Hvor mye skal man kjempe for forholdet når man har barn?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har et barn som er 2 år gammelt. Vi har strevd veldig lenge (fra før det ble født), men kommer virkelig ingen vei. Det største problemet er at jeg ikke vil ha sex. Da jeg gikk gravid mistet jeg sexlysten helt, men vi sluttet ikke med det for det. Etter fødsel ble det bare verre og verre. Mannen har vært veldig frustrert (og det forstår jeg jo selvfølgelig veldig godt!!), men jeg har ikke vært motviert til å oppsøke hjelp for det eller noe annet. Min feil, ja det er jeg fullt klar over. Nå har det gått over en mnd siden sist vi hadde noen slags form for nærhet. Vi har vel ikke gitt hverandre et kyss eller en klem en gang. Kanskje ikke tatt på hverandre en gang. Vi har kranglet ekstremt mye også denne siste mnd, så det har nok med det å gjøre. Hver dag blir det sagt av den ene eller den andre at vi ikke elsker hverandre og ikke vil være med hverandre. Allikevel flytter ingen av oss ut. Det er som om vi ikke klarer det. Tanken på å være alene, etter å ha bodd sammen i over 10 år, den er jo skremmende. For begge. I stedet bor vi her da, alle 3, ulykkelige som faen.

Jeg vet at dette alt er min feil. Hadde jeg bare hatt lyst på sex, hadde jeg bare kunne gi min mann det han trenger. Men det klarer jeg ikke. Hver gang vi kranglet mistet jeg mer og mer følelser for ham (han vet hvordan han skal såre meg, han også) - og nå er det så ille at jeg ikke klarer å være initim med ham i det hele tatt - tanken gjør meg nesten ille til mote - jeg har bare ikke lyst! Og det er nok dette som er Problemet for min mann. Jeg vet jo at de har behov, og at sexnekt er det noe av det verste man kan gjøre mot en mann, men jeg klarer det ikke. Han har sagt at han kommer til å være utro hvis han ikke får sex, for det er noe han trenger. Mulig han sa det for å få en reaksjon fra meg, noe han ikke fikk. Jeg føler meg råtten!!

Når vi krangler er det ofte veldig mye stygt som blir sagt. Mest går det i at vi er dritt lei av hverandre. Han pleier normalt å storme ut eller å gå å legge seg (for å ikke stå opp før neste dag).. når han da kommer tilbake (eller står opp) kan han late som om alt er ok igjen. Han kan snakke fint til meg igjen og spørre om vi skal leie film e.l. Selv om vi blir venner igjen, er det kun det vi blir nå (dette har som sagt kun vært den siste, eller de siste par mnd).. ikke en klem, ikke et kyss, ingenting.

Jeg vet at mannen helst ikke vil være alene. Når vi kommer til det punktet at jeg pakker koffertene (har skjedd et par ganger, når kranglingen aldri tar slutt) spør han meg hva faen han skal gjøre alene. Han klarer seg ikke uten meg osv.. Jeg får så vondt inni meg. Skal JEG være grunnen til dette? Skal JEG ha ødelagt livet hans? Vi totalødelegger det jo, både hans og mitt, sånn det er nå.

Heldigvis (om jeg kan si det) er vi flinke til ikke å krangle foran barnet. Dvs, vi har jo kranglet et par ganger foran det. Men normalt er vi ikke så mye sammen før det legger seg.

Det jeg vil mest av alt er jo at barnet skal vokse opp med både mammaen og pappaen sin (hvor alle bor i samme hjem), men det ser mørkt ut nå. Men må bare få med at jeg er så utrolig kjempeglad i mannen min!! Han er min beste venn (til tider) og ingen kjenner meg bedre enn han. Jeg vil han ingenting vondt!!! Og jeg synes han er en super far og vil gjerne at barnet vårt skal få samme personlighet som ham, men jeg tror ikke jeg klarer mer.

