Singel og frustrert

[Gjest brutal_mann]

Du må strengt tatt bare tørre å ta det fysiske. Har du lyst har du lov!

Så vil det andre ordne eg etter hvert Jeg vil nemlig tippe at du rett og slett ikke helt vet hva du faktisk vil ha ennå

[Becka]

Du må strengt tatt bare tørre å ta det fysiske. Har du lyst har du lov!

Så vil det andre ordne eg etter hvert Jeg vil nemlig tippe at du rett og slett ikke helt vet hva du faktisk vil ha ennå

Jeg tør det jeg! Men jeg er heller ikke den som bare ser meg ut en å går bort å spør...

Men om en interessant mulighet skulle dukke opp så sier jeg nok ikke nei..

Du mener jeg ikke vet hva slags mann jeg vil ha ennå? Jeg har nå hatt god tid på å finne ut av det. Jeg vet i allefall en del faresignaler nå på hva jeg IKKE skal ha.. Men nei, jeg har ikke no fasit svar på hva jeg vil ha, bare at jeg liker menn som skiller seg ut...

[Yay]

Det kommer jo an på hvor lenge man har gått da.. For det er jo normalt å begynne å tenke disse tankene, etter en stund.. Jeg er enig i at man ikke må gruble for mye, og ikke henge seg opp i detaljer. Om en person ikke er akkurat sånn du hadde tenkt, så betyr jo ikke det at følelsene ikke kan komme. Noen kan nok bli litt for hengt oppi det, som meg selv, muligens. Vel, jeg har nå vært interessert i noen før, og til og med forelsket. Og de var da slettes ikke perfekte. men jeg kjenner nå, at jeg ikke føler for å kaste bort tid heller. Om jeg treffer noen, og jeg ikke føler " det rette " ganske med en gang, så ser jeg heller ingen grunn til å forsette...Da mener jeg ikke falle pladask med en gang, men jeg merker i allefall fort om dette er en fyr jeg kan falle for, eller ikke kommer til å falle for...,Jeg kan muligens ta feil der, og kanskje skulle jeg bli overrasket en gang....

Tror nesten alltid dem kommer som en overraskelse jeg, er noe som skjer i underbevisstheten hos de fleste tror jeg. Skjønner at noen menn kan en sikkert luke ut ganske fort (du nevner faresignaler i annet svar) men du er kanskje også litt i catch-22, det kan ta tid å bli interessert i noen men det er tid du føler at du ikke har.

Jeg abonnerer på en av disse online musikktjenestene og har masse masse sanger tilgjengelig. Da er det fort en bare trykker next på alle sangene som kanskje høres litt rare ut i jakten på "den perfekte låta", en tenker "den må jo være her et sted, er jo så mange!". Men noen ganger tar en seg tid og lytter gjennom noen ganger til de samme sangene og plutselig er det noen av de som vokser på en og en lurer: når skjedde det da? syntes jo ikke den var så spesielt fin før? men det skjer aldri hvis en analyserer de for mye.

Endret 1. oktober 2010 av Yay

[Strenge Frk.Gerd]

Vel dette kan høres litt abstrakt ut.. men hvis jeg skal la kunstnersjelen i meg snakke så har jeg både opplevd og bevitnet de store filmatiske kjærlighetshistoriene. Subjektivt sett oppfattes de slik ihvertfall. Ettersom det er nok fullt mulig for utenforstående å analysere de historiene inn i tørre, kyniske rammer.. som med alt som er gøy her i livet.

For min del vil jeg påstå at jeg har hatt den virkelige store uselviske, dype kjærligheten en gang.

Jeg sto i vinduet mitt her om dagen og så ut og fikk flashbacks til hvordan jeg pleide å stå og vente på at han skulle komme hjem fra jobb, hver bidige dag. Jeg fikk aldri nok av han og ble aldri en smule lei. Vi var nok litt avhengige av hverandre, og i et kynisk ståsted ALTFOR avhengige, men det blåser jeg i! :gjeiper: En gang jeg skulle en dagstur med danskebåten hadde vi en avskjed som lignet mer som om vi skulle være adskilt i et år. Min mormor sto og rullet oppgitt med øynene og kunne ikke forstå at vi var såpass crazy in love etter 6-7 års samliv.

