Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Min synes nok jeg er for streng men det har med å gjøre at han ikke har hatt spesielt med struktur i livet sitt... han kan erte meg for at jeg er kontrollfrik og ikke tillater hva som helst, men han har innerst inne savnet nettopp en type liv som krever noe av ham, som gir noen føringer. For eksempel å ha barn i livet sitt. Jeg for min del har levd ekstremt strukturert, og trenger å lære mer av hans glasset-er-alltid-halvfullt-holdning. Så var det balansen dah Jeg håper vel at vi balanserer hverandre. Fordelen med å overta en mann etter en dame er vel at han er ferdig oppdratt/stueren (åh, det hørtes fælt ut og veldig urettferdig - det er ikke akkurat som om han er villmann, tvert i mot er han veldig nøye på det meste), mens jeg til tider må plukke av et par relativt frustrerende (men for all del, nokså harmløse) guttegreier.

Livslang læring er mottoet

Jah, dette eksemplaret er nok i hvertfall ganske renslig av seg. Eksen holdt en ganske militær kustus på hvordan hjemmet skulle framstå til enhver tid, det var ytre fasade for enhver pris. Ganske utrolig, tatt i betraktning at hun visstnok ikke gjorde stort selv. Men kanskje kan man høste noen frukter av det...

Her har nok guttegreiene kommet tilbake for fullt, han har jo hatt så mange forbud og påbud å forholde seg til de senere årene, at følelsen av å kunne bestemme selv, overmanner ham helt noen ganger. Bare det å forholde seg til barna som han selv ønsker. Han elsker f.eks. å bære på den yngste, eller begge to, for den saks skyld. Hun var motstander av bæring av barn, de skulle bæres minst mulig. Han elsker å bære dem, og gjør det så mye han kan. Hehe.

Alt han har fortalt av sånne småting...

Jeg har kontrollfriktendenser selv, men har følt litt for å skjule dem foreløpig... Jeg vet jo litt om hvordan hans eks var. Vil ikke at han skal bli nervøs... Uansett er jeg nok for peanuts å regne i sammenligning, så kanskje ligger lista hans høyt i så måte.

Ikke tenk!

Jeg vet... Gjør ikke det. Nesten ikke. Har bare ikke glemt, lissom...

Antydet at venninne og jeg hadde snakket om matkurs på byens beste restaurant. Og det ville han være med på! Han reagerte umiddelbart og sa at det, det kunne han virkelig tenkt seg. Jøss. Han hopper ikke akkurat etter Wirkola han, heller, da!

[Tornerosa]

Bla tilbake på den andre siden!

Visdomsord, ja. Men jeg er for litt overveldelse i begynnelsen. Det må begynne med overveldelse, synes jeg. Jeg trenger det, i hvertfall. Jeg tror ikke at jeg er typen til å "gro fram" kjærlighet ut av vennskap. Jeg har i hvertfall ikke opplevd det. Så litt breathtaking må jeg ha først. Litt å gå på til de dagene man må velge hverandre gang på gang, kanskje.

Og det med å vanne gresset - jo, men også nei. Men det spørs litt på hvordan, og når, man bruker det. Noen ganger kan vannet bare ikke gjøre gresset grønnere. Gresset er allerede vissent, eller det er råttent. Noen ganger er faktisk gresset grønnere på den andre siden av gjerdet. Erfaringen med Mmannen har ettertrykkelig fått meg til å innse at altfor mange holder ut altfor lenge i et forhold. Vanner og vanner, men ingenting gror. Hjelper ikke med gjødsel, engang. Det kan faktisk være bedre såmark andre steder.

Men selvfølgelig, dersom utgangspunktet er et godt forhold, så gjelder prinsippet med vanning. Helt klart.

[Tornerosa]

Kjenner til problemet. Min er overhodet ikke vant til å ta i mot. Lett å glede da

Ja, han her også, veldig lett å glede. Men av og til må han bare tenke seg litt om først, eller vente til den automatiske reaksjonen (hvah? dette er vel ikke mulig, ikke reelt?) har lagt seg.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg mente ikke på noen måte å antyde at min ikke er renslig, assa Han er av de mest pertentlige fyrene jeg har møtt slik sett, noe som kan gi seg utslag i en smule bisarre episoder, tatt i betraktning han er en temmelig jordnær, bredskuldret macho variant av arten han er kjempesøt. Tror han ble sånn fordi han en periode bodde sammen med en kamerat som var reneste skrekkeksempelet av usivilisert mann, så han ble ekstra nøye sånn for å kompensere Jeg sier bare hjertelig takk til kameraten, jeg (Vel, kan nok også skylde på Garden. Gubben har sirlige tellekanter i klesskapet sitt og bruker kleshenger på buksene... tror aldri jeg har gjort det )

Er ikke enig i at love doesn't hurt.

