerede har gjort.

Dessuten.. Dette forholdet vil uansett ikke fungere mellom dere i lengden. Barna betyr for mye og dette vil rakne på sikt...

Lykke til

[Gjest chickpea]

Gjør akkurat slik du føler for, TS.

Far og sønnen tar ikke videre hensyn til gruppen. Du trenger ikke å gjøre mer enn hva dere allerede har gjort.

Dessuten.. Dette forholdet vil uansett ikke fungere mellom dere i lengden. Barna betyr for mye og dette vil rakne på sikt...

Lykke til

Hvis du har ikke noe konstruktivt å komme med, får du heller la være.. Det er mange som har det godt selvom de bor fra hverandre, TS og kjæresten har levd i allrede 4 år og det er ikke mye lengre til gutten blir nødt til å bli voksen selv.

[AnonymBruker]

Vil si at dette er vel en typisk fjortis- gutter er gjerne mye barnsligere i den alderen en jenter, og henger gjerne i skjørtekanten til "mor" ;-)

og pc'n og msn/FB er vel noe de fleste tenåringer er nærmest avhengig av.

La han få valget selv da.. bli med å ha det hyggelig og oppleve noe eller være hjemme hos mor..

[AnonymBruker]

Du trenger ingen råd. La være å ta del i dette. Du bor for deg selv. Fortsett med det.

[AnonymBruker]

Jeg beundrer dere! Som greier å holde sammen uten å ha ferie fritid og hverdager sammen. Da er det ikke mye igjen. Dra på ferie alene og ha det gøyalt. Dra sammen med andre og glem dem en stund. Mannen får ta seg av sønnen og kan ikke velge dere. Sønnen råder.

[AnonymBruker]

Jeg beundrer dere! Som greier å holde sammen uten å ha ferie fritid og hverdager sammen. Da er det ikke mye igjen. Dra på ferie alene og ha det gøyalt. Dra sammen med andre og glem dem en stund. Mannen får ta seg av sønnen og kan ikke velge dere. Sønnen råder.

Hvem er det som ikke har fritid og hverdager sammen?

[Kosemose]

Sønnen råder.

Hvis sønnen fikk råde hadde vel foreldrene hans dratt på ferie sammen!

Vi voksne gidder da aldri dra på ferie med folk vi ikke trives med, så hvorfor tar vi det for gitt at barna våre skal "ta seg sammen" "bite tenna sammen" og henge med på ferier med folk de føler seg fremmedgjorte sammen med, folk de ikke tries med eller folk de ikke kjenner?

Jeg er ikke tilhenger av at barn får bestemme og regjere hjemme, men akkurat når det gjelder samlivsbrudd, nye kjærester og alt som følger de tingene, syns jeg barn blir uskyldige ofre og at det kreves mye modenhet, "ta seg sammenhet" og offervilje fra barn slik at foreldre kan kose seg i sine nye relasjoner.

Gutten har det åpenbart ikke ok på ferie sammen med dere, så hvorfor gjennomfører dere dette? kan ikke far og sønn dra på ferie også får faren være med deg eller deg og dine barn på andre ferier? Om noen år er ikke dette lenger noen problemstillng.

[Gjest Dainty]

Hvis sønnen fikk råde hadde vel foreldrene hans dratt på ferie sammen!

Vi voksne gidder da aldri dra på ferie med folk vi ikke trives med, så hvorfor tar vi det for gitt at barna våre skal "ta seg sammen" "bite tenna sammen" og henge med på ferier med folk de føler seg fremmedgjorte sammen med, folk de ikke tries med eller folk de ikke kjenner?

Jeg er ikke tilhenger av at barn får bestemme og regjere hjemme, men akkurat når det gjelder samlivsbrudd, nye kjærester og alt som følger de tingene, syns jeg barn blir uskyldige ofre og at det kreves mye modenhet, "ta seg sammenhet" og offervilje fra barn slik at foreldre kan kose seg i sine nye relasjoner.

Gutten har det åpenbart ikke ok på ferie sammen med dere, så hvorfor gjennomfører dere dette? kan ikke far og sønn dra på ferie også får faren være med deg eller deg og dine barn på andre ferier? Om noen år er ikke dette lenger noen problemstillng.

Godt sagt.

Det er alltid vanskelig, og ofte umulig, å si noe om andre menneskers familiesituasjon over KG - hva skyldes hva, og hvordan x føler det i forhold til y - men jeg vil si at dette er et typisk eksempel på baksiden av "mine, dine og våre"-konstellasjonen.

