Livet med Pittelille

[sunflower87]

Heisann

Ja det er kjempelenge siden jeg har orket å skrive noe egentlig Jeg har hatt det rimelig tøft en god stund nå, hvor det startet med at jobben slo seg vrang. Når jeg kom tilbake fra 100% sykemelding og en god stund etter det, så hadde jeg et enormt opprydningsarbeid etter at ting gikk regelrett til helvete. Så viste det seg at konsekvensene av sykemeldingen min var mye verre enn jeg i første omgang hadde trodd. Foreldrene i avdelingen var skikkelig misfornøyd med hvordan ting ble gjort, og tiltak jeg hadde satt inn hovedsaklig for barna som har spesielle behov ble stemplet som en måte å stemple barna som "snille" eller "slemme". Mye som skjedde, og jeg ble utrolig sliten av det. Men jeg bet tenna sammen og tenkte "jeg er snart gjennom det verste!" Men følelsen av å ikke duge var helt grusom, og for første gang tenkte jeg for meg selv at jeg ikke var kompetent nok for jobben min... Vond følelse det der...

Etter en stund fikk jeg endelig den aktive sykemeldingen jeg ønsket. Ting ble bedre på avdelingen, og jeg jobbet hardt for å få det til å gå rundt. Men omtrent i de tidene når ting endelig begynte å lysne til, så kom bomben fra bf... Han syntes jeg hadde "misbrukt makten min ved å beholde Pittelille, han hadde sett meg i et nytt lys, visste ikke om han ønsket å dele fremtiden med meg, og han var bare sammen med meg for han ville jo faen ikke ha en lausunge løpende rundt!" Så nå har vi i praksis gått fra hverandre. I teorien er jeg fremdeles i et forhold, men teknisk sett er det vel ikke et forhold når man ikke har snakket sammen på 4 uker, annet enn når han har kommet drita full på døra mi klokken 3 om natta for å skjelle meg ut...

Så nå er jeg tilbake til start. Jeg er rimelig langt nede og er mer sliten enn jeg noensinne var. Jeg har en klokkeklar tro på at det skal gå på et vis. Jeg flytter hjem til min mor fram til en stund etter fødselen, og har fått tilbud på å bo i en leilighet en kompis eier så snart den er ledig. I tillegg har jeg søkt på master i spesialpedagogikk fra høsten av. Jeg forbereder meg på et liv alene med lille jenta mi, og jeg gjør det jeg kan for å sikre oss økonomisk. Lille jenta mi skal ikke mangle noe, selv om jeg er alene om omsorgen!

Sånn rent bortsett fra alt det vonde så går det fremover. Jeg har ei lita superaktiv snupp i magen, som er flink og sterk. Hun sparker så hardt nå at magen min flytter på seg og hopper. Hun har holdt på slik i flere uker allerede, og jeg mistenker at jeg egentlig er litt lengre på vei enn det jordmor mener.

Jeg skal bli flinkere å oppdatere, jeg kommer til å trenge dere fremover!

Med store klemmer fra Sunflower, som nok en gang forbereder seg på det vakre liv med sin lille vakre datter som enslig mor!

[Neala]

Nei, huff, nå fikk jeg helt vondt i magen her! Jeg sender deg verdens aller største , og jeg tror jeg ærlig kan si at jeg kjenner følelsen av et sånt svik.

Godt å høre at du er positivt innstilt på tross av at dette er vondt. Den lille jenta di kommer til å få det veldig bra selv om du er alene, og det må du minne deg selv på hver dag

[Gjesten]

Huff, dette var ikke noe koselig lesing! Jeg håper det går bra med deg, men vi vet jo at du skal klare dette, det var jo meningen fra starten av å bli alenemor. Selv om det kanskje ikke er ideelt, så skal du få til det!

Men en ting jeg tok ut av det hele, selv om det selvfølgelig ikke var det viktigste: Har du bachelor i spesialpedagogikk? Hvilken master har du søkt på?

Sender deg masse gode tanker

[sunflower87]

Takk til begge to

Det kommer til å gå helt fint, det krever en del omorganisering og planlegging, men det skal gå!

Jeg har en bachelor i barnevernsped. fra før av, og skal nå ta master i spes.ped forhåpentligvis. Flinke meg som klarte å søke på høststudiet, fire uker gamle førstefødte får bare belage seg på å være en rolig liten en, slik at mamma kan sitte på forelesning uten å plage hele forelesningssalen!