Det vil si, det skal ikke ødelegge deg. Men at man kan ha noen sviende runder, eller oppdage sterke følelser og kompliserte følelser i kjølvannet av kjærlighet, det tror jeg bestemt. Det blir for enkelt å tro og forvente at det ikke kan gjøre vondt å være i et forpliktende forhold, gjennom et langt liv, mange faser og mange utfordringer.

[Tornerosa]

Jeg mente ikke på noen måte å antyde at min ikke er renslig, assa Han er av de mest pertentlige fyrene jeg har møtt slik sett, noe som kan gi seg utslag i en smule bisarre episoder, tatt i betraktning han er en temmelig jordnær, bredskuldret macho variant av arten han er kjempesøt. Tror han ble sånn fordi han en periode bodde sammen med en kamerat som var reneste skrekkeksempelet av usivilisert mann, så han ble ekstra nøye sånn for å kompensere Jeg sier bare hjertelig takk til kameraten, jeg (Vel, kan nok også skylde på Garden. Gubben har sirlige tellekanter i klesskapet sitt og bruker kleshenger på buksene... tror aldri jeg har gjort det )

Er ikke enig i at love doesn't hurt.

Det vil si, det skal ikke ødelegge deg. Men at man kan ha noen sviende runder, eller oppdage sterke følelser og kompliserte følelser i kjølvannet av kjærlighet, det tror jeg bestemt. Det blir for enkelt å tro og forvente at det ikke kan gjøre vondt å være i et forpliktende forhold, gjennom et langt liv, mange faser og mange utfordringer.

Nei, men Oprah snakker nok i første rekke til alle disse ladies'ene som holder ut med slemme ektemenn, kjenner jeg henne rett...

Tellekanter i skapet sitt har han IKKE. Han har i to måneder hatt klesskapet sitt på golvet, faktisk. Jeg er litt glad for at han begynner å bli litt frustrert over akkurat dét. Men han er altså ikke helt i orden enda. Ser fram til å inspisere klesskapet... Og kanskje hjelpe ham med å komme over alle T-skjortene fra tidlige 90-tall... På søndag gikk han i en som det stod Ante på, og under lai la laia lii lailaliali... Og fra diverse konserter, MEGET utvaskede sådanne. Og fra jobben. Men han er søøøt! Og lekker. :rødme:

[pøbelsara]

Mannen min er typisk dressmann på jobb. Viktig Jobb i bransje Hvor Man Kler Seg Pent. Dressene henger på rekke og rad. Men hjemme er det T-skjorte. Jo mer smakløse jo bedre. han har blant annet en som det står FBI (female body inspector) på - og en som det står: "To beer or not to beer. Shakesbeer" på. Og en med 12 ulike illustrasjoner om hvordan man ikke skal stige opp på en kamel. Alle er innkjøpt av de store barna hans.

Den Ante-T-skjorten høres ut som noe Knut Nærum kunne hatt på seg. Eller mannen min.

Endret 25. januar 2011 av pøbelsara

[Tornerosa]

Hehe, egentlig er jo T-skjortene hans ganske kule, men de har definitivt sett sine bedre dager, de er både tynnslitte, hullete og fargeløse...

Jobbantrekket er ikke særlig valgfritt, så sånn sett kunne man jo oppfordret til å slå seg litt mer løs på fritiden...

Men jeg gjør mitt beste. Han har allerede fått to gensere og en cardigan...

Og snart har han bursdag!

[Tornerosa]

Evne til konfliktløsning.

Det er noe jeg må tenke mer på og skrive mer om. Her trenger jeg innspill, gitt.

[Tornerosa]

Vi er nok begge en smule konfliktsky. Kanskje jeg mer enn ham, egentlig. Han vet i hvertfall å si fra om Ikea tuller med sofabestillingen hans...

