Et sus som over furukrona kom

[Sommersol]

Morgener har aldri gull i munn :søvn:

Skulle ønske jeg kunne trøste deg med at det går over, men for min del har det ikke gjort det. Problemstillingene endrer seg selvfølgelig (16 åringen min ligger ikke og skriker om å bæres ut av senga )men vanskelige å få opp er de uansett.

Så bruker den ene for mye tid på badet, mens den andre må på do. Så er det det evindelige maset om frokost, hva skal de ha på den skolematen de aldri har lyst på (og som jeg mistenker ofte blir kastet)

Men verst av alt er at de er så ustrukturerte. Har dårlig kontroll på sakene sine, noe som irriterer meg vanvittig.

Sammen med 12 åring med Vans på beina i 10 cm slaps blir morgenen fullkommen.. Men hjelper litt at en har hatt besøk om natta da

Håper dine blir bedre enn mine

[Tornerosa]

Okei, ble bare så nysgjerrig - det hørtes liksom så stusselig ut, og det trenger jo ikke være stusselig fordi om det er sunt.

Tror jeg hadde fått noia etter en dag uten brød. Lavkarbo er ikke noe for meg!

Tror ikke egentlig det er stusselig, men synes det er så mye snåle og dyre greier... Og så skal det være en bittliten dæsj av ditt og datt, men ditt og datt må selvfølgelig kjøpes i stort, og med mindre man da spiser det samme sju dager på rad... Derfor dropper man lett å ha oppi ditt og datt, og da forsvinner selvfølgelig mye av smaken. Nå, f.eks., er jeg så sulten at jeg holder på å daue. Har ikke tid til ljumma räkor akkurat nå, så hva da?? Men jeg har handlet, da, enda mer stæsj. I stedet for å spise. Ikke rart man går ned i vekt av denne dietten! Går seg nok til.

Sommersol, jeg ville latt ungene seile sin egen sjø om morran, om de ikke stod opp. Det skal jaggu mine få gjøre, dersom dette vedvarer. Akkurat nå er det litt kinkig, for de mister følget sitt om de ikke kommer seg avgårde i tide, og i stappmørket synes ingen av dem at det er noe særlig stas å gå alene. Så jeg gjør dem den tjenesten, å nærmest løfte dem ut av senga... Men bare vent! De skal jaggu får stå opp selv, pakke sekker selv (som de forsåvidt gjør, men under sterkt press og overvåking), lage matpakker selv... Jo, og så skal vi ha tre bad. Ett hver. Eller kanskje vi må ha seks! Eller fem, så kan Mmannen og jeg dele ett, og de fire jentene få ett hver. Ok, ok, vi er ikke der. Jeg gjør bare noen tankesprang av og til...

Skulle møte en fyr halv ett, jeg skyndet meg som en gal for å bli klar i tide. To minutter på halv kommer det melding om at han blir forsinket. Av en grunn det var svært, svært mulig å forutse, og dermed varsle meg om i litt bedre tid. Jeg skal jammen slutte å stresse for å komme tidsnok selv, hele verden ellers driter jo i punktlighet!

Hodepine i dag, også. Usj. Kanskje jeg må ha en brødblings.

[Tornerosa]

Cottage cheese, vaniljefrø, kiwi, mango og valnøtter. Tja. Mye bedre enn det skvipet jeg drakk i morges, men litt kvalmende...

Må finne noe vettugt fra menyen å spise som lett middag. I kveld blir det andre boller.

Åh, fikk lyst på boller!

[Norbertine]

Sommersol, jeg ville latt ungene seile sin egen sjø om morran, om de ikke stod opp. Det skal jaggu mine få gjøre, dersom dette vedvarer. Akkurat nå er det litt kinkig, for de mister følget sitt om de ikke kommer seg avgårde i tide, og i stappmørket synes ingen av dem at det er noe særlig stas å gå alene. Så jeg gjør dem den tjenesten, å nærmest løfte dem ut av senga... Men bare vent! De skal jaggu får stå opp selv, pakke sekker selv (som de forsåvidt gjør, men under sterkt press og overvåking), lage matpakker selv... Jo, og så skal vi ha tre bad. Ett hver. Eller kanskje vi må ha seks! Eller fem, så kan Mmannen og jeg dele ett, og de fire jentene få ett hver. Ok, ok, vi er ikke der. Jeg gjør bare noen tankesprang av og til...