[Gjest Delphina]

Kjenner jeg blir litt sur nå når bf kommer med en slik bombe. Fader heller! Sitter her og tenker på deg hvertfall

[Gjesten]

Takk til begge to

Det kommer til å gå helt fint, det krever en del omorganisering og planlegging, men det skal gå!

Jeg har en bachelor i barnevernsped. fra før av, og skal nå ta master i spes.ped forhåpentligvis. Flinke meg som klarte å søke på høststudiet, fire uker gamle førstefødte får bare belage seg på å være en rolig liten en, slik at mamma kan sitte på forelesning uten å plage hele forelesningssalen!

Da skjønner jeg Kan bli slitsomt å skulle ta en master med en helt nyfødt liten jente, ja. Du har ikke vurdert å utsette et år?

[Knøtteliten]

Huff..mannfolk er ikke alltid like enkle å forstå seg på noen ganger kan det virke som om de tenker kun på seg selv og er verdens største ego (når man f.eks får seg til å komme med vonde beskyldninger og skjelle ut en kommende mor)

Sender en jeg. Sikker på at det kommer til å gå helt fint med deg og pittelille. Ut ifra hva du skriver, virker du som en meget oppegående og sterk mamma

[mjau-mjau]

Huff, dette var leie nyheter sunflower....

Tenker på deg og sender deg en stoooooor

[sunflower87]

Da skjønner jeg Kan bli slitsomt å skulle ta en master med en helt nyfødt liten jente, ja. Du har ikke vurdert å utsette et år?

I første omgang må jeg se om jeg kommer inn, men det vil bli slitsomt ja. Det er det ingen tvil om, men jeg tenker at jeg like greit kan sette igang. Gjøre et ærlig forsøk ihvertfall, og blir det for mye så bli det for mye. Da er det ikke så mye annet å gjøre enn å søke permisjon. Men jeg må gjøre et forsøk ihvertfall.

Jeg kjenner egentlig på den at det er ikke det faktum at det ikke funket mellom oss som er det aller verste. Jeg visste det var en stor risiko når jeg gikk med på det. Det aller verste er at jeg virkelig trodde vi kunne klare det, og når vi hadde laget så mange planer... Nei jeg vet ikke, jeg er bare så utrolig skuffet. Samtidig som jeg må planlegge fremtiden på nytt igjen så må jeg plukke opp bitene av selvtilliten min igjen. hvorfor satte jeg meg i denne situasjonen? Hvor hadde jeg vært nå dersom jeg hadde valgt det andre alternativet når jeg satt i uke seks og ikke var sikker på om jeg skulle beholde. Jeg elsker den lille jenta mi så vanvittig høyt, men jeg kan ikke hjelpe for å stille spørsmålet om det var verdt det? Veien til nå har ikke vært noe annet enn en eneste motgang fylt med mye smerte. Når skal jeg få begynne å glede meg over det som skjer i magen min?

Ikke minst så føler jeg meg så vanvittig mislykket. Da jeg vokste opp, opplevde jeg selv smerten det er å ha en far som bryr seg skvetten om en. Det har vært kilde til mye vondt for meg opp gjennom årene, og jeg lovde meg selv dyrt og hellig at den sirkelen skulle ende med meg. Mine barn skulle ikke oppleve den samme smerten som meg. Nå ser det ut til at det samme skjer igjen, og det er ikke den ting jeg kan gjøre med det. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe at han vil ta ansvar, og dersom han ikke gjør det; prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.

Takk for klemmen Knøtteliten, den varmer!

Mange tanker nå på en torsdagskveld... Ikke minst et veldig rotete innlegg, men det bare gjenspeiler hvordan hodet mitt er akkurat nå...

[sunflower87]

Hverdagen går rundt som en eneste tåke. Det går fort i svingene her nå, det er bare 16 uker igjen til Pittelille kommer. 1 1/2 måned til jeg tar halen mellom beina og flykter hjem til mor en stund. Det vil si like lang tid til jeg sier farvel til jobben min. Har fire uker med ferie + forhåpentligvis to uker 100 % sykemelding i tillegg, siden jeg ikke har en plass å bo i samme by som jobben min etter 1. mai.

Jeg har begynt å pakke ned livet mitt. Jeg har egentlig ganske god tid, men siden jeg gjør det alene nok en gang, så må det gjøres mens jeg fremdeles er fysisk i god nok form til å gjøre det.

