Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Hvilken restaurant har matkurs? Har lett etter et sånt å melde mannen på i evigheter.

Her:

http://www.toromogkjokken.no/index.php/matkurs/

Men stort sett fullt, ser jeg, helt ut mars.

Attegløyma - alt ornder seg, til slutt. Det er bare det at den slutten bør helst komme nå! Ikke...til slutt, liksom.

Men når jeg leser tekstmeldingene som føk veggimellom mellom 24 og 01 i natt... Slutten er nær!

[pøbelsara]

...der var hun, ja.

Kjære Tornerosa! Jeg ønsker deg et godt nytt år.

[Tornerosa]

Takk det samme, Pøbelsara! Godt ser meget pent ut.

Og der ble dagens avtale avlyst. Egentlig helt greit, selv om det var egenpleie det var snakk om. Da slipper jeg faktisk å bevege meg ut av huset inntil videre. Like greit, jfr melding fra Mmannen; Et helsikes føre, hold deg inne om du kan!

En gnagende oppgave ligger herved bak meg, ingen stor oppgave, men likevel, endelig unnagjort. Fått litt bedre oversikt, ting litt mer på stell. Kjenner jeg igjen har gått i fella; bare-jeg-blir-ferdig-med-denne-uka-illusjonen. Greia er at det kommer nye uker, uker som jeg bare må bli ferdig med for å kunne slappe av. Men litt sant denne gangen (også), for ukas jobbinnsats skal kulmineres på lørdag, deretter... Tja. Deretter jobber jeg 100 %, faktisk. 80 denne uka, men legg gjerne til noen titalls prosenter. Så deretter blir det ikke akkurat roligere. Men jeg MÅ ha kontroll på visse tekniske utfordringer, de datatekniske. Jeg kan ikke holde på som nå stort lenger, det tar så altfor mye tid. Jeg trenger virkelig en støttekontakt, en MAC-støttekontakt. Og jeg tror jeg vet hvor jeg finner vedkommende, må bare booke tid.

Man kan si at jeg er heldig, her jeg sitter i pysjbukse i sofaen, mer ligger enn sitter, og jobber. Og at jeg har muligheten, gjør meg heldig. Det er en god greie at jeg kan gjøre det innimellom, men det er ingen god greie dersom det blir hovedgreia. Min kollega er i jobb igjen om tidligst fire uker. Fram til da blir det ganske uaktuelt å dra på kontoret. Sitte alene på et kontor, midt blant ingen. Frister virkelig nada. Og å sitte her alene fem formiddager i uka, for så å hive seg på en aktiv ettermiddag kun på ungenes premisser, det fører lukt uti uføret. Jeg vet. Og når kollega er tilbake og jeg satser på i hvertfall tre kontordager i uka, hva da? Blir det bedre? Ikke veldig. Kanskje ikke i det hele tatt. Fastlåst, føler meg fastlåst. Jeg må ha verdens mest asosiale sosiale jobb!

Nei, altså. Her må ting skje, det er ingen vei utenom.

[Tornerosa]

Jeg skjønner virkelig ikke hva det er som skjer. De kom inn døra for femten minutter og jeg er allerede møkk lei. Hallo, de kom hjem i går!! Greit nok at det er mandag og ny start etter ferie, men dette er uansett kjent materie. Jeg rømmer opp i stua, ber dem si fra når de er ferdige med sutring, klaging, masing, grining, krangling, når de er ferdige med å ta av seg våte klær og ta på seg tørre. I det hele tatt. Når de er ferdige. Vi skal liksom på fritidsaktiviteter etterhvert. Jeg har lyst til å avlyse, avlyse ALT. Absolutt ALT! Alt som krever klokke, alt som fordrer mas, alt som gjør meg så inderlig lei og sliten og sur og...

Huff.

[Tornerosa]

Jajaja... Man kom seg gjennom ettermiddagen. Med glans, faktisk. Viste det seg, etter hvert.

