Tornerosas vinter

[Gjest brutal_mann]

Chili med kjøtt kan vel fryses? :klø:

[Tornerosa]

Jada, jeg har frosset ned tre digre bokser.

Forresten, begynner å bli lenge siden jeg så ditt edle åsyn nå. Snart et år, vel? Når var det du liksom skulle komme hitover mot disse trakter? For jeg har ikke glemt det, nemlig.

Endret 11. november 2010 av Tornerosa

[Tornerosa]

To ganger kom hun grinende inn, og til slutt måtte jeg være med bort i bakken. Noen større gutter, 10-åringer, derav venninnens storebror, nektet jentene å kjøre i ei løype de hadde laget. Mor måtte ordne opp. Men jeg skjønte de store guttene litt, de hadde tross alt laget ei løype de ikke ville småtøttene skulle ødelegge. Og mens jeg var der, ble den ene 10-åringen overkjørt av en annen på akebrett, over hodet, og bælja verre. Ordna opp.

Nå blåfrossen.

Jeg ser det, jeg har et stort behov for hverdagspraten. Det er derfor jeg snakker så mye svada her. Noen å dele småtingene med. Jeg skjønner ikke at det er mulig å ikke ha det behovet. Jeg skjønner ikke at det er mulig å føle det behovet tilfredsstilt sporadisk, av venner passing by eller av kolleger. Lær meg? Ellevill? Emile?

[Emile]

Hverdagspraten ja...kjenner igjen det behovet. Jeg har til tider "brukt" min eldste sønn litt der. Sikkert fy-fy, men han er veldig tydelig når han ikke gidder å høre, så jeg tror ikke han har fått varige men(kan ikke apostrof...)

Jeg har behovet, helt klart. Vet ikke hvordan jeg dealer med det, jeg, bortsett fra noen ord med tenåringen i ny og ne. Jeg snakker aldri i telefonen med venninner eller familie, så der dekkes det ikke jaffal. Men på jobb, skole, trening er det alltids noen å prate med. Ikke alltid det er rom for de helt dype samtalene da. Det har jeg tenkt på faktisk, når det gjelder deg. At du ofte jobber alene, og ikke alltid får dekket det sosiale behovet? Men nå blander jeg kanskje begrepene her..

Men en oppskrift ja, skal tenke litt på det. Husker ikke ingrediensene, men det funker i alle fall, for jeg klarer meg fint uten hverdagspraten, som jeg ville hatt med en partner. Trur eg.

Endret 11. november 2010 av Emile

[Tornerosa]

Jeg skravler jo også mye med ungene, men det blir ikke det samme som voksenprat. Og, selvfølgelig, én ting er småpraten, noe annet blir...all annen prat.

Oj, nå kunne jeg begynt, kjenner jeg. Regla. Hva jeg savner og hva jeg trenger, og hvorfor. Hva jeg føler ungene trenger, og ikke har.

Men jeg skal ikke gå i den fella.

Endelig er de i seng. Mens jeg var ute stod pc'en på, FB med pålogging chat. Og han hadde snakket til meg. Om jeg har det bra, er på jobb, straks hjem til foredragsforberedelser og juleøl. Sendte ham respons på sms.

Det var dagens Mmanne-rapport.

[Emile]

Nei klart, voksenprat blir noe annet. Mente IKKE å sammenligne det med skravling med barna.

[Tornerosa]

Som nå, f.eks. I kveld. Og de fleste andre kvelder. Alene, alene, alene. 26 av 30 kvelder er jeg alene. Noe sånt. Jeg er da for pokker ingen eremitt! Hjernen blir jo rent møllspist! Manko på input, sosialt, intellektuelt, emosjonelt. Det er IKKE det samme å surfe på nett, lese bøker og glo på TV! Enn si slå av en prat med foreldre under henting & levering eller på butikken, alle de flyktige situasjonene hvor man utveksler noen fraser. Det er for pokker ikke godt nok!

Hvordan kan det være det?

[Tornerosa]

Avklart, jeg får ikke Mac-hjelp med det første. Han har fullt program fram til 22. november. Drit & dra.