Det stygt nær bruddet med barnefar har tvunget meg til å gå inn i meg selv. Det tvinger meg til å ta frem og takle vonde følelser fra min egen oppvekst. Vonde følelser jeg i flere år har trodd at jeg var ferdig med. Min største frykt er at den lille jenta mi må oppleve det samme som meg, med de samme vonde konsekvensene som jeg har vært nødt til å takle. En far som har vært mer eller mindre intet-eksisterende. Når jeg tenker tilbake skulle jeg ønske at han ikke hadde vært i livet mitt i det hele tatt. Da hadde jeg i det minste visst hva jeg hadde å forholde meg til. Hvordan skal jeg forholde meg til det faktum at historien kanskje er i ferd med å gjenta seg selv, og jeg kan ikke gjøre noen ting for forhindre det?

Noen kloke hoder som kan hjelpe meg sortere hodet mitt? Jeg har nemlig mistet evnen til å gjøre det selv!

[Knøtteliten]

Hverdagen går rundt som en eneste tåke. Det går fort i svingene her nå, det er bare 16 uker igjen til Pittelille kommer. 1 1/2 måned til jeg tar halen mellom beina og flykter hjem til mor en stund. Det vil si like lang tid til jeg sier farvel til jobben min. Har fire uker med ferie + forhåpentligvis to uker 100 % sykemelding i tillegg, siden jeg ikke har en plass å bo i samme by som jobben min etter 1. mai.

Jeg har begynt å pakke ned livet mitt. Jeg har egentlig ganske god tid, men siden jeg gjør det alene nok en gang, så må det gjøres mens jeg fremdeles er fysisk i god nok form til å gjøre det.

Det stygt nær bruddet med barnefar har tvunget meg til å gå inn i meg selv. Det tvinger meg til å ta frem og takle vonde følelser fra min egen oppvekst. Vonde følelser jeg i flere år har trodd at jeg var ferdig med. Min største frykt er at den lille jenta mi må oppleve det samme som meg, med de samme vonde konsekvensene som jeg har vært nødt til å takle. En far som har vært mer eller mindre intet-eksisterende. Når jeg tenker tilbake skulle jeg ønske at han ikke hadde vært i livet mitt i det hele tatt. Da hadde jeg i det minste visst hva jeg hadde å forholde meg til. Hvordan skal jeg forholde meg til det faktum at historien kanskje er i ferd med å gjenta seg selv, og jeg kan ikke gjøre noen ting for forhindre det?

Noen kloke hoder som kan hjelpe meg sortere hodet mitt? Jeg har nemlig mistet evnen til å gjøre det selv!

Huffameg høres ut som du har det forferdelig tungt akkurat nå og jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si jeg... Men går det ann å snakke med barnefar? Eller er det liten vits nå, kanskje senere? Vil han stå som far f.eks? Hvis han vil det, bør du kanskje gjøre det klinkende klart at du på vegne av jenta di ønsker han skal være der som far, resten av livet også? uavhengig av hvordan forholdet til deg måtte være.

Kan det være en mulighet for at dette tullet hans gir seg? Hva kommer det seg av? Panikk av noe slag..? Jeg mener...hvis han først ikke ville, også sa han til deg at han ville være med på prosjekt pittelille også vil han plutselig ikke igjen - og beskylder deg for usaklige ting? Hvor er logikken i oppførselen hans sier jeg bare.. jeg finner den iallefall ikke

Klisjéaktig nok er ofte er tiden til hjelp, krysser fingrene for at den er det for deg nå

[sunflower87]

Ja det har ikke vært den letteste måneden, kan man si. Var på sv.kontroll idag, og heldigvis så har det ikke gått ut over helsa til hverken meg eller Pittelille. Bkodtrykket mitt var merkelig normalt, og hjertelyd var akkurat sånn den skulle være. Ser ut til at Pittelille er like seigliva som mamman sin...Heldigvis!

Det er kun panikk som har drevet bf til å holde på slik han har gjort. Men jeg har kommet så langt at jeg ikke kan forholde meg til panikk lengre. Det er tross alt bare litt over tre mnd igjen til termin. Nå ser det ut til at han sakte men sikkert kommer ut av panikkskyen sin. Han har begynt å ta litt kontakt med meg igjen. Poking på facebook, sender meg en melding. Så det er tydelig at han ønsker kontakt men vet ikke helt hvordan han skal gjøre det. Jeg må respondere på disse forsøkene hans, ingen tvil om det. Vurderte å kjøpe kinamat og en sekspakning med øl til ham, og stikke opp en av de nærmeste dagene. Vi trenger å få snakket skikkelig ut.