Og jeg akter ikke å skjemmes over det, heller. For når man i tre og et halvt år (vel, legg til noen til... ) i all hovedsak har hatt kun seg selv som motivator i hverdagen, den eneste som har tatt meg selv i kragen er jeg selv (ok, med visse hederlige unntak her på bjerget... ), dårlig humør har måttet kureres av meg selv, surhet, irritasjon, og for ikke å snakke om det som stikker dypere... Jojojo, med noe assistanse. Men likevel. Hverdagshumøret har vært mitt eget ansvar. Så da er det ikke rart om det skal lite til, som en plutselig sms fra Mmannen idet jeg går inn på Rema, det står ikke annet enn at han "Er på x kjøpesenter igjen, faktisk!", hvorpå jeg svarer at der skulle jeg gjerne vært, så kunne vi spist mat hos Joy, grønnsaker, selvfølgelig, og at jeg er lei og kei og faktisk litt småsur. "Ikke jeg", svarer han, for han har gjort tidenes store kupp, han har handlet på salg. Og jeg skal til å svare, fra grønnsaksdisken skal jeg til å svare at hmm... kanskje alt som skal til er en sjokolade, men rekker ikke mer før han ringer. Just what I needed. Han ringer, er akkurat passe blid, ikke FOR blid først, han vil jo ikke at kontrasten skal bli for stor , men akkurat så blid som det trengs for å heve meg noen hakk, og han lurer på om jeg vil vite hva han har kjøpt, og det vil jeg, og han har handlet ditt og datt til den ene og den andre og den tredje, snille Mmannen, rause og omtenksomme Mmannen. Og som seg hør og bør rakker vi litt ned på en viss yrkesgruppe (nei, ikke Rema-ansatte) og jeg kjenner meg enda litt bedre, og vi snakker om nyttårsforsetter og han skal gå ned ti kilo, begynne å spille ishockey igjen (finnes det noe mer komisk enn menn i ishockeydrakt på nært hold?), men ikke i kveld. Og sjokoladen min kommer opp igjen, jo, han synes definitivt at jeg fortjener en stor sjokolade, selv skal han knaske sukkererter som han er så glad i og som han fikk av meg, jeg tåler en sjokolade eller ti, sier han, for jeg er den lekreste kvinne på denne jord, jeg er helt overjordisk, visst, og måten han sier det på får meg nesten til å tro det. I det hele tatt, jeg er et unikum og han skal gjerne gi meg det skriftlig om jeg trenger det, og jeg tenker mitt, tenker at å gjøre inntrykk på en mann som kommer ut av et slikt forhold - det er ikke akkurat å hoppe etter Wirkola, for å si det sånn. Og det er det ikke "den nye kvinnen" som mener. For de fleste historier og samlivsbrudd har gjerne to sider, men denne saken har bare én. Og om den har to, er den andre ugyldig. Og han lurer på om jeg føler meg bedre, og jeg kan knapt huske å ha vært lettere, og han vil ringe igjen i kveld. Resten av handleturen går selvfølgelig som en lek, vi bestemmer oss for å droppe treningen, vi orker ikke, vi tøyser og tuller høylydt innimellom reolene, jeg legger 7-åringen i bakken når hun mener at hun skal kjøpe godteri for de tre kronene hun finner i lommen sin, forbipasserende gliser. Og jeg hilser på Mr. Kjekkas, han jeg har handlet hos på Rema i en kvinnesalder, både som student og nå, klager litt over at han har satt opp prisene på klementiner, men han parerer med at "vi har mange andre gode tilbud nå". De har hatt annonse i avisen i dag, visst, men jeg forteller at annonser hopper jeg kjapt over, "man handler da det man trenger uansett". Og han er så enig, og vi ønsker hverandre godt nytt år.

Nei, jeg skjemmes ikke over at det skal en Mmann til for å trekke meg opp av surmulingen, følelsen av at alt vokser meg over hodet, av at jeg drukner av krav og press og trøkk. Jeg har pokker meg gjort det selv i evigheter. Jeg fortjener oppmuntring, for tenk. Og jeg er lett å oppmuntre. Relativt lett.

Endret 3. januar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Noen helt fantastiske skulpturer av noen istapper henger ned fra persiennene på verandaen. Tjukt teppe med pulversnø, gult sollys og lys, isblåturkis himmel. Jeg er ingen fan av vinteren, men dette kan jeg like.