Noen går bare ikke sammen! Sånn er det for alle mennesker. Vi voksne kjenner oss vel igjen i det at noen mennesker har man bare ikke kjemi med, eller noe til felles med, eller føler oss komfortable sammen med. Det betyr ikke at vedkommende har gjort oss noe ondt, eller er en dårlig person, men at man er såpass ulike og "krasjer" slik at det er best å diskret trekke seg unna. Og da unngår vi også å reise på ferie sammen eller tilbringe hverdagen vår sammen. Og sånn kan det være for barn også!

Utfordringen med den familiesituasjonen som TS - og ørten andre - befinner seg i, er dette: Man prøver, ofte noget krampaktig, å forene to vidt forskjellige familier til én happy bunch. To familier som har ulike måter å se verden på, ulike rutiner og interesser, og to barnekull som har blitt oppdratt ulikt og er vant med ulik type behandling, oppmerksomhet og kommunikasjon. Noen ganger fungerer denne foreningen bra, og det er fint, mens andre ganger gjør det ikke det. Slik det ellers er i livets mange relasjoner.

Nettopp dette er det vanskelige ved å være annengangsetablerer (og som jeg tror mange som bryter ut av samliv for å teste ut gresset på den andre siden ikke tenker på, men det er en annen diskusjon) - det er ikke lenger snakk om å kun finne tonen og kjemien med en partner, men at det også skal klaffe ift. hverandres barn. Dobbelt så vanskelig, med andre ord.

[AnonymBruker]

Hvis sønnen fikk råde hadde vel foreldrene hans dratt på ferie sammen!

Vi voksne gidder da aldri dra på ferie med folk vi ikke trives med, så hvorfor tar vi det for gitt at barna våre skal "ta seg sammen" "bite tenna sammen" og henge med på ferier med folk de føler seg fremmedgjorte sammen med, folk de ikke tries med eller folk de ikke kjenner?

Jeg er ikke tilhenger av at barn får bestemme og regjere hjemme, men akkurat når det gjelder samlivsbrudd, nye kjærester og alt som følger de tingene, syns jeg barn blir uskyldige ofre og at det kreves mye modenhet, "ta seg sammenhet" og offervilje fra barn slik at foreldre kan kose seg i sine nye relasjoner.

Gutten har det åpenbart ikke ok på ferie sammen med dere, så hvorfor gjennomfører dere dette? kan ikke far og sønn dra på ferie også får faren være med deg eller deg og dine barn på andre ferier? Om noen år er ikke dette lenger noen problemstillng.

Helt, helt enig med deg. Derfor har vi heller ikke flyttet sammen. Det vil vi heller ikke vurdere før barna er ute av redet. jeg tror ikke at det er så flott for barna som vi voksne kunne ønske. Derfor har jeg nå sagt at vi har forsøkt nok. Han skal få slippe å "tvinges" til å kose seg. Det er helt, helt ok. Han er ingen dårlig gutt av den grunn. Vi er heller ingen dårlige mennesker av den grunn. Det jeg er mer spent på er hvordan han vil ta at far har "et annet liv". Jeg ønsket å vite hva andre tenkte om at vi fremdeles opprettholdt vårt voksenforhold når dette fungerer så dårlig. Om det er for vanskelig og at han vil føle seg for meget utenfor når far har en omgang med oss tre som er svært jevnlig. At far kanskje bør moderere sin omgang med oss noe inntil han er voksen. Men, ja. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke lenger ønsker å prøve. Det er vondt for alle. Og altså, - helt, helt ok å ikke trives med oss. Det er rett og slett en menneskerett. Akkurat som for voksne.

[Gjest Heidi]

Dette høres ut som en veldig vanskelig situasjon og utifra din beskrivelse er det nok en god løsning dere har landet på. Når sønnen får valget mellom å bli med eller ikke, må han nesten "tåle" at dere har opplevelser han ikke deltar i (hvis valget blir å være hos mamma).

Når det er sagt synes jeg sønnen har en veldig unormal oppførsel for alderen. I mange slike tilfeller er det desverre en narsisstisk forelder (i dette tilfellet mor) som står bak og påfører sitt barn et savn. Med dette mener jeg at det er mor som savner sin sønn og ikke unner ham å ha det festlig med fars "nye familie". Det er selvfølgelig vanskelig å si om dette er tilfellet her, men det er jo helt vilt at moren sier hvor mye hun savner han når han ringer og er fortvilet. Snakk om å kaste bensin på bålet! Hvis dere mistenker at det ligger noe her bør dere gjøre det dere kan for å finne ut av dette og evt. søke råd hos psykolog.

[AnonymBruker]

Hva om gutten trenger å høre at noen savner han da?