Jeg føler meg nokså død innvendig egentlig. Selv om, når jeg er på jobb osv, snakker jeg bare fint om mannen min. Nevner heller ikke at vi har problemer. Gruer meg til å dele det med folk om det blir tilfellet. Vel, det blir vel det, NÅR er et annet spørsmål.

Vil også legge til noe jeg synes er merkelig.. På morgenene pleier mannen å dra tidlig på jobb, før jeg står opp. Når jeg da står opp og er på vei til jobb og barnehage tenker jeg at vi burde løse problemene våre. Jeg savner han nesten litt og har lyst å ringe ham og snakke med ham. Når jeg så er ferdig på jobb og på vei hjem føler jeg ingenting av dette.. Føler ikke for å gi ham en klem eller holde rundt ham - tenker ofte at det nok hadde vært deilig å være alene. Hvorfor føler jeg det forskjellig avhengig av når på dagen det er?

Det ble langt dette, og sikkert uoversiktlig. Måtte bare få ned noen tanker og se om noen har noe å si på det. Har aldri snakket med en sjel om det, og tør ikke heller. Gidder ikke før det blir slutt. Hvis det blir det. Noe det vel blir hvis ikke noe forandres drastisk og veldig raskt.

[La Guapa]

Jeg vil anbefale dere å søke hjelp.

Det er en hard påkejnning for et forhold å få barn, og vi kvinner forandrer oss ofte mye gjennom et svangerskap/ fødsel.

Søk på PREP-kurs eller Familievernkontor og skaff dere dra-hjelp!.Det er synd hvis dere mister hverandre

[Gjest Bond]

For meg virker det som om dere har bare kommet i en skikkelig vond sirkel. Men at du savner ham på morgenene og er faktisk gla i ham gir jo egentlig litt håp at det er noe å jobbe med.

Men i og med at dere er begge såpass frustrerte og alle diskusjoner ender med kranling, tror jeg at dere burde få ekstern hjelp.

Jeg synes at man må kjempe litt for forholdene, de fleste forhold har både oppturer og nedturer og av og til trenger man litt hjelp for å få perspektiv på tingene. Om det ikke hjeper med parterapi, kan du i hvert fall med sikkerhet vite at du har gjort alt for dette og det bare fungerte ikke.

Spørsmål er bare om du vil få det til å fungere?

[Havbris]

Hei TS

Dette hørtes ikke godt ut og jeg går ut fra at dere lider like mye begge to - på hver deres måte. Dere har det ikke godt sammen og har nok iallefall kjørt dere fast i en rundkjøring.

Spørsmålet du stiller i tråden er "Hvor mye skal man kjempe for forholdet når man har barn?". Det finnes jo ikke noe objektivt svar på det, men mange par vil nok gå noen runder før man eventuelt gir opp. Men - kjemper dere da? Slik jeg leser innlegget ditt så virker det ikke som dere kjemper for å finne en løsning - men for å komme dere fri fra hverandre.

Du skriver at du ikke har vært motivert for å søke hjelp - hva er grunnen til det? Er det fordi du egentlig ikke ha noen fremtid med kjæresten din, eller er det fordi du er redd?

Hadde du seksuell appetitt før dere fikk barn?

Det å gå fra å "bare" være kjærester til det å bli foreldre kan være en stor påkjenning for forholdet.

Jeg anbefaler deg å vurdere profesjonell seriøst. Hvis det ikke fører dere noe nærmere hverandre - så vet dere iallefall at dere snudde alle stener og forsøkte. Ikke vent til dette blir så ille at en av dere bare tar sekken og drar - eller blir fristet til å oppsøke spenning utenfor forholdet.

Endret 23. september 2010 av Havbris

[Gjest wild bird]

Om dere begge ønsker å få dette til å fungere, må dere søke hjelp. Dette klarer dere ikke å løse alene. Så lenge dere krangler, så er det håp, tenker jeg. Hvor merkelig det enn høres ut. Da finnes det en rest av lidenskap der, og da kan man bygge på det.

Verre hvis man blir totalt likegyldig. Da er det bare dødt.

Bestill time til familierådgiving så fort som mulig. Det er den eneste løsningen jeg kan se på problemet.