Han på sin side fikk ikke sove hele den natten jeg var borte og ventet på tlf fra meg.

Men vi hadde ikke sjalusi, vi hadde full tillit, kranglet skjeldent og var generelt bare lykkelige og forelsket. Det var ukomplisert mer eller mindre.

Jeg undres over om litt av denne manglen på komplikasjoner også var litt av limet i det hele. Vi ble sammen som tenåringer, hadde ingenting å sammenligne med og var helt åpne, tillitsfulle, optimistiske og uskyldige. Vi var blottet for skeptisisme og sårbarhet.

Og det var nok et godt utgangspunkt.

Når man blir eldre er det så mange erfaringer som farger hvordan man tar sjangser og hvordan man reagerer og forholder seg til andre mennesker. Derav blir man mer kresen og forsiktig.

I stil med de tragiske kjærlighetshistoriene endte forholdet med at han døde og at jeg lever videre. Så på den måten gikk jo det forholdet inn i mitt liv som en uforandret positiv opplevelse, til tross for sorgen og savnet i etterkant av hans død.

[Becka]

Tror nesten alltid dem kommer som en overraskelse jeg, er noe som skjer i underbevisstheten hos de fleste tror jeg. Skjønner at noen menn kan en sikkert luke ut ganske fort (du nevner faresignaler i annet svar) men du er kanskje også litt i catch-22, det kan ta tid å bli interessert i noen men det er tid du føler at du ikke har.

Jeg abonnerer på en av disse online musikktjenestene og har masse masse sanger tilgjengelig. Da er det fort en bare trykker next på alle sangene som kanskje høres litt rare ut i jakten på "den perfekte låta", en tenker "den må jo være her et sted, er jo så mange!". Men noen ganger tar en seg tid og lytter gjennom noen ganger til de samme sangene og plutselig er det noen av de som vokser på en og en lurer: når skjedde det da? syntes jo ikke den var så spesielt fin før? men det skjer aldri hvis en analyserer de for mye.

Godt beskrevet! Og et godt eksempel! Kjenner til den følelsen ja...

Meen, jeg syntes likevel det er en litt vanskelig situasjon. Hvor lenge skal man gå, hvor mange sjanser skal man gi det? Man må jo tenke på den andre parten også...

Jeg har et eksempel, og pga dette kan jeg derfor se litt hva dere mener. Jeg var på reise nylig. der traff jeg en mann en av de første dagene. En svært hyggelig mann som jeg likte godt, men ikke " på den måten". Men vi bodde på samme sted å møttes nesten hver kveld til en prat ( også i felleskap med andre av og til, da dette var et hostell. ) Jeg ble hver kveld svært glad for å se ham, men hele tiden tenkte jeg aldri tanken på at det kunne være noe mer, han var liksom ikke min type. Vel, den siste dagen før han skulle dra, sa vi hadet, og jeg følte meg ganske trist.. Men tenkte det jo var normalt. Da jeg kom ut morgenen etter, å plutselig så ham sitte der, ble jeg så utrolig glad for å se ham! flyet hans var blitt kansellert, og han måtte bli ei natt til. Vi møttes som vanlig på kvelden, skravlet og drakk, møtte noen andre folk, og den kvelden skjedde det noe med meg da jeg så på ham. Jeg stod å følgte med da han fortalte noe til oss alle, da jeg plutselig ikke lengre hørte hva han sa, men ble bare varm om hjertet, og svært trist av å tenke på at han skulle dra neste dag, for godt.

Jeg fikk ikke gjort noe mer med de følelsene, finne ut hva de var, for han skulle jo dra. Neste dag var han faktisk borte. Og jeg savnet ham masse de neste dagene. Hostellet var ikke det samme etter han dro. Jeg fikk sendt ham en melding, og vi meldet litt, men thats it.

