Gå til innhold

Et sus som over furukrona kom


Tornerosa

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

[size="1"]Apropos, må få fiksa noe der. Behov for 99.9%, ikke 99... :sjenert:

Mmannen mener han kan fikse noe for meg, fra begynnelse til slutt, men jeg tror nok ikke det blir aktuelt :hakeslepp:, selv om det er gjennomførbart i teorien. Men må foreta meg noe.

Hmm, nå ble jeg ikke så lite nysgjerrig... Her i huset har jeg fått verdens beste julepresang, uttrykket "My balls are blue from loving you" har fått en helt ny betydning. :fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Miss O'Hara
Minn meg om disse, om jeg skulle falle i tvilens grav igjen.

Som om det hjelper, liksom? :ler:

Jeg føler stort sett for å si hva sa jeg når jeg leser her om dagen, men jeg skal la være, for det er så ekkelt.:filer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jo, endelig og endelig... På en måte ja, men samtidig... Ingenting er i mål her. Prosess, lang prosess. Men det er et fint sted å være i prosessen, akkurat her. :)

Hva var det du sa? Hm... Ja, jo, men ingenting var gitt i november, det kunne gått alle veier. Det viste seg jo at det var ikke noe galt med hjertet, men jeg tror at hadde ikke jeg vært så klok som jeg tross alt greide å være oppi alt... Jeg har lært meg noen strategier, kan man si. Ikke store ting, det handler egentlig bare om større forståelse for ham og hans situasjon, om hva han trenger og ikke trenger.

Blå baller, Cumulus? :overrasket::ler:

Men ja. Jeg er litt sånn :rødme:

Kaninene mine er sprø. Den ene HUNN-kaninen driver og angriper bakfra den andre HUNN-kaninen. Og styrer på som...eh...vel - kaniner. Nikoser seg, ser det ut til. Og det verste er at den nederste ser ut til å digge det, også... :overrasket: Har snudd den øverste opp ned for å ta en understellstitt, men i den grad jeg er i stand til å se det, ser det temmelig jentete ut. Håper det! :overrasket:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nok en slik morgen, minsta nektet å stå opp med mindre jeg dro henne ut av senga. Jeg gjorde ett forsøk, men da hun protesterte og tviholdt på dyna, gikk jeg opp på kjøkkenet igjen. Og ble der. Til tross for prinsessas ul. Skolen begynner i dette minutt, hun har riktignok omsider stått opp og fått på seg klærne, men nå får hun selv ta initiativ til hva som skal skje. Jeg har sagt at jeg snart drar på jobb, og blir borte hele dagen. Ikke helt sant, men jeg skal avgårde en tur. Hun sitter ved kjøkkenbordet og leser, ser jeg. Blir spennende å se hva som er planen hennes videre. :roll:

En tirsdag som blir ganske rolig, til forskjell fra tirsdager flest. Det blir bare én kjøretur i ettermiddag, og den kan jeg kombinere med handel. Greit. Må være jobbeffektiv i dag.

Savner Mmannen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Miss O'Hara

Uten at det du skriver her kan bli fullstendig, selvfølgelig, så hender det jeg tenker at jentene dine har skjønt for lenge siden at hvis de lager nok rabalder så gir du i grunnen etter, enten slik eller sånn, før eller siden :sjenert:

Mulig jeg er for autoritær hjemme, men ved den slags oppførsel som du noen ganger beskriver, hadde det blitt realt månelyst, enkelt og greit. Privilegier inndratt og det som er, så fikk jeg heller holde ut beleiringen så lenge den enn tok. Den voksne er sjefen i heimen. Ferdig snakka.

Men igjen, jeg vet, jeg leser bare fragmenter her :)

Lesbiske kaniner, intet mindre! Fiffig :ler: Jeg har sett to kuer på en grønn eng stå og humpe på hverandre, bare flaks jeg ikke kjørte av veien... :overrasket:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nok en slik morgen, minsta nektet å stå opp med mindre jeg dro henne ut av senga. Jeg gjorde ett forsøk, men da hun protesterte og tviholdt på dyna, gikk jeg opp på kjøkkenet igjen. Og ble der. Til tross for prinsessas ul. Skolen begynner i dette minutt, hun har riktignok omsider stått opp og fått på seg klærne, men nå får hun selv ta initiativ til hva som skal skje. Jeg har sagt at jeg snart drar på jobb, og blir borte hele dagen. Ikke helt sant, men jeg skal avgårde en tur. Hun sitter ved kjøkkenbordet og leser, ser jeg. Blir spennende å se hva som er planen hennes videre. :roll:

En tirsdag som blir ganske rolig, til forskjell fra tirsdager flest. Det blir bare én kjøretur i ettermiddag, og den kan jeg kombinere med handel. Greit. Må være jobbeffektiv i dag.

