Da du gikk på ungdomsskolen

[Gjest Idamarte]

Je var sånn passe skoleflink, anonym, litt beskjeden. Hadde noen gode venner som jeg alltid holdt meg til.

[Gjest Caylee]

Det var de værste årene i mitt liv. Glad de er over

Jeg går på 1 vidregående nå så ikke så lenge siden. Men jeg var(og kanskje er?) sjenert , tørte å være meg selv, dårlige karakterer selvom jeg jobba hardt og slo til folk hvis jeg ble sur nok. Noe jeg selvfølgelig ble på mobberne. Jeg både slo og var stor i munnet når jeg ble sur. Men det er jeg bare glad for

[Snop]

Jeg var hun kristne, uskyldige i 8 klasse. Det var helt til gutta på trinnet gjorde det til et prosjekt å komme ned i buksa mi. Så ble jeg hun populære som hang på røykehjørnet, og viste ellers fram puppene til de som spurte. Ellers var jeg alltid relativt skoleflink, og trodde jeg var snill og grei. Men jeg har fått høre i ettertid at jeg var visst ikke det, så jeg var nok mer opptatt av å være kul enn jeg ville innrømme.

Kunne jeg forandret på noe hadde det naturlig nok vært at jeg skulle ønske jeg kunne beholdt integriteten min og fant på litt mindre tøys

Endret 6. november 2010 av Snop

[Miss Muffet]

Stille og rolig.

[SusanneGullet]

Var skolens klovn, den som altid fant på tull i timene og i friminuttene.

[babord]

Jeg var frekk i kjeften, promiskuøs, 'original', og en skikkelig underachiever, selv om jeg hadde knallkarakterer. Gjorde tilnærmet ikke noe skolearbeid, og syntes jeg var skikkelig tøff. Var mye sammen med eldre gutter og drakk mye alkohol.

Min eneste trøst er at det virker som om en del av de jeg går på universitetet sammen med er i den fasen nå Heller når jeg var 14 enn 24!

[luckygal]

Buffalo sko, mellowbukser og tuppert hestehale - dekkstift på leppene med svart lipliner hahaha :D En del festing og alkohol - en morro tid med andre ord. Og det ble da folk av meg også

[Gjest]

Stille, ikke skoleflink, mobbeoffer og generelt en liten venneflokk. Hater de tre årene, men ville igjen aldri forandret på de. De har gjort meg til den personen jeg er nå og selv om ting går trått har jeg opplevd ting jeg ikke ville vært foruten

[Gjest Sobril]

Var ikke populær, men hang sammen med venninner som var populære. Noe som gav meg et kanskje snevert selvbilde. Litt for opptatt av gutter, og brukte mye av tiden til å skrive dikt på bestilling fra mine populære venninner (om deres hjerte/smerte). Sent fysisk utviklet. Utrolig flaut. Flink til å synge og var med i musikkgruppa på skolen. Dagdrømte om å bli popstjerne. Datt ut lett - en smule konsentrasjonsvansker - for jeg hadde (har) en tendens til å overanalysere det meste og finne det dumt og undøvendig. Fikk gode karakter når jeg gadd å lese til prøvene. Flink i norsk men fikk aldri toppkarakter fordi jeg hadde en tendens til å skli ut når jeg skrev stil f.eks. (les; Stiltema: "Hva provoserer deg?" - og jeg kunne, på side 2, begynne en hel utredning om hvor ille jeg syntes prostitusjon var - istedenfor å holde meg til tema). Kan knapt navnet på én eneste grammatisk vending, bortsett fra verb i presens. Å forklare noe som jeg ikke hadde behov for, siden jeg var en kløpper i norsk, syntes jeg var utrolig bortkastet

Flink i engelsk også. Stor rettferdighetssans. Gikk gjerne mellom elever og lærere når jeg syntes læreren behandlet eleven urettferdig - noe som fikk meg i utallige krangler med lærerne. Jeg forsøkte sågar å bytte klasse en gang, fordi læreren ble provosert og ba meg om å "pisse off". Ræva i gym; angsten var 60-meter'n, da jeg aldri løp raskere enn 11-blank, og alle stod og heiet på sidelinja i ren sympati. Jeg HATET det! Ble ertet en del fordi jeg var lubben (aldri tjukk, men lubben). Jeg har, i ettertid, innsett att ertingen var et resultat av at måten jeg reagerte på - lett antennelig - sikkert var uhyre festlig for 14 år gamle gutter. Dumt allikevel, for har slitt med spiseforstyrrelser i over 20 år.

Jeg følte meg veldig voksen, men ser av dagbøker at jeg verken var mer barnslig eller mer voksen enn en gjennomsnittlig tenåring (*flaut* å lese disse i ettertid).