Til slutt så vil jeg si at man skal ikke holde sammen for en hver pris, bare fordi man har barn sammen. Barn merker at ting ikke er som de skal, selv om det ikke overhører krangler. Barn er veldig gode på å sense stemninger, tyde kroppsspråk, og ikke minst merke om mamma og pappa har det bra.

Barn har det bedre med foreldre som har det godt hver for seg, framfor å være ulykkelige sammen.

[Havbris]

Om dere begge ønsker å få dette til å fungere, må dere søke hjelp. Dette klarer dere ikke å løse alene. Så lenge dere krangler, så er det håp, tenker jeg. Hvor merkelig det enn høres ut. Da finnes det en rest av lidenskap der, og da kan man bygge på det.

Verre hvis man blir totalt likegyldig. Da er det bare dødt.

Jeg tenker også at bak kranglingen så ligger det noe. Den verste trusselen mot et forhold er ikke nødvendigvis krangling - men likegyldighet. Det at dere orker å krangle - og at du innimellom har gode følelser for ham - gjør at det er verdt å gjøre et forsøk på å finne tilbake til nærhet og fortrolighet!

[Gjest M]

Jeg og mannen har et barn som er 2 år gammelt. Vi har strevd veldig lenge (fra før det ble født), men kommer virkelig ingen vei. Det største problemet er at jeg ikke vil ha sex. Da jeg gikk gravid mistet jeg sexlysten helt, men vi sluttet ikke med det for det. Etter fødsel ble det bare verre og verre. Mannen har vært veldig frustrert (og det forstår jeg jo selvfølgelig veldig godt!!), men jeg har ikke vært motviert til å oppsøke hjelp for det eller noe annet. Min feil, ja det er jeg fullt klar over. Nå har det gått over en mnd siden sist vi hadde noen slags form for nærhet. Vi har vel ikke gitt hverandre et kyss eller en klem en gang. Kanskje ikke tatt på hverandre en gang. Vi har kranglet ekstremt mye også denne siste mnd, så det har nok med det å gjøre. Hver dag blir det sagt av den ene eller den andre at vi ikke elsker hverandre og ikke vil være med hverandre. Allikevel flytter ingen av oss ut. Det er som om vi ikke klarer det. Tanken på å være alene, etter å ha bodd sammen i over 10 år, den er jo skremmende. For begge. I stedet bor vi her da, alle 3, ulykkelige som faen.

Jeg vet at dette alt er min feil. Hadde jeg bare hatt lyst på sex, hadde jeg bare kunne gi min mann det han trenger. Men det klarer jeg ikke. Hver gang vi kranglet mistet jeg mer og mer følelser for ham (han vet hvordan han skal såre meg, han også) - og nå er det så ille at jeg ikke klarer å være initim med ham i det hele tatt - tanken gjør meg nesten ille til mote - jeg har bare ikke lyst! Og det er nok dette som er Problemet for min mann. Jeg vet jo at de har behov, og at sexnekt er det noe av det verste man kan gjøre mot en mann, men jeg klarer det ikke. Han har sagt at han kommer til å være utro hvis han ikke får sex, for det er noe han trenger. Mulig han sa det for å få en reaksjon fra meg, noe han ikke fikk. Jeg føler meg råtten!!

Når vi krangler er det ofte veldig mye stygt som blir sagt. Mest går det i at vi er dritt lei av hverandre. Han pleier normalt å storme ut eller å gå å legge seg (for å ikke stå opp før neste dag).. når han da kommer tilbake (eller står opp) kan han late som om alt er ok igjen. Han kan snakke fint til meg igjen og spørre om vi skal leie film e.l. Selv om vi blir venner igjen, er det kun det vi blir nå (dette har som sagt kun vært den siste, eller de siste par mnd).. ikke en klem, ikke et kyss, ingenting.

