Ga tennåringen ørefik

[Gjest gjest]

Blei så provosert at jeg klapset til tennåringen under krangel.

Er jeg helt ubrukelig som mister fatningen slik? Hvordan er det for dere andre med tennåringer som provoserer til det ytterste, klarer dere å beholde roen?

[AnonymBruker]

Ja, jeg klarer det, selv om jeg kan bli så sint at jeg har lyst til å gjøre litt av hvert.

Men jeg vil aldri slå eller kjefte(da tenker jeg på å brøle og skrike), fordi det gjør vondt værre.

Det er bedre å gripe situasjonen an på en annen måte, og se det fra tenåringens side.

Hadde du likt om tenåringen din slo til deg?

[Gjest Gjest]

Blei så provosert at jeg klapset til tennåringen under krangel.

Er jeg helt ubrukelig som mister fatningen slik? Hvordan er det for dere andre med tennåringer som provoserer til det ytterste, klarer dere å beholde roen?

Kunsten er å ikke la seg provosere...kan være vanskelig, men nødvendig. Jeg har selv flere tenåringer i hus, men kunne aldri vært fysisk mot dem. Det hjelper aldri likevel.Trekk pusten og tell til 3.

[AnonymBruker]

Jeg er helt motstander av vold, kan likevel skjønne at man i noen tilfelle kan eksplodere. Tenåringer er forskjellige, og noen kan være ekstremt provoserende og pågående og kverrulernde for å få det som de vil. Jeg har en slik tenåring, og vil påstå at det er langt over normalen. Tenåringen kan holde på i timer for å få det som denne vil... det er ekstremt slitsomt. Vi har vært gjennom perioder med hyl og skrik, har aldri slått da, men har faktisk (skjems å si det) holdt i håret når tenåringen har vært for ille..

Min redning ble at jeg fant ut at å bare være helt stile og ikke respondere ga best resultat. Hvis tenåringen sier : men svar da, du svarer ikke .. sier jeg ; Jeg skal si grunnen en gang til, og etter det snakker jeg ikke mer om det. Så har jeg sagt grunnen til min avgjørelse en gang til, og ikke mer etter det.

Nå skriver du jo lite hva som forsårsaket at du slo, men det er faktisk ikke lov å slå barn i dette landet, så prøv å finne andre løsninger:-)

[Gjest Iah]

Man slår ikke! Man slår ikke sin partner, sine venner, sine kolleger eller sine barn! Det er på ingen måte en akseptabel reaksjonsmåte. Er man av typen som kan bli så sint at man mister kontrollen får man rett og slett gå unna til man har roet seg ned!

[Thomasine]

Det er riktig at det ikke er lov å slå noen, men vi må være ærlige! Noen barn går innimellom så langt over streken at det er fare for at man "glipper"...dessverre er det slik...

Selv har jeg enda tilgode å slå/fike til noen av mine 3 gutter, men jeg har tenkt inni meg at det er det eneste som hjelper innimellom... Løsningen for meg har vært å ta hardt i armen til 7-åringen og dytte ham ut av rommet jeg er i... Og jeg har tatt så hardt i armen at han har fått vondt, men da har han etterpå skjønt hvorfor jeg måtte gå så hardt frem.

Så til trådstarter: Ingen vil godta at man fiker til barna, men har det skjedd må man snakke om det med barnet/ungdommen og forklare hvorfor man mistet besinnelsen. Men skjer det jevnlig mener jeg man må søke hjelp til problemene annet sted.

Neste gang får du prøve å telle til 10, gå ut av rommet selv eller andre løsninger som funker for deg!

Lykke til!

[Gjest Iah]

Løsningen for meg har vært å ta hardt i armen til 7-åringen og dytte ham ut av rommet jeg er i... Og jeg har tatt så hardt i armen at han har fått vondt, men da har han etterpå skjønt hvorfor jeg måtte gå så hardt frem.

Hadde du vært like forståelsesfull hvis din mann ble så sint på deg at han måtte ta deg hardt i armen og dytte deg ut av rommet?

Jeg skjønner ikke dette. Jeg kan forstå at man kan bli forbannet og at det til tider kan koke over. Men da får man ta ansvar for eget sinne og fjerne seg selv fra situasjonen! Uten å ty til fysiske handlinger ovenfor sine medmennesker.

[AnonymBruker]

Man slår ikke! Man slår ikke sin partner, sine venner, sine kolleger eller sine barn! Det er på ingen måte en akseptabel reaksjonsmåte. Er man av typen som kan bli så sint at man mister kontrollen får man rett og slett gå unna til man har roet seg ned!