Man kan ikke ta tilbake ting som er gjort, men dersom jeg skulle gjøre ting om igjen ville jeg vært litt mer opptatt av fagene på skolen og satt guttene til side et øyeblikk.

Ja, og jeg var en REV i maskinskriving. Byttet ut fransk med maskinskriving, da jeg syntes fransk var utrolig teit. Det har jeg ikke angret på et sekund. Tviler på at jeg hadde hatt bruk for fransk i jobben jeg har i dag. Så det er noe man ikke behøver å angre på i det minste

Og jeg konfirmerte meg heller ikke, verken kristelig eller borgelig. Begynte å gå til presten sammen med de andre, men endte alltid opp med hissige diskusjoner med presten.

Jeg har vel alltid gått mine egne veier, hatt sterke meninger og ikke latt meg dra med strømmen. Jeg er faktisk ganske stolt av at jeg allerede som 13-14 åring torde å ta standpunkt som ble sett på som litt "på kanten" av de fleste.

Selvutleverende - jeg?

Endret 7. november 2010 av Sobril

[Gjest Jente1990:)]

Jeg var den som bare ga en stor F i hele skolen. Den som fikk dårlige karakterer, skulket og var frekk mot læreren min. Var en av de kule på skolen kan man vel si som sto på røykehjørnet med den kule gjengen. Ble mye festing, alkohol og en del problemer. Pleide å henge med eldre gutter (17-18) Det var sikkelig stas husker jeg. Men det synes ikke foreldrene mine da. Hehe.

[Gjest Flaskepost]

God på noen ting, dritdårlig på annet, som matte og naturfag. Taus og sjenert. Det er helst en tid jeg vil glemme. Men jeg var ikke noe mobbeoffer.

[Riskrem]

Upopulær, usikker, sjenert, nerdete, deprimert, stille, venneløs, desperat etter å bli sett, redd for å vise frem meg selv. Følte meg stygg og at alle stirret på meg. Egentlig en jævlig periode, selv om jeg aldri ble mobbet eller opplevde noe slemt.

Utseendemessig hadde jeg tynne øyenbryn, brukte litt feil sminke (er jo den perioden man lærer å sminke seg), overbleket hår, var opptatt av merkeklær. Hadde Buffalo-sko en periode, SNC-jakke, Miss Sixty-bukse og Cat-sko osv.

[AnonymBruker]

Jeg var sikkkelig sjenert og stille av meg! Tørte så vidt å snakke i timene. Bare satt der helt taus. Hadde kun en vennine som jeg gikk med men da hun byttet skole i 9 klasse ble jeg helt alene. Jeg ble ganske så ensom. jeg var på en måte den usynlige jenta som ingen la merke til. Bare sto i et hjørne i friminuttene alene. Når det var juluball og klassefester osv holdt jeg meg hjemme pga hadde ingen å gå med. Ikke noe særlig å skulle gå på et juleball helt alene. Det verste jeg viste var fremføringer! Gjorde absolutt alt for å slippe. Det er var et mareritt uten like. Å stå foran folk å skulle snakke. Helt forferdelig. Ungdomskolen var ingen gøy tid. Vil helst bare glemme hele ungdomskolen.

[AnonymBruker]

Første året gikk jeg på en skole der jeg hadde vanskeligheter med å få venner. De jeg var venner med på barneskolen havnet i andre klasser enn min, og fikk seg umiddelbart nye venner der. Jeg sleit med min klasse, ble mobbet en del og hadde det ikke greit. Var deprimert og på vei ut i anorexi da vi flyttet.

Jeg havnet da på en bitteliten skole med 12 elever i klassen. Det var et ok samhold i klassen, ingen krangling eller mobbing. For meg var det en himmelvid forskjell. Jeg fikk venner, som jeg har hatt i 10 år nå, kjæreste og gode karakterer.

[Gjest Sobril]

Uff. Mange tragiske skjebner her i forumet...

[Mie Marie]

Middelmådig i fag,men elsket språkfagene, mange venner, men sjenert og stille, likte en og samme gutt gjennom alle tre årene(ubesvart kjærlighet ), gjorde aldri noe galt, hatet lærerne, men respekterte de. Brukte ikke sminke og prøvde meg på mange forskjellige klesstiler, og så egentlig ganske j.....ut! Gikk i art sko, buffalo sko,skate sko, marwin bukser, rutete sagge bukser, fruit of the loom gensere,athletic gensere osv.

Med andre ord, jeg hadde en fin tid på ungdomsskolen.

[Chakoya]

I dag er jeg i dele modus så deler gjerne litt om min bakgrunn på ungdomsskolen.

:D Dette blir langt... IGJEN!!