Jeg har ingen andre, kan ikke tenke meg hvem det skal være. Jeg får bare betale noen til å hjelpe meg, f.eks. gubbene i datasjappa i bygningen hvor nykontoret er. Det vil sikkert koste meg flere tusen. Eller, ikke meg, men arbeidsgiver.

Jeg kjøpte faktisk Mac etter at han overbeviste meg, og det lå i kortene at han skulle bistå meg.

Med ett litt blidere. Pling fra Mmannen. Men det er en tom melding!

1) Han kløna da han skulle sende melding

2) Han mente ikke å sende melding, kom bare borti taster

Hm.

[Ellevill]

Nei jeg vet ikke, jeg savner ikke det egentlig. Å ha noen å snakke med, altså. Jeg får stilt det gjennom andre. Venner og famile - og tilfeldige som uforvarende snubler bort i meg og blir skravlet i senk.

Men jeg er sikkert ikke helt etter malen når det gjelder dette. Jeg trives godt i eget selskap.

I kveld for eksempel har jeg kost meg skikkelig. Kom ikke hjem fra jobb før nesten kl 20.00 etter sen kveld på jobb og en liten time innom hos foreldrene mine. Deretter var det laksemiddag (slafs) og hjemmelaget fruktsalat (dobbelslafs). Og så ansiktsmaske og farging av øyebryn mens jeg satt godt plantet i sofaen for ukens beste (og kanskje eneste) TV-kveld. Jeg har virkelig kost meg for meg selv her....

Det jeg savner mest i hverdagen er mer tid med ungene mine. Jeg synes det er så ille nå å ha dem så lite som jeg har.

Men selv om jeg har kost meg i kveld, betyr ikke det at jeg ikke tenker at det sikkert hadde vært ennå koseligere med en Suveren Mann her. Men det skal ikke ødelegge det jeg faktisk har - nemlig en masse annet bra.

Jeg sier ikke alt dette for å provosere deg, altså. Det er bare sånn jeg er... Men som jeg tidligere har sagt er nok jeg mye mer introvert enn deg. Du er sannsynligvis veldig ekstrovert. (er det ikke det det heter, så plutselig så rart ut...)

Men jeg har jo ikke alltid hatt det slik jeg har det nå. Jeg har hatt mange, mange tunge stunder alene. Men heldigvis er jeg kommet meg ut av den forjævlige hemgemyra av tristesse jeg var i for et par år siden. Det er helt jævlig og du har min fulle sympati!

[Tornerosa]

Men jeg stortrives også i eget selskap, det er ikke det. Men eget selskap som i nesten (ofte) sju kvelder i uka, hver uke, hver måned, det blir for mye. Da føler jeg at jeg mangler noe. Kanskje ville det vært annerledes om jeg annenhver uke hadde muligheten til å gå ut etter åtte, jeg vet ikke. Kanskje hadde det vært annerledes om ungene hadde en far som det var mulig å snakke med, jeg vet ikke. Som det er, er jeg dønn alene absolutt hele tiden, om alt. Altså bortsett fra noen stjålne kvelder en sjelden gang. Dessuten er det ikke ad hoc-metoden som funker for meg, jeg trenger noe annet. Noe stabilt, noen som alltid er der, med hud og hår, 100%. Noen som... fyll inn alskens klisjeer og banaliteter.

Jeg savner ikke mer tid med ungene, jeg savner mer tid uten. Når situasjonen er som den er. Ellers - hadde vi vært to voksne - ville jeg sannsynligvis ikke savnet tid uten dem. Men nå, med fullt trøkk på meg og bare meg, så savner jeg tid uten dem. Eller, ikke savner, jeg trenger. Men jeg liker ikke at jeg trenger det.

Vet ikke om jeg er veldig ekstrovert, men jeg er nok mer ekstro enn intro, ja. Jeg tror jeg er ekstrovert med introverte tendenser. Og uansett, jeg tenker at selv den i utgangspunktet mest introverte vil etter over 1000 dager alene få ekstroverte rykninger...