Savner Mmannen.

Oi, det blir vel spennende å høre hvilken respons hun får på skolen? Her i huset må de dras ut av sengen. Dvs minste bæres ut på badet hvor vi setter oss på dolokket og koser i et minutt. Merker at det er tungt, men det er jo veldig koselig også.... Hun pleier røske med seg et par-tre kosedyr på vei fra sengen, så det blir ganske folksomt på det lille badet vårt. Skulle virkelig ønske de var litt kjappere om morgenen, siden jeg drøyer så lenge som mulig med å stå opp, er vi ganske sårbare for mindre katastrofer som å velte melkeglass, ikke finne votter osv. Men det pleier å gå bra. Ikke alltid min fortjeneste, dog..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten at det du skriver her kan bli fullstendig, selvfølgelig, så hender det jeg tenker at jentene dine har skjønt for lenge siden at hvis de lager nok rabalder så gir du i grunnen etter, enten slik eller sånn, før eller siden :sjenert:

Mulig jeg er for autoritær hjemme, men ved den slags oppførsel som du noen ganger beskriver, hadde det blitt realt månelyst, enkelt og greit. Privilegier inndratt og det som er, så fikk jeg heller holde ut beleiringen så lenge den enn tok. Den voksne er sjefen i heimen. Ferdig snakka.

Men igjen, jeg vet, jeg leser bare fragmenter her :)

Lesbiske kaniner, intet mindre! Fiffig :ler: Jeg har sett to kuer på en grønn eng stå og humpe på hverandre, bare flaks jeg ikke kjørte av veien... :overrasket:

Jeg tror ikke at jeg er ettergivende, egentlig. Det kan jo hende at jeg forandrer mening av én eller annen grunn (av noe så enkelt som at jeg innser at jeg kanskje er litt for streng... :sjenert: ), men har jeg sagt A, så blir det A. I 99% av tilfellene, vil jeg si. Noen ganger presenterer jeg et alternativ B.

Men klart, når trøkket er som størst, de er tross alt to og jeg er én, så kan det sikkert skje at man ikke er tydelig nok. Noen ganger orker jeg bare ikke å ta kampene. Eller, man kan heller si det sånn: Jeg velger kampene, og noen velger jeg bort, selv om jeg i prinsippet føler at jeg burde tatt dem. Det hender seg at jeg får et spørsmål som jeg i utgangspunktet vil svare nei på, men forutser baluba, så i stedet sier jeg: Jeg mener slik og sånn, men du får gjøre som du selv mener er best. Og da blir det jo selvfølgelig ikke som jeg hadde ønsket...

Egentlig føler jeg ikke sjelden at jeg er for streng. Noen ganger føler jeg at jeg nesten blir urimelig, jeg avviser ønsker som jeg egentlig vet er ganske kurante, men det handler gjerne om at jeg må sette grenser rundt meg selv, hvis ikke drukner jeg.

Oi, det blir vel spennende å høre hvilken respons hun får på skolen? Her i huset må de dras ut av sengen. Dvs minste bæres ut på badet hvor vi setter oss på dolokket og koser i et minutt. Merker at det er tungt, men det er jo veldig koselig også.... Hun pleier røske med seg et par-tre kosedyr på vei fra sengen, så det blir ganske folksomt på det lille badet vårt. Skulle virkelig ønske de var litt kjappere om morgenen, siden jeg drøyer så lenge som mulig med å stå opp, er vi ganske sårbare for mindre katastrofer som å velte melkeglass, ikke finne votter osv. Men det pleier å gå bra. Ikke alltid min fortjeneste, dog..