Jeg innser at jeg er veldig naiv her, og overhodet ikke har peiling på barn som er eldre enn *sjekke tickeren min* 15 mnd og noen uker. Derfor har jeg en del teorier og prinsipper som garantert ikke er praktisk gjennomførbare.

Men likevel, hvorfor gjør du ikke det du sier nå da? Hvorfor sier du ikke til barnet som ikke vil stå opp eller ikke vil skynde seg at "hvis du ikke står opp nå må du gå alene i mørket til skolen", og deretter la de være så treige de bare vil, for å ta konsekvensen etterpå? Jeg hadde jo blitt (eller kommer til å bli) gal om jeg skulle holdt på slik som du gjør hver morgen.

[Ellevill]

Men verst av alt er at de er så ustrukturerte. Har dårlig kontroll på sakene sine, noe som irriterer meg vanvittig.

Sammen med 12 åring med Vans på beina i 10 cm slaps blir morgenen fullkommen.

Her er de også usansynelig ustrukturerte. Men de står i det minste opp uten et kny og steller seg kjapt. Noen ganger må minsten kiles ut av senga, men det er jo bare koselig.

Vans på vinteren, ja.... Her var det det samme, jeg holdt på å bli sprø, men tenåringen godtok til slutt når det var -20 at vi kjøpte et par vintersko (som ikke ser ut som det, vel og merke...).

Men likevel, hvorfor gjør du ikke det du sier nå da? Hvorfor sier du ikke til barnet som ikke vil stå opp eller ikke vil skynde seg at "hvis du ikke står opp nå må du gå alene i mørket til skolen", og deretter la de være så treige de bare vil, for å ta konsekvensen etterpå?

Jeg tenkte akkurat det samme.

Endret 6. januar 2011 av Ellevill

[Kosemose]

Går ikke hun minste i 1. klasse da, eller blander jeg? Jeg føler med deg og skjønner dillemaet, men jeg syns ikke man kan la en 1. klassing seile sin egen sjø, det blir litt for mye Rousseau for meg. En større unge, joda. Men ikke en førsteklassing. Da hadde jeg heller gått for andre type sanksjoner som ikke gikk utover skolen/det å komme seg til skolen.

[Tornerosa]

Hun er sju, går i andre klasse. Men jeg synes hun er litt liten til denslags "terapi", ja. Og det er jo som oftest søsteren som er den sirupstrege, det blir ikke rettferdig at den tregheten skal gå utover den yngste. Enten må hun vente på søsteren, og også komme for sent selv, eller hun må gå alene halve veien. Heldigvis hører det med til sjeldenhetene at hun ikke vil stå opp, som oftest handler tidsklemma om morgenen om at alt skjer i sakte kino.

Og 9-åringen er riktignok "stor", men hun er litt engstelig av seg på sånne ting. Jeg bare kjenner at det ikke er helt riktig mot henne. Jeg tror rett og slett at hun ikke hadde kommet seg avgårde overhodet, dersom klokka ble langt over og de andre hadde gått. Hun hadde grått sitt hjerte ut av fortvilelse. Og det er jo ikke på pur f at hun er treg, hun er bare...skapt sånn. Eller skal vi si - hun slekter kanskje på sin far??

Selv om jeg synes én time burde være nok om morgenen, fra vekking til ut døra, så må jeg kanskje bare bite i det sure eplet og legge til tyve min ekstra om morgenen. Dvs. stå opp tidligere.

Å stå opp var vondt i dag. Også. Det hjalp selvfølgelig ikke at "tidlig sengetid" betød å sovne klokka halv to. Men det var verdt det. Vi spiste utsøkt sjømat, og vi pratet og pratet og pratet, om alt og ingenting. Etterpå monterte han plexiglassplata han hadde kjøpt til meg, så nå blir det slutt på kaninlort i trappa og etasjen under. Og han greide å ta juletreet ut av den håpløse juletrefoten, som jeg har prøvd på hverdag denne uka. Og så viste han meg bilder sofaen han har kjøpt, og søkte på finn etter ny bil. Og idet han kom, hadde han måkt inngangen mot huset. Tenke seg til. En som gjør handyman-tjenester for meg, en som sitter i sofaen min og leser om biler på nettet. Og som tyve minutter etter han har dratt, sender en melding som får meg til å glise fårete i flere minutter.