Hjemme hos oss var det alltid "hysj, ikke rart det blir krig i verden!" "Ikke vær så negativ!" "Slutt og kritiser, det kommer det ingenting ut av". Det var ikke lov til å være misfornøyd, kritisk, uenig. Det var pytt-pytt som var oppskriften. Kost uoverensstemmelser, misnøye og potensiell konflikt under teppet, da forsvinner det. Og joda, det var ikke mye konflikter og diskusjoner hjemme hos oss. Jeg var nok det emosjonelle barnet, med behov for å blåse ut og med masse...øh...la meg kalle det lidenskap. De andre to var langt roligere. "Ikke rart det blir krig i verden!" Synes jeg hører mamma...

I ekteskapet mitt var det veldig vanskelig når vi hadde ulike ønsker, ulike behov. Å være innstilt på å kompromisse, på å gi og ta, hjalp ikke noe særlig. For vi kom aldri så langt at vi kunne formidle til hverandre behovene våre, ønskene, vi kom aldri dit at vi greide å kartlegge hva vi begge ønsket. Han ble rett og slett sur før vi hadde begynt å snakke. Ser ham for meg, hvordan han rynket brynene, så bort, huffet seg, sukket og stønnet. Det var best å svelge kamelene, holde kjeft. Finne egne løsninger som ikke involverte ham. Jeg kan knapt huske at vi samtalte oss fram til løsninger på konflikter noen gang. Det endte alltid i krangel. Jeg må selvfølgelig hatt noen svin på skogen selv, men jammen, jeg husker hvordan jeg gang på gang prøvde. Noe måtte snakkes om, jeg innstilte meg på å ta det med det gode, men han ble sur før man hadde rukket å trekke pusten. Grinebiter, det var mellomnavnet hans. Så jeg føler ikke at jeg har god trening i konfliktløsing i nære relasjoner. Best med barna, kanskje.

Og han. Han hadde et samboerforhold da han var ganske ung, fra 18-19 og i 6-7 år. Etterhvert ble det Cruella, og det varte i ni år. Der i gården var det nok ikke noe som het å løse konflikter. Han lærte fort at jo mer motstand han ytte, jo mer han sa henne imot og hevdet egne ønsker og behov og meninger, jo vanskeligere ble livet hans. Og sånn er det forsåvidt fortsatt, men heldigvis har han begynt å innse at det på lengre sikt ikke gagner ham, selv om det på kort sikt er mer behagelig å overse og overhøre og stryke med hårene. Hun var en person som løste konflikt med aggresjon og sinne. En sylskarp kvinne med ordet i sin makt, manipulerende. Alltid retten på sin side. Alle situasjoner, selv de mest opplagte, situasjoner hvor det objektivt kunne bevises at hun var den stygge ulven, jobbet hun iherdig for å snu - det var andres skyld, uansett.

Og jeg har jo sett det ved minst tre anledninger; når ting blir vanskelig og kompliserte, velger han taushet. Han velger å trekke seg tilbake, unna, bryte. Nå tror jeg som sagt at vi er over det stadiet, men jeg føler meg absolutt ikke trygg på at jeg ikke vil se tilsvarende reaksjoner også i framtiden.

Jeg liker ikke å ta opp problemer, problemstillinger, utfordringer. Ikke vant til, dessuten dårlig erfaring med. Han er redd dem og trekker seg unna, det har vært hans enkleste vei ut. Han har lite erfaring med konstruktive diskusjoner rundt potensielle problemer, problemstillinger. Ond sirkel?

[Tornerosa]

Wow, ekstrajobben ser ut til å være min!

Rundt tolv tusen rett i lomma, og så er det bare gøy!!

[attegløyma]

Det var absolutt sommarfuglar og stjerner i blikket med A når vi blei ilag, for all del, Miss er vitne på det, men hadde vel vore litt rart om det var veldig overveldande, sia eg var veldig overvelda forelska i han då eg var 12, og vi blei ilag då eg var 35... Nære vener frå barndommen av, alltid med litt kjemi som gjor at vi aldri blei så bestis som søskena våre er, eller som bror min er med han og søstera hans med meg. Men vi har begge bestemt oss for at dette er bra for oss, og dette er det vi vil. Og ja, etter 33 år så er det vel nøye tenkt gjennom

Vatning må skje frå begge sider, ein kan ikkje vatne graset aleine, då blir jo eins eige gras vissent, haha. Men om begge vatnar og begge prøver og ein prøver å vere kjæresta litt kvar dag, så trur eg faktisk at graset er grønast der det vert vatna. I alle fall om partneren er eit vanleg, godt menneske. Og det er A, heldgvis.

