Singel og frustrert

[Strenge Frk.Gerd]

Jo. Men er et uttrykk nok til at man skal ta det for gitt sannhet? Har alle dumme det godt? Det er en logisk brist i dette. Er alle lykkelige mennesker dumme? Er din "sannhet" nødvendigvis verdt mer enn andres?

Er det regler her for hvilke instillinger og tankemønstre som er mer intelligente?

Nå er jeg litt off topic merker jeg..

Poenget er at så fort man tar en nedlatende og ikke minst ignorant tone til mennesker med heeelt andre erfaringer og kunnskap enn dere selv fordummer dere dere selv.

[Steinar40]

Jo. Men er et uttrykk nok til at man skal ta det for gitt sannhet? Har alle dumme det godt? Det er en logisk brist i dette. Er alle lykkelige mennesker dumme? Er din "sannhet" nødvendigvis verdt mer enn andres?

Er det regler her for hvilke instillinger og tankemønstre som er mer intelligente?

Nå er jeg litt off topic merker jeg..

Poenget er at så fort man tar en nedlatende og ikke minst ignorant tone til mennesker med heeelt andre erfaringer og kunnskap enn dere selv fordummer dere dere selv.

Håper ikke jeg har sagt at noen er dumme her?

Hovedsaklig mener jeg at dumme folk oppfører seg dumt overfor andre.

Altså ikke at de tenker dumt eller at det er dumt å tenke på en annerledes måte.

Tenke annerledes kan ofte være intelligent.

[Strenge Frk.Gerd]

Var ikke egentlig hovedsakelig rettet mot deg Steinar. Jeg snakker noe generelt og litt off topic. Men tidl i tråden ble det trukket frem en konntotasjon på lykke=dum. Hovedsakelig fra waco som insinuerer dette øitt indirekte. Uttrykket du kom med var nok noe tilfeldig, men er et eksempel påinngrodde påstander. Jeg kjenner mennesker og vet med meg selv at jeg jobber livet av meg for lykke og oppnå mål, drømmer wo

Gir både føllsesmessige og praktiske gleder. Ved å altså altid tenke fleksibelt, nytt osv. Derfor avskriver jeg hverken romantisk tøv, realism, kynisme, drømmer, logikk og ja alle aspekter og løsninger som fungerer potensielle best i hver gitte situasjon.

Urk å skrive innlegg fra iPhone er urk.

[Steinar40]

Var ikke egentlig hovedsakelig rettet mot deg Steinar. Jeg snakker noe generelt og litt off topic. Men tidl i tråden ble det trukket frem en konntotasjon på lykke=dum. Hovedsakelig fra waco som insinuerer dette øitt indirekte. Uttrykket du kom med var nok noe tilfeldig, men er et eksempel påinngrodde påstander. Jeg kjenner mennesker og vet med meg selv at jeg jobber livet av meg for lykke og oppnå mål, drømmer wo

Gir både føllsesmessige og praktiske gleder. Ved å altså altid tenke fleksibelt, nytt osv. Derfor avskriver jeg hverken romantisk tøv, realism, kynisme, drømmer, logikk og ja alle aspekter og løsninger som fungerer potensielle best i hver gitte situasjon.

Urk å skrive innlegg fra iPhone er urk.

Neida, jeg kan være enig med deg i at det kan finnes mange ulike tilnærminger til en løsning.

Og innenfor kjærligheten blir det ofte litt lite logikk for å si det sånn

Noe som er helt greit bare det fungerer for begge parter.

Ikke like morsomt med manglende logikk når det ikke fungerer.

[Gjest Anjelika]

Enig med deg strenge frøken =)

Er ikke fremmed for tanken at det virker lettere å være lykkelig og tilfreds om man er litt "enkel". Men ingenting er vel mer enkelt enn å virkelig mene at man vet og skjønner alt, slik et par menn i denne tråden tror de gjør..

Å være en innesnødd pessimist er vel ikke akkurat så mye mer intelligent enn å ha på de rosa brillene. Sistnevnte er iallefall åpen for å leve og lære, snuble og falle. Du skal aldri tro du er utlært i livets skole.

[Becka]

Folk flest er nok veldig praktisk anlagt, det er inntrykket jeg har fått oppi gjennom årene. Og de fleste mannfolk er nok typisk enda mer praktisk anlagt enn kvinner.

Her på KG derimot tror jeg det er en betydelig andel av folk som ikke er like praktiske som folk flest. Sannsynligvis er det mange drømmere og brente folk her.

