Gå til innhold

Flickans lykkeland


flickan

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Takk for alle gratulasjoner. Vi koser oss med første døgnet hjemme med lillebror. Storebror er foreløpig stolt, men det spørs om han har skjønt at lillebror er kommet for å bli :)

Fødselen var tung og og ganske lang, så omtrent som forrige gang, men det føltes faktisk verre denne gangen synes jeg. Alt det er heldigvis glemt nå og jeg føler meg i super form. Skal få ned en detaljert fødselshistorie i løpet av helgen for de som er interessert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må jo bare finne frem fødselshistorien fra da storebror ble født sånn at jeg kan "sammenlikne" litt:

Fødselshistorie barn nr1:

Det er det mest grusomme og mest fantastiske jeg har vært med på, og jeg må innrømme at jeg er glad det er over nå.

Merket egentlig på søndag morgen at noe var i gjære etter at slimproppen gikk lørdag formidag. . Kjente stikkinger og murringer i ryggen. Var usikker på hva det var, men følte på meg at det kansje ville skje noe snart. Stod ganske tidlig opp og gikk en god tur med mannen for å se om det utgjorde noen forskjell. Det ble verken bedre eller verre av å gå, men føltes bedre for kroppen og holde seg i bevegelse. "Vondtene" kom med ca 5-6 min mellomrom, noen få ganger litt oftere.

Rundt kl ett stod jeg og smurte meg mat da det kjentes ut som om jeg tisset på meg. Det ble varmt og vått i buksa og jeg sa til mannen min; "enten så gikk vannet, eller så tisset jeg helt ekstremt på meg"! så lo vi litt begge to. Fant ut at jeg skulle ringe føden og høre hva de sa, og jeg ble glad da de sa de ville ha meg inn på kontroll kl halv fire. Etterhvert begynte jeg å få litt ordentlige rier og da klokka var litt før 3 klarte jeg ikke vente lenger, og ville gå bort med en gang. Da følte jeg riene var såpass vonde at jeg håpet fødselen var i gang og håpet virkelig vi slapp å bli sendt hjem.

På sykehuset ble jeg plutselig litt redd for det som skulle skje og da jordmor møtte oss rant tårene for fullt. En blanding av frykt og smerte, Jeg synes riene var vonde allerede, og ble plutselig redd for at vi skulle bli sendt hjem og at jeg måtte hjem med så vonde rier og at fødselen skulle drøye i mange timer.

Den fykten var ubegrunnet, og da hun undersøkte meg vaginalt fant hun 4 cm åpning men riene var fortsatt ujevne. Jeg ble glad for at riene ikke hadde vært uten nytte. "Her blir det baby ikveld eller i natt", sa hun. Og vi begynte virkelig å glede oss.

Jeg fikk tilbud om badekar og det var helt fantastisk å komme i det varme vannet. Mannen var der hele tiden som en god støtte. Jeg følte riene raskt ble vondere og vondere og begynte å grue meg til fortsettelsen, og jeg så for meg at jeg var spesielt pysete når det kom til smerter siden jeg så tidlig hadde så vonde rier. Etter et par-tre timer orket jeg ikke badekaret mer og la meg på kne over en sakkosekk i sengen. jordmor undersøkte meg og fant nå 6 cm åpning. Jeg var litt skuffet over at det ikke var mer, men visste egentlig at det var helt gjennomsnittlig for en førstegangsfødende. Ble tilbudt lystgass og takket ja til det. Synes lystgassen var helt fantastisk og synes ikke jeg kjente noe særlig til riene etter kort stund. I ni-tida sjekket jordmor åpning igjen, og da hadde det dessverre skjedd fint lite siden forrige sjekk. Hun konfererte lege, men siden jeg selv ikke ønsket å få drypp enda, ble det besluttet å vente en stund til og se det an. Etter ytterligere 2 timer var det ny sjekk og da det heller ikke da hadde skjedd noe særlig, ble det bestemt at jeg skulle få riefremmende drypp. Fikk en veldig nedtur da, (etter å ha lest litt for mange skremselsfødselshistorier her inne) og ble veldig redd for å miste kontrollen, og at riene nå skulle komme "kastende" på meg. Hadde de vonde riene fra badekaret i minne og grudde meg veldig. Tror tårene kom litt igjen da. Etter at jeg fikk lystgass hadde jeg egentlig hatt det veldig behagelig siden riene forsvant mer eller mindre. Det jeg trodde kom av lystgassen, kom rett og slett av at jeg nesten ikke hadde rier, men det skjønte jeg ikke da.

Dryppet var lite å være redd for. Jeg følte det hadde lite effekt og merket ikke mye til riene. Noe økning var det selvsagt, men ikke verre enn at jeg fortsatt hadde det ganske behagelig med lystgasse. Etter ca 90 min sa jeg til jordmor at det føltes som om jeg måtte bæsje, og da sjekket hun åpning igjen. " Her er det over 9 cm åpning men babyen ligger fortsatt litt høyt. Om du får veldig trykketrang er det ikke krise enda, men prøv å holde igjen." Jeg ble så glad, og trodde nesten ikke det jeg hørte. Var veldig forberedt på at det ikke var noe særlig fremgang, og begynte å se for meg diverse utfall av fødselen. Jeg holdt i alle fall igjen, og følte egentlig ikke veldig trykketrang, men synes det var ubehagelig å ha følelselen at jeg kom til å bæsje på meg hvert øyeblikk. Etterhvert fikk jeg noe trykketrang, og da var det full åpning og helt utflatet så da var det bare å gi bånn gass. "Nå ringer jeg etter barnepleier, for snart har dere babyen deres her", sa jormora. Nå må du presse på ved neste ri.