Så, dette ble en lang historie plutselig ( prøvde å gjøre den kort! ) men et eksempel på at jeg kan ha utviklet følelser for en mann jeg aldri trodde jeg kunne få slike følelser for! På en annen side, så vet jeg jo ikke sikkert om det var slike følelser, eller om jeg bare var lei meg for at han skulle dra, at jeg ville savne ham som en venn. Men jeg tenker likevel på det jeg følte da jeg så på ham den siste kvelden..... Det var veldig spesielt.

[Becka]

Vel dette kan høres litt abstrakt ut.. men hvis jeg skal la kunstnersjelen i meg snakke så har jeg både opplevd og bevitnet de store filmatiske kjærlighetshistoriene. Subjektivt sett oppfattes de slik ihvertfall. Ettersom det er nok fullt mulig for utenforstående å analysere de historiene inn i tørre, kyniske rammer.. som med alt som er gøy her i livet.

For min del vil jeg påstå at jeg har hatt den virkelige store uselviske, dype kjærligheten en gang.

Jeg sto i vinduet mitt her om dagen og så ut og fikk flashbacks til hvordan jeg pleide å stå og vente på at han skulle komme hjem fra jobb, hver bidige dag. Jeg fikk aldri nok av han og ble aldri en smule lei. Vi var nok litt avhengige av hverandre, og i et kynisk ståsted ALTFOR avhengige, men det blåser jeg i! :gjeiper: En gang jeg skulle en dagstur med danskebåten hadde vi en avskjed som lignet mer som om vi skulle være adskilt i et år. Min mormor sto og rullet oppgitt med øynene og kunne ikke forstå at vi var såpass crazy in love etter 6-7 års samliv.

Han på sin side fikk ikke sove hele den natten jeg var borte og ventet på tlf fra meg.

Men vi hadde ikke sjalusi, vi hadde full tillit, kranglet skjeldent og var generelt bare lykkelige og forelsket. Det var ukomplisert mer eller mindre.

Jeg undres over om litt av denne manglen på komplikasjoner også var litt av limet i det hele. Vi ble sammen som tenåringer, hadde ingenting å sammenligne med og var helt åpne, tillitsfulle, optimistiske og uskyldige. Vi var blottet for skeptisisme og sårbarhet.

Og det var nok et godt utgangspunkt.

Når man blir eldre er det så mange erfaringer som farger hvordan man tar sjangser og hvordan man reagerer og forholder seg til andre mennesker. Derav blir man mer kresen og forsiktig.

I stil med de tragiske kjærlighetshistoriene endte forholdet med at han døde og at jeg lever videre. Så på den måten gikk jo det forholdet inn i mitt liv som en uforandret positiv opplevelse, til tross for sorgen og savnet i etterkant av hans død.

Å kjære deg! For en tragisk slutt...

Men på en annen side, så er det godt å se at det faktisk kan finnes ekte kjærlighet der ute, og dette gir jo et lite håp...

jeg håper vi begge finner lykken, selv i voksen og mer kresen alder...

[Cannavaro]

Jeg synes strenge frøken her beskriver flott hvordan en ungdomskjærlighet kan oppleves og fortone seg. Båndene blir utrolig sterke seg imellom når man opplever dyp kjærlighet tidlig i livet.

Når man skal finne seg partner i mer voksen alder så kan noe av prosessen oppleves annerledes. Med mer livserfaring, så kommer også gitte preferanser og krav tydeligere frem. Men, for all del, det er fint mulig å finne seg livspartner i alle aldre.

Din beskrivelse Becka forteller vel at hjertet ditt er åpent for savn, og fungerer som en spire til mer kjærlighet. Det er positivt for deg isåfall. Med denne instillingen så bør det selvfølgelig være mulig å finne en som er rett for deg.

Jeg har stor tro på kjærligheten selv, at den finnes i oss og at man vil dele den med noen. Følelsen man bør ha i seg er at man så gjene vil gi, og gi av seg selv til den rette. Dersom denne følelsen også finnes i den personen man treffer, samt at kjemi og interesser og alt det andre er på plass, så kan kjærligheten seire. Eller enklere fortalt ; er man en kjærlighetsperson, som vil elske og bli elsket da har man ihvertfall åpnet sinnet sitt for å finne denne ene.