Jeg vil påstå at praktisk anlagte folk har det mye lettere enn unntakene. Det spiller da liten rolle hvem det er, bare det er en/ei. Tenk så enkelt!

Men er de noe lykkeligere?

Jeg tenker tilbake til den ene gangen jeg var skikkelig forelsket, så tenker jeg tilbake på en herlig opplevelse. Det var også mye vondt, fordi kjærlighet gjør også vondt! Men jeg mener nå det er verdt det. etter å ha vært gjennom en tøff periode, så har jeg innsett at livet ikke ville vært det samme om alt var såre enkelt.. Mao, jeg ønsker ikke et liv fullt av drama, men jeg vil heller oppleve sterk lidenskap, dyp kjærlighet, om så bare for en kort tid, enn "tryggheten " og det praktiske...

[Steinar40]

Men er de noe lykkeligere?

Jeg tenker tilbake til den ene gangen jeg var skikkelig forelsket, så tenker jeg tilbake på en herlig opplevelse. Det var også mye vondt, fordi kjærlighet gjør også vondt! Men jeg mener nå det er verdt det. etter å ha vært gjennom en tøff periode, så har jeg innsett at livet ikke ville vært det samme om alt var såre enkelt.. Mao, jeg ønsker ikke et liv fullt av drama, men jeg vil heller oppleve sterk lidenskap, dyp kjærlighet, om så bare for en kort tid, enn "tryggheten " og det praktiske...

Det filosofiske spørsmålet her er vel egentlig om det virkelig er nødvendig å være lykkelig?

Problemet med denne lykkefølelsen er at den aldri varer. Den kan komme tilbake igjen selvfølgelig. Men den varer aldri lenge av gangen. Og åpenbart er det forelskelsen som gir den sterkeste opplevelsen av såkalt lykke. Som i uheldige tilfeller betyr at lykke kan være en helt "feil" følelse.

Jeg har mer tro på at det viktigste i lengden er at man stort sett føler seg fornøyd og tilfreds med tingenes tilstand. Altså at man føler at man har det bra (nok).

Men det er absolutt en stor fordel å starte med forelskelse og lykkerus, da det gjør at man mye lettere føler sterk motivasjon for å få til noe fornuftig i sammen.

Det er forøvrig veldig VIKTIG å benytte forelskelsen til å få til noe fornuftig i sammen i praksis. Venter man for lenge så forsvinner forelskelsen, og da blir ALT veldig mye vanskeligere. Det kan jeg skrive under på.

Samtidig er det altså ikke alltid man skal agere på en forelskelse heller. Dvs når det ikke er den fornuftige eller rette løsningen.

Endret 5. oktober 2010 av Steinar40

[Gjest Prøvis]

Enig med deg strenge frøken =)

Er ikke fremmed for tanken at det virker lettere å være lykkelig og tilfreds om man er litt "enkel". Men ingenting er vel mer enkelt enn å virkelig mene at man vet og skjønner alt, slik et par menn i denne tråden tror de gjør..

Å være en innesnødd pessimist er vel ikke akkurat så mye mer intelligent enn å ha på de rosa brillene. Sistnevnte er iallefall åpen for å leve og lære, snuble og falle. Du skal aldri tro du er utlært i livets skole.

Enig, man lærer mens man lever og det foretrekker jeg framfor å stenge meg inne og være en innesnødd pessimist. Å snuble og falle og så se at man reiser seg igjen er nyttig lærdom.

[Strenge Frk.Gerd]

Først, jeg er enig i deg om dette at det ikke nødvendigvis er en god ting å blindt alltid følge sine forelskelser. Spesielt om de potiensielt kan ha svært skadelig utfall eller at man er for forskjellige. Sistnevnte er relativt: forskjeller kan være bra.. Men det avhenger av at man er moden, har respekt og kan vise hensyn ovenfor de forskjellene. I et slikt tilfelle vil jeg tro at forskjeller er en fordel, ettersom de kan føre til utvikling, utvidet styrke og ressurser. Eh ja.. Litt på siden igjen. Men poenget er vel at det helst optimalt sett kan man finne en velfungerende balanse mellom fornuft og følelser.

Hva lykke angår kan man jo nesten spørre om hva og hvordan oppstår lykke? Noen har lettere for å bli lykkeligere enn andre, og dette har jo sammenheng med endorfiner. Jeg leste et sted at lykke er 50% gener, 50% instilling og 10% omstendigheter. Aner ikke om disse tallene har noe hold. Men jeg er ganske sikker på at innstilling har en god del å si for hvor ofte og sannsynlig det er at man opplever lykke. Mestring gir jo også lykke, forelskelse ja osv. Det er et intressant tema, og jeg tror alle har sitt subjektive forhold til lykke også.

