Singel og frustrert

[Strenge Frk.Gerd]

Tusen tusen takk Cannavaro. Det var en oppmuntrende og generøs tilbakemelding!

Men ja, manipulasjon er nok feil ord, for det er hovedsakelig kreativ tenkning.

Jeg har vært ufattelig heldig som har møtt mange inspirerende mennesker i ulike felt og på forskjellige måter. Jeg har helt klart sugd til meg mye kunnskap fra andre, men det jeg har gjort selv er å sette deres kunnskap system, abstrahert det og satt det i en konklusjon som kan appelere til meg funksjonellt sett eller til en ny teori.

F.eks har jeg blitt svært inspirert av lange samtaler med "positive og optimistiske", kreative og innovative logikere. Altså mennesker som er hovedsakelig kreative innenfor realfag, teknologi og vitenskap. Dette ER også søkende mennesker med drømmer, positivsme, kreativitet og skaperkraft. Så det er ikke bare forelskede kvinner som drømmer.

Andre eksempler å nevne er inspirasjon fra naturmennesker som har gått igjennom survivalprosesser i naturen og den kunnskapen de har oppnådd via dette.

Så jeg har ikke bare hørt på hardbarka romantikere.

Det er hovedsakelig empati, kreativitet, følelser og innlevelsesevne som gjør at jeg blir motivert for å sette meg inn i en brøkdel av deres kunnnskap eller nye erfaringer, og det er kreativ logikk som eksperimenterer, setter det i system og lager en konstruktiv løsning av "problemet".

Steinar, jeg må si at jeg ikke ser en sammenheng med å tenke nytt, fleksibelt, kreativt, innovativt og lav IQ?

Jeg vil heller si at det heller holder hjernen aktiv og gjør den tilgjengelig for flere muligheter, løsninger?

Nervene i hjernen stimuleres av at man f.eks bryter dårlige vaner.

Jo mer man vet, jo mer innser man alt man ikke vet.

(skal gi meg snart! Er langt langt langt off topic! Sorry sorry becka! )

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som sliter med å tenke positivt. Jeg sier til meg selv nesten hver dag "I dag skal jeg tenke positiv" eller "nå skal jeg være glad" "fra nå skal jeg begynne å være mer initiativsrik og positiv" Likevel, så sklir ting inn i sine gamle baner. Jeg kan være positiv en stund og bruke masse energi, men til slutt er jeg likevel tom for energi og det negative siver inn. Jeg vet at jeg kan takle det meste og overleve alt, men lykkelig det kan jeg aldri bli. Selv om jeg er en pessimist på mange måter, så fremstår jeg som positiv. På jobb er jeg en av de som tror vi alltid når målene, og jeg tror alltid ting vi gjør skal blir bra, når det gjelder investeringer og risikoer er jeg også positiv, Jeg tror ting skal ende bra. Når det gjelder det personlige plan derimot blir det veldig krevende for meg å være positiv i lengden. Det å være optimist er å tro at ting går bra, og ofte kan det ha noe med hvilke indikasjoner man har fått på forhånd å gjøre. Godt mulig noen kan tenke jeg ut av en depresjon, men jeg tror ikke det gjelder alle. Hvis det bare var å tenke positivt og vips så var man en lykkelig optimist så hadde vi ikke trengt psykologer eller antidepressiva.

[Becka]

Livet er ikke alltid så lett, og det er ikke før man selv opplever personlige kriser at man virkelig finner ute dette, og ikke minst hvordan man klarer å takle det. Noe ikke alle klarer.

Jeg tror da at det er "lettere" for såkalte optimister enn for pessimister (realister).

Det er lett å begynne å forvente et nytt problem rundt neste hjørne. Noe som ikke er sunt. Men det er ikke lett å endre tankesett. Jeg tror også at det er vanskeligere desto høyere såkalt IQ man har. Men jeg kan selvfølgelig tro feil.

Men hvem er optimist og hvem er pessimister? Er man en optimist hele livet, og er man en pessimist hele livet? Er man en av dem?