Jeg vet ikke. Jeg trenger mer voksenkontakt, og dessuten er det altså dette tosomhetsbehovet. De to er ikke samme greie, men har med hverandre å gjøre.

Nå prater jeg bare skit, greier ikke å samle tråder her. Trøtt. Drømte i hele natt at noen ville forgifte meg, våknet gang på gang på gang men fortsatte bare med den samme drømmen. Satt i kroppen til langt utpå dagen. Håper på bedre lykke i natt.

Sms fra Mmannen, han knoter med ny mobil, men meldingen kom også med tekst. Livstegn kom, det er det viktigste. Han er hjertelig, selv om det ikke kommer "gudinne", "yndlingskvinne", "glad i deg" og alskens snedige formuleringer og temmelig frampå meldinger som får meg til å rødme - som han bedrev for tre uker siden. Men livstegn kom. Han har to kvelder fri nå, deretter barneuke. Men jeg skal ikke tenke, skal ikke håpe.

[Ellevill]

Og uansett, jeg tenker at selv den i utgangspunktet mest introverte vil etter over 1000 dager alene få ekstroverte rykninger...

Selvfølgelig. Å være mer introvert enn ekstrovert betyr jo ikke at man ikke har behov for sosial omgang.

Men vet du? Du bekymrer deg for at barna ikke får dekket behovet sitt mht en mannlig rollemodell og du føler deg kvalt av å ha barna så mye. Flytt nedover hit, så er begge de problemene løst.

Jeg vet du ikke vil, men det er faktisk en god løsning på de to tingene du synes er vanskelig...

Mener ikke å være ekkel altså, men jeg synes det er veldig logisk....

[Ellevill]

Og jeg skjønner godt at du har et helt annet utgangspunkt for å føle deg kvalt enn det jeg har. Selvfølgelig. Jeg skjønner veldig godt at det for deg kan virke kvelende!

[Tornerosa]

Men vet du? Du bekymrer deg for at barna ikke får dekket behovet sitt mht en mannlig rollemodell og du føler deg kvalt av å ha barna så mye. Flytt nedover hit, så er begge de problemene løst.

Jeg vet du ikke vil, men det er faktisk en god løsning på de to tingene du synes er vanskelig...

Jeg tror du er splitter pine, jente... Det ville blitt min død. Det er noe med den vektskålen. Ja, kanskje noen ting ville forandret seg til det bedre, men mange, mange ting ville forandret seg til det verre. Dessuten - er han egentlig en god rollemodell? Jeg vet hva jeg mener om akkurat det...

Disse morgenene, de tar snart knekken på meg. Hvordan er det mulig å bruke 15 minutter på å komme seg ut av senga, deretter en halv time på å kle på seg? For der er 9-åringen. Hun aner virkelig ikke hva det vil si å være rask, alle hennes bevegelser er i slow motion. Det er til å bli sprø av. I går vekket jeg henne litt tidligere enn normalt - akkurat det samme skjer. Det stresser meg så veldig, det blir så mye...kjeft. Eller i hvertfall mas, irritasjon. Det ender med at jeg står og drar på henne ytterklærne og nærmest skyver dem avgårde ut døren. Jeg kan la henne komme for sent, men det går utover søsteren, de går sammen den første etappen. Eller la søsteren gå før henne, selv om minsta helst ikke vil det. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg begynner å bli rimelig lei, og at jeg har prøvd det meste.

Hver gang jeg åpner kjøleskapet, ser jeg alle Munkholmflaskene han puttet i kjøleskapet for noen uker siden. Når jeg åpner klesskapet mitt, ser jeg HM-posen full av nye sokker og truser som han kjøpte og mente han ville lagre der; "jeg er nemlig praktisk anlagt!" Hver gang jeg går ned trappa, ser jeg trådskuffene jeg har til overs og som han gjerne ville ta over. Og hundre andre ting.

Men han tok kontakt i går, han gjorde det. Skjønt jeg skulle ønske han ringte. At han foreslo å treffes.