[Tornerosa]

Det var absolutt sommarfuglar og stjerner i blikket med A når vi blei ilag, for all del, Miss er vitne på det, men hadde vel vore litt rart om det var veldig overveldande, sia eg var veldig overvelda forelska i han då eg var 12, og vi blei ilag då eg var 35... Nære vener frå barndommen av, alltid med litt kjemi som gjor at vi aldri blei så bestis som søskena våre er, eller som bror min er med han og søstera hans med meg. Men vi har begge bestemt oss for at dette er bra for oss, og dette er det vi vil. Og ja, etter 33 år så er det vel nøye tenkt gjennom

Vatning må skje frå begge sider, ein kan ikkje vatne graset aleine, då blir jo eins eige gras vissent, haha. Men om begge vatnar og begge prøver og ein prøver å vere kjæresta litt kvar dag, så trur eg faktisk at graset er grønast der det vert vatna. I alle fall om partneren er eit vanleg, godt menneske. Og det er A, heldgvis.

33 års betekningstid burde være kvalitetesgaranti, ja!

Ja, om partneren er et vanlig, godt menneske. Og om begge prøver, også litt på den andres premisser. Jeg tror at dersom begge har som mål å oppfylle den andres ønsker, drømmer og behov, i stedet for å ha fokus på hva partneren kan gjøre for en selv, hvilke behov han/hun kan dekke - hva kan da gå galt? Og hvis man da i tillegg er i stand til å formidle sine ønsker og behov på en god måte, uten å sette fram krav, hvis man evner å vise den andre hvem man er - da tror jeg man har en veldig god oppskrift. Jeg kartlegger dine behov og ønsker, du kartlegger mine, vi prøver begge å oppfylle dem. Selvfølgelig - legg til evnen til å kompromisse når behovene og ønskene kolliderer.

Jeg husker jeg sa noe sånt, noe med det grønne gresset og vanning, husker ikke akkurat ordlyden, da jeg en gang for noen måneder siden satt i bil sammen med Mmannen. Klart, ut fra egne erfaringer kunne han ikke annet enn å protestere. Jeg kjenner ingen som har gitt opp for lett, sa han. Folk gjør ikke det. De holder ut for lenge. De vanner alt for lenge. Man har bare ett liv, man skal ikke holde ut Gresset blir ikke nødvendigvis grønt, om man vanner aldri så mye.

Men ja, i et normalt forhold er det nok en kurant linje, å vanne hverandre.

Fikk ikke sove i går, ble over ett. Våknet 04 av et brak, et bilde som falt ned fra en vegg og rev med seg noe stæsj i fallet. Trodde det var dyrene som hadde kommet seg løs og raserte stua. Ble lys våken på 0.1 sekund, men sovnet heldigvis ganske greit igjen. Unger som vanlig trøtte, trege. Og når jeg prøver å piske opp hastigheten en smule, blir den eldste grinete og småfrekk. Den skjønne ungen. Smarte, vakre, snille ungen. Ugh. Jeg gleder meg til hun blir tenåring...

Men i dag har jeg en god nyhet til henne. Hun kommer til å bli så happy, stolt og spent.

Den yngste skal ha med seg venninne hjem i ettermiddag, det blir vel 3.5 timer. Litt lenge. Håper jeg ikke må brannslokke så mye.

Og så blir det torsdag, og de skal til faren. Kjenner et stikk av dårlig samvittighet når jeg gleder meg på mer fri... Men dette er en viktig fase. For meg, for dem, for oss. Jeg trenger denne perioden for å finne ut av hva dette kan innebære av forandringer, på sikt. Og de lider ingen nød, jeg kan ikke tenke meg at de føler at de feies av banen for at musen skal danse på bordet. Tvert imot, de gleder seg til å reise, og de hadde en storartet helg hos besteforeldrene. Nemlig. Alle får i pose og sekk!

Allerede krysset ut tre punkter på listen i dag. Gjenstår... Mange.