Jeg har båret henne ut av sengen i årevis, gjorde det i hele fjor, og kost med henne på do. Ikke på dolokket, men mens hun har sittet og tisset. :ler: Jeg har også vært på badet samtidig med dem, pjusket rundt dem mens de kledte på seg (tildels med min moderlige assistanse), børstet hår, vasket søvnige ansikter. Men det kom til et punkt da jeg følte at det var på tide at de fikset ting mer selv, jeg gir og gir og gir, bistår, assisterer, veileder, jeg kan ikke fortsette i det uendelige med det... Selv om det selvfølgelig ikke bare handler om assistanse, men minst like mye om kos. Jo, jeg vil kose med dem, jo, jeg vil at morgenstunden skal være hyggelig, men det kan ikke være utelukkende på deres premisser. Det er travelt om morgenen, og jeg vil heller at vi skal ha litt tid rundt frokostbordet enn at de skal være avhengige av at jeg overværer morgenstellet. Jeg tror jeg gjør meg selv en tjeneste ved å selvstendiggjøre dem på akkurat slike hverdagsrutiner.

Jeg skulle uansett til skolen en tur og hente noe, så hun satt på med meg. Litt flat i hatten. De hadde stasjoner, og jeg kommenterte bare til læreren at vi hadde hatt en interessant morgen, men at nå var hun her. Det var alt. Hun får kanskje noen spørsmål selv, fra venninnene, skulle gjerne hørt hva hun svarer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøver å være flink, jobbe, men fryser så fælt! Har lyst på noe varmt i kroppen, rundt kroppen. Helst Mmannen, selvfølgelig. Han er en fabelaktig varmekilde, alltid passe varm. Aldri for varm slik at det blir svett og klamt, alltid perfekt passe.

Hjernen fungerer litt dårlig, innholdet fyker rundt som i en tørketrommel, får liksom ikke grep om samme tanke i lang nok tid til at det blir noe fornuftig ut av det. Hjelper selvfølgelig ikke på at jeg dag ut og dag inn sitter hjemme og jobber. Ikke noe miljø rundt meg hvor det også jobbes. Bare kaniner som tørrpuler. Ikke at jeg inspireres særlig av det, altså...

Fikk en telefon. En litt sjokkerende forespørsel, skummel, men jeg sier ja. Veldig uventet. Ikke 100% sikkert at det blir, men stor sannsynlighet, tror jeg. Inkluderer ungene, håper i hvertfall at de synes det høres spennende ut. Sprøtt, egentlig. Coming to a movie theater near you! :sjarmor:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Filmstjerner på gang?

Du er nær sannheten! :fnise:

Endret av Tornerosa
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Spennende! Men er vel ei stund til hele KG trenger å løpe ned kinoene ennå?

:fnise:

Say no more. ;)

Unger i seng, omsider. Duverden de er sirup... :overrasket: Og tusen ting i siste liten, hale-ut-tiden-strategier. Synes de er store nok til at jeg bare burde kunne beordre dem på badet. Men de må ofte fotfølges, hvis ikke tar prosessen én time. Det sliter på meg. Det er ett av flere punkter jeg burde slippe, når nå engang alt er som det er. At de kan pusse tenner uten at jeg nærmest må stå vakt utenfor badet. Kunne ikke jeg fått femten minutter i sofaen mens de gjorde seg klare på badet? Lade opp til kveldens siste økt, husarbeidsøkten, gjøre-klart-til-i-morgen-økten? Synes det.

Hadde dessuten ei saftig økt med 9-åringen idet vi skulle dra på aktiviteten, fem minutter for sent avgårde. Da mente hun at jeg hadde lovet henne å ha med saft. Hun spurte riktignok etter saft, og jeg var sikkert litt for fraværende da jeg sa at vi ikke hadde saft, og at det dessuten er helt unødvendig, vann er mer enn godt nok. Så spurte hun om jeg skulle på butikken, jeg sa at ja, imens du er på øving. Ikke før. For hun mente at vi først skulle på butikken, så kunne vi kjøpe saft, og hun kunne ha med på øving. Jeg sa at nei, jeg skal på butikken imens du øver. Så skal vi dra, og hun klikker. Jeg hadde lovet saft. Baluba uten like, skriking. Hun får aldri noe som helst. Nei, hun får sjelden saft, jeg strever nok som det er med å holde henne på matta ift. sukkerholdig mat og for mye mat. Når hun nektes sukker og søtt, blir det månelyst.

Jeg overdriver litt, det er selvfølgelig ikke alltid slik, og hun kan også gi seg helt uten kamp.

Jeg skrek til henne de fire minuttene bilturen tok... :roll: Oh så sint jeg var.