Jeg kjente fortsatt ikke så mye til riene, og ble usikker på når jeg egentlig skulle presse. Jordmora stod et par meter borte fra senga og betraktet, mens jeg hadde liksom sett for meg at hun kom til å gi nøye instrukser. Prøvde meg frem og presset litt her og litt der, men kjente egentlig ikke så stor forskjell og kjente ikke riene. Jeg kjente bare at de startet, og da presset jeg uten helt å vite hva jeg gjorde siden kroppen ga så dårlige signaler. Pressingen ble sånn halvhjertet siden jeg aldri kjente på riene når jeg skulle presse. Jordmor fulgte fosterlyd og rier på en papirstrimmel. Jeg måtte spørre henne om jeg hadde rier, og om jeg presset riktig. "Ja, men bare vent til du kjenner det, så er det lettere". Jeg kjenner ingenting måtte jeg si da. Hun og barnepleier betraktet litt til før de hentet legene. Da var det gått ca 30 min siden jeg først fikk trykketrang. De så det an enda litt, babyen lå fremdeles ganske høyt, og jordmor og lege virket "skuffet" over at ikke han kom lenger ned. De økte dryppet kraftig ettersom fosterlyden ble noe svakere og sa at babyen fortsatt hadde det fint, men at han begynte å bli presset av at det varte litt. Det var ikke farlig, og helt normalt, men de ønsket ikke at fødselen skulle drøye mye lenger nå. Jeg begynte å skjønne at jeg faktisk kunne presse uten at jeg kjente rier, så når jeg kjente at en rie begynte, presset jeg etterhvert for harde livet. Jordmor og lege kommenterte at jeg var sterk og jeg skjønte at jeg gjorde det riktig. Likevel "maste" de om at jeg måtte vente på en ri før jeg presset, Jeg prøvde å si at jeg ikke kjente riene og jeg bare presset av fri vilje. På dette tidspunktet var jeg ganske fortvilet og klarte ikke helt å se enden på det hele. Da begynte de å snakke litt over hodet på meg. De økte dryppet kraftig igjen, og bestemte seg for å hjelpe meg med sugekopp. Det hadde jeg ekstremt lite lyst til og jeg samlet de siste kreftene jeg hadde og begynte å presse. Jeg kjente ikke rier, men presset og presset. Legene og jordmor så nå at han gikk fint nedover og oppmuntret meg til å fortsette å presse. Da hodet nesten kom ut, skjønte jeg at jeg kom til å klare det, og jeg ga siste støtet. Kl 01.55 sklei han ut etter ca 1 time med pressing.

Fødselen var tøff, men det var faktisk verst psykisk. Jeg ble veldig forvirret da riene dabbet av og jeg ikke fikk noen signaler fra kroppen om hva jeg skulle gjøre. Det var en helt enorm kraftanstrengelse å presse han ut uten særlig rier til hjelp, og da fødselen var over klarte jeg nesten ikke løfte hodet. De la babyen på brystet mitt, og jeg gråt for jeg var så glad. Glad for at jeg endelig hadde babyen min hos meg, og for at det hele var over. Jeg fikk masse skryt for at jeg hadde vært så sterk, og de påpekte at ikke alle ville klare å presse ut en unge på 4 kg på ren vilje.

Babyen var helt blå og hadde hatt navlestrengen rundt halsen 1 gang. Det var helt ufarlig, men pga den tøffe siste fasen av fødselen krevde det kraftig stimuli før han skrek og kviknet til. Et øyeblikk var jeg redd han var dårlig, men legene forsikret meg om at alt var normalt. Selv var jeg så sliten at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å se på at de styret med ham. Mannen fikk beskjed om å passe på at ungen ikke falt av meg.

Morkaka kom lett ut, og jordmora måtte sy noen sting. Aner ikke hvor mye jeg revnet, men bryr meg ikke om det heller. Merket ikke noe til hverken revning eller syingen etterpå. Så bare at det stod at jeg jeg ble suturert (sydd) med brutte suturer i fødselsrapporten senere.

Noe av det første jeg sa til mannen da det var over var at jeg vet at jeg syntes det var j... tøft, men jeg har nesten glemt det allerede. Herregud, menneske-sinnet fungerer fantastisk. Mannen måtte nesten le litt av den kommentaren, men jeg mener det virkelig. Jeg vet at jeg synes det var fælt, men nå klarer jeg ikke å huske hva som egentlig var så ille. Smertene var overkommelige og det gikk jo relativt greit.

Premien ligger ved siden av meg og smatter på fingrene nå. Han er verdens kjønneste skapning og jeg nyter å være mamma. Barseltiden har gått kjempefint, og vi var ute og trillet tur allerede dagen etter fødselen. Men nå roper mamma-pliktene og det er tid for mat. *frem med puppen*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fødselshