Ga tennåringen ørefik

[AnonymBruker]

Jeg kalte mamma en jævla forpult hore eller noe i den duren da jeg var 14, og fikk en ørefik tilbake. Helt fortjent, det syntes jeg da og det synes jeg vel egentlig ennå. Og vi angret, både jeg og mamma, og ingen av oss gjorde det igjen.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvorfor alle på død og liv skal ha barn i utgangspunktet. Akkurat som om alle har rett til å sette liv til verden og det er noe man har fortjent. Er man ikke økonomisk eller psykisk skikket til å være ansvarlig for et barn, skal man heller ikke ha det. Finner man ut når barnet allerede er født at man for en periode ikke er skikket, får man la besteforeldre ect. ta seg av barnet - evt. la barnevernet ta hånd om saken.

Ingen barn har bedt om å bli født! Og spesielt ikke inn i mishandling - noe det faktisk er å gjentatte ganger påføre et barn fysisk eller psykisk vold!

Ja, man skal gjøre sitt beste med sine mangler. Men problemet er hos de som ikke ser sine mangler og/eller klarer å unnskylde og forklare dem overfor sine barn. De som rettferdiggjør et slag mot barn eller tar sitt eget dritt ut på dem. Disse skulle aldri hatt barn fordi de ikke engang har evnen til å ha omsorg for og "oppdra" seg selv.

Selvfølgelig enig med deg, ingen ved sine fulle fem synes mishandling er ok.

Hvorfor alle skal ha barn? Nei, si det du.. er jo mange som blir gravide uten at de ønsker barn. De klarer ikke ta abort, og prøver og feiler som de fleste mennesker gjør. For eksempel. Og mange har en romantisk forestilling om det å ha barn..spør du meg er det 95 % jobb, og 5% kos. Men det er verdt de 5 prosentene.

Skummelt med manglende selvinnsikt ja, ser det på alle kanter. *grøss*

[Gjest Gjest]

Fy søren, for en trist kommentar. Dama sier jo at hun hadde en jævlig periode, og at sønnen hennes fikk lide pga dette. Heldigvis har han det bra nå. Tviler på at dama tenker med glede tilbake til disse årene, vil tro det er vondt og at hun sikkert skulle hatt det ugjort. When you know better, you do better.

takk for din konstruktive kommentar. ja han har det veldig bra nå og det har også jeg. jeg angrer hver eneste dag på alt jeg gjorde mot han fysisk og psykisk og jeg skulle gitt livet mitt for å ha hatt det ugjort. mest av alt klandrer jeg meg selv for at jeg ikke søkte hjelp de to-tre årene dette pågikk. hadde jeg visst at jeg skulle være så stygg mot mitt eget barn hadde jeg endt livet mitt før han ble laget. jeg kan ikke gjøre annet i dag enn å håpe på tilgivelse. men han husker ikke noe av dette sier han og han skjønner ikke hvorfor jeg er så lei meg for noe som han ikke husker eller selv mener han kan ha tatt skade av.

[Gjest nobilian]

Fy søren, for en trist kommentar. Dama sier jo at hun hadde en jævlig periode, og at sønnen hennes fikk lide pga dette. Heldigvis har han det bra nå. Tviler på at dama tenker med glede tilbake til disse årene, vil tro det er vondt og at hun sikkert skulle hatt det ugjort. When you know better, you do better.

***

Jeg driter helt oppriktig i hvordan hun føler seg. Jeg bruker ikke empati på barnemishandlere.

Bare at hun kan kalle det "en dårlig periode", sier litt.

En dårlig periode er når du ikke scorer mål, når du ikke yter godt på jobb, når du ikke henger med på studiene - det er faen ikke når du SLÅR barnet ditt i flere år.

Og som sagt, ingen vet hva sønnen sitter igjen med fra det.

[Gjest nobilian]

Fy søren, for en trist kommentar. Dama sier jo at hun hadde en jævlig periode, og at sønnen hennes fikk lide pga dette. Heldigvis har han det bra nå. Tviler på at dama tenker med glede tilbake til disse årene, vil tro det er vondt og at hun sikkert skulle hatt det ugjort. When you know better, you do better.