Men ungen smørblid etter øvingen, da hun ble hentet. Jeg er igjen verdens beste. Og det er jo hun også, selvfølgelig. I tillegg til å være verdensmester i å tyne nervene mine.

Tirsdag kveld, tom kveld, kanskje litt TV, kanskje litt jobb, definitivt klesvask. Mange maskiner, mange. Og håndvask.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

:fnise:

Det er nå et halvt år + to dager siden vi "re-møttes", og min venninnes mann dultet meg i siden og og nikket over mot Mmannen og sa "Men døh, Mmannen er jo singel nå, han er ikke så dum, serru...!!"

Blir en del treffpunkter nå, første på lørdag når hele klanen samles hjemme hos ham. Veldig spent på det, og dessuten et veldig overraskende utspill fra ham.

Nesten halvveis i uka, en relativt behagelig uke. Jobbe hjemmefra, men må ut to ærender i løpet av formiddagen. Det stykker opp dagen og forstyrrer meg litt. 9-åringen har med seg venninne hjem i dag, de kommer tidlig. I morgen skal begge får besøk av to venninner hver, og vi skal knuse pepperkakehuset vi laget for en uke siden. Heldigvis har jeg avgrenset affæren til halvannen time.

Dusj. Frokost. Ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke mange forunt å ha en jobb som nærmest er Livet. Som er en livsstil, og som man har valgt selv ut fra lidenskap og preferanser. Kunstnere, forfattere og andre kreative yrker må vel være kroneksemplene på det. Ikke dermed sagt at det er en dans på roser å være kunstner, det er nok heller ikke så mange som med relativt stor letthet kan leve av kunst alene, men likevel. Mine eks-svigerforeldre var begge utøvende kunstnere, og levde i utgangspunktet av dette. De måtte riktignok strø på med andre jobber for å sikre jevn inntekt (og hatet dette), men duverden for et liv de levde! De fikk bruke hver dag til det som de likte aller, aller best. Og de jobbet når de selv ønsket det. De kunne bestemme seg for å i morgen reise til Praha. De kunne jobbe på natta og sove på dagen, om de ville.

Jeg kan ta feil, men jeg tror at de aller, aller fleste av oss, i hvertfall vi som har familie og relativt små barn, kunne ønsket å jobbe mindre. Syke verden, hvor man ser sine barn en travel time på morgenen, samt noen stakkede ettermiddagstimer. I en normal arbeidsuke er folk flest borte på jobb i åtte-ni timer av barnas våkne tid, og er sammen med dem i fire. Kanskje ikke dét, engang. Man lever for å jobbe. Og når jobben ikke føles som Livet... Selv om jeg i utgangspunktet liker jobben min, føler jeg at den er i veien for meg, at den er i veien for å leve et godt liv. Den tar for stor plass, det blir for lite tid igjen til annet. Det kunne vært langt verre, jeg kunne hatt en jobb jeg virkelig mislikte. Så jeg skal ikke klage for høyt, det er nå engang slik det er, at full jobb innebærer å være opptatt langt over 40 timer i uka, jobb inklusive reisevei. 40 timer, av barnas ca. 65 våkentimer.

Og full jobb må man visst ha. Full jobb burde vært seks timer, det. Mindre arbeidsledighet, mer tid til å tilbringe tid sammen med dem man ønsker å tilbringe tid sammen med. Så kort, dette livet. Virkelig, jeg føler at jeg kaster bort tiden min! Det er så mye annet jeg ville fyllt livet med.

Kraftige forenklinger her, men det er helt sant; jeg går med en følelse av at jobben invaderer meg og livet mitt, av at den tar for stor plass og prøver å gjøre seg til hovedpersonen i livet mitt. :forvirret: Evig dårlig samvittighet for barna, for huset, for meg selv. Jeg har virkelig ikke kapasitet til å ha et tilfredsstillende fokus på alle aspektene i livet mitt, og jobben brauter seg vei på bekostning av alt det andre. Og det til tross for at jeg faktisk sitter i min egen sofa, med pledd, og skriver på KG midt i arbeidstiden. Små livbøyer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn, utkast til arbeidsoppgaveliste er klar. Den ble lang som hundre onde år, gitt. Mye der jeg gleder meg til å ta fatt på - hadde det bare ikke vært så mye! Uansett hva jeg holder på med, føler jeg at jeg nedprioriterer noe annet. Kanskje sitter det i hodet mitt. Men det er ikke til å stikke under noens stol at det er mange oppgaver, at de er veldig ulike og, ikke minst, at jeg er veldig alene om disse oppgavene.