Jeg vet at mannen helst ikke vil være alene. Når vi kommer til det punktet at jeg pakker koffertene (har skjedd et par ganger, når kranglingen aldri tar slutt) spør han meg hva faen han skal gjøre alene. Han klarer seg ikke uten meg osv.. Jeg får så vondt inni meg. Skal JEG være grunnen til dette? Skal JEG ha ødelagt livet hans? Vi totalødelegger det jo, både hans og mitt, sånn det er nå.

Heldigvis (om jeg kan si det) er vi flinke til ikke å krangle foran barnet. Dvs, vi har jo kranglet et par ganger foran det. Men normalt er vi ikke så mye sammen før det legger seg.

Det jeg vil mest av alt er jo at barnet skal vokse opp med både mammaen og pappaen sin (hvor alle bor i samme hjem), men det ser mørkt ut nå. Men må bare få med at jeg er så utrolig kjempeglad i mannen min!! Han er min beste venn (til tider) og ingen kjenner meg bedre enn han. Jeg vil han ingenting vondt!!! Og jeg synes han er en super far og vil gjerne at barnet vårt skal få samme personlighet som ham, men jeg tror ikke jeg klarer mer.

Jeg føler meg nokså død innvendig egentlig. Selv om, når jeg er på jobb osv, snakker jeg bare fint om mannen min. Nevner heller ikke at vi har problemer. Gruer meg til å dele det med folk om det blir tilfellet. Vel, det blir vel det, NÅR er et annet spørsmål.

Vil også legge til noe jeg synes er merkelig.. På morgenene pleier mannen å dra tidlig på jobb, før jeg står opp. Når jeg da står opp og er på vei til jobb og barnehage tenker jeg at vi burde løse problemene våre. Jeg savner han nesten litt og har lyst å ringe ham og snakke med ham. Når jeg så er ferdig på jobb og på vei hjem føler jeg ingenting av dette.. Føler ikke for å gi ham en klem eller holde rundt ham - tenker ofte at det nok hadde vært deilig å være alene. Hvorfor føler jeg det forskjellig avhengig av når på dagen det er?

Det ble langt dette, og sikkert uoversiktlig. Måtte bare få ned noen tanker og se om noen har noe å si på det. Har aldri snakket med en sjel om det, og tør ikke heller. Gidder ikke før det blir slutt. Hvis det blir det. Noe det vel blir hvis ikke noe forandres drastisk og veldig raskt.

Det er flere ting jeg legger merke til.

Etter utblåsning, er alt ok bortsett fra nærhet. Ser også at han muligens tester responsene dine, med å si ting som er litt på spissen. Som utroskap eventuelt. Jeg tror du har rett i at han søker reaksjoner, men jeg kan dog bare svare ut i fra innlegget ditt.

Har han sluttet å be om nærhet, siden du nevner at det ikke er noe kyss når dere er venner? For jeg tror sexnekt og mangel på nærhet har krenket han, kanskje. At han ikke føler seg trygg på deg.

Jeg vil ikke anbefale to ulykkelige par om å holde sammen pga barn. Barn trenger lykkelige foreldre. Men nå får jeg ikke inntrykk av at dere holder sammen bare pga barnet da - tror det ligger mye redsler der for å være alene. Det må nok bygges opp hos begge to! Ikke vær sammen for å ikke være alene. Men samtidig er det også mulighet for at det er en grunn til at dere ikke tørr, nemlig at dere vil være sammen. Det vet bare dere

Men kjempe for et forhold og sådan vil jeg anbefale, hvis kreftene fortsatt er tilstedet. Da anbefaler jeg litt mer eksperthjelp, for det ser ut til at dere har havnet inn i et sterkt mønster som krever veldig mye innsats. Å gjøre det alene tror jeg ikke blir lett.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Mye fornuftig som har blitt skrevet her. Signerer de som ber dere søke hjelp. Det tror jeg kan hjelpe dere og sortere tanker og problemer. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Tror jeg aldri har sett lignende og lik beskrivelse på hvordan du beskriver måten forholdet deres er på vei til å gå under, som det forholdet min samboer og jeg hadde.

Det er så likt at jeg føler meg uvel når jeg leser det.