På grunnlag av det så kan hende du er på rett vei Becka og, selvfølgelig skal man ikke miste denne følelsen inni seg. Dersom den bevares så finner du en dag noen som vil pleie og ta vare på den for deg.

[Meridian]

Jeg kjenner flere som også har vært singel"all their life",

så jeg skal vel egentlig holde kjeft. Men selvom jeg har

hatt en god dose med menn opp igjennom er det jo først i den

alderen jeg er nå jeg skulle hatt! De fleste av mine venninner

har slått seg til ro nå... Har jeg brukt om min kvote kanskje?

Uff, nei, jeg må vel forsette å være tålmodig, men av og til er lengselen virkelig stor..

Å, nei, kvoten har du nok ikke brukt opp, men du vet vel kanskje hva du ser etter? Og da blir det vanskelig å møte det du ser etter?

Jeg er veldig forelsket i en nå, men han er opptatt. Det blir nok lenge til jeg møter en det klaffer sånn med som han jeg er så forelsket i nå.

Ikke noe sjanse for at det blit slutt heller, for han er gift!

[Yay]

Meen, jeg syntes likevel det er en litt vanskelig situasjon. Hvor lenge skal man gå, hvor mange sjanser skal man gi det? Man må jo tenke på den andre parten også...

Jeg har et eksempel, og pga dette kan jeg derfor se litt hva dere mener. Jeg var på reise nylig. der traff jeg en mann en av de første dagene. En svært hyggelig mann som jeg likte godt, men ikke " på den måten". Men vi bodde på samme sted å møttes nesten hver kveld til en prat ( også i felleskap med andre av og til, da dette var et hostell. ) Jeg ble hver kveld svært glad for å se ham, men hele tiden tenkte jeg aldri tanken på at det kunne være noe mer, han var liksom ikke min type. Vel, den siste dagen før han skulle dra, sa vi hadet, og jeg følte meg ganske trist.. Men tenkte det jo var normalt. Da jeg kom ut morgenen etter, å plutselig så ham sitte der, ble jeg så utrolig glad for å se ham! flyet hans var blitt kansellert, og han måtte bli ei natt til. Vi møttes som vanlig på kvelden, skravlet og drakk, møtte noen andre folk, og den kvelden skjedde det noe med meg da jeg så på ham. Jeg stod å følgte med da han fortalte noe til oss alle, da jeg plutselig ikke lengre hørte hva han sa, men ble bare varm om hjertet, og svært trist av å tenke på at han skulle dra neste dag, for godt.

Jeg fikk ikke gjort noe mer med de følelsene, finne ut hva de var, for han skulle jo dra. Neste dag var han faktisk borte. Og jeg savnet ham masse de neste dagene. Hostellet var ikke det samme etter han dro. Jeg fikk sendt ham en melding, og vi meldet litt, men thats it.

Så, dette ble en lang historie plutselig ( prøvde å gjøre den kort! ) men et eksempel på at jeg kan ha utviklet følelser for en mann jeg aldri trodde jeg kunne få slike følelser for! På en annen side, så vet jeg jo ikke sikkert om det var slike følelser, eller om jeg bare var lei meg for at han skulle dra, at jeg ville savne ham som en venn. Men jeg tenker likevel på det jeg følte da jeg så på ham den siste kvelden..... Det var veldig spesielt.

Det var da en fin historie, bortsett fra at det ikke ble noe ut av da, men det viser jo at du har det i deg ihvertfall. Helt frem til på slutten, der var det litt mye tenking og analyse igjen..

Tror det ofte er slik at følelsene følger handlingene, bruker en tid sammen men noen en trives med og har det fint slik kjærester ville hatt det så kan en fort få følelser for hverandre.. mulig analyse-Becka og ikke minst klissete-roman-leser-Becka vil protestere og si at dette ville bare være sånn jukse- og narrekjærlighet men det skal du ikke høre noe på, dette er kjærlighet like bra som noen

Tror ikke du trenger å være SÅ bekymra for den andre parten, han er jo med på det frivillig og er jo bra for han å omgås damer uansett så er han bedre rusta selv om det ikke blir noe ut av detta. Så lenge det er med de rette hensiktene og at en ikke bruker han som en ego-booster så er det vel ikke noe i veien, vil vel begrense seg selv naturlig hvor lenge en prøver, og som andre har nevnt så bør en kanskje heller ikke "prøve" så mye heller men bare ha det gøy. Men enklere sagt..