Jeg er også en av dem som har litt problemer med å tenke positivt.. Men på en annen side, så har jeg gnist inni meg - en evnte til å stå på når det gjelder. Jeg tror ikke man selv aner hvor sterk man kan være. Jeg var i gjennom en av mine tøffeste perioder i fjor så langt, og jeg kom meg gjennom det, selvom det var helt forferdelig til tider, så ille at jeg ikke visste om jeg ville klare det... Men jeg hadde liksom ikke no valg tenkte jeg! Jeg kjempet!

Men nå, så kan jeg sitte å tenke, at om det skulle skje noe virkelig fælt så vet jeg ikke om jeg er sterk nok til å takle det... Slik tenker jeg, og jeg gruer meg til det fæle skal skje. Vi pessimister tar jo gjerne sorgene på forskudd! Men det jeg glemmer å tenke på, er at jg faktisk er sterk... Jeg kom meg gjennom noe som jeg ikke trodde. Men jeg er ikke helt "der" ennå.. Men jeg jobber med saken. Kan jeg bli en sprudlende optimist etterhvert? Når jeg leser hva strenge frøken har måtte gå igjennom, så tenker jeg at det finnes et håp for det.

[Becka]

Jeg er en av de som sliter med å tenke positivt. Jeg sier til meg selv nesten hver dag "I dag skal jeg tenke positiv" eller "nå skal jeg være glad" "fra nå skal jeg begynne å være mer initiativsrik og positiv" Likevel, så sklir ting inn i sine gamle baner. Jeg kan være positiv en stund og bruke masse energi, men til slutt er jeg likevel tom for energi og det negative siver inn. Jeg vet at jeg kan takle det meste og overleve alt, men lykkelig det kan jeg aldri bli. Selv om jeg er en pessimist på mange måter, så fremstår jeg som positiv. På jobb er jeg en av de som tror vi alltid når målene, og jeg tror alltid ting vi gjør skal blir bra, når det gjelder investeringer og risikoer er jeg også positiv, Jeg tror ting skal ende bra. Når det gjelder det personlige plan derimot blir det veldig krevende for meg å være positiv i lengden. Det å være optimist er å tro at ting går bra, og ofte kan det ha noe med hvilke indikasjoner man har fått på forhånd å gjøre. Godt mulig noen kan tenke jeg ut av en depresjon, men jeg tror ikke det gjelder alle. Hvis det bare var å tenke positivt og vips så var man en lykkelig optimist så hadde vi ikke trengt psykologer eller antidepressiva.

Er sant det. Man kan ikke bare tenke positivt om man ikke tror på det. Evnen er jo å lære seg det, og det er den prosessen man trenger hjelp til... Det ER faktik en prosess.

[AnonymBruker]

Er sant det. Man kan ikke bare tenke positivt om man ikke tror på det. Evnen er jo å lære seg det, og det er den prosessen man trenger hjelp til... Det ER faktik en prosess.

Jeg vet ikke om lære er det riktige ordet her eller. Man kan jo lære at istedenfor å tenke sånn bør du tenke sånn. Likevel de fleste vet jo hva man bør tenke og hva man bør tro og hvilken inntilling man bør ha. Det å tro på dette innerst inne er det vanskelige her. Det å tror at ting skal gå bra, selv når alle indikasjoner sier det motsatte.

Men det er klart, men kan jo lære seg å analysere situasjoner bedre for å se at sannsynligheten for at ting går galt ikke er så stor som man tror.

[Steinar40]

Steinar, jeg må si at jeg ikke ser en sammenheng med å tenke nytt, fleksibelt, kreativt, innovativt og lav IQ?

Jeg vil heller si at det heller holder hjernen aktiv og gjør den tilgjengelig for flere muligheter, løsninger?

Nervene i hjernen stimuleres av at man f.eks bryter dårlige vaner.

Jo mer man vet, jo mer innser man alt man ikke vet.

Har noen påstått at det å tenke nytt, fleksibelt, kreativt og innovativt har noe med lav IQ å gjøre?