Vær så snill å ikke gå, la han se det du har skrevet her og søk hjelp. Ikke gå i denne klasiske fella. Vis at du er ei dame med ryggrad og ta tak i driten nå. Det er en grunn til dere har vært sammen i ti år.

Dere har havnet inn i en ond sirkel og må komme dere ut av den,og det må det hjelp til. Og du kan ikke gå å jobbe deg ut av forholdet uten at han skal få vite det, det er feigt å servere han bomba når du er ferdig.

Vi hadde også barn på to år den gangen, maset om sex. Truet med utroskap for å få seg. Blid og hyggelig etter en hvile. Tomme og desperate trussler. Følelser som dør ut.

Saken er at han forstår ikke måten han er på skyver deg bare vekk. Han vet ikke det.

Kjedsomhet, slitene og aldri helt utvilt. Barnet krever, jobben krever, savner venner og morro. Prater lite og dårlig sammen og null lidenskap.

Fortell han så han kjønner hva du mener. Fortell han om følelsene dine renner ut for han og noe MÅ gjøres.

Kanskje vil dere ha det helt topp om to-tre år igjen. Og barnet vil fortsatt være liten.

Starte på nytt med noen andre om ett par år, følelsen av forelskelse er deilig det. Delt omsorg, ny bolig, ny mann med sine uvaner.

Det blir aldri slik man tror.

Reis deg opp og kjemp. Igjen. Og igjen. Livet er slik uannsett hvem man er sammen med over tid. Tøft som f. Småbarnsperioden kan være hard når man ikke føler seg forstått.

Vekk han opp, han leser ikke tanker. Prat i klartekst. Fortell hvor du står hen nå. Du må riste veldig i han for dette går ikke inn på han før det er forsent.

Her var det mye rart, beklager det.

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv, som en som har vokst opp med en mor som ikke turde å gå fra en far på grunn av barna (meg og min søster). Da jeg var liten skjønte jeg det ikke, men da jeg ble sånn 10-12 år begynte jeg å merke det. Mamma hadde det ikke bra. De krangla mye, det var det værste jeg visste. Da jeg var nesten 15 gråt jeg og ba mamma skille seg.. Først da gjorde hun det. Nå, mange år senere, har mamma fortalt meg alt. Hun hadde det ikke bra med pappa i overr 10 år. Hun ville ikke gå fra han fordi han sa han ikke klarte seg uten henne, og pga den økonomiske situasjonen..

På mange måter er jeg glad for at de holdt sammen så lenge så jeg fikk oppleve og ha en familie, men jeg opplevde flere år hvor ingen av oss hadde det bra i det hele tatt, og jeg skjønte alt som skjedde, det var ingen god følelse. Ville heller at de skilte seg når jeg var liten, så jeg ikke hadde skjønt det. Det er ikke kult å se mor alene på kjøkkene hver kveld å gråte..

[AnonymBruker]

Barn har det fint så lenge begge foreldre er lykkelige, det har ikke noe å si om foreldrene er sammen eller ikke. Skillsmissebarn tar ikke skade, de er like glad i sine foreldre uansett.

Tenk på å være lykkelige:)

Hilsen skilssmissebarn

[Gjest line]

Tror jeg aldri har sett lignende og lik beskrivelse på hvordan du beskriver måten forholdet deres er på vei til å gå under, som det forholdet min samboer og jeg hadde.

Det er så likt at jeg føler meg uvel når jeg leser det.

Vær så snill å ikke gå, la han se det du har skrevet her og søk hjelp. Ikke gå i denne klasiske fella. Vis at du er ei dame med ryggrad og ta tak i driten nå. Det er en grunn til dere har vært sammen i ti år.

Dere har havnet inn i en ond sirkel og må komme dere ut av den,og det må det hjelp til. Og du kan ikke gå å jobbe deg ut av forholdet uten at han skal få vite det, det er feigt å servere han bomba når du er ferdig.

Vi hadde også barn på to år den gangen, maset om sex. Truet med utroskap for å få seg. Blid og hyggelig etter en hvile. Tomme og desperate trussler. Følelser som dør ut.