En pose småsjokolader fra Rema'n som frokost. Fordi jeg med ett har husket at jeg fra i morgen av har lovet venninne å bli med på en eller annen diett, så må danse litt på bordet først. I går kveld, også, jeg tømte alt jeg fant av i skapene av snop og uhyrlig drikke. Min venninne, som er som en strek bortsett fra rundt midtrabatten, hun mener bukser ikke lenger lar seg lukke, så hun skal eliminere tre kilo. Ikke mer enn det. Og jeg har lovet å bli med på moroa - som jeg er redd utelukker brødmat. Jeg som elsker brødmat! Jaja, jeg skal vel greie det i et par-fire uker. Mer enn tre kilo skal jeg nok ikke gå ned jeg, heller, uansett. Egentlig ganske lettvint shape på meg nå, selv om jeg sikkert kunne trent på meg en muskel eller tre. Så i morgen blir det veiing. Hva var det hun sa, en hel boks cottage cheese til frokost?

[Hoppetaujenta]

Kondolerer så mye (og lykke til) med en boks hytteost.

*grøss* Der går en av mine grenser absolutt.

[attegløyma]

Eg gjekk ned 7 kilo før jul, ved å ete sunn norsk bondekost 3 gongar for dagen, og gå lange turar. Prøvde ikkje ein gong. No kunne eg godt gå opp 3, men... Vel, eg trivest best som tynn, og no er eg verkeleg tynn igjen

[¤flicka¤]

Haha, etter alle dine skriverier tror jeg at jeg også er blitt forelsket i Mmannen :rødme:

[Tornerosa]

Hm... Men Attegløyma, hva er sunn, norsk bondekost? Og lange turer? Usj. :gjeiper:

Jeg kan like cottage cheese på brød, med noen dæsjer syltetøy på, men å momse en hel boks med skje...

Her er visst greia, forresten: http://www.klikk.no/produkthjemmesider/hjemmet/article543286.ece

Haha, etter alle dine skriverier tror jeg at jeg også er blitt forelsket i Mmannen :rødme:

Og mer skriverier blir det nok...

Jobbserver møkkatreg! Noe(n) vil hindre meg i å jobbe. Og ettersom det ikke skal så mye motstand til før jeg resignerer, så går jeg heller i gang med min bijobb; vaskeribetjent.

[attegløyma]

Heimelaga grovbrød med heimelaga syltetøy (mutter sitt har veldig lite sukker), ein porsjon middag med magert kjøt, stort sett hjort, eller fisk med og poteter og salat. Vatn til alle måltid. Sånn som eg vaks opp med Veldig sunt, veldig kjedelig, garantert å gå ned.

Eg elske å gå. Var på fjellet fleire gonger i veka, og ellers så gjekk eg minst ein time kvar dag, og eg går fort. Så det er vel berre vanen tenke eg. Magert, sunt kosthald er det eg har vakse opp med, og eg trur sjølvsagt dermed ikkje på diettar, finn mas om karbohydrat og slike saker tullete, berre på å redusere inntak, kutte ned på sukker og frityr og bevege seg. Og ingen kan overbevise meg om at det ikkje er rette veien Men no er eg 175 cm og knappe 60 kg, så kanskje på tide å legge på seg litt igjen. Blir aldri bra nok kan du sei

[Sommersol]

Godt nyttår Tornerosa

Jeg vil være med her også jeg. Hurra for Mmannen

[Tornerosa]

Heimelaga grovbrød med heimelaga syltetøy (mutter sitt har veldig lite sukker), ein porsjon middag med magert kjøt, stort sett hjort, eller fisk med og poteter og salat. Vatn til alle måltid. Sånn som eg vaks opp med Veldig sunt, veldig kjedelig, garantert å gå ned.

Eg elske å gå. Var på fjellet fleire gonger i veka, og ellers så gjekk eg minst ein time kvar dag, og eg går fort. Så det er vel berre vanen tenke eg. Magert, sunt kosthald er det eg har vakse opp med, og eg trur sjølvsagt dermed ikkje på diettar, finn mas om karbohydrat og slike saker tullete, berre på å redusere inntak, kutte ned på sukker og frityr og bevege seg. Og ingen kan overbevise meg om at det ikkje er rette veien Men no er eg 175 cm og knappe 60 kg, så kanskje på tide å legge på seg litt igjen. Blir aldri bra nok kan du sei

Jeg elsker ikke akkurat bondekost, og jeg elsker i hvertfall ikke å gå... Dømt til å mislykkes! Men nå har jeg mottatt handleliste til dietten vår, oh my god, jeg kommer til å bli ruinert! Den er lang som et ondt år. Og jeg skal altså danse zumba. Det elsker jeg.