***

Jeg driter helt oppriktig i hvordan hun føler seg. Jeg bruker ikke empati på barnemishandlere.

Bare at hun kan kalle det "en dårlig periode", sier litt.

En dårlig periode er når du ikke scorer mål, når du ikke yter godt på jobb, når du ikke henger med på studiene - det er faen ikke når du SLÅR barnet ditt i flere år.

Og som sagt, ingen vet hva sønnen sitter igjen med fra det.

[PrinsessePrippen]

Blei så provosert at jeg klapset til tennåringen under krangel.

Er jeg helt ubrukelig som mister fatningen slik? Hvordan er det for dere andre med tennåringer som provoserer til det ytterste, klarer dere å beholde roen?

Ja, du er helt ubrukelig når du gjør slik.

Det er du, som omsorgsperson først og fremst, som skal lede barnet ut i det virkelige livet. Å vise at vold er noe man til og med kan utøve mot sine nærmeste, mot det kjæreste man har, det viser tegn på at du synes det er greit med vold. Når man da tenker på hva slags person du faktisk er, som kan utøve slike ting i første omgang, er det kanskje ikke rart dere hadde en såpass heftig krangel.

Det hjelper ikke å si en ting og forvente noe annet.

[Gjest Gjest]

takk for din konstruktive kommentar. ja han har det veldig bra nå og det har også jeg. jeg angrer hver eneste dag på alt jeg gjorde mot han fysisk og psykisk og jeg skulle gitt livet mitt for å ha hatt det ugjort. mest av alt klandrer jeg meg selv for at jeg ikke søkte hjelp de to-tre årene dette pågikk. hadde jeg visst at jeg skulle være så stygg mot mitt eget barn hadde jeg endt livet mitt før han ble laget. jeg kan ikke gjøre annet i dag enn å håpe på tilgivelse. men han husker ikke noe av dette sier han og han skjønner ikke hvorfor jeg er så lei meg for noe som han ikke husker eller selv mener han kan ha tatt skade av.

Ingen god følelse. Heldigvis går livet fremover. Det er like viktig å tilgi seg selv.

***

Jeg driter helt oppriktig i hvordan hun føler seg. Jeg bruker ikke empati på barnemishandlere.

Bare at hun kan kalle det "en dårlig periode", sier litt.

En dårlig periode er når du ikke scorer mål, når du ikke yter godt på jobb, når du ikke henger med på studiene - det er faen ikke når du SLÅR barnet ditt i flere år.

Og som sagt, ingen vet hva sønnen sitter igjen med fra det.

Barnemishandler?? Jaja, deg om det.

Empati ja, det er snodige greier. Slik jeg tolker det snakker vi om et menneske som var langt, langt nede. Kanskje man må ha vært i lignende sko for å være i nærheten av å forstå situasjonen?

Ja, du er helt ubrukelig når du gjør slik.

Det er du, som omsorgsperson først og fremst, som skal lede barnet ut i det virkelige livet. Å vise at vold er noe man til og med kan utøve mot sine nærmeste, mot det kjæreste man har, det viser tegn på at du synes det er greit med vold. Når man da tenker på hva slags person du faktisk er, som kan utøve slike ting i første omgang, er det kanskje ikke rart dere hadde en såpass heftig krangel.

Det hjelper ikke å si en ting og forvente noe annet.

Ubrukelig?? Det var da voldsomt. En tabbe, feil - ja. Man er da ikke ubrukelig som forelder av den grunn. Kanskje vi like gjerne skal bygge hele Norge om til institusjoner, så kan fagfolk og studenter ta seg av de kommende generasjoner? Årlig talt, hvem vokser opp uten traumer av mindre eller større art?

[Gjest nobilian]

Barnemishandler?? Jaja, deg om det.

Empati ja, det er snodige greier. Slik jeg tolker det snakker vi om et menneske som var langt, langt nede. Kanskje man må ha vært i lignende sko for å være i nærheten av å forstå situasjonen?