Jeg husker hadde utagerende oppførsel hadde jeg på ungdomsskolen. Hvor jeg til stadig ikke fant min plass. Ble fryst ut av dem fleste og ertet. Hadde få venner som jeg egentlig ikke tror brydde seg så mye om meg, bortsett fra asylsøkerene.

Kommentarer ifra guttene at jeg var stygg kom ofte. Og at jeg kunne pelle meg tilbake til min mor med sprøytene fikk jeg også høre. Mange gutter slang også slengbermerkninger lærerene ikke hørte. Noen gutter var fysiske. Men ikke slik at jeg ikke tålte det.

P.g.a tillitsproblemer til fosterforeldre skjønte jeg at skolen rapporterte mye av min oppførsel til dem. Ingen spurte meg så mye hvorfor jeg tok igjen på guttene, ved å hive ting på dem osv. Ingen hadde interessen av det tror jeg. Jeg følte meg ihvertfall mobbet. Husker jeg en gang ble så sinna på guttene at jeg løftet opp en stol og heiv avgårde på en av gutta som hadde ertet meg!

Det var en lærer husker jeg som satte seg på huk ned til meg en gang jeg ble ertet og sa til meg at dette var ikke min skyld. Jeg ble svært glad i den læreren. Hun var ikke som dem andre. Men desverre sluttet hun kort etterpå. Hun ble ertet av elevene på skolen for vekten sin til tider, og jeg vet ikke om hun trivdes. Hun forsvant ihvertfall, noe jeg synes var trist. Det var tungt for meg å miste noen som endelig brydde seg. Og det skjedde ofte at jeg mistet dem som endelig betydde noe, eller at dem jeg trodde betydde noe svek meg.

Var full av ubehandlede følelser med problemer fra biologiske foreldre og fosterhjemsproblematikk. Ble sendt til BUP/BUPA for å snakke om problemene. Men igjen stolte jeg ikke på terapeuten så jeg nektet å snakke. Han satt der dessuten bare med brillene på nesen og notisblokk og noterte at jeg ikke sa noe. Hadde han tatt vekk notisblokken og pennen, snakket litt om taushetsplikt og lignende hadde jeg kanskje snakket med han.

Hadde problemer å stole på andre etter å ha blitt sviktet så uttallige mange ganger før. Var også veldig følsom av meg for negativitet, og gråt ofte når mange var urettferdig og ertet meg. Lurte på hvorfor alltid jeg hadde få venner, hvorfor få var snille mot meg osv.

Jeg følte selv jeg hadde mye gode ting å by på bare noen hadde gitt meg sjangsen og tiden.

Kunne ha gode samtaler med folk jeg trivdes med og kunne snakke om tema som ofte folk på min alder ikke brydde seg om. Hadde også mye livserfaring, men som ikke betydde særlig mye for dem andre ungdommene. Dem var for opptatt av alt annet.

Hadde problemer med å finne rollen min og var klovnen i klassen.

Slet på faglig nivå og strevde med å holde motivasjonen oppe. Var en av dem beste i gym! Så scora toppkarakter nesten der alle årene. Var kjempe god i det meste i gym. Og var meget aktiv. Spilte håndball, stod på snowboard, gikk på langrennski. Stod på slalom. Drev med friidrett og høydehopping (selv om jeg var blandt dem laveste hadde jeg en spenst som slo dem fleste). Løp også 60 meter, og 200 meter stafett.

Fagene...Norsk var så som så. Samfunnsfag og religion var fine fag. Karaktermessig lå jeg nok på 2-3. Var glad jeg fikk en 2er. Mattematikk og naturfag slet jeg ekstremt mye med!

På snowboard ble jeg en av dem beste, og mange snowboardere som var på ferie ønsket å kjøre med meg. Vi dannet oss en årlig gjeng som kjørte sammen i alle ferier hver gang dem var oppover på hyttene. Endelig noen som ikke bare så meg som klovnen.

Ble tilbydd sponsorkontrakt i tidlig alder, men bestemte meg for at det kunne jeg aldri bli med mine problemer. Et fosterhjemsbarn.. I sponsormiljø som snowboardkjører. Ja den ville vært god for pressen tenkte jeg da! At hele livet skulle bli servert til dem griske ulvene der ute. Dem ville bare gjort livet mitt enda surere! Sjenert, problemer med å stole på folk. Fosterfamilie, familie med rus som bakgrunn. Huff det ville bare blitt problemer! Så takket nei på flekken etter noen sekunders tenkepause.