[Cordelia]

Jeg har et eksempel, og pga dette kan jeg derfor se litt hva dere mener. Jeg var på reise nylig. der traff jeg en mann en av de første dagene. En svært hyggelig mann som jeg likte godt, men ikke " på den måten". Men vi bodde på samme sted å møttes nesten hver kveld til en prat ( også i felleskap med andre av og til, da dette var et hostell. ) Jeg ble hver kveld svært glad for å se ham, men hele tiden tenkte jeg aldri tanken på at det kunne være noe mer, han var liksom ikke min type. Vel, den siste dagen før han skulle dra, sa vi hadet, og jeg følte meg ganske trist.. Men tenkte det jo var normalt. Da jeg kom ut morgenen etter, å plutselig så ham sitte der, ble jeg så utrolig glad for å se ham! flyet hans var blitt kansellert, og han måtte bli ei natt til. Vi møttes som vanlig på kvelden, skravlet og drakk, møtte noen andre folk, og den kvelden skjedde det noe med meg da jeg så på ham. Jeg stod å følgte med da han fortalte noe til oss alle, da jeg plutselig ikke lengre hørte hva han sa, men ble bare varm om hjertet, og svært trist av å tenke på at han skulle dra neste dag, for godt.

Jeg fikk ikke gjort noe mer med de følelsene, finne ut hva de var, for han skulle jo dra. Neste dag var han faktisk borte. Og jeg savnet ham masse de neste dagene. Hostellet var ikke det samme etter han dro. Jeg fikk sendt ham en melding, og vi meldet litt, men thats it.

Så, dette ble en lang historie plutselig ( prøvde å gjøre den kort! ) men et eksempel på at jeg kan ha utviklet følelser for en mann jeg aldri trodde jeg kunne få slike følelser for! På en annen side, så vet jeg jo ikke sikkert om det var slike følelser, eller om jeg bare var lei meg for at han skulle dra, at jeg ville savne ham som en venn. Men jeg tenker likevel på det jeg følte da jeg så på ham den siste kvelden..... Det var veldig spesielt.

Hørtes ut som noe som kunne være en gryende forelskelse det der ja. Synd det ikke ble noe mer, men da vet du ihvertfall at det nok går an. Også blir det kanskje lettere og gjenkjenne følelsen til neste gang

Kjenner meg litt igjen i det du skriver ja. Trives i mitt eget selskap, men i det siste kjenner jeg at jeg godt kunne trenge en kropp og litt varme følelser. Har vært veldig forelsket noen ganger tidligere i livet(uten at det ble noe)av det, og da blir det vel litt til at en ser etter noe av det samme senere kanskje. Også faller jeg ofte for litt spesielle typer gutter. Har vel nesten gitt opp håpet om at det skal skje igjen Jeg er sånn at jeg må kjenne personen litt og det tar tid før følelsene kommer, var derfor jeg kjente litt igjen det du beskrev.

Endret 2. oktober 2010 av Cordelia

[waco]

Jeg har et spørsmål til dere damer om hvordan dere oppfatter virkeligheten?

Hvorfor skjønner dere ikke at romaner og bøker er bedre enn virkeligheten nettopp fordi de er bøker og romaner? At det kun er produkter av fantasi og oppspinn en forfatter har tenkt i sitt hode?

Slik er det med film og tv også, - at det bare er skuespill du ser på tv og ingen ekte kjærlighet og forelskelse, - hvorfor skjønner ikke damer noe så innlysende?

Og til slutt, når vi nå er enige om at både tv og bøker er bløff og så langt fra virkeligheten man kan komme, hvorfor vil man da sammenligne seg med skuespill og fantasier?