***

Meg om det? Neppe. Alle definisjoner på "mishandling" omfatter det denne guttungen ble utsatt for. Hvordan DU velger å definer ordet spiller fint liten rolle.

Vær så vennlig å ikke komme med det vanlige drittpreiket om at man må ha vært i samme situasjon osv.

Har det falt deg inn at mange av oss som IKKE slår ungene våre kanskje HAR VÆRT i samme situasjon, like nedkjørt og elendig som mor til ungen?

Argumentet ditt brukes kun av mennesker som trenger noe å forklare egen svakhet med. Noen av oss greier å holde på grunnverdiene våre selv om vi er på bunn.

Ubrukelig?? Det var da voldsomt. En tabbe, feil - ja. Man er da ikke ubrukelig som forelder av den grunn. Kanskje vi like gjerne skal bygge hele Norge om til institusjoner, så kan fagfolk og studenter ta seg av de kommende generasjoner? Årlig talt, hvem vokser opp uten traumer av mindre eller større art?

***

En tabbe er ikke noe man driver med i år etter år, og noen traumer er verre enn andre. Det er i de først leveåra grunnlaget for et menneskes tilknytningsevne dannes, det er faktisk mulig at guttungen vil ta med seg dette langt ut i voksenlivet.

I mine øyne er det hundrevis av ganger verre at en mor slår sitt barn enn at en mann slår en kvinne, og jeg liker sistnevnte dårlig nok.

Når du er liten skal far og mor representere den ultimate tryggheten, for det finnes ingen andre ungen kan støtte seg til. De fleste har noen å gå til om ting skulle bli skikkelig ille, det har ikke en unge på to.

Endret 29. november 2010 av nobilian

[Gjest Gjest]

***

Meg om det? Neppe. Alle definisjoner på "mishandling" omfatter det denne guttungen ble utsatt for. Hvordan DU velger å definer ordet spiller fint liten rolle.

Vær så vennlig å ikke komme med det vanlige drittpreiket om at man må ha vært i samme situasjon osv.

Har det falt deg inn at mange av oss som IKKE slår ungene våre kanskje HAR VÆRT i samme situasjon, like nedkjørt og elendig som mor til ungen?

Argumentet ditt brukes kun av mennesker som trenger noe å forklare egen svakhet med. Noen av oss greier å holde på grunnverdiene våre selv om vi er på bunn.

***

En tabbe er ikke noe man driver med i år etter år, og noen traumer er verre enn andre. Det er i de først leveåra grunnlaget for et menneskes tilknytningsevne dannes, det er faktisk mulig at guttungen vil ta med seg dette langt ut i voksenlivet.

I mine øyne er det hundrevis av ganger verre at en mor slår sitt barn enn at en mann slår en kvinne, og jeg liker sistnevnte dårlig nok.

Når du er liten skal far og mor representere den ultimate tryggheten, for det finnes ingen andre ungen kan støtte seg til. De fleste har noen å gå til om ting skulle bli skikkelig ille, det har ikke en unge på to.

SELVFØLGELIG.

Mitt poeng var ift den mora som du rakket ned på. Selvfølgelig burde hun handlet helt annerledes, men som hun selv sier - hun betaler straffen hver eneste dag den dag i dag. Et annet poeng for meg er at det aldri er for sent! Aldri for sent til å rette opp et dårlig utgangspunkt, rydde opp i dårlige relasjoner, komme seg videre, bli et bedre menneske med bedre verktøy. Uten å bli fordømt. Hva er alternativet? Fortsette i den samme triste tralten?

[AnonymBruker]

Jeg smekket fingrene til barnet mitt da h#n var et par år gml, pga at h#n rørte alt på butikken. I dag vet jeg hvor tåpelig det var av meg å reagere slik. Jeg er ikke stolt av det. Skulle gjerne taklet situasjonen annerledes. Handlingen min forteller mer om meg enn om barnet mitt. Jeg handlet slik fordi jeg var usikker, og ikke visste om en alternativ måte å reagere på. Jeg var usikker og uvitende, og lot meg lett provosere. I dag ville jeg aldri blitt vippet av pinnen fordi et barn ikke oppførte seg. I dag ville jeg vært en voksen i en slik situasjon.