Og han hadde kjøpt blader til ungene, forræderen. De idol-bladene jeg hadde sagt nei til og dermed skapt seanse i butikken, fortalte ham om det. Han skjønte greia, men synes samtidig at jeg er litt streng, tror jeg. Så dels som et lite stunt, dels for å faktisk glede ungene, hadde han kjøpt hvert sitt blad til dem. Men han klarerte med meg først, selvfølgelig. Og han gjør hele greia på en slik lun, humoristisk og "ufarlig" måte, at jeg bare fryder meg over det hele. Og ungene, happy.

Han var litt stolt i går, han hadde fått masse skryt etter en forelesning tidligere på dagen, en sisteårsstudent hadde snakket med ham etterpå og sagt at han var den beste foreleseren han noen gang hadde hatt, at han var utrolig karismatisk, at å gå inn til forelesning til en annen etter ham, var nedtur, for her var det virkelig snakk om å hoppe etter Wirkola! Og jeg tror det så gjerne, kan lett se for meg at han er en dyktig foreleser. Ikke bare i faget sitt, det ville jeg forsåvidt hatt tilnærmet null kompetanse til å bedømme, men som pedagog det er behagelig å høre på. Og se på.

Men det var freddan, altså. Skal kjøre avgårde om en drøy halvtime, legetime. Nå blir det full rulle fra mandag av. Ikke for det, det har det jo mer eller mindre vært siden begynnelsen av desember, så overgangen blir ikke så stor. Selvfølgelig dårlig timing for meg, for å være rent egoistisk, at min kollega er sykmeldt. Det har medført ganske mye mer for meg, også av arbeidsoppgaver som i utgangspunktet ikke er mine. Må strukturere meg ytterligere neste uke, noe som innbærer avgrensninger. Jeg KAN ikke surre meg fast i alt for mye, det blir ikke greit.

Stappmørkt ute enda. Lengter etter våren!

[Tornerosa]

Jeg greier ikke denne helga med mindre jeg får bikka meg nedpå litt nå. Og jeg skal jobbe 10 - 18 i morgen, så nada dårlig samvittighet for å innta sofaen nå.

Legen min er gull. Han tar det nærmest personlig når jeg sier at det går bra med meg, at jeg tenker å begynne for fullt på mandag. Han virker genuint glad. Og han smiler og smiler mens jeg snakker, kommer med små utbrudd, "så bra!" "det høres jo fantastisk ut!", han ler av et par småvitser jeg slår og virker i det hele tatt happy over å høre at nu går alt så meget bedre. Og jeg takket ham, takket for at han den gangen i april stilte de utløsende spørsmålene, da jeg hadde hanglet lenge og immunforsvaret kjørte berg og dalbane; "hva tror du selv er årsaken til svekket immunforsvar? hvordan går det ellers, hvordan har du det, egentlig?" Dermed raknet alt forsvar. Senebetennelsen jeg i utgangspunktet kom for, ble helt glemt. Og jeg sa det til ham, at jeg burde sannsynligvis tatt denne pausen for lenge siden, når jeg tenker bakover de siste 2-3 årene ser jeg det helt klart, og når jeg ser hva denne pausen har gjort for meg, skjønner jeg hvor nødvendig den var. Joa, jeg har nevnt Mmannens inngripen i mitt liv, også...

Det er hans fortjeneste at ting ble som de ble, at de etterhvert ble ganske bra, ikke min. Jeg hadde banket meg gjennom, én måned til, et halvt år til, et år til, og til slutt ville det sagt PANG med langt større bokstaver enn det gjorde i april. Han vippet meg av pinnen, dytta meg utfor stupet, tok nakkegrep på meg og dunka hodet mitt i murveggen, for han så at jeg var mer seigliva enn en seljekvist og ville kunne gå slik lenge enda, knekt, men med trevlene intakte. Men i april ga jeg meg endelig over, med hans hjelp, jeg hadde ikke selv greid den aller, aller siste knekken, den var det helt klart han som framprovoserte, og tok meg ut av tjeneste. Evig takknemlig. Og han satte pris på tilbakemeldingen.