[Krill]

Vel dette kan høres litt abstrakt ut.. men hvis jeg skal la kunstnersjelen i meg snakke så har jeg både opplevd og bevitnet de store filmatiske kjærlighetshistoriene. Subjektivt sett oppfattes de slik ihvertfall. Ettersom det er nok fullt mulig for utenforstående å analysere de historiene inn i tørre, kyniske rammer.. som med alt som er gøy her i livet.

For min del vil jeg påstå at jeg har hatt den virkelige store uselviske, dype kjærligheten en gang.

Jeg sto i vinduet mitt her om dagen og så ut og fikk flashbacks til hvordan jeg pleide å stå og vente på at han skulle komme hjem fra jobb, hver bidige dag. Jeg fikk aldri nok av han og ble aldri en smule lei. Vi var nok litt avhengige av hverandre, og i et kynisk ståsted ALTFOR avhengige, men det blåser jeg i! :gjeiper: En gang jeg skulle en dagstur med danskebåten hadde vi en avskjed som lignet mer som om vi skulle være adskilt i et år. Min mormor sto og rullet oppgitt med øynene og kunne ikke forstå at vi var såpass crazy in love etter 6-7 års samliv.

Han på sin side fikk ikke sove hele den natten jeg var borte og ventet på tlf fra meg.

Men vi hadde ikke sjalusi, vi hadde full tillit, kranglet skjeldent og var generelt bare lykkelige og forelsket. Det var ukomplisert mer eller mindre.

Jeg undres over om litt av denne manglen på komplikasjoner også var litt av limet i det hele. Vi ble sammen som tenåringer, hadde ingenting å sammenligne med og var helt åpne, tillitsfulle, optimistiske og uskyldige. Vi var blottet for skeptisisme og sårbarhet.

Og det var nok et godt utgangspunkt.

Når man blir eldre er det så mange erfaringer som farger hvordan man tar sjangser og hvordan man reagerer og forholder seg til andre mennesker. Derav blir man mer kresen og forsiktig.

I stil med de tragiske kjærlighetshistoriene endte forholdet med at han døde og at jeg lever videre. Så på den måten gikk jo det forholdet inn i mitt liv som en uforandret positiv opplevelse, til tross for sorgen og savnet i etterkant av hans død.

Dette var trist!! Håper det er bra med deg Strenge Frk Gerd!!

[AnonymBruker]

Jeg har et spørsmål til dere damer om hvordan dere oppfatter virkeligheten?

Hvorfor skjønner dere ikke at romaner og bøker er bedre enn virkeligheten nettopp fordi de er bøker og romaner? At det kun er produkter av fantasi og oppspinn en forfatter har tenkt i sitt hode?

Slik er det med film og tv også, - at det bare er skuespill du ser på tv og ingen ekte kjærlighet og forelskelse, - hvorfor skjønner ikke damer noe så innlysende?

Og til slutt, når vi nå er enige om at både tv og bøker er bløff og så langt fra virkeligheten man kan komme, hvorfor vil man da sammenligne seg med skuespill og fantasier?

Kanskje fordi man synes virkeligheten er kjedelig?

[Andrelinoge]

Jeg har et spørsmål til dere damer om hvordan dere oppfatter virkeligheten?

Hvorfor skjønner dere ikke at romaner og bøker er bedre enn virkeligheten nettopp fordi de er bøker og romaner? At det kun er produkter av fantasi og oppspinn en forfatter har tenkt i sitt hode?

Slik er det med film og tv også, - at det bare er skuespill du ser på tv og ingen ekte kjærlighet og forelskelse, - hvorfor skjønner ikke damer noe så innlysende?

Og til slutt, når vi nå er enige om at både tv og bøker er bløff og så langt fra virkeligheten man kan komme, hvorfor vil man da sammenligne seg med skuespill og fantasier?

Er vel noe som kalles kjærlighet til bøker :o). Er vel ganske vanlig at personer i bøker og TV er larger then life. Må innrømme at jeg ofte lar meg hmm bli fasinert av personer i bøker og tv serier. Nå leser jeg mest science fiction og fantasy da, men det er kjærlighet der og bare kanskje ikke så masse som i typiske romantikk pocket.

