Ga tennåringen ørefik

[AnonymBruker]

TS: Gå i terapi. NÅ! Tenåringen din kommer aldri til å glemme dette. Ta ansvar for dine egne handlinger, eller bli en enda dårligere forelder enn det du allerede er.

[Miss Desiree]

TS: Gå i terapi. NÅ! Tenåringen din kommer aldri til å glemme dette. Ta ansvar for dine egne handlinger, eller bli en enda dårligere forelder enn det du allerede er.

Gå i terapi, er litt drøyt da! Hun kommer nok aldri til å glemme det, nei, men jeg tviler på det er så ille at hun ikke kan leve et normalt liv. Jeg har selv fått et par ørefik selv, men det fortjente jeg. Alle mister kontrollen en gang i blant, det beste er å lære av det og angrer du veldig, vil du neppe gjøre det igjen.

[Miss Desiree]

Klappet du til moren din? ^ Hjelpes. Hun kan ikke ha vært mye til autoritetsfigur

Er det så uvanlig da? Jeg har selv klappet til moren min flere ganger ut av sinne, og da mener jeg skikkelig sinne! Men vi har et kjempebra forhold i dag åltså.

[Gjest BabyBlue]

Er det så uvanlig da? Jeg har selv klappet til moren min flere ganger ut av sinne, og da mener jeg skikkelig sinne! Men vi har et kjempebra forhold i dag åltså.

Lyder merkelig i mine ører, ja... Men så har jeg aldri vært forbanna nok til å ha vurdert å klapset til mamma.

Bra dere har et godt forhold nå, da =)

[AnonymBruker]

Gå i terapi, er litt drøyt da! Hun kommer nok aldri til å glemme det, nei, men jeg tviler på det er så ille at hun ikke kan leve et normalt liv. Jeg har selv fått et par ørefik selv, men det fortjente jeg. Alle mister kontrollen en gang i blant, det beste er å lære av det og angrer du veldig, vil du neppe gjøre det igjen.

Er det så uvanlig da? Jeg har selv klappet til moren min flere ganger ut av sinne, og da mener jeg skikkelig sinne! Men vi har et kjempebra forhold i dag åltså.

At du og moren din sloss, betyr ikke at det er normalt. Så, som svar på spørsmålet ditt, ja, det er så uvanlig. Og nei, alle mister ikke kontrollen i blant. Håper du forstår det, før du mister kjærester fordi du tror det er greit å miste kontrollen i blant.

Vold har ingenting i en relasjon å gjøre, og klarer man ikke å styre seg, er terapi rette vei å gå.

[AnonymBruker]

Jeg har selv fått et knyttneveslag som tenåring, og har hatt store (psykiske)problemer med dette i etterkant, og har det enda, som voksen. Men mye av dette har med mangelen av anger fra min mor. Da jeg stod over vasken og fossblødde fra nesen sa min mor at hun kanskje ikke burde ha slått, men at hun ikke hadde noe valg, siden jeg ikke ville bøye meg etter hennes mening. Hun hadde fortsatt rett. Følelsen jeg satt igjen med var at jeg fortjente å bli slått fordi jeg var verdiløs og mine meninger var ubetydelige.

Alle kan miste besinnelsen, og i noen tilfeller går det galt, som i ditt TS. Det viktige er da å vise at du virkelig angrer, og være ekstra påpasselig med å ikke la det skje igjen. Pass også på å jobbe for at tenåringen din ikke skal være redd for at noe slikt kan skje igjen. Det er viktig å snakke om det, og ikke la det ties ihjel dere imellom.

[AnonymBruker]

jeg og har blitt fiket til o.l. i oppveksten en del ganger.

Vil aldri få full tillit til den personen igjen.

Vil alltid være redd for at det skal skje igjen...

[Thomasine]

Mye snakk om fysisk vold...

Jeg ville ALDRI ha kunnet fike til noen av mine foreldre.

Men den ene gangen jeg ble fiket til er ikke noe jeg har tenkt på i ettertid,

derimot har jeg tenkt mye på og bestemt meg for IKKE å føre videre det min mor gjorde....

Hun kunne la være å snakke med/til meg i dagevis når vi hadde kranglet for et eller annet. Langsint, ja!

Psykisk "terror" er minst like ille, selvom man ikke får fysiske arr...

I dag er vi gode venner og var det mellom disse stille periodene i oppveksten også...

Selv har jeg aldri vært langsint etter at jeg giftet meg og fikk barn.

Her hjemme løser vi opp i alt før vi legger oss for kvelden - senest...

[Gjest Iah]

Klappet du til moren din? ^ Hjelpes. Hun kan ikke ha vært mye til autoritetsfigur

Hva i all verden skal man forvente? Hvis man slår noen må man faktisk regne med å få tilbake med samme mynt!

Endret 3. desember 2010 av Iah

[AnonymBruker]

Et klaps til tenåringen er ikke det klokeste man gjør, men at man kan miste kontrollen over seg selv enkelte ganger er forståelig. Et barn man har ansvaret for kan presse selv den beste forelder til det ytterste.

Og de som er bastante og fordømmer de som har gjort slike ting tror jeg nok heller ikke har vært i slike situasjoner.

[Gjest nobilian]

Et klaps til tenåringen er ikke det klokeste man gjør, men at man kan miste kontrollen over seg selv enkelte ganger er forståelig. Et barn man har ansvaret for kan presse selv den beste forelder til det ytterste.