Dette er jeg helt enig i! Jeg har selv blitt fiket til av foreldre både som barn og tenåring. Dette er noe jeg aldri vil glemme, og h*n som har gjort dette vil jeg alltid ha redusert tillit til og respekt for.

[Gjest Gjest]

Ikkevoldsfanatikerer er like slitsomme som antirasister.

Nei jeg har aldri dengt løs på tenåringene, men det er fordi de er to hoder større og tre ganger sterkere enn meg. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst! Virkningen ville blitt heller latterlig. Jeg sier kort og godt at dersom de føler for å leve uten penger, mobil, nett, transport og morro, så bare fortsett å trekke på meg...

Men jeg er heldig som har tenåringer som tar den. Noen av dem trekker på skuldrene og gjør som de vil alikevel. Og da er man hjelpeløs. Så jeg skjønner at du sprakk. Men anbefaler ikke å gjøre det igjen, see?

Prøv å snakke med dem/han/henne når ting har roet seg. Be om hjelp fra noen dersom du ikke når inn.

[AnonymBruker]

Jeg fikk meg en på trynet da jeg var tenåring av faren min. Det var med god grunn og jeg kan skjønne at han ble sint. Jeg gjorde noe som var såpass alvorlig.

Dette har jeg lagt bak meg for mange år siden og man skal lete lenge etter noen som elsker faren sin høyere enn meg. Han derimot kan ikke tilgi seg selv for det den dag i dag på tross av at jeg har forsikret han at det er ute av verden for lengst.

Så barn kan tilgi. Det er bare viktig at de forstår hvorfor det skjedde. Jeg forstå reaksjonen hans og at jeg har tråkket kraftig i salaten. Derfor la jeg det bak meg ganske kjapt. Noe sånt skjedde heller aldri igjen fra noen av oss.

Så snakk med barnet ditt om det. Prøv å skap forståelse fra dere beggge. Tenåringer er ikke dumme så dette kan dere løse

[AnonymBruker]

Hadde du vært like forståelsesfull hvis din mann ble så sint på deg at han måtte ta deg hardt i armen og dytte deg ut av rommet?

Jeg skjønner ikke dette. Jeg kan forstå at man kan bli forbannet og at det til tider kan koke over. Men da får man ta ansvar for eget sinne og fjerne seg selv fra situasjonen! Uten å ty til fysiske handlinger ovenfor sine medmennesker.

Da jeg jobbet i barnehage var det helt vanlig at vi måtte ta noen barn og flytte dem ut av situasjoner hvor de f eks dengte andre barn. Man skal jo prøve å holde slik at det ikke gjør vondt, men det å ta i og flytte barna fysisk var en nødvendighet. Det er ikke alltid de lar seg snakke til (noen blokkerer faktisk helt ut alt som blir sagt). Hadde jeg hatt barn selv kunne jeg gjort det samme - ikke for å få utløp for eget sinne, men for å hindre at situasjonen eskalerer på en enda mer negativ måte. Om du ikke ser behovet for å ta i en unge som har satt seg på bakbeina, for å løfte den eller lede den vekk fra der den har slått seg vrang og oppfører seg sygt, lurer jeg på hva slags erfaring du har med barn selv. Men mener også at man selv må jobbe med å beholde kontrollen og f eks ikke røske, klemme/klype o.l når man flytter ungen.

Og i en diskusjon med en voksen kan man gå selv for å roe ned (men det kan også være en provoserende måte å "konrollere" krangelen på, hvis ikke begge er med på premisset om time out) - i diskusjon med et barn er ikke det nødvendigvis den riktige reaksjonen. Hvis man går fra en unge på gata eller i butikken kan den bli livredd for at man forlater den f eks.

[Gjest Gjest ts]

Skulle helt klart ha gått vekk fra situasjonen når vi kranglet. Forferdelig tåpelig å miste fattningen på den måten... Ville med innlegget mitt høre om dette har skjedd med andre eller om jeg er alene om å ha vært så bånn dårlig mor.

Ønsker ikke å forklare for mye men jeg har bedt om avlstning av barnevernet men det finnes ingen besøkshjem sier de..

Noen tips om hvor jeg evt kunne fått avlastning??? Jeg klarer jo ikke ta ordentlig vare på ungen selv om jeg prøver.

[Gjest Iah]

Da jeg jobbet i barnehage var det helt vanlig at vi måtte ta noen barn og flytte dem ut av situasjoner hvor de f eks dengte andre barn. Man skal jo prøve å holde slik at det ikke gjør vondt, men det å ta i og flytte barna fysisk var en nødvendighet. Det er ikke alltid de lar seg snakke til (noen blokkerer faktisk helt ut alt som blir sagt). Hadde jeg hatt barn selv kunne jeg gjort det samme - ikke for å få utløp for eget sinne, men for å hindre at situasjonen eskalerer på en enda mer negativ måte. Om du ikke ser behovet for å ta i en unge som har satt seg på bakbeina, for å løfte den eller lede den vekk fra der den har slått seg vrang og oppfører seg sygt, lurer jeg på hva slags erfaring du har med barn selv. Men mener også at man selv må jobbe med å beholde kontrollen og f eks ikke røske, klemme/klype o.l når man flytter ungen.