Jeg snakker om alle disse som ikke klarer å se problemene engang. Og det er et klart tegn på liten IQ.

[Steinar40]

Men hvem er optimist og hvem er pessimister? Er man en optimist hele livet, og er man en pessimist hele livet? Er man en av dem?

Mitt inntrykk er at optimistisk eller pessimistisk legning til stor del er medfødt (arv). Men det er selvfølgelig også påvirket av miljø i større eller mindre grad.

Jeg er også en av dem som har litt problemer med å tenke positivt.. Men på en annen side, så har jeg gnist inni meg - en evnte til å stå på når det gjelder. Jeg tror ikke man selv aner hvor sterk man kan være. Jeg var i gjennom en av mine tøffeste perioder i fjor så langt, og jeg kom meg gjennom det, selvom det var helt forferdelig til tider, så ille at jeg ikke visste om jeg ville klare det... Men jeg hadde liksom ikke no valg tenkte jeg! Jeg kjempet!

Men nå, så kan jeg sitte å tenke, at om det skulle skje noe virkelig fælt så vet jeg ikke om jeg er sterk nok til å takle det... Slik tenker jeg, og jeg gruer meg til det fæle skal skje. Vi pessimister tar jo gjerne sorgene på forskudd! Men det jeg glemmer å tenke på, er at jg faktisk er sterk... Jeg kom meg gjennom noe som jeg ikke trodde. Men jeg er ikke helt "der" ennå.. Men jeg jobber med saken. Kan jeg bli en sprudlende optimist etterhvert? Når jeg leser hva strenge frøken har måtte gå igjennom, så tenker jeg at det finnes et håp for det.

Jeg tviler sterkt på at en i utgangspunktet realist (pessimist) noen gang kommer til å bli en sprudlende optimist.

Derimot kan nok heller det motsatte skje, altså at en optimist blir pessimist. Slik er verden vi lever i. Og etter hva jeg har forstått så er det vel omtrent noe sånt du har opplevd selv?

Jeg vil påstå at dette er relativt normalt hvis man har en viss IQ.

[Gjest Prøvis]

Har noen påstått at det å tenke nytt, fleksibelt, kreativt og innovativt har noe med lav IQ å gjøre?

Jeg snakker om alle disse som ikke klarer å se problemene engang. Og det er et klart tegn på liten IQ.

I flere av diskusjonene her inne så mener du at den måten mange lever sine liv på er problematisk i forhold til hvordan du vil at livet skal leves, mens de som ikke er av samme oppfatning som deg ser ikke de problemene du skisserer opp og de har heller ikke fått erfart noen av de problemene. Så du er altså av den oppfatning at de som er uenige med deg har klare tegn på liten IQ?

Endret 16. oktober 2010 av Prøvis

[Steinar40]

I flere av diskusjonene her inne så mener du at den måten mange lever sine liv på er problematisk i forhold til hvordan du vil at livet skal leves, mens de som ikke er av samme oppfatning som deg ser ikke de problemene du skisserer opp og de har heller ikke fått erfart noen av de problemene. Så du er altså av den oppfatning at de som er uenige med deg har klare tegn på liten IQ?

De fleste mennesker har ikke spesielt høy IQ. Det er veldig lett å se i de ulike samfunnene vi lever i i verden i dag.

Et minst like stort problem er at de fleste mennesker også har lav EQ.

Totalt sett medfører det ovenstående "dårlig vett". Dermed er det bare å forvente veldig mye rart dessverre, og da spesielt hos yngre mennesker ettersom de ennå ikke har hatt tiden (livserfaringen) til å "forbedre" sin IQ og EQ.

Endret 16. oktober 2010 av Steinar40

[bttb]

Hei, orket ikke lese alt, men for ganske mange tror jeg forelskelsen vokser frem etterhvert som man blir kjent. Tror ikke det er mange som kjenner på den berusende følelsen med en gang de møter en person?