Saken er at han forstår ikke måten han er på skyver deg bare vekk. Han vet ikke det.

Kjedsomhet, slitene og aldri helt utvilt. Barnet krever, jobben krever, savner venner og morro. Prater lite og dårlig sammen og null lidenskap.

Fortell han så han kjønner hva du mener. Fortell han om følelsene dine renner ut for han og noe MÅ gjøres.

Kanskje vil dere ha det helt topp om to-tre år igjen. Og barnet vil fortsatt være liten.

Starte på nytt med noen andre om ett par år, følelsen av forelskelse er deilig det. Delt omsorg, ny bolig, ny mann med sine uvaner.

Det blir aldri slik man tror.

Reis deg opp og kjemp. Igjen. Og igjen. Livet er slik uannsett hvem man er sammen med over tid. Tøft som f. Småbarnsperioden kan være hard når man ikke føler seg forstått.

Vekk han opp, han leser ikke tanker. Prat i klartekst. Fortell hvor du står hen nå. Du må riste veldig i han for dette går ikke inn på han før det er forsent.

Her var det mye rart, beklager det.

Støtter denne.

Å skille seg er ikke automatisk veien til lykke. Men en enkel løsning når man ikke orker å ta tak i di nåværende problemer. Utfordriner i forhold slipper man ikke unna så lenge man ikke vil være alene. Men uannsett så så må jo man sammarbeidet om barnet til det er voksent.

Trist med folk som ikke sier i fra at noe er galt før dem reiser.

[Gjest MikeWaters]

Barn har det fint så lenge begge foreldre er lykkelige, det har ikke noe å si om foreldrene er sammen eller ikke. Skillsmissebarn tar ikke skade, de er like glad i sine foreldre uansett.

Tenk på å være lykkelige:)

Hilsen skilssmissebarn

Det er vel en sannhet med modifikasjoner, nyere forskning tyder på at barn tar "skade" av en skilsmisse men selvfølgelig i høyst varierende grad.

Det som er viktig er at foreldrene samarbeider og tilrettelegger for barnets vel og ve uavhengig av hvordan de opplever sin egen hverdag.

Mvh

Skilsmissebarn 2

[I Grosny]

Et kjapt svar, med forbehold om at jeg har lest for kjapt.

Dere sårer hverandre i krangling. Jeg anser det som en kjærlighetsdreper, og gjetter at dette er det som knekker lysten din. Så har du vel prøvd sex uten lyst, og det gjør det enda mindre spennende.

Skal dere ha en sjanse , så må dere lære dere hyggelig og god kommunikasjon. Det er det godt å lære uansett om dere skal fortsette eller ikke. Så her kommer samlivskurs og proff hjelp inn i bildet.

Uten proff hjelp og samlivskurs, så ser ikke jeg noen bedret framtid for dere sammen. Men hvis dere vil lære, og faktisk satser og gjør det, så kan dere faktisk bli glad i hverandre, og det gode samspillet kan starte en god sirkel av både kjærlighete, gode følelser, samarbeid og tiltrekning.

[Gjest _lene_]

Nå har ikke jeg vært i din situasjon, men det virker som dere egentlig ikke har prøvd å snakke ordentlig om det. Jeg ville forsøkt å snakke ordentlig ut om det allerede i kveld, da har dere helgen til å finne ut av endel ting Det er nok også lurt og oppsøke terapi, dersom dere begge to egentlig vil være sammen. Hvordan hadde dere det sammen før? Er det noen måte dere kan finne tilbake til det dere hadde? (Du trenger ikke svare på de spørsmålene her, men det er noe jeg ville tenkt over/snakket med mannen om hvis jeg var deg). Kanskje det å mimre om gode episoder fra tidligere kan være bra for forholdet? Hvis man er småbarnsforeldre bør man jo også komme seg ut som kjærester iblant, så hvis dere har besteforeldre eller andre dere stoler på i nærheten kunne dere kanskje hatt en fast dag i uken/annenhver uke som var deres "kjærestedag". Hvis dere velger å satse videre på hverandre da. I såfall ville jeg nok som sagt gått i terapi også.