Lurer på hva jeg skal bruke ettermiddagen til. Jeg og ungene.

[Tornerosa]

Slækk ettermiddag. Meg på sofaen, unger som puslet med sitt. Kaniner, pc, turning. Ingen klokke å bry seg om, det eneste som varlset om kommende gjøremål, var sultne mager. Slumre på sofaen, puslende unger, stillstand! Denslags skjer jammen ikke ofte!

Laget pannekaker til dem som kombinert middag/kveldsmat. Idyllen kun avbrutt av at frk. 7 ble ganske gretten helt på tampen, når turnstuntene ikke helt fungerte som hun ville. Det utartet, absolutt alt var galt, og det endte med at jeg måtte ta affære, bli streng. Hyl, skrik. Hun var nok trøtt. Der har man igjen for å la henne være oppe "helt" til klokka 21 en fredagskveld... Men hun var fornøyd igjen da hun la seg. Ny yndlingssang er blitt krevd de siste 2-3 ukene, den tar tre ganger så lang tid som Sov lille snuppa, som avløste Byssan lull for et par år siden. "Jeg kjenner det på magen", på ryggen, på hodet, jeg kjenner her og der og her og der og det gjør så godt i hele kroppen. En ta-på-vuggesang. De elsker den, skulle helst hatt ti vers hver.

Helt nødvendig med de to timene søvn jeg fikk i formiddag, har en følelse av at morgendagen blir tøff. Må ikke bli for sent i kveld! Og i morgen kveld, gleder meg, er invitert med på nyttårskonsert av gammel kompis. Tror det er fordi han og samboeren gjennom mange år har splittet, oppfattet det slik at han hadde billett til overs, men har ikke spurt. Får vel vite i morgen. Ikke i nær omgangskrets lenger, men han er der alltid, vi kjente hverandre godt fra 15 - 25.

Og så blir det en tur på byen etterpå, som også innebærer å treffe Mmannen. Han og kompiser skal ha festligheter hjemme hos ham i morgen, og bytur etterpå. Det er ham så vel forunt, han har ikke hatt mye denslags i livet sitt de siste ti årene. Gledet seg som en unge. Han antydet muligheten for at jeg kanskje ville komme ut til ham, men nei, den kvelden skal han ha for seg selv, kompiskveld. Men det passer fint å møtes utpå natta.

Mett. Spiste rester av de fantastiske scampiene jeg laget i går kveld. Matopplegg har fått seile sin egen sjø i dag. Har lest litt mer om kostholdet, og synes egentlig det virker fornuftig (bortsett fra at det utelukker brød - men ikke karbohydrater), et enkelt prinsipp det går an ha i bakhodet. Men hallo... Brød. Jeg kan ikke leve uten brød, godt brød og godt pålegg. Har beklaget meg til venninne, som bare ler av meg. Hun synes det er superlett, men så har hun da også prøvd dette før (og tåler dessuten ikke hvetemel og en rekke andre ting, som dette kostholdet utelukker), hun har oppskriftene i hodet, og vet dermed hva hun går til - og at det vil bli resultater. Sier hun. Vet ikke helt hvilke resultater jeg forventer, det jeg egentlig burde gjort, var å trene. Det er nok det siste som skal til nå, før jeg føler meg virkelig i form. Har noen halvveisplaner, men merker at jeg egentlig ikke er så motivert. Håpet er at jeg skal bli bitt av basill, og at det deretter blir utelukkende lystbetont.

Kanskje se en film?

Endret 7. januar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Jeg vet egentlig ikke om jeg er glad i å lage mat eller ikke. Svaret er vel både ja og nei. Hverdagsmiddagene, de barnevennlige hverdagsmiddagene, er jeg møkk lei av. Å lage mat fra bunnen, bruke et par timer på måltidet, med forventning til å spise den sammen med noen, forventningene rundt Måltidet, det er fantastisk. Lage mat til noen som virkelig setter pris på god mat. Eller lage mat sammen med noen, selvfølgelig. Er så lei av rynkeneser når jeg serverer noe som er litt utenfor den smale sti, er så lei av å kaste mat, er så lei av å pirke i den barnevennlige maten, for så å ende opp med brødskiver en time etterpå. For jeg gidder ikke lage to middager, og jeg har enda ikke knekt koden for hvordan vi virkelig skal kunne nyte det samme måltidet alle tre. Finnes jo noen retter, selvfølgelig. Men de vil ikke ha sauser, minimalt med tilbehør, det skal være tørt og enkelt. Og jeg blir ruinert om jeg skal lage bare til meg selv.