[Steinar40]

Først, jeg er enig i deg om dette at det ikke nødvendigvis er en god ting å blindt alltid følge sine forelskelser. Spesielt om de potiensielt kan ha svært skadelig utfall eller at man er for forskjellige. Sistnevnte er relativt: forskjeller kan være bra.. Men det avhenger av at man er moden, har respekt og kan vise hensyn ovenfor de forskjellene. I et slikt tilfelle vil jeg tro at forskjeller er en fordel, ettersom de kan føre til utvikling, utvidet styrke og ressurser. Eh ja.. Litt på siden igjen. Men poenget er vel at det helst optimalt sett kan man finne en velfungerende balanse mellom fornuft og følelser.

Hva lykke angår kan man jo nesten spørre om hva og hvordan oppstår lykke? Noen har lettere for å bli lykkeligere enn andre, og dette har jo sammenheng med endorfiner. Jeg leste et sted at lykke er 50% gener, 50% instilling og 10% omstendigheter. Aner ikke om disse tallene har noe hold. Men jeg er ganske sikker på at innstilling har en god del å si for hvor ofte og sannsynlig det er at man opplever lykke. Mestring gir jo også lykke, forelskelse ja osv. Det er et intressant tema, og jeg tror alle har sitt subjektive forhold til lykke også.

Jeg kan ikke bekrefte noen prosentfordelinger, men det ser sannsynlig ut i mine øyne.

(Bør vel kanskje være 45% + 45% + 10% = 100% da men )

Etter hva jeg har forstått er enkelte mer berg-og-dalbane (følelse) mennesker enn andre. Hovedsaklig genetisk eller medfødt som du sier. Dette betyr da at de kan føle sterkere lykke enn andre, men samtidig kan de lettere bli deprimerte og havne helt i kjelleren. Et berg-og-dalbane følelsesliv. Det er da den store ulempen med å være slik.

Jeg har også stor tro på at egen innstilling har sterk betydning i sammenhengen. Har man ikke en åpen innstilling så blir man rett og slett ikke forelsket. Man sperrer for det selv. Dette kan jeg merke på meg selv også. Man lar seg ikke rive med fordi "noe" føles feil. Den berømte magefølelsen eller den intuitive følelsen. Og det å være "et brent barn" ødelegger også utvilsomt for evnen til å bli forelsket.

Endret 5. oktober 2010 av Steinar40

[Strenge Frk.Gerd]

Når det gjelder berg og dalbane så vil jeg si det er relativt. Selv om det er nok en del som opplever det slik. Jeg har høy endorfin og dopamin utskillelse genetisk sett. Den eneste perioden jeg virkelig har vært deprimert er helst under store kriser, men selv da klarer jeg meg greit. Det eneste som hittils har virkelig gjort meg alvorlig deprimert var en altfor lang periode med lite næring (altså mat og søvnmangel i månedsvis) og mye press. Men da jeg fikk gjenopprettet fysisk balanse var humøret atter godt. Jeg tar meg personlig lite nær av negative opplevelser følelsesmessig og kan på den måten oppleves som kald...for min del har negative erfaringer en nytte funksjon som a) en motivasjon til å oppdage nye løsninger-utvikling b) mestring av problemer. Perioden med lite mat feks var intressant i seg selv pga all lærdommen man fikk av det. Berg og dalbane kan altså være konstruktive kontraster som fører til ny kunnskap og styrke. Jeg fasineres av utfordringer slik sett og synes derfor det ikke er så farlig om man går på trynet-har man riktig instilling og tankesett vil man bli et sterkere menneske av å ta sjangser og få motgang. Også i kjærlighetslivet.

Ikke meningen å avspore tråden becka

[Steinar40]

Når det gjelder berg og dalbane så vil jeg si det er relativt. Selv om det er nok en del som opplever det slik. Jeg har høy endorfin og dopamin utskillelse genetisk sett. Den eneste perioden jeg virkelig har vært deprimert er helst under store kriser, men selv da klarer jeg meg greit. Det eneste som hittils har virkelig gjort meg alvorlig deprimert var en altfor lang periode med lite næring (altså mat og søvnmangel i månedsvis) og mye press. Men da jeg fikk gjenopprettet fysisk balanse var humøret atter godt. Jeg tar meg personlig lite nær av negative opplevelser følelsesmessig og kan på den måten oppleves som kald...for min del har negative erfaringer en nytte funksjon som a) en motivasjon til å oppdage nye løsninger-utvikling b) mestring av problemer. Perioden med lite mat feks var intressant i seg selv pga all lærdommen man fikk av det. Berg og dalbane kan altså være konstruktive kontraster som fører til ny kunnskap og styrke. Jeg fasineres av utfordringer slik sett og synes derfor det ikke er så farlig om man går på trynet-har man riktig instilling og tankesett vil man bli et sterkere menneske av å ta sjangser og få motgang. Også i kjærlighetslivet.