Så jeg tror man må ut og prøve litt, og så se om det er noen man faller for. (Mulig jeg er på bærtur her nå, men jeg las innlegget ditt som at du forventer jubelbrus i magen fra første start...

Uansett, lykke til med kjærligheten, den kommer vel som regel når du minst venter det/når det passer dårligst! Planlegg en årelang jorden rundt reise, så skal du være sikker på at du møter noen rett før du skal reise...

[Krill]

Bra observert krill, bra observert.

Takk takk!

Og ja! Jeg tror faktisk Disney har påvirket mange små piker til denne drømmen som vi går og bærer på. Jeg skjønner at ingen venter på hvit hest og prins i trappeoppgangen, men i overført betydning så tror jeg vi går og venter på noen. Noen som skal "redde" oss.

Hvor ofte er det ikke vi leser at:

"-han var den siste brikken som falt på plass".

"-he completes me"

"-Jeg har venter på den rette"

Jeg tror vi (og jeg kan innrømme at jeg er der selv noen ganger.. ) tenker at når HAN kommer - DA blir det bra!!

Og sånn går nu dagan...

[Krill]

Vel, dette er vanskelig å forklare på en forenklet måte uten å gå inn på visse detaljer.

Det er mange faktorer som har spilt inn.. Jeg har ikke lest meg opp på selvutvikling, så det er noe jeg har resonnert meg frem til.

Det har krevd en god del jobb og jeg har kommet ganske langt og kan egentlig se enorme forskjeller hvis jeg tenker over det.

Jeg var nok ganske grinete når jeg var yngre. Jeg hang meg opp i bagateller og negative ting, som egentlig ikke hadde noen konstruktiv funksjon.

Jeg kommer også fra en litt små uvanlig bakgrunn.. mulig at det kan telle inn på hvordan jeg har blitt slik..

Jeg vokste opp blandt ide-mennesker, romantikere, intellektuelle og kreative folk. Men dette var ikke folk som kun drømte. Mange av dem oppnådde drømmene.

Det var politikere, divaer, forfattere, kunstnere, musikere, filmskapere- som er kjente på verdensbasis. M.a.o deres drømmer er annerkjent av svært mange.

Så ble jeg født midt inni dette miljøet. Jeg ble flaskeforet på "kreativ tenkning". Jeg var et snålt snålt barn som interesserte meg mer for antikkens kultur og historie enn barbie.

Da jeg ble tenåringen tok jeg avstand til alt. Jeg gjorde mitt opprør med å bli mer A4. Jeg var misunnelig på alle som hadde hatt en normal oppvekst. Jeg var mye mye mer hissig da enn nå, mye mer oppfarende, og mye mer negativ og opphengt. Og ikke minst selvmedlidende.

Så døde samboern min, og to til av mine aller nærmeste iløpet av noen få år.. midt i et kaos hvor mange flere rundt oss døde på samme tid (tsunamier, bilulykker, kreft.. alt kom på en gang)

Så til sist døde min mor for et år siden.

Da min samboer døde ble jeg tvunget inn i den banen jeg fortsatt er i. Løsrivning fra alt jeg "ønsker" og alt jeg tror er rett og fornuftig. Nytenkning. Se muligheter og odds for mestring. Oppnå mestring. Innse harde sannheter om meg selv.. Sette ting i perspektiv, tenke kreativt, godta fakta, forsøke å jobbe mot en balanse mellom rasjonalitet vs følelser, impulser vs stabilitet og deres mest konstruktive funksjoner i div. situasjoner.

Være fokusert på å lære av erfaringene mine og ikke dvele ved dem på negative måter, fleksibilitet, ikke ta ting så alvorlig, fokusere på det som er positive og være takknemlig for det jeg har.

Og ikke minst: Ta en pause titt og ofte fra å være selvsentrert og fokusere litt bort fra meg selv og mitt og mine ting.

<-- dette var en rotete stikkordsform måte å forsøke å beskrive en prosess som kanskje har vart hele livet hehe.

Jeg har manipulert meg selv, kan man vel si.