Er nok ikke bare kvinner som liker fantasi og oppspinn kjærlighet...er iallefall 1000% betre en ungars programm kjærlighet og big brother kjærlighet og bonderomantikk.. Ekte vare kanskje men gir meg bismak som f...

[Steinar40]

Jeg har et spørsmål til dere damer om hvordan dere oppfatter virkeligheten?

Hvorfor skjønner dere ikke at romaner og bøker er bedre enn virkeligheten nettopp fordi de er bøker og romaner? At det kun er produkter av fantasi og oppspinn en forfatter har tenkt i sitt hode?

Slik er det med film og tv også, - at det bare er skuespill du ser på tv og ingen ekte kjærlighet og forelskelse, - hvorfor skjønner ikke damer noe så innlysende?

Og til slutt, når vi nå er enige om at både tv og bøker er bløff og så langt fra virkeligheten man kan komme, hvorfor vil man da sammenligne seg med skuespill og fantasier?

Kanskje fordi man synes virkeligheten er kjedelig?

Reflektert innlegg av waco

Og man kaller det ikke virkelighetsflukt for ingenting.

[Becka]

Jeg har et spørsmål til dere damer om hvordan dere oppfatter virkeligheten?

Hvorfor skjønner dere ikke at romaner og bøker er bedre enn virkeligheten nettopp fordi de er bøker og romaner? At det kun er produkter av fantasi og oppspinn en forfatter har tenkt i sitt hode?

Slik er det med film og tv også, - at det bare er skuespill du ser på tv og ingen ekte kjærlighet og forelskelse, - hvorfor skjønner ikke damer noe så innlysende?

Og til slutt, når vi nå er enige om at både tv og bøker er bløff og så langt fra virkeligheten man kan komme, hvorfor vil man da sammenligne seg med skuespill og fantasier?

For en realist! Boooooring!

Som en annen sa, virkeligheten er kjedelig. Og det er ikke det at jeg tror at slik er det i virkeligheten, det er jo nettopp det jeg ikke tror! Og det er det jeg syntes er så trist.. Som jeg også har nevnt, disse klissete romanene er alt så perfekt at det jo er på grensen til kvalmende, men det er den dype kjærligheten som vi leser om, eller se på film, som er lengselen. Hvorfor skulle ikke dette finnes i virkeligheten? Og jeg har jo hørt noen historier her om at den finnes, for noen, i allefall. Opp gjennom hele oppveksten, så har man liksom visst at man en dag skal møte "den rette". Det jeg i de siste år har innsett er at det slettes ikke sikkert det er en "den rette" for alle.. Håpet og drømmen om det er ikke helt død, men gang på gang med skuffelse, så har mine forhåpninger gradvis gått nedover. Jeg er på randen til å bli en like kjip realist som deg Wacko! Å gud bedre...

Jeg leser disse romanene fordi jeg vil drømme meg bort fra en ellers så kald verden...Ja, i en virkelighetsflukt, som Steinar så pent skriver. Kan man klandres?

Endret 2. oktober 2010 av Becka

[Strenge Frk.Gerd]

Nesj. De finns. Life's what you make it. Såkalt realisme er bare en vinkling og en annen innpakning på samme innhold.

Finnes masse magisk i livet, hvis man har øynene åpne.

En ting verdt å tenke på: Jeg vokste opp i stor grad blandt en del av disse som har vært med på å skape klisjeromaner og andre skaperverk som fremmer altså kreativitet og "virkelighetsflukt"- som dere kaller det.

Men i det underlige er at mange av disse menneskene virkelig LEVER. For de opplever masse magi og fantastiske ting, det ER basert på konsepter de kan ha opplevd og overført til da romaner, filmer.

Og det har jeg gjort selv også. Ikke bare da i sammenheng med kjærlighet men på mange plan.

Blandt bohemer, kunstnere, filmskapere snakkes det om å elske livet.

Jeg skjønner godt hvorfor de elsker livet.