Jeg var ikke særlig klok, men har fått mye livserfaring, trygghet og selvinnsikt siden den gang jeg var en småbarnmor.

[Gjest anonym]

herregud, jeg er tennåring!

jeg krangler med mamma, og hvis jeg drar det for langt kan jeg få en klaps.Kaldte hun en forpult hore eller noe i den duren en gang, fikk en ørefik tilbake. HELT FORTJENT! mener jeg, vi angrer, både mamma og jeg . men jeg hadde ikke følt meg noe bedre om hun hadde kaldt meg det, eller om hun hadde godtatt det?

Men care? blir aldri skadd, eller begynner og blø eller blå merke?

serr? ikke tro dere er noe bedre en hun som ha tenåringen sin en ørefik..

hvis ungen deres er 100% perfekte har de det sikkert ikke så lett på skolen, hvis de er sånne som nerder lekser? serriøst, vill heller bli klappet til av mamma en og på bank på skolen for og tro jeg er mye smartere en alle andre! Eller om ungen din er så usikker at han/henne ikke en gang svarer når en snakker til den! har en sånn på skolen min , jeg får rett og slett vondt av han! jeg snakker til han på en vennlig rolig måte, men han bare gjør en rar bevegel-se på nakken jeg ikke kan forklare:( men,om dere tror at det er og være god forelder ved og ikke snakke til ungen din? tar du faen meg jæverlig feil!:L sorry, men alle fortjener foreldre som tørr og snakke fra seg!!!

[Porselen]

Jeg har også blitt klappet til av moren min da jeg var værst som fjortis. Jeg er GLAD for at hun gjorde det. Da skjønte jeg alvoret i det jeg drev med, og det var rett og slett psykisk nedbryting. Jeg kalte henne så mange stygge ting, kommenterte hennes svakheter, hun gråt ofte rett foran øynene mine, jeg fikk selvsagt dårlig samvittighet, men jeg sluttet ikke av den grunnen. en dag sa det bare stopp for hennes del, og hun klapset til meg på kinnet.. Varige men du liksom. Jeg har snakket med mamma om det i senere tid, og hun har hatt veldig dårlig samvittighet, men jeg har sagt til henne at jeg er glad hun gjorde det. Det gav meg en oppvekker. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å se det FØR hun måtte ty til det ytterste av det ytterste..

Så et barn trenger ikke å bli SKADET for at det har fått en ørefik av sin mor.. Noen ganger er det det beste.

[Gjest BabyBlue]

Gjest ^ Du motsier jo deg selv hele tiden. Først snakker du om foreldre som tør å klapse fra seg er gode, også går du henn å sier at foreldre som tørr å snakke fra seg er best. Bestem deg?

Og jeg "nerder" lekser og får en god del bedre karakterer enn de fleste i klassen min, men det betyr ikke at jeg har problemer på skolen eller hjemme for den saks skyld? Selv om jeg gjør leksene mine sliter jeg vel ikke på skolen

Har du et så dårlig miljø på skolen din bør du se til å skifte skole, for det kan vel ikke være sunt å være rundt slike folk?

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som om du gjennom spørsmålet i tittelen håper at noen skal fortelle deg at nei, du gjorde en feil, og det er ikke så ille.

Jeg vokste opp med en mor som jeg var redd for, av mange grunner som jeg tror blir irrelevant å nevne her. Men, det er spesielt én episode som skiller seg så kraftig ut at jeg aldri tror jeg klarer å glemme den.

Vi hadde vært i et familiebesøk, hvor noen litt fjerne slektninger også var tilstede. Min yngre bror, jeg tror han var 4-5 år den gangen, storkoste seg med noen av disse hyggelige, middelaldrende damene. I løpet av kvelden hadde jeg, som var 7-8 år kommet med en "småfrekk" kommentar, av typen alle de voksne bare lo bort. Bestemor og bestefar hadde nemlig lånt et videokamera av foreldrene mine på en ferietur med noen av disse damene, og jeg hadde under en samtale sagt noe i duren "håper ikke du brukte det, for det hadde ikke du lov til" til den ene eldre damen. Min mor var passe sint for dette når vi kom i bilen.