Jeg har heldigvis verdens snilleste lege. Å bytte til henne er det lureste jeg har gjort. Jeg fortalte henne hvordan situasjonen min er akkurat nå, og at jeg ikke kan bo i den leiligheten jeg har lengre. Den har jeg sagt opp, og jeg flytter hjem til min kjære mor om ikke så lenge. Problemet da er jobben. Dersom jeg sier opp, så får jeg ikke foreldrepenger. Og dette dilemmaet nevnte jeg til legen. Da fikk jeg streng beskjed om at det skulle jeg ikke tenke på nå. Når den tid kommer er hun mer enn villig til å sykemelde meg 100 % slik at jeg kan dra hjem til mor og få den roen jeg trenger, uten å måtte bekymre meg om økonomi!

Snille snille legen min.

Jeg selv begynner å komme ut av den evig depressive skyen min. Jeg har en mamma som står klar til å ta imot meg med åpne armer. Hun pusser opp hele det ene soverommet slik at det skal passe til meg og Pittelille.

Jeg har venner som står og pisser i vinkel for å finne en plass jeg og Pittelille kan bo, uten at jeg ruinerer meg totalt for det.

Alt i alt er jeg ganske heldig, selv om det er skikkelig tøft mtp bf akkurat nå. Det vil ordne seg, men det er så forbaska tøft mens det står på!

[mjau-mjau]

Så godt å ha lege, mor og venner som stiller opp!

Håper så det løser seg for deg, kan tenke meg hvor vondt det er...

[Gjesten]

Det er godt å høre at ting løsner! Håper alt går fint med deg fremover

[Gjest Delphina]

Så flott at det høres ut som ting begynner å løsne og at du har så mange rundt deg! Bra at alt står bra til med deg og pittelita, helsemessig.

[sunflower87]

Jada, det går bedre med meg nå. Det er lettere å tenke positivt når man klarer å rydde rotet i hodet. Jeg var oppe hos bf igår, og vi slappet av sammen, så film og bare prøvde oss på litt kvalitetstid. Ingen babysnakk eller leilighetssnakk eller noe. Og det var helt greit. Det trengtes.

Så får vi se om det funker for oss eller om det bare er bortkastet energi....

[sunflower87]

Sunflower har tatt grep om sitt eget liv!

Nok er nok, og jeg gidder ikke bruke min dyrebare tid og energi på bortkasta prosjekter lenger. Derfor gikk jeg fra barnefar idag!

En tøff tid etterfulgt av et tøft valg. Men det måtte tas. Og istedet for å føle på den bunnløse sorgen jeg fryktet, sitter jeg her med en følelse av å være fri. Jeg er lettet og glad over valget mitt. Etter mye om men innså jeg at jeg er for mye verdt til å kaste bort livet mitt på en mann som ikke vil ha meg (og alle som måtte følge med). Jenta mi er altfor mye verdt til å måtte vokse opp i et hjem der mor og far ikke er glad i hverandre lengre.

En risiko jeg kjenner på er den at jenta mi må vokse opp uten en far. Men det betyr ikke at hun må vokse opp uten en farsfigur! For det første har jeg så mange mannlige venner som ikke har noe problem med å stille opp. For det andre er det ikke skrevet i himmelen at jeg aldri kommer til å treffe noen andre. Og når jeg gjør det er det et krav om at han er like glad i datteren min som han er i meg.

Jeg skal klare dette! Jeg skal få føde jenta mi, begynne på masteren min, få en leilighet og ha et flott liv fremover!

Starten på et nytt liv der nye muligheter bare står og venter på at jeg skal oppdage dem!

[Neala]

Du er SÅ tøff, sunflower!!! STOLT AV DEG

[Gjesten]

Så godt å høre at du har tatt den avgjørelsen som er riktig for deg! Det er helt sikkert også det beste for det lille barnet ditt. Jeg håper veien blir lettere å gå herfra, synes du har hatt nok motgang for en liten stund nå

[sunflower87]

Tusen takk GUNS! Jeg er ganske stolt selv også Jeg trodde aldri jeg skulle klare å ta den avgjørelsen, men det føles godt! Jeg skal aldri mer dit igjen, at jeg sitter og føler meg totalt verdiløs på grunn av en mann!

Takk Gjesten! Jeg er ganske enig i at det er nok nå. Derfor pakker jeg sammen livet mitt og flytter hjem til min kjære mor om en liten mnd. Kanskje enda tidligere dersom jeg klarer å fikse det til slik med jobben. Jeg trenger sårt å slappe av den siste tiden. Jeg tror nok at alt blir mye lettere nå. Når man har nådd bunnen er det bare en vei å gå, og det er oppover!

Positive tanker...