Da sambo døde var jeg lammet av angst i en god periode, svært destruktivt lammet kan man si. Jeg hadde fått traumer p.g.a omstendighetene. Jeg kjempet meg ut av angsten ved ren skjær viljestyrke iløpet av veien til jobb på trikken, hvor jeg innså at nok var nok.. det lærte meg at jeg faktisk KAN lære meg selv alt jeg vil- med rett motivasjon, rett tankegang og nok innsats.

Jeg forsto også at livet er ikke forutsigbart, og det har ingen helt fullstendig gitte regler.

Jaja, dette ble langt og rotete.. og vi er jo langt off topic med alt dette.. men er svært engasjert i akkurat dette temaet merker jeg..

Det står respekt av hva du skriver Strenge frk Gerd! (hvorfor heter du det forresten? :gjeiper: )

Det kan noen ganger, av en eller annen merkelig grunn virke som at de som har opplevd mest elendighet i livet, er de som er mest positive.

Hva kommer det av?

Jeg kjenner et tvillingpar. 2 eggede. De fikk lik oppdragelse av to meget positive foreldre.

Det ene barnet var alltid sutrete og har i alle år strevd med negative tanker og "nerver" Han har hatt familie og lykkes på mange plan.

Det andre barnet var alltid blid som barn, har opplevd tøffe tak som voksen, men er likevel den som sitter igjen som evig optimist, blid og glad.

Men kan noen ganger lure på hvor det starter og hvorfor ting blir som det blir.

Men jeg tror det meste handler om hvordan man TAR det og ikke hvordan man HAR det!

[Steinar40]

Og sånn går nu dagan...

Og det syns du da er greit nok?

[Steinar40]

Jeg kjenner et tvillingpar. 2 eggede. De fikk lik oppdragelse av to meget positive foreldre.

Det ene barnet var alltid sutrete og har i alle år strevd med negative tanker og "nerver" Han har hatt familie og lykkes på mange plan.

Det andre barnet var alltid blid som barn, har opplevd tøffe tak som voksen, men er likevel den som sitter igjen som evig optimist, blid og glad.

Men kan noen ganger lure på hvor det starter og hvorfor ting blir som det blir.

Da tenker jeg at en optimistisk eller pessimistisk (realistisk) mental innstilling er veldig mye medfødt. Noe som også passer inn med mine egne observasjoner og erfaringer.

Endret 16. oktober 2010 av Steinar40

[Krill]

Og det syns du da er greit nok?

Jepp! Har så mange mannlige, flotte kompiser jeg vettu! Fyller dagene med hyggelige ting, så slipper jeg å vente på den rette.

Han kommer når jeg finner han.

Endret 16. oktober 2010 av Krill

[Krill]

Da tenker jeg at en optimistisk eller pessimistisk (realistisk) mental innstilling er veldig mye medfødt. Noe som også passer inn med mine egne observasjoner og erfaringer.

Og hvor vil du sette seg selv Mr S?

[Krill]

Da tenker jeg at en optimistisk eller pessimistisk (realistisk) mental innstilling er veldig mye medfødt. Noe som også passer inn med mine egne observasjoner og erfaringer.

Er forresten ikke enig i at pessimistisk er det samme som realistisk.

Men kan være realist og velge å se den positive siden selv om krisen er ute.

[Steinar40]

Og hvor vil du sette seg selv Mr S?

Jeg vil påstå at jeg er en realist. Men det er sikkert ikke alle andre som vil være helt enig i det. Som vanlig

[Krill]

Jeg vil påstå at jeg er en realist. Men det er sikkert ikke alle andre som vil være helt enig i det. Som vanlig

Er det realistisk og tro at damen du venter på kommer til å kommunisere med deg?

(blander litt tråder jeg nå.. )

[Strenge Frk.Gerd]

Som krill sier.. pessimist og realist har vel ikke så mye med hverandre å gjøre?

Pessimist er et -ladet- begrep. M.a.o ikke et nøytralt, objektivt (realistisk) begrep.