Da hjalp det også lite på humøret at min yngre bror satt og sutret i baksetet fordi han skulle jo være med en av disse damene hjem i stedet, da hun hadde nå tullet med at han fikk heller være med henne hjem og se alle lekene hun hadde der eller noe slikt.

Da min bror ikke tidde still i baksetet, snudde tilslutt min mor seg bak til oss, skrek til ham, før hun tok og dro til kinnet hans med flat hånd skikkelig hardt. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme lyden av det, men mest av alt kommer jeg aldri til å komme over tårene og skrikene som kom fra min 4-5 årige bror over hvor vondt det gjorde. Selv til denne dag klarer jeg ikke la være å gråte bare jeg tenker på det, og jeg kommer aldri til å klare å være genuiunt glad i min mor, selv om det er over 10 år siden det skjedde.

[Gina_]

Et lite klaps på kinnet har ingen vondt av!

Men det er ikke lovlig.

Er helt imot vold, spesielt når det kommer fra foreldre. Hvorfor trenger man å bruke vold? Når jeg har provosert foreldrene mine, har de alltid møtt meg med rolige stemmer og aldri blitt synlig sinte. Jeg syns det er forkastelig å skulle slå sitt eget barn, uansett anledning. Det finnes ingen unnskyldning.

[Beauté]

Så klart er du ikke ubrukelig. Du hadde vært det om du følte ikke noen form for anger.

Og om du brukte dette som en vanlig avstraffelse metode.

Selv er jeg imot alle slags former av vold mot barn. Men jeg har selv, og vet om flere venner...kommet i situasjoner der jeg har faktisk sett for meg ting (å fike til feks tenårsjenten min).

Har selv i mange tilfeller mistet kontrollen, men da ved å rope og banne. Et par ganger dratt tenåringsdatteren min opp fra gulvet (for å få henne til å stå opp og ikke ligge på gulvet å hyle).

Håper du finner ut av dette. Det som er viktig er å si unnskyld. Det krever da at du faktisk ikke gjør det igjen. Gjør du det igjen, så vil ikke barnet tro på deg en gang til.

[AnonymBruker]

Jeg husker den ene gangen mamma klappa til meg. Var en teit krangel, men jeg sto og skrek henne i ansiktet. Når hun klappa til meg (det var ikke noe hardt) så ble jeg mer overrasket enn skadet. Så tok meg noen sekunder for å skjønne at hun faktisk gjorde det. Jeg forsvant på rommet og hun fikk stakkars utrolig dårlig samvittighet. Skal sies at jeg i den situasjonen lot som det påvirket meg mer enn det gjorde, så hun skulle få mer dårlig samvittighet. Skal sies at dette var en tid i livet mitt hvor jeg hadde mange problemer...

[Beauté]

Jeg ble smekket som barn. I fjeset, rett som det var. Da jeg ble tenåring, ca 17 år så smalt jeg henne tilbake i fjeset. Og dèt vil skje hos de fleste som slår barna sine. Spesielt om du gjør det til vanlig. Mamma slo ikke hardt, nesten latterlig.

Likevel så var det nedverdigende og forferdelig. Så jeg slo tilbake. Etter det hadde hun mye mere respekt enn før.

Endret 1. desember 2010 av Beauté

[Gjest BabyBlue]

Klappet du til moren din? ^ Hjelpes. Hun kan ikke ha vært mye til autoritetsfigur

[LaCrouX]

Klappet du til moren din? ^ Hjelpes. Hun kan ikke ha vært mye til autoritetsfigur

Jeg slo faren min. Han hadde til vane med å "kødde" mye med meg, men jeg likte det ikke. Og jeg sa stopp ganske mange ganger før jeg ikke orka det mer. Slo han ganske hardt i skulderen. Han har sluttet med sånn "kødd" nå. Barna VIL slå tilbake når de blir gamle nok.