[Tornerosa]

Er så sliten. Sov i seks timer i formiddag. Hentet unger og kjørte innom Rema, kraftanstrengelse, jeg er verdens verste mor fordi jeg ikke har lyst til å kjøpe alle disse idol-bladene til henne. 9 år. Hun vil ha plakater, tapetsere rommet med idoler. Alle andre kjøper blader hver eneste uke, det er bare hun som ikke får. Det er også bare hun som ikke får ha med seg kjeks på skolen, for det har alle andre. Kjeks, vafler, varm sjokolade. Så godt som hver dag, visstnok. I dag hadde X med minst femti pepperkaker. Mens hun selv får bare brødskiver eller grove rundstykker, og jeg er altså ond. Jeg er den strengeste og slemmeste moren på trinnet, visstnok.

I hvertfall den slitneste. Sliten i hodet, først og fremst. Motløs og lei. Helg for tur, ingen planer. Kyllingvinger og ris snart, litt kveldskos. Jeg greier ikke å føle det som kos. Jeg synes det er utrolig ensomt. Samtidig orker jeg ikke å gjøre noe for å treffe folk, heller. Egentlig orker jeg ikke å treffe folk, tror jeg. Jeg vil, men vil ikke. Om 2.5 timer er ungene i seng. Og her skal jeg være & sitte; husarbeid, TV, pc. Herregud for et liv. Så inderlig, inderlig lei. Punktert.

[pøbelsara]

Tornerosa. Tøff som toget. Sterk som Pippi. Trist som faen.

Sender over og en .

[Tornerosa]

Takk. Ja, Pøbelsara, egentlig. Jeg har i utgangspunktet kjempekapasitet, det må jeg si, uten at det er skryt. Alltid tusen jern i ilden, alltid den som blir spurt, alltid den som alle tror kan fikse biffen.

Men nå er jeg som en skrukkete heliumsballong på vei mot gulvet.

Ungene er i seng, nydusjet, jeg har Nytt på Nytt på pause. Det blir vel sofa og tv resten av kvelden. Dagens fjerde vaskemaskin går, oppvaskmaskinen går, det er sånn rimelig ryddig de fleste steder, ungenes senger er skiftet på, alle pærer tent, inklusive x antall stearinlys.

Koooselige fredagskveld.

[Tornerosa]

Et lite løft på tampen av kvelden, livstegn i form av sms.

Jeg håper han ikke føler at det er noe han må, at han nærmest plikter å gi lyd hver dag. For jeg gjør det jo ikke, ingen initiativ herfra, jeg bare responderer.

Det kan jo bli feil og dumt, det også.

Har kjøpt kinobilletter til i morgen. Under filmen kommer vi til å befinne oss bare noen få hundre meter unna ham, han skal ha foredrag på åpen dag på jobb i morgen.

Skulle så inderlig, inderlig, inderlig ønske at han kom hit i morgen kveld. Siste mulighet på åtte dager.

[Chica]

Har du sagt til ham at du ønsker at han kommer?

[Kosemose]

Jeg skjønner at alt har sin grunn og at han har sitt å stri med, men denne behandlingen syns jeg ikke du eller noen andre fortjener. Det høres ut som om du er nok en forpliktelse, nok et stressmoment stakkars han skal måtte deale med i sin viktige, travle, slitsomme hverdag. Det er sikkert ikke sånn det er, men det er det inntrykket jeg får, og jeg blir litt sint på dine vegne. For det er deg jeg heier på. Så vet jeg også hvordan det er å være stupforelska, og jeg vet hvordan det er å ha fått et glimt av himmel, og når det blir tatt litt vekk, men ikke helt - da henger man og dingler. Og jeg snakker kanskje mot meg selv, for jeg lanserte jo i sin tid "mail uten mas", men at alt da skal skje på hans premisser, at du ikke kan ytre ønsker og at du skal liste deg rundt... Men jeg vet, det er håpet om at alt en dag skal snu, at han skal bli normal igjen, at han skal få øynene opp. Han har jo vært der før, da kan han vel komme dit igjen. mulig det, men jeg håper ikke prosessen blir langvarig, for jeg bekymrer meg for hva den gjør med selvbildet ditt. Ser også at det er umulig (?) å dumpe en mann man er veldig forelska i, så lenge man øyner håp. Hadde ikke klart det selv, langt der i fra. Men Tornerosa, fine deg - ta vare på deg selv og bruk ventilene du har!