Ikke meningen å avspore tråden becka

Ja, men som du også sier, det er ikke alle som behersker det like godt selv. Og da blir det fort et problem, og ikke bare for dem selv.

[waco]

Enig, man lærer mens man lever og det foretrekker jeg framfor å stenge meg inne og være en innesnødd pessimist. Å snuble og falle og så se at man reiser seg igjen er nyttig lærdom.

Bra, det er det jeg har gjort. Gått på en smell og reist seg igjen. Man går ikke på samme smell om igjen og om igjen.

Noe lærer man jo av seg selv.

Men prøv å forklar dette til romantikerne og drømmerne?

Fortell en som blir forelsket i en romanfigur at det å bli forelska i en tyrkisk bartender når man er på ferie og få unge med ham ikke nødvendigvis ender like godt som i bøkene.

Forsøk!

Folk blir jo dritsure om man prøver å ta fram dem livslykken, å krenke andre menneskers drømmer selv om de spesifikt gjør handlinger som angår deg, - leve hele livet sitt uten planlegging, hver eneste lille handling, enten det er å bli gravid, eller å være utro, eller å ligge med noen man har lyst på, - fordi man drømmer! Alle de handlinger man gjør som fører til enorme konskevenser blir bare forklart med, - lyst, følelser, ønsket om spenning, middel mot kjedsomhet og sitt ufattelige tro på at ens eget lyst er det eneste saliggjørende her i verden.

Snakker jeg ikke sant?

Bare tenk selv etter hvor mange ganger dere har blitt forelsket i en fremmed man ikke kjenner.

[waco]

Hvorfor vil dere jenter være så lykkelige, - især når dere vet at lykke er det eneste som kjeder dere?

[Strenge Frk.Gerd]

Hm tror muligens vi har ulike definisjoner på romantikere og drømmere hvis du sammenligner det å være romantiker med å få seg et ligg på moquito fylla i Tyrkia. eller utroskap.

Er DET å drømme og virkelig leve?? Høres ufattelig deprimerende ut.

Det høres mer ut som god gammaldags ukultur.

Uansett føler at waco snakker om noe helt annet enn hva jeg ville frem til. Så noenlunde bortkastet å forklare hehe..

[Strenge Frk.Gerd]

Ja, men som du også sier, det er ikke alle som behersker det like godt selv. Og da blir det fort et problem, og ikke bare for dem selv.

Et intessant spørsmål er hvor mye ubrukt potensiale til å takle utfordringer mennesker har. Jeg vil tro det er en del bortkastede sorger.altså ved at man dveler ved dem eller blir bitter. Det er jo ingen praktisk fordel ved bitterhet. Hvis negative opplevelser er av en mindre risiko vil man også ta flere sjangser, og øke sannsynlighet til å oppnå noe. Enkelt formulert. Men slik sett ser jeg flere fordeler i optimisme enn pessimisme, hvis man tar bort risikoen ved varige emosjonelle skader selv ved å bygge sitt eget fundament. Man bør tross alt være sin egen beste venn, også.

[Steinar40]

Et intessant spørsmål er hvor mye ubrukt potensiale til å takle utfordringer mennesker har. Jeg vil tro det er en del bortkastede sorger.altså ved at man dveler ved dem eller blir bitter. Det er jo ingen praktisk fordel ved bitterhet. Hvis negative opplevelser er av en mindre risiko vil man også ta flere sjangser, og øke sannsynlighet til å oppnå noe. Enkelt formulert. Men slik sett ser jeg flere fordeler i optimisme enn pessimisme, hvis man tar bort risikoen ved varige emosjonelle skader selv ved å bygge sitt eget fundament. Man bør tross alt være sin egen beste venn, også.

Minnes å ha hørt at over 90% av alt det folk bekymrer seg om aldri inntreffer i praksis. Så det er jo da egentlig rimelig bortkastet tid og energi for å si det sånn.