[pøbelsara]

Jeg er også enig i at de fleste holder ut for lenge når ting først virkelig går galt i et forhold. Men det er vel fordi man gjerne vil, eller føler at man må eller bør eller whatever...? Det er typisk at "alle" sier at folk nå tildags gir opp ekteskapene sine for fort. Samtidig som man hører ganske hjerteskjærende historier om samlivsbrudd der folk har tålt og holdt ut og ventet og håpet så alt for lenge.

Jeg tenker at det handler om vilje - men også om mye mer enn det. Det handler om forståelse, om å være på samme sted, om å virkelig se den andre og bevissthet i forhold til hvordan man forholder seg til folk rundt en generelt, og kjæresten spesielt. Å være et vanlig godt mennesne, slik Attergløyma sa, er essensen, tror jeg. SÅ enkelt, men allikevel så vanskelig for noen.

Jeg har alltid lurt på hvordan folk kan synes det er greit å stadig ta ut sine alle verste sider overfor dem man er aller mest glad i. Man er flink og høflig og sivilisert ute i verden blant kolleger og venner og så forvandles man til en flammeblåsende drage/furtende umoden ettellerannet innenfor hjemmets fire vegger, liksom? Jeg har en venninne/bekjent, som på tross av at to forhold har gått buldrende på dunken på grunn av hennes høylytte kjefting, enda hevder med stor overbevisning at drømmemannen hennes får ta henne som hun er eller la være. Jeg er overbevist om at hun overhodet ikke evner å se hvor skremmende hun er når hun forvandles til bebreidende, ildsprutende furie som aldri blir helt fornøyd; glasset blir aldri fullt, man (andre) kan alltid strekke seg litt lenger.

Misforstå meg rett: Jeg mener ikke at man aldri skal kunne si hva man mener. Men jeg synes at man bør være minst like oppmerksom på hvordan man sier ting til kjæresten sin som man er overfor for eksempel kollegene sine.

Og når det gjelder konfliktskyhet, så har vi rikelig av det, både jeg og pøbelgemalen. Men for oss funker det bra. Det betyr at det ikke er alt vi snakker om (som i: Vi må snakke om dette NÅ!) før vi får tenkt oss om litt. Når begge er litt konfliktsky, så betyr det at ingen av oss fyrer oss opp for en masse ting. Begge er váre for den andres meninger og opplevelser av ting. Konfliktskyhet kan funke veldig dårlig hvis en konfliktsky sjel prøver å leve sammen med noen som er skikkelig triggerhappy og i tillegg hellig overbevist om sin egen ufeilbarlighet. Men det funker veldig bra som olje på vannet når begge har en god porsjon av den. Vi krangler ikke. Seriøst. Vi har levd sammen i 10 år og jeg vi krangler aldri. Og det er ikke fordi vi går rundt å brenner inne med ting, men fordi vi har et veldig lavt/nesten ikke-eksisterende konfliktnivå. Men vi har en veldig god dialog, og snakker sammen HELE tiden.

Og blablabla på morgenkvisten...

Endret 26. januar 2011 av pøbelsara

[Gjest Miss O'Hara]

Nå har jeg bare lyst til å grine.

[Tornerosa]

Leste denne boka i fjor. Plukk av den litt amerikansk kulturrelativt prat, og det gikk virkelig an å få noen innsikter. Synes jeg. Noe følte jeg var bare tant og fjas, direkte feil (for meg, i hvertfall), men essensen av det hele - relatere forventninger til et forhold til barndom og den personen man nå engang har blitt - var ganske fruktbar. Og det med å oppfylle hverandres ønsker og behov, savn, og samtidig strebe etter å ikke holde regnskap. Forfatteren er utvikler av den terapeutiske/pedagogiske tilnærmningen kalt Imago-terapi.

Brr. Hvorfor er jeg alltid så kald på føttene?

[Gjest Miss O'Hara]

Får driver error på boka di, jeg :klø:

[pøbelsara]

Jeg får også driver-error, men bare på siste side. :klø:

[Tornerosa]

Jeg får også det. Måtte skrive innlegg for å se den siste siden. Hvem sensurerer meg?

[Tornerosa]

Teite greier. Kanskje jeg må poste så mange innlegg at jeg kommer på ny side?

[pøbelsara]

Bare en måte å finne ut om det er side 8 som er dustete....