Nå er det ikke det jeg snakker om!

Å flytte barn fra farlige/skadelige situasjoner er selvsagt noe som vil forekomme. Men det skal ikke gjøre vondt, og det skal heller ikke gjøres som et utløp for sinne! Det er lov å bruke sunn fornuft, uten å bruke vold!

[Christina_]

Dette er jeg helt enig i! Jeg har selv blitt fiket til av foreldre både som barn og tenåring . Dette er noe jeg aldri vil glemme, og h*n som har gjort dette vil jeg alltid ha redusert tillit til og respekt for.

Samme her. Det er limt inn i hodet mitt.

TS:

[MissStiles]

Dette er jeg helt enig i! Jeg har selv blitt fiket til av foreldre både som barn og tenåring. Dette er noe jeg aldri vil glemme, og h*n som har gjort dette vil jeg alltid ha redusert tillit til og respekt for.

Samme her!! Jeg kommer aldri til å glemme det. Og jeg vil aldri at mine barn skal oppleve det.

[The Kitten]

Skulle helt klart ha gått vekk fra situasjonen når vi kranglet. Forferdelig tåpelig å miste fattningen på den måten... Ville med innlegget mitt høre om dette har skjedd med andre eller om jeg er alene om å ha vært så bånn dårlig mor.

Ønsker ikke å forklare for mye men jeg har bedt om avlstning av barnevernet men det finnes ingen besøkshjem sier de..

Noen tips om hvor jeg evt kunne fått avlastning??? Jeg klarer jo ikke ta ordentlig vare på ungen selv om jeg prøver.

Du er helt sikkert ikke eneste det har rent over for, men det gjør det ikke mindre uakseptabelt av den grunn.

[Thomasine]

Ojamei...here we go again...

Jeg sier jo at det ikkeer bra, men det har skjedd at jeg MÅ ta ham hardt i armen og skyve ham bort fra meg og situasjonen vi er i når det er som verst ... Det er bedre enn alternativet som kan være at han sprekker og begynner å slå, skrike ut og ikke klarer å kontrollere eget sinne.

Og vi snakker ALLTID om det etterpå. Her hjemme legger ALDRI noen seg sinte!

Han skjønner hvorfor ting ble som de ble...

Og som en annen her sa; jeg har blitt fiket til 1 gang i mitt liv av pappaen min - og det med god grunn! Det så jeg etter noen dager selv dengang.

Og jeg er en skikkelig pappa-jente! Har aldri følt noe annet for faren min etter det.

Har aldri følt sinne eller mistet respekten for han etter det heller.

Heller tvert i mot kanskje...

[Gjest Gjest]

Dere som har blitt slått/tatt hardt i og husker det, hvor gamle var dere og hva dreide det seg om?

[Gjest Iris]

Da jeg jobbet i barnehage var det helt vanlig at vi måtte ta noen barn og flytte dem ut av situasjoner hvor de f eks dengte andre barn. Man skal jo prøve å holde slik at det ikke gjør vondt, men det å ta i og flytte barna fysisk var en nødvendighet. Det er ikke alltid de lar seg snakke til (noen blokkerer faktisk helt ut alt som blir sagt). Hadde jeg hatt barn selv kunne jeg gjort det samme - ikke for å få utløp for eget sinne, men for å hindre at situasjonen eskalerer på en enda mer negativ måte. Om du ikke ser behovet for å ta i en unge som har satt seg på bakbeina, for å løfte den eller lede den vekk fra der den har slått seg vrang og oppfører seg sygt, lurer jeg på hva slags erfaring du har med barn selv. Men mener også at man selv må jobbe med å beholde kontrollen og f eks ikke røske, klemme/klype o.l når man flytter ungen.

Det er sikkert ikke lett å bare "flytte" på en tenåring som er både større enn og minst like sterk som deg selv. Så her må det nok andre metoder til.

Hvis man går fra en unge på gata eller i butikken kan den bli livredd for at man forlater den f eks.

Tenåringer og småbarn er her to forskjellige ting. En tenåring klarer seg nok fint alene og blir ikke livredd om mor går fra en på gata. Bortsett fra følelsen av å bli avvist,da. Forskjellig alder krever forskjellige reaksjoner.

[Frk_Feline]

Et lite klaps på kinnet har ingen vondt av!