[pøbelsara]

Jeg er så enig med Kosemose. Jeg kjenner deg jo ikke så godt, men jeg har vært en ganske så trofast leser av dagbøkene dine lenge nå - og jeg kjenner at jeg blir så oppriktig engasjert - og oppriktig bekymret for deg, også.

Hvis du må passe på å ikke be om noenting som helst fordi det skremmer Mmannen din bort hvor er det plass til deg, da?

Jeg synes det er fælt å lese om hvordan du ikke synes kan ønske deg noe så enkelt som ørlite grann forutsigbarhet. At du ikke synes du kan ringe ham når du trenger å snakke. Det er en grusom situasjon du er i, når du trenger og ønsker deg så sterkt og samtidig er livredd for å mase eller be om for mye.

Jeg synes det er grusomt å lese om at du ikke kan oppsøke når du har behov for det, og ikke synes du kan ta kontakt når du trenger det, fordi du er redd for at du kan komme til å kreve for mye slik at han forsvinner igjen. Du burde kunne ringe en lørdag og si jeg savner deg kan du ikke komme innom? Og det uten å være redd for at akkurat den forespørselen gjør at han trekker seg unna for aldri å nærme seg igjen. Det er ingen ublu ting å be om, Tornerosa. Det burde ikke være skummelt, heller. Du er viktig, du også.

Hvis alt fokuset blir på hans situasjon, at hans kopp er full, at hans liv er så krevende at han ikke kan gape over mer, at han må ha rom til å komme seg videre i livet, at han ikke kan forstyrres fordi han er i en vanskelig prosess, at han ikke må kreves noe fordi det da kan bli for mye for ham, slik at han forsvinner igjen hvor er det plass til deg?

Jeg mener ikke at man ikke skal gi og at man ikke skal svelge kameler i et forhold men jeg mener at det må være gjensidighet i slikt.

Hvis du ikke synes du kan be om noe, fordi han har det vanskelig og har mye å tenke på og forholde seg til og du må passe på hele tiden så ikke et behovsuttrykk fra deg blir det som utgjør dråpen som gjør at han gjør et nytt forsvinngsnnummer - hvor lenge orker du å leve slik? Hvor lenge kan du leve med redselen for at noe du har sagt eller gjort plutselig berøver deg for alt det du ønsker deg så strekt?

Hvis forholdet Tornerosa/Mmannen er så ensidig fokusert på Mmmannes behov at Tornerosas blir satt på vent hvor lenge skal det være på vent? Hvor lenge tror du at du kan klare deg med smuler?

Jeg skjønner at du vil være forståelsesfull og en ressurs og en glede istedet for å være en ekstra belastning. Men du fortjener også å bli behandlet med respekt. Du fortjener også at han tenker "er dette for mye å be om av henne?"

Jeg tenker at oppførselen hans kanskje kan skrives på kontoen for "oveload i livet". Men ikke særlig mye lenger. Det er ikke pent å ha folk gående på gress på den måten.

Det er som Kosemose sier - han har vist deg en flik av himmelen, og jeg skjønner så inderlig vel at du gjerne vil ha mer. Hvem vil vel ikke det - rååsa tilværelser kan være en sann lise for sjelen - især for slitne, sterke, tøffe jenter som sårt trenger en pause - litt rosa - litt himmel - litt hvile.

Jeg har vært der du er nå. Med en slik start som ga en utrolig ulik maktbalanse i et forhold som varte (alt for) lenge. Det gikk skikkelig, fryktelig galt - og den dynamikken som oppsto helt i begynnelsen av forholdet, muliggjorde mye fælt som skjedde etterpå. Jeg slikker sår enda, selv om det er lenge siden. Og jeg opplevde at jeg solgte sjela mi for litt rosa og noen glimt av himmelen, og at det var altfor, altfor dyrt.

Og hvis du synes jeg har skrevet for mye om ting jeg ikke har noe med så send en PM, så sletter jeg.

Endret 13. november 2010 av pøbelsara