Er også knappe 60 kg, men 7 cm kortere enn deg, føler meg egentlig veldig ok, her er det mest muskelmanko det handler om. Eller, egentlig ikke. Jeg er da virkelig ikke så slapp. Men mindre sukker og mer energi, det håper jeg blir utfallet. Og så er det kanskje litt moro å gjennomføre sammen med venninne.

Ja, Mmannen er det virkelig verdt å rope hurra for! Han ringte meg ti på åtte, var på OBS, hadde registrert at spaden min er veldig liten og har kort skaft (det var ikke jeg som måkte veranda og oppkjørsel, for å si det sånn... ), og han ville kjøpe en til meg. Lurte på om det var noe mer jeg trengte i samme slengen. Så nå har han kjøpt den plexiglassplata jeg trenger for å hindre kanindrit i å drysse ned trappa. Og passer ikke plata, bytter han den inn. Skriver han i sms, og underskriver med "Ditt kupp". Fordi jeg er over meg av begeistring, tror knapt mine egne ører og øyne. Så uvant med oppmerksomhet, hjelp, oppvartning. Men han er virkelig et kupp. Et unikum.

Og han kommer på besøk, sannsynligvis i morgen eller torsdag.

[Tornerosa]

Jeg kan bare ikke ha slike morgener lenger. De er sikkert ikke så fæle som man kan få inntrykk av, men det er for mye for meg. Og det er den eldste som volder meg mest trøbbel. Fantastiske ungen. Hun glemte brillene på badet, jeg påpekte det. Hun gikk ned. Så kommer hun opp igjen, og jeg sier at hun kanskje burde tatt spenner i håret, luggen har vokst seg på lengde med nesen, og uten spenner eller annet i håret, ser hun ingenting. Da blir hun sur og høylydt, hvorfor sa jeg ikke det med én gang?? Jeg sier at det må være hennes ansvar å huske briller og spenner, men hun argumenterer, krangler. Og sutrer og klager over klærne som er så umulige. Og sier at en venninne blir kjørt til skolen stadig, bare hun sier at hun vil kjøres, så blir hun kjørt. Javel, sier jeg, men betyr det at jeg burde kjøre deg? JA! Nei, sier jeg, jeg kan ikke kjøre deg til skolen, ikke for min del, ikke for din, det tar deg dessuten tolv minutter å gå. Sur, snakker høyt og irritert. Og jeg sier at jeg egentlig synes at hun selv kan ta med skiene til skolen, hvor mange får skiene tilkjørt, de lette skiene? selv de som er to år yngre ser jeg selv bære skiene om morgenen, om de skal bruke dem. Sur igjen, det er umulig å bære ski selv, de er tunge, hun får vondt i fingrene og armene. Og spør meg etter en syk fisk i akvariet, jeg skjønner ikke hva hun mener, sier at vi har da ikke hatt syke fisker i akvariet på kjempelenge. JO! roper hun. Jeg takler ikke den ropinga, skjønner ikke hvor den kommer fra. Hun er trøtt, sur, klagete. Legger seg de aller fleste kvelder før halv ni. Jeg begynner morgenen i godt humør selv (til tross for trøøøøtt), men gradvis i løpet av den lille timen vi har på badet og kjøkkenet, blir jeg grinete selv, og når de omsider er ute av døra, etter at jeg har dratt på votter og sko og snøret på sekker (som de selvfølgelig burde gjøre selv, men som det alltid blir lite tid til, dessuten *sutre* det går ikke an! *grine* teite votter! *klage* håret mitt står rett ut av lua, jeg kan ikke gå sånn!), som oftest sju minutter for sent ute, da kan jeg være skikkelig irritert. Og jeg hører meg selv si hver morgen, "vi kan ikke ha det slik om morgenen lenger!!"

Endring må til. Jeg vet bare ikke helt hva endringen bør innebære. Jeg kan ikke gjøre hver eneste morgen ekstraordinær for å sette en god stemning.

Kanskje hun bare er prepubertal.

Onsdag. Snart helg. Som innebærer ilddåp på lørdag.

[Tornerosa]

Oh, skallebank!