Klart det er en fordel å være optimist, forutsatt at det ikke blir totalt urealistisk.

Men spørsmålet er nok om ikke anlegget for å være optimist eller pessimist er medfødt.

Og da blir det jo ikke så veldig lett å gjøre noe med det.

Endret 6. oktober 2010 av Steinar40

[Strenge Frk.Gerd]

Det stemmer nok. Samt at hjernen har hos enkelte lettere for å huske negative erfaringer enn positive. Dette kommer gjerne frem i møte med problemer osv.

Jeg er enig i at det er nok noe genetisk. Men det er mange tomrom i forskning rundt menneskers psyke. Så ikke godt å si hvor mye man kan påvirke selv. Riktig næring, nok fysisk aktivitet har selvsagt mye å si her.

Noe av det viktigste vi har er når man besitter god helse.

Jeg tror at motivasjonssenteret/dopamin har mye å si for hvor langt man ønsker/gidder å nå. Har man først motivasjonsevner er mye gjort.

[Steinar40]

Det stemmer nok. Samt at hjernen har hos enkelte lettere for å huske negative erfaringer enn positive. Dette kommer gjerne frem i møte med problemer osv.

Jeg er enig i at det er nok noe genetisk. Men det er mange tomrom i forskning rundt menneskers psyke. Så ikke godt å si hvor mye man kan påvirke selv. Riktig næring, nok fysisk aktivitet har selvsagt mye å si her.

Noe av det viktigste vi har er når man besitter god helse.

Jeg tror at motivasjonssenteret/dopamin har mye å si for hvor langt man ønsker/gidder å nå. Har man først motivasjonsevner er mye gjort.

Ja, dårlig helse eller fysikk er ikke akkurat noen fordel for psyket heller vil jeg tro.

Og dopamin er hjernens belønningmekanisme etter hva jeg har forstått. En slags lykkerus.

Blir vel en avhengighet (motivasjon) for de som produserer høyere dopamin-nivåer enn andre. Mennesket er en kompleks biologisk maskin. Der mye kan gå feil. Utrolig at det fungerer såpass som det gjør.

Endret 6. oktober 2010 av Steinar40

[Gjest -L-]

Vel dette kan høres litt abstrakt ut.. men hvis jeg skal la kunstnersjelen i meg snakke så har jeg både opplevd og bevitnet de store filmatiske kjærlighetshistoriene. Subjektivt sett oppfattes de slik ihvertfall. Ettersom det er nok fullt mulig for utenforstående å analysere de historiene inn i tørre, kyniske rammer.. som med alt som er gøy her i livet.

For min del vil jeg påstå at jeg har hatt den virkelige store uselviske, dype kjærligheten en gang.

Jeg sto i vinduet mitt her om dagen og så ut og fikk flashbacks til hvordan jeg pleide å stå og vente på at han skulle komme hjem fra jobb, hver bidige dag. Jeg fikk aldri nok av han og ble aldri en smule lei. Vi var nok litt avhengige av hverandre, og i et kynisk ståsted ALTFOR avhengige, men det blåser jeg i! :gjeiper: En gang jeg skulle en dagstur med danskebåten hadde vi en avskjed som lignet mer som om vi skulle være adskilt i et år. Min mormor sto og rullet oppgitt med øynene og kunne ikke forstå at vi var såpass crazy in love etter 6-7 års samliv.

Han på sin side fikk ikke sove hele den natten jeg var borte og ventet på tlf fra meg.

Men vi hadde ikke sjalusi, vi hadde full tillit, kranglet skjeldent og var generelt bare lykkelige og forelsket. Det var ukomplisert mer eller mindre.

Jeg undres over om litt av denne manglen på komplikasjoner også var litt av limet i det hele. Vi ble sammen som tenåringer, hadde ingenting å sammenligne med og var helt åpne, tillitsfulle, optimistiske og uskyldige. Vi var blottet for skeptisisme og sårbarhet.

Og det var nok et godt utgangspunkt.

Når man blir eldre er det så mange erfaringer som farger hvordan man tar sjangser og hvordan man reagerer og forholder seg til andre mennesker. Derav blir man mer kresen og forsiktig.

I stil med de tragiske kjærlighetshistoriene endte forholdet med at han døde og at jeg lever videre. Så på den måten gikk jo det forholdet inn i mitt liv som en uforandret positiv opplevelse, til tross for sorgen og savnet i etterkant av hans død.

Livet kan være så utrolig urettferdig av og til . Nettklemm fra meg og.