Lykke til i allefall

[Gjest TS]

Jeg vet egentlig ikke om jeg vil oppsøke profesjonell hjelp.. Jeg føler det som om ingenting kan forandre på hit vi har kommet nå. Jeg skulle ønske jeg var forelsket igjen, men jeg har forandret meg. Og ja, det er JEG som har forandret meg og ikke han. Han er helt lik seg selv, slik han var da vi ble sammen. Jeg var bare 18 da jeg traff ham, han var 10 år eldre.. Jeg var jo bare en jentunge. Jeg har vokst utrolig mye disse årene og forandret meg veldig. Jeg orker ikke lenger å gå ut på byen med ham, eller å kle meg sexy for ham. Jeg synes ikke lenger det er spennende (eller hva jeg nå syntes) at han er sjalu.. sykelig sjalu. Ringer det meg f.eks. en kollega fra jobb når jeg er syk, fordi han må vite passord til pc klikker det for ham. Her om kvelden tikket det inn en melding på mobilen min kl.23. Jeg sjekket den ikke med en gang fordi den ikke lå i umiddelbar nærhet. Da jeg til slutt fikk sjekket den var den fra ei venninne. Han var DØDSSUR resten av kvelden og gikk og la seg. Jeg fatta ikke hvorfor han oppførte seg slik. Han hadde silent treatment på meg de neste par dagene, før han eksploderte og sa at han visste GODT at den mld jeg fikk var fra kollegaen min. WTF?! Det var egentlig da jeg mistet følelsene for godt. For jeg tror de er borte.

Ja, jeg er glad i ham. Selvfølgelig er jeg kjempeglad i han og vilså utrolig mye at han skal være lykkelig. Det er bare det at det er han ikke med meg. Jeg kan ikke gi ham det han trenger og han bryter meg fullstendig ned. Jeg tviler på at jeg noen gang vil få lyst til å ha sex med ham igjen. Det gjør meg nesten uvel å tenke på.. nei. Jeg kan jo ikke elske han mer. Og tviler på at jeg klarer å forandre på det. Han kommer jo ikke til å forandre seg. Vi har snakket hundre ganger om dette, men vi ender ALLTID opp på samme sted. Alltid, alltid. Nå er det vel på tide å gjøre det slutt en gang for alle. Eller er det? Jeg blir gal.

Ang. likegyldighet, så vil jeg nok si at det er det jeg er. Likegyldig. Nå kan han si hva som helst nesten, jeg gidder ikke reagere. Han kommer med trusler som jeg vet aldri kommer til å bli noe av (at han flytter feks) og sier ting jeg vet han ikke mener (at han hater meg, at han ikke elsker meg, at jeg er ei ubrukelig føleleskald kjerring - noe jeg forøvrig har blitt).. og dette gjøre han nok gal. Jeg får vondt inni meg over hvor mye jeg driver og sårer ham, og det jeg skulle ønske er vel egentlig at han skulle dra. At han skal forlate meg. Men som den feige dritten jeg er klarer jeg ikke gjøre noe med det. Vil ikke at han skal ha det vondt. Noe han jo har det nå.. men allikevel.

Vond sirkel, jepp det er det. Ser bare ikke for meg at dette kan løses, med eller uten hjelp. Dere har sikkert rett i at det er den eneste eventuelle løsningen. Men er det noe jeg vil? Jeg tror nesten ikke det, jeg føler jeg er ferdig med å forsøke. Jeg er trøtt og lei og tror ikke jeg orker mer.

[Gjest wild bird]

Vet du, da syns jeg det mest reale er å bryte ut før dere ødelegger hverandre. Dere får det nok best på hver deres kant. Likegyldighet kan neppe kureres.

[AnonymBruker]

Det finnes samlivskurs på DVD. Da kan dere sitte i fred og ro hjemme, uten å dra inn andre. (Modum bad som selger det.) Handler mest om kommunikasjon, og det trenger dere enten du blir eller går.