I dag har jeg bakt pepperkakehus. Samtidig som at jeg ryddet bort julepynten. Begge deler på tide, men å gjennomføre det første var kanskje å overdrive litt... Men ungene fornøyde. De vil så gjerne opprettholde tradisjonen om å invitere noen venninner på knusing. Javelda. Oser pepperkaker i hele huset.

Ellers... Jobbet. Handlet. Oh my god som jeg har handlet. Denne dietten, jeg er ruinert. Og sulten. Har jo for tusan ikke hatt tid til å spise, bare handle og lage mat! Så vi får se, jeg er ikke optimist. Men pokker så sta. Når jeg først har handlet inn alle disse greiene... Ting jeg normalt ikke har i huset, så får bare værsågod å følge disse oppskriftene. I hvertfall i et par-tre uker.

Aua, hodet. Bare å legge seg, tror jeg.

[Tornerosa]

Og i dag var det den minste. Nektet å stå opp, blånektet. Hylte opp mot kjøkkenet at jeg skulle komme ned og dra henne opp. Nei, jeg laget frokost og matpakker, hun kan greie å gå ut av sengen selv. Jeg har allerede vært inne på rommet i tre minutter og vekket dem. Jeg kan ikke fly opp og ned den trappa i tide og utide, bare for å dra henne ut av senga, hente truse i skapet, whatever det nå er de mener at de trenger meg til. Da det begynte å røyne på ift klokka, gikk jeg likevel ned, dro henne ut av senga, plasserte henne på do. Hun gikk tilbake og la seg igjen, etter et urbrøl og en lang tirade jeg hørt inneholdt ordet BÆSJ opptil flere ganger. Og noe med at skolen var det verste i hele verden. Vel, enden på soga var at hun kom seg avgårde, uten frokost og med et halvt eple i hånden, på vei til å bli i langt bedre humør. Vinket til meg hele veien over sletta.

Jajaja.

Jeg gjør jaggu mitt beste. Og vel så det. Men jeg må sette noen grenser, de kan ikke konsumere meg fullstendig, det er ingen tjent med. Og grensen går der, jeg akter ikke å venne dem til at jeg nærmest skal løfte dem ut av sengene om morgenen.

Litt slarvete dag i dag, må farte litt rundt, begynne med en tur på kontoret, så på posten, så avtale på skolen, jobbe hjemme før og etter avtalen, deretter ferdigstilling av pepperkakehus. Jo, og matlaging! Frukt- og grønnsakssmothie til frokost, skal det bli. Og ljummen nudelsalat med räkor til lunsj. Hvis jeg rekker det. Men skiter uansett i hele opplegget i kveld, for da skal det fortæres gourmet sammen med Mmannen. Han ringte meg før han la seg i natt, sendte først en forsiktig melding, "sover du?" Det gjorde jeg, men hadde en skrekkelig forfølgelsesdrøm, og da jeg våknet av meldingen, hadde jeg gåsehud over hele kroppen. Det kaller jeg timing! Gleder meg til i kveld.

Endret 6. januar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Frukt- og grønnsakssmothie til frokost, skal det bli.

Øh.....nam?

Herretud, dette er livet for kort til, ass...

[¤flicka¤]

Hva slags diett er dette egentlig? Er det ikke bedre å prøve å endre vaner mot en livsstil du faktisk ønsker å leve med?

[Tornerosa]

Hva slags diett er dette egentlig? Er det ikke bedre å prøve å endre vaner mot en livsstil du faktisk ønsker å leve med?

Dette er solidarisk-med-venninne-dietten. Isodietten. Har lest litt om den, og virker forsåvidt fornuftig. Jeg er ikke så mye opptatt av vekt, føler meg ganske kurant, men har et håp om å bli kvitt søtsug (som egentlig er de eneste "vanene" jeg kunne endret, for jeg spiser ellers ganske sunt), og kanskje pådra meg litt overskudd og energi... Så det er bare et stunt, egentlig. Selv om det altså sies at denne dietten, eller kostholdet, absolutt er noe det går an å leve med. Men uten brød - uaktuelt.

[¤flicka¤]

Okei, ble bare så nysgjerrig - det hørtes liksom så stusselig ut, og det trenger jo ikke være stusselig fordi om det er sunt.

Men uten brød - uaktuelt.

Tror jeg hadde fått noia etter en dag uten brød. Lavkarbo er ikke noe for meg!