Jeg står på andre siden og er mamma til en gutt som føler seg fullstendig overkjørt og usynlig når han er hos pappa'n sin. Han sloss om oppmerksomheten med to søsken og i tillegg "stesøsken". De to andre takler det fint, men han ene vil så veldig gjerne bli sett og trengt! Jeg sier ofte at jeg savner han når han ikke er her, men det betyr ikke at jeg virker trist eller sier det i ett tonefall så han skal få dårlig samvittighet! Men det betyr at alle trenger å føle seg viktig for noen, og kanskje denne gutten ikke føler seg så viktig i denne familie-konstellasjonen? At han føler seg utilpass? Det er veldig fint at du er så oppmerksom på det, og ønsker å gjøre ting på en riktig måte, og jeg ser at mange kommenterer at han er stor gutt, men det synes ikke jeg! Han er 14 år, og midt i puberteten. Stor en dag, liten den neste. Og jeg tror også at for mange skilsmissebarn kommer det en sorg i denne perioden, da de begynner å innse at mamma og pappa ikke kommer sammen igjen, og de ser foreldrene mer for det de er.

Jeg håper dere gir han rom og aksepterer han som han er. Kanskje han en tid fremover trenger mer alenetid med pappaen sin, og at han om ett år eller to kan gå inn i en veldig god relasjon med dere alle sammen?

[Gjest Heidi]

Hva om gutten trenger å høre at noen savner han da?

Jeg står på andre siden og er mamma til en gutt som føler seg fullstendig overkjørt og usynlig når han er hos pappa'n sin. Han sloss om oppmerksomheten med to søsken og i tillegg "stesøsken". De to andre takler det fint, men han ene vil så veldig gjerne bli sett og trengt! Jeg sier ofte at jeg savner han når han ikke er her, men det betyr ikke at jeg virker trist eller sier det i ett tonefall så han skal få dårlig samvittighet! Men det betyr at alle trenger å føle seg viktig for noen, og kanskje denne gutten ikke føler seg så viktig i denne familie-konstellasjonen? At han føler seg utilpass? Det er veldig fint at du er så oppmerksom på det, og ønsker å gjøre ting på en riktig måte, og jeg ser at mange kommenterer at han er stor gutt, men det synes ikke jeg! Han er 14 år, og midt i puberteten. Stor en dag, liten den neste. Og jeg tror også at for mange skilsmissebarn kommer det en sorg i denne perioden, da de begynner å innse at mamma og pappa ikke kommer sammen igjen, og de ser foreldrene mer for det de er.

Jeg håper dere gir han rom og aksepterer han som han er. Kanskje han en tid fremover trenger mer alenetid med pappaen sin, og at han om ett år eller to kan gå inn i en veldig god relasjon med dere alle sammen?

TS sier jo at gutten reagerer likt når han er alene med pappaen også, så da er det tydeligvis ikke her skoen trykker.

[absinthia]

Jeg synes det er merkelig at en 14-åring savner mammaen sin så fryktelig, men tenker at det som ligger bak kan være skyldfølelse over at hun må være hjemme alene uten ham. Dersom hun bare har ham, så kan det hende at han ikke tror at hun har noe liv uten ham, selv om hun hverken nører opp under savnet med å fortelle hvor mye hun savner ham eller sutrer fordi han drar.

[Gjest Hanbe]

Det må da være greit å dra uten han. Men da antar jeg far tar ansvar og finner på noe sammen med gutten sin mens du er på ferie med dine barn.

Håper ikke dere tenker at far skal være med dere, og gutten bli utelatt.

[AnonymBruker]

Tipper det ligger langt mere bak enn 'dårlig oppførsel' når 14 åringe gråter av savn etter mamma'n.

14 åringen kan umulig ha det bra i denne situasjonen.

[Husfrua]

Hvis sønnen fikk råde hadde vel foreldrene hans dratt på ferie sammen!

Vi voksne gidder da aldri dra på ferie med folk vi ikke trives med, så hvorfor tar vi det for gitt at barna våre skal "ta seg sammen" "bite tenna sammen" og henge med på ferier med folk de føler seg fremmedgjorte sammen med, folk de ikke tries med eller folk de ikke kjenner?

Jeg er ikke tilhenger av at barn får bestemme og regjere hjemme, men akkurat når det gjelder samlivsbrudd, nye kjærester og alt som følger de tingene, syns jeg barn blir uskyldige ofre og at det kreves mye modenhet, "ta seg sammenhet" og offervilje fra barn slik at foreldre kan kose seg i sine nye relasjoner.

Gutten har det åpenbart ikke ok på ferie sammen med dere, så hvorfor gjennomfører dere dette? kan ikke far og sønn dra på ferie også får faren være med deg eller deg og dine barn på andre ferier? Om noen år er ikke dette lenger noen problemstillng.

Ta har skrevet at gutten reagerer likedan når han er kun med far også. Så da har vel ikke dette noe med at gutten ikke liker ts?