Og de som er bastante og fordømmer de som har gjort slike ting tror jeg nok heller ikke har vært i slike situasjoner.

***

Eller de kan ha vært i slike situasjoner og likevel tatt det riktige valget.

Min far var nært å slå meg da jeg var 15-16 år. Han valgte å senke handa. Hadde han slått, hadde jeg avskrevet ham på øyeblikket.

Man kan utmerket godt forklare hva som førte til slaget, men det kan ikke forsvares.

[AnonymBruker]

***

Eller de kan ha vært i slike situasjoner og likevel tatt det riktige valget.

Min far var nært å slå meg da jeg var 15-16 år. Han valgte å senke handa. Hadde han slått, hadde jeg avskrevet ham på øyeblikket.

Man kan utmerket godt forklare hva som førte til slaget, men det kan ikke forsvares.

Forsvares kan det ikke, men det skal heller ikke dømmes. Du var heldig, for din far mistet ikke kontrollen. At du sier du hadde avskrevet han på øyeblikket viser bare at du har vansker med å tilgi andres feil. Å tilgi er også noe som må læres.

[Gjest nobilian]

Forsvares kan det ikke, men det skal heller ikke dømmes. Du var heldig, for din far mistet ikke kontrollen. At du sier du hadde avskrevet han på øyeblikket viser bare at du har vansker med å tilgi andres feil. Å tilgi er også noe som må læres.

***

Jeg har overhodet ikke vansker med å tilgi andres feil, jeg har derimot grenser for hva som skal kunne tilgis. Få, men absolutte grenser.

Jeg er dermed ikke interessert i å lære å tilgi mennesker som krysser disse grensene. Jeg lever ikke noe fattigere liv av den grunn, tvert imot.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner virkelig ikke alle dere som sier at det er normalt at "alle" mister kontrollen en gang i blant. Det er da absolutt ikke normalt at noen blir så sinte at de må klappe til andre, enten det er deres barn, forelder eller kjæreste!

Ville svarene her vært de samme om dette ble postet i Samliv-delen på forumet, under tittelen "Ga kjæresten min en ørefik"? Forskjellen er bare at da hadde alle bedt personen skaffe seg hjelp, ikke komme med støtte og unnskyldninger om at dette er normal oppførsel.

For meg høres det veldig søkt ut å skulle klapse til folk uansett hvor sint jeg blir. Trodde dette var den normale tankegangen, men tydeligvis ikke...

[LaCrouX]

Min far var nært å slå meg da jeg var 15-16 år. Han valgte å senke handa.

Min far og. Jeg har vært i en del slosskamper kan man si (Ikke noe jeg er direkte stolt av), men uansett: Jeg så det, og gjorde meg klar til å slå tilbake. Det så han og, og jeg vet ikke hva som veide mest, at han inså at jeg kom til å slå tilbake hardt, eller det at han faktisk holdt på å slå meg.

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke man bør slå barna sine. MEN jeg tror det har skjedd med veldig mange, og jeg forstår foreldrenes frustrasjon. Mine foreldre har aldri slått oss, men en gang så jeg mamma slenge min lillebror ned i senga i voldsomt sinne. Og det glemmer jeg aldri! Men hun har sagt unnskyld og vi elsker moren vår alle sammen. Bare vær obs på at barn ikke glemmer sånt, og at det er veldig uheldig.

Men jeg tror nok TS er en helt normal person og hun trenger ikke profesjonell hjelp pga dette her.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner virkelig ikke alle dere som sier at det er normalt at "alle" mister kontrollen en gang i blant. Det er da absolutt ikke normalt at noen blir så sinte at de må klappe til andre, enten det er deres barn, forelder eller kjæreste!Ville svarene her vært de samme om dette ble postet i Samliv-delen på forumet, under tittelen "Ga kjæresten min en ørefik"? Forskjellen er bare at da hadde alle bedt personen skaffe seg hjelp, ikke komme med støtte og unnskyldninger om at dette er normal oppførsel.

For meg høres det veldig søkt ut å skulle klapse til folk uansett hvor sint jeg blir. Trodde dette var den normale tankegangen, men tydeligvis ikke...

Forskjellen er kanskje at du ikke kan stikke fra konflikten du har med barnet ditt. Det valget har du som regel når du er i konflikt med en kjæreste eller en venn.

[Gjest BettyBoop28]

Blei så provosert at jeg klapset til tennåringen under krangel.

Er jeg helt ubrukelig som mister fatningen slik? Hvordan er det for dere andre med tennåringer som provoserer til det ytterste, klarer dere å beholde roen?

Du var sikkert bare litt gal i gjerningsøyeblikket

[Gjest jente22]

når eg var liten (ca 15 år sia) fikk eg ris på ræva om eg ikkje rydda rommet, eller vart tatt hardt i armen hvis eg ikkje hørte etter, eg har ALDRI hatt noen problem med dette i ettertid og det har aldri falt meg inn å slå tilbake, men eg har kansje ikkje like svak psyke som mange andre, synes det er helt greit at foreldra faktisk tør å ta i ungene sine.

[Gjest Gjest]

Forskjellen er kanskje at du ikke kan stikke fra konflikten du har med barnet ditt. Det valget har du som regel når du er i konflikt med en kjæreste eller en venn.

Vel, barnet kan heller ikke stikke fra deg på samme måte som du kan forlate en voldlig kjæreste eller venn. Derfor synes jeg dette bare er et enda sterkere argument til ikke å slå barnet sitt.