Jeg ble stadig vitne til å se folk sure over å få en 3-4, mens jeg var kjempe glad over å ha greid en 2er, EN STÅKARAKTER! HURRA! Folk gav tydelig tegn om at både 3-4 var lave tall for dem. Selvtillitten min var ikke så stor da, men jeg lærte meg å glede meg over små ting. Jeg spurte ofte om dem ikke kunne vise litt glede over å ha fått ståkarakter, men jeg skjønner det kan være vanskelig når ønsket er høyere og man kanskje har jobbet mye og fikk mindre enn det man håpet!

Mengdet meg etterhvert med dem eneste jeg følte aksepterte meg. Ei jente som også hadde litt problemer. Hun røyket og skulle få meg inn i dette miljøet. Men det ble bare 10 dragsug av røykpakken jeg hadde fått noen til å kjøpe før jeg kutta det ut.

Ellers ei jente som tok i mot dem fleste. Hun lærte meg hvordan en skulle sminke seg.

Hun overnattet jeg hos et par ganger, og vi skrev små brev til hverandre.

Men jeg følte aldri jeg kom helt opp hos henne heller. For venninnen hennes vet jeg ikke helt om likte meg. Og etter en stund ble jeg danket ut av ei jente som var svært moteriktig.

Etterhvert trakk jeg meg mer med asylsøkere som så vidt hadde lært seg norsk.

Vi lærte hverandre mange spennende ord!

De var ihvertfall mye mer imøtekommende enn hva alle andre var. Behovet for å være utagerende gikk ned når jeg fikk være med disse da det var tid og rom for samtaler.

At man ble sett og hørt. Og jeg lærte mye nytt om disse menneskene fra landene.

Min første kjæreste kom selvfølgelig fra Kosovo.

Gikk til og med til avisen for noen av disse da dem ikke fikk godkjent oppholdstillatelse, for å prøve å fremme saken dems. Synes det var for ille at mine gode venner som arbeidet bra på skolen, og som var flinke til å jobbe skulle sendes ut av landet.

Ble avisopppslag, men desverre så ble noen av disse plutselig sporløst forsvunnet.

Og noen sendte meg mail om at dem nå hadde blitt bedt om å forlate landet og hadde landet i landet sitt. Ønsket meg alt godt videre i livet.. Har aldri hørt noe mer fra dem.

Ellers søkte jeg mot internett da jeg ble kjent meg det. Og ble kjent med mange fine mennesker. Utvekslet telefonnummer og snakket i mange timer etter skoletid da jeg var alene på rommet. Takket være disse har jeg også utviklet meg til den jeg er i dag.

Noen av oss har fremdeles kontakt den dag i dag!

Etterhvert på slutten av ungdomsskolen fant jeg ut at jeg skulle søke et annet sted mot videregående for å komme meg vekk fra det stedet hvor folk hadde vært så kalde.

Og det har jeg ALDRI angret på!

[Sofie_22]

Ungdomskolen var gode tider:) Var ikke sjenert, men heller ikke bland de mest partsome. Var en av de som jobbet ganske mye med skolearbeid og fikk ganske greie karakterer, hadde mange gode venner og trivdes godt. Var ikke blandt de mest populære men helt midt på hvis man kan si det slik.

[Porselen]

Jeg hadde noen venner i begynnelsen av ungdomsskolen, men sånn halvveis inn så hadde jeg ingen, og det var hardt. Men jeg var ikke den stille og sjenerte av den grunn! Jeg var ganske politisk aktiv, og var den som diskuterte i fagrelaterte diskusjoner. Fikk sånn halvveis gode karakterer, men sleit med matte og naturfag..

[Lillemeg25]

Husker på barneskolen var jeg sikkelig tynn og ble kalt for stankelbein, I 6 og 7 klasse begynte flere av jentene i klassen og få former og pupper meg ikke jeg, Jeg så ut som en gutt. Det var grusomt

Men da jeg begynte på ungdomskolen forandret det seg. Jeg fikk former og ikke minst pupper! Store pupper. Å plutselig begynte gutter å bli intressert i meg. Dette hadde aldri hendt før. Gutter flørtet og ville på date med meg. Jeg ble plutselig en svane, Dette kan dere tro jentene ikke likte. De populære jentene som alltid fikk de kjekke guttene på skolen etter seg. Nå var det meg de siglet på. Jeg likte oppmerksomheten fra guttene men jentene var stygge mot meg. De gjorde så og si alt for å få meg til å se dum ut. De lagde masse falske rykter om meg og dyttet meg og var fæle. De var virkelig sjalue.Jeg fikk lapper hvor de truet meg med bank. Ikke noe særlig gøy når alle jentene er i mot deg. Men det var ikke min feil at guttene likte meg. Var flere ganger jeg ikke ville på skolen for viste jeg kom til å få stygge blikk fra de populære jentene. Jeg kom meg igjennom ungdomskolen men er glad den tiden er over.