Ellers finner jeg situasjonen svært merkelig. At man kjeder seg når man er 14 år er en ting, men dirkekte hjemlengsel og gråter syns jeg høres veldig rart ut. Hva med skoleturer, hvordan ville han reagert på det? En 14 åring er i mine øyne en ung voksen, som en annen skrev, og ikke et barn. Som 14 åring hadde jeg kjæreste, og ville stort sett aldri være sammen med mine foreldre. Jeg kjedet meg når jeg måtte være med på hytta, men å grine av hjemlengsel var jeg alt for stor til.

Derfor ville jeg tenkt at dette var en svært umoden gutt og gravd dypere i dette, enn bare tenkt at han mistrivdes i selskapet.

Og disse kommentarene med stakkars de små som må lide under foreldrenes skilsmisse, begynner å gå ut på dato syns jeg. Dette er så vanlig i dag. Og selv om det kan være svært så tøft for mange, så vil jeg tro at de fleste 14-åringer som har levd med mor og far hver for seg i flere år, ikke lider noen nød under dette. Dere stakkarsliggjør barn mere enn nødvendig i mange tilfeller tror jeg..

Ellers syns jeg 14 åringen er gammel nok til å bli spurt om han vil være med på turer eller ikke. Vil han ikke, så syns jeg også han må få slippe og heller være hos sin mor.

[Gjest Adriane]

Hvis du vil lufte dette med noen som kjenner problemstillingen din svært godt, er du velkommen til å sende meg en privat melding; for jo mer jeg leser her, jo mer høres dette ut som mitt bonusbarn. Veldig rart å lese, for det er skremmende lik oppførsel på disse to 14-åringene...

Ta kontakt, hvis du føler for det

[Gjest Eurodice]

Helt, helt enig med deg. Derfor har vi heller ikke flyttet sammen. Det vil vi heller ikke vurdere før barna er ute av redet. jeg tror ikke at det er så flott for barna som vi voksne kunne ønske. Derfor har jeg nå sagt at vi har forsøkt nok. Han skal få slippe å "tvinges" til å kose seg. Det er helt, helt ok. Han er ingen dårlig gutt av den grunn. Vi er heller ingen dårlige mennesker av den grunn. Det jeg er mer spent på er hvordan han vil ta at far har "et annet liv". Jeg ønsket å vite hva andre tenkte om at vi fremdeles opprettholdt vårt voksenforhold når dette fungerer så dårlig. Om det er for vanskelig og at han vil føle seg for meget utenfor når far har en omgang med oss tre som er svært jevnlig. At far kanskje bør moderere sin omgang med oss noe inntil han er voksen. Men, ja. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke lenger ønsker å prøve. Det er vondt for alle. Og altså, - helt, helt ok å ikke trives med oss. Det er rett og slett en menneskerett. Akkurat som for voksne.

Unnskyld at jeg spør, det er ikke ondt ment. Denne gutten virker utrolig umoden. Feiler det ham noe psykisk? Henger han etter på noen måte i forhold til jevnaldrende?

[Gjest jomfrua]

Jeg tenker at det beste ville være at far gir gutten tilbud om å være med på ferier og at gutten har en anledning til å ta med seg en venn.

Da er det ingen som utelukker han, men tilrettelegger for at han skal kunne føle seg vel i en setting og ikke ensom. Samtidig som det er hans valg.

[Gjest Siss]

Det spørs om han ikke er midt oppe i en uforløst lojalitetskonflikt i forhold til mor. Og det blir bare værre når hun sier hun savner han også.

Få far til å forklare at verden ikke kretser rundt han, at man må være mot andre som man selv vil bli behandlet hvis man skal kunne omgås som normale folk. Jeg tror det kan ta tid å jobbe med, men det er viktig også med tanke på hans forhold til andre mennesker.

Stort sett handler slik oppførsel om oppmerksomhet, og det er eneste måten han klarer å utrykke dette på. Gråting ved sengen er å gjøre seg liten igjen fordi man vil synes. Et kjent problem blandt skilsmissebarn som må tas på alvor.

Det spiller ingen rolle for barnet om de oppnår positiv eller negativ oppmerksomhet fra mor eller far så lenge de får den. Har de først vendt srg til negativ oppmerksomhet ved å gråte, være sure eller liknende er det en ond sirkel som bør brytes.

Forsøk å gi han overdrevent positiv oppmerksomhet for bra ting og ignorer det negative eller i det minste ikke fokuser eller lag noe oppstyr. La han få føle seg veldig sett en periode. Dette høres kanskje rart ut, men det er en velkjent metode for å stoppe sjalusi fks og fungerer godt, tro det eller ei.

Han er nok bare redd innerst inne og dette kan bli bedre!

Lykke til!