Mmannen har en idé om at jeg er en fantastisk kokk. Hva vet vel han, om at nesten alle oppskriftene mine kommer fra en gourmet-venninne... Jeg tar gjerne på meg skylda, jeg! Spørs hvor lenge det går før jeg avsløres. Vi har virkelig spist noen måltider sammen nå. Tenke. Hva kan jeg lage neste gang?

- tapas - baconsurrede svisker, saltbakte poteter, scampi, kjøttboller, mango-, feta- og sukkerertsalat

- hjemmelaget lasagne

- scampi i rød currypasta og kokosmelk, paprika, sukkererter og kinakål. Ris

- viltgryte

- chili con carne

- napolitansk pasta med kjøttsaus

- grønnsakssuppe

- salmalaks med grønnsaker og poteter

- kylling med serranoskinke, sjalottløk og amandinepoteter

- kyllingsuppe

Tror det er mer, men det er i hvertfall hva jeg husker å ha laget. Så har vi sammen laget kalkun med sopp, paprika, løk, sukkererter, ovnsbakte poteter og waldorfsalat, 1. nyttårsdag. Og han har laget pasta et par ganger, omelett flere ganger og dessuten egg & bacon mange ganger, særlig lørdags- eller søndagsmorgener.

Venninne sier hun har en fabelaktig oppskrift på kjøttkaker, tror det blir neste gang. Jeg vet av sikre kilder at han er glad i kjøttkaker.

Åh, søtsug. Tar en sjekk i skapet.

[Tornerosa]

Cohen og Hopper i kombinasjon, kan det bli stort bedre??

[Cumulus]

En god hverdagsmiddag er å kutte opp ønskede grønnsaker som løk, paprika, squash, gulrot, sopp. Legg det i ildfast form og oppå legger du kyllingfilet. Noen klatter smør, litt vann, krydre med urtesalt og smuldre litt fersk fetaost på toppen. Server ris til. Her i huset spiser ungene bare ris, kylling og sopp. Mens jeg spiser alt. Genialt og veldig, veldig godt!

God helg!!

[Kosemose]

En god hverdagsmiddag er å kutte opp ønskede grønnsaker som løk, paprika, squash, gulrot, sopp. Legg det i ildfast form og oppå legger du kyllingfilet. Noen klatter smør, litt vann, krydre med urtesalt og smuldre litt fersk fetaost på toppen. Server ris til. Her i huset spiser ungene bare ris, kylling og sopp. Mens jeg spiser alt. Genialt og veldig, veldig godt!

God helg!!

Jeg stjal denne retten herfra nå i kveld, og jeg og tre barn har akkurat spist oss stappmette. Fetaosten var min hemmelige ingrediens (barna mine liker det ikke) og alt skle ned. Saus/skyen var litt tam, så vi måtte ha oppi litt soyasaus, men jammi så godt og lett!

[Klips]

(femåringen har valgt dem, ikke skyld på meg )

[Tornerosa]

Takk for oppskrifttips (skal prøve) og for en pen samling smileys!

Godfølelse i hele kroppen. Mistenkelig godstemt overfor ungene. Gruer meg ikke til uka som kommer. Gleder meg til helgen, og til mange andre ting. I det hele tatt.

Nyttårskonserten var fabelaktig! Med en australsk kontratenor som solist, det var en fin og litt uvant opplevelse. Veldig uformell konsert, som inneholdt dirigent med hvit due på hodet, dirigent som fikk mikrofon i hånden, snudde seg mot publikum og sang Kaaanskje kommer kongen, Stian Carstensen gjorde en fantastisk innsats som utøvende konferansier. Den mannen er ganske utrolig.