Nå skal jeg snart ut på tokt igjen, oppsøkende arbeid, og jeg hater å gjøre det helt alene. Det hadde vært mye hyggeligere, tryggere og mer meningsfullt om jeg kunne gjort det sammen med noen. Æsj. :forvirret:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke mange forunt å ha en jobb som nærmest er Livet. Som er en livsstil, og som man har valgt selv ut fra lidenskap og preferanser. Kunstnere, forfattere og andre kreative yrker må vel være kroneksemplene på det. Ikke dermed sagt at det er en dans på roser å være kunstner, det er nok heller ikke så mange som med relativt stor letthet kan leve av kunst alene, men likevel. Mine eks-svigerforeldre var begge utøvende kunstnere, og levde i utgangspunktet av dette. De måtte riktignok strø på med andre jobber for å sikre jevn inntekt (og hatet dette), men duverden for et liv de levde! De fikk bruke hver dag til det som de likte aller, aller best. Og de jobbet når de selv ønsket det. De kunne bestemme seg for å i morgen reise til Praha. De kunne jobbe på natta og sove på dagen, om de ville.

Jeg kan ta feil, men jeg tror at de aller, aller fleste av oss, i hvertfall vi som har familie og relativt små barn, kunne ønsket å jobbe mindre. Syke verden, hvor man ser sine barn en travel time på morgenen, samt noen stakkede ettermiddagstimer. I en normal arbeidsuke er folk flest borte på jobb i åtte-ni timer av barnas våkne tid, og er sammen med dem i fire. Kanskje ikke dét, engang. Man lever for å jobbe. Og når jobben ikke føles som Livet... Selv om jeg i utgangspunktet liker jobben min, føler jeg at den er i veien for meg, at den er i veien for å leve et godt liv. Den tar for stor plass, det blir for lite tid igjen til annet. Det kunne vært langt verre, jeg kunne hatt en jobb jeg virkelig mislikte. Så jeg skal ikke klage for høyt, det er nå engang slik det er, at full jobb innebærer å være opptatt langt over 40 timer i uka, jobb inklusive reisevei. 40 timer, av barnas ca. 65 våkentimer.

Og full jobb må man visst ha. Full jobb burde vært seks timer, det. Mindre arbeidsledighet, mer tid til å tilbringe tid sammen med dem man ønsker å tilbringe tid sammen med. Så kort, dette livet. Virkelig, jeg føler at jeg kaster bort tiden min! Det er så mye annet jeg ville fyllt livet med.

Kraftige forenklinger her, men det er helt sant; jeg går med en følelse av at jobben invaderer meg og livet mitt, av at den tar for stor plass og prøver å gjøre seg til hovedpersonen i livet mitt. :forvirret: Evig dårlig samvittighet for barna, for huset, for meg selv. Jeg har virkelig ikke kapasitet til å ha et tilfredsstillende fokus på alle aspektene i livet mitt, og jobben brauter seg vei på bekostning av alt det andre. Og det til tross for at jeg faktisk sitter i min egen sofa, med pledd, og skriver på KG midt i arbeidstiden. Små livbøyer.

Men det er jo ikke sånn at det å ha en jobb man trives med, er avhengig av at man ser på jobben som Livet. Jeg liker jobben min. Men om sjefen hadde kommet inn nå og sagt at "Alle som vil kan ta fri resten av uken" så kan du være sikker på at jeg hadde vært førstemann ut døren. Men jeg ville savnet VELDIG å ikke ha en jobb, å ikke ha en tilhørighet og en identitet. For meg personlig er det på jobben jeg i størst grad blir sett og respektert. Og det er ikke fordi jeg ikke blir sett og respektert hjemme. Men jeg må innrømme at det gir meg større kick for selvtilliten å forklare en skoleklasse om binomiske sannsynligheter, enn det gjør å lage en god middag for to voksne og to barn samtidig som jeg hjelper med leksene. Jeg snakker mye mer med kollegene mine om smått og stort, enn det jeg gjør med mannen min på en gjennomsnittlig dag. Så for meg er jobben en utrolig viktig del av livet mitt, om ikke akkurat selve Livet. Jobben gir meg selvtillit, selvrespekt og ikke minst er det en viktig del av mitt sosiale liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...