Jeg har hørt historier om å stupe ut i livet og alt det har medført som ville fått visse realistøyne de til å rulle avgårde.

Dere går glipp av mye morro, hvertfall.

Endret 2. oktober 2010 av Strenge Frk.Gerd

[Becka]

Nesj. De finns. Life's what you make it. Såkalt realisme er bare en vinkling og en annen innpakning på samme innhold.

Finnes masse magisk i livet, hvis man har øynene åpne.

En ting verdt å tenke på: Jeg vokste opp i stor grad blandt en del av disse som har vært med på å skape klisjeromaner og andre skaperverk som fremmer altså kreativitet og "virkelighetsflukt"- som dere kaller det.

Men i det underlige er at mange av disse menneskene virkelig LEVER. For de opplever masse magi og fantastiske ting, det ER basert på konsepter de kan ha opplevd og overført til da romaner, filmer.

Og det har jeg gjort selv også. Ikke bare da i sammenheng med kjærlighet men på mange plan.

Blandt bohemer, kunstnere, filmskapere snakkes det om å elske livet.

Jeg skjønner godt hvorfor de elsker livet.

Jeg har hørt historier om å stupe ut i livet og alt det har medført som ville fått visse realistøyne de til å rulle avgårde.

Dere går glipp av mye morro, hvertfall.

*Liker*

[Strenge Frk.Gerd]

*Liker*

Tror vi må gi litt slipp på "voksen, skeptisk, forsiktig" og heller leve og leke, om man ønsker de flotteste opplevsene.

Ikke alltid lett såklart, og joda, det kan gå rett på trynet innemellom. Har fått et par nesegrus episoder.

Men det handler også litt om fokus. Om man fokuserer på det positive eller det negative. Vi blir nok lykkeligere av å se skjønnheten i livet. Så sånn sett får vi nok mer igjen for det.

Hvilke opplevelser i livet ga deg lykke og en følelse av å virkelig være i live??

[waco]

Min lykkefølelse er veldig tett knyttet opp mot å ha et realistisk tilnærming til virkeligheten.

Vel kan jeg bedra meg selv og heller bli en håpløs romantiker, - eller jeg kan forsøke å begrunne for meg selv hvorfor jeg ønsker denne virkelighetsflukten på bekostning av virkeligheten?

Jeg vil også forelske meg i noen jeg ikke kjenner!

jeg vil også være lykkelig med å lengte etter noe jeg ikke aner hva er!

Jeg vil også ha mange venner og kjærester og leve som dem på tv, - for det synes så behagelig.

Jeg vil også bli beundret og anerkjent av folk jeg vet ikke kjenner meg!

Tenk så deilig å være lykkelig og samtidig forsake alt en trenger? Vel, vil jeg ha en kjæreste, - men vil jeg være trofast? Jeg vil også ha livslange vennskap uten å anstrenge meg! Forlange at andre skal være lojale med meg, når jeg er illojal tilbake, for en så deilig tanke det der.

Å tro at lykken er noen som banker på døra, at dersom skjebnegudinnen spaserer forbi, så er det bare å lukke opp?

Når man lengter etter romanfølelsen og følelsen det er å bli iakttatt og begjært i et annet menneskets fantasi, finnes det ikke noen grenser på hvor mye man kan lure seg selv?

Å hele tiden føle at man lever, - hvor utmattende er ikke det? hvilken anstrengelse er det ikke når man hele tiden forsøker så godt en klarer å makte å være lykkelig?

Kanskje det er for å glemme?

Det må vel i sannhet være umulig å være lykkelig dersom man er utakknemlig og misunner fantasien?

Kanskje det er filmenen som gjør dere sånn? Filmer som titanic? Den utltratriste filmen som omhandler skjebnen til en fyr som oppdager at forloveden hans stikker av når skuta synker? Først har han spandert førsteklassereise på forloveden og moren hennes, og utakknemligheten, det kvinner påstår er ekte kjærlighet, - er altså at forloveden er utro med en fremmed fyr, - og dette blir forklart som den aller høyeste lykke og lengsel man kan se på film!!!!???

Galskap. ikke rart dere er skrudde i huet.