Etterpå innom Vivaldi, så en matbit på et sted jeg ikke husker hva heter. Veldig hyggelig å gjenoppta kontakten med gammel kompis, virkelig. Og han har seilbåt! Deretter kontakt med Mmannen som var på vei til byen med kompiser, og rundt midnatt møttes vi. Han var ikke akkurat klink edru, for å si det sånn, men veldig hyggelig lell! Og, selvfølgelig holdt jeg på å si, da nattbussen gikk kvart over to, var jeg også med den. Han hadde langveisfarende kompis på helgebesøk, men ville absolutt ha meg med. Og det var så fint. Frokost klokka halv ett, etter en laaaaang morgen. Veldig bra morgen, også, må jeg vel si. Og så hentet han yngstebarnet sitt, vi voksne skravlet, drakk kaffe og spiste sjokolade, skirenn på TV, barnet puslet med sitt. Jeg slanget meg på sofaen, kompisene lo og spøkte, barnet oppsøkte vekselsvis meg og mannfolka, alt gemyttlig. Nydelig søndag. Og mine egne to i gode hender, sammen med besteforeldrene, skiturer og sodd og besøk hos slekt i nærheten. Og når jeg kom hjem i ettermiddag, haiket med kompisen hans som skulle til byen, var jeg verdens triveligste menneske. Jeg trenger det der så veldig, avbrekkene, hvor jeg ikke må noe. Ingen som krever meg, ingen som maser, ingen mamma kan jeg, mamma får jeg, mamma jeg vil. Kunne fokusere på meg selv, på relasjoner, på samtaler, på voksne samtaler. En nytelse. Trenger alt det der, og det er ikke underlig, når man vet hvordan hverdagen min ellers er. Det bygger meg. Det utfordrer meg, det utvikler meg, det heler meg.

Og jeg er tryggere enn noensinne. Jeg vet hvor han er, står. Han regner med meg. Han etterspør, ønsker, hevder. Og han har invitert meg og ungene ut til seg, på middag m.m., og vi går for lørdag. Da har han begge sine, også. Et stort steg.

Endret 9. januar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

:rødme:

[Cumulus]

... tror vi stopper der!!

[Tornerosa]

... tror vi stopper der!!

Jeg tror vi stopper litt FØR, jeg...

[size="1"]Apropos, må få fiksa noe der. Behov for 99.9%, ikke 99...

Mmannen mener han kan fikse noe for meg, fra begynnelse til slutt, men jeg tror nok ikke det blir aktuelt , selv om det er gjennomførbart i teorien. Men må foreta meg noe.

Jo, gårsdagen. Det skjedde jo mer enn konsert og Mmann. Jobbtingene gikk strålende, må vel si det. Noe kunne vært bedre, men det stod ikke i min makt. Selv om visse vedkommende gjorde en bra innsats på ett område, var det andre ting som ikke stod helt til gull. Som enkelt kunne ha blitt gjort mye bedre. Men jeg kan ikke ta ansvar for alt, akkurat dette var delegert. Irriterende, egentlig. At man ikke kan føle seg sikker på at folk gjør greiene bra. Noen ganger skulle jeg ønske det var mulig å omgi seg kun med mennesker som man vet gjør susen. Som man kan stole på at kommer opp med noe bra, er samvittighetsfulle, planlegger og gjennomfører. Det hadde vært noe. Men altså, ting gikk greit, alt i alt. Overstått! Neste, værsågod!

Jah. Må skaffe jobboversikt nå. Lage i morgen. Dessuten møte i morgen, det blir egentlig greit, et møte relatert til det jeg egentlig liker best å jobbe med. Ene og alene mitt "barn". Dessverre litt på siden, dvs. relevant, men litt vel...spesifikt. Utløsning om 13 uker!

Endret 9. januar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

et suss som over furukrona kom

[Tornerosa]

Hei, min kjære Tornerosa! Helt fortapt i deg i dag! Du er så fantastisk å ha rundt seg, føler et tomrom her nå.

jeg er veldig glad i deg, hvis du skulle tro noe annet, veldig, veldig

Minn meg om disse, om jeg skulle falle i tvilens grav igjen.

På meg selv tviler jeg ikke et øyeblikk. Dette er hånd i hanske, og hansken har helt den rette størrelsen. Ikke aktuelt å foreta avgjørelser, verken mentalt eller i praksis, kun basert på 6 måneders samvær. Men at jeg vil gå veien for å se om det føles riktig med høyre eller venstre når vi et stykke lengre framme står ved krysset, det er det ingen tvil om.