Det værste med at foreldrene mine skilte seg var at de sluttet å snakke sammen. Livet mitt hadde blitt MYE enklere om de bare hadde kommunisert med hverandre i stedet for via meg.

Enda et skilsmissebarn

[Gjest Gjest]

kjenner meg igjen i en del av det du skriver om dine følelser og jeg tror ikke på at terapi kan lokke frem følelser som ikke er der. Terapi (slik jeg ser det) må gjøres når man enda har en tro på forholdet og ikke følelsene er døde slik du beskriver og skal være en hjelp til å få dere til å kommunisere bedre. Jeg var i likhet med deg glad i mannen min og på mange måter knyttet til ham, men samtidig hatet jeg ham og hadde null romantiske følelser igjen. Barn, felles venner, hus og familie var det som holdt oss sammen og til slutt orket jeg ikke mer og gjorde det slutt. Det er det vanskeligste jeg noensinne har gjort, og det var et helvete lenge men har aldri angret. I begynnelsen var det vanskelig å gi slipp, men etter noen måneder var det at vi skulle ha vært sammen helt fjernt for både ham og meg. Kan det hende at han føler det på noe av den samme måten, og at han prøver å lokke frem reaksjoner og få deg til å ta et valg? Jeg gikk lenge og ventet på en unnskylding, håpet på at han var utro eller at han skulle si noe fælt slik at jeg med god samvittighet kunne gå, men det var bare taushet og sure kommentarer jeg fikk. Han virket nærmest glad da jeg endelig tok mot til meg og fôr ut på sjekkemarkedet rett etter bruddet;)

[Havbris]

kjenner meg igjen i en del av det du skriver om dine følelser og jeg tror ikke på at terapi kan lokke frem følelser som ikke er der. Terapi (slik jeg ser det) må gjøres når man enda har en tro på forholdet og ikke følelsene er døde slik du beskriver og skal være en hjelp til å få dere til å kommunisere bedre. Jeg var i likhet med deg glad i mannen min og på mange måter knyttet til ham, men samtidig hatet jeg ham og hadde null romantiske følelser igjen. Barn, felles venner, hus og familie var det som holdt oss sammen og til slutt orket jeg ikke mer og gjorde det slutt. Det er det vanskeligste jeg noensinne har gjort, og det var et helvete lenge men har aldri angret. I begynnelsen var det vanskelig å gi slipp, men etter noen måneder var det at vi skulle ha vært sammen helt fjernt for både ham og meg. Kan det hende at han føler det på noe av den samme måten, og at han prøver å lokke frem reaksjoner og få deg til å ta et valg? Jeg gikk lenge og ventet på en unnskylding, håpet på at han var utro eller at han skulle si noe fælt slik at jeg med god samvittighet kunne gå, men det var bare taushet og sure kommentarer jeg fikk. Han virket nærmest glad da jeg endelig tok mot til meg og fôr ut på sjekkemarkedet rett etter bruddet;)

Terapi er jo ikke alltid beste løsningen, - iallefall ikke der man vet at man ikke vil mer. Men - allikevel, det er mange par som har gått til familierådgivning først og fremst for å finne en måte å avslutte på som gjør at begge kan gå ut med en viss verdighet. Det kan iallefall kanskje lage føringer for hvordan man skal snakke sammen videre. Paret er jo nødt til å ha kontakt etterpå siden de har et barn sammen - og som en her i tråden skrev: det er vondt å oppleve at foreldre ikke klarer å kommunisere etter et samlivsbrudd.

TS -hvis du er likegyldig, hvis du bare venter på en anledning til å bryte ut så gjør det nå. Du var ung da du ble sammen med ham (faktisk samme alder som min eldste sønn) og du har utviklet deg mye i løpet av årene sammen med ham. Men det du beskriver nå handler ikke om kjærlighet lenger. Her ser jeg bare to mennesker som sitter i skyttergravene og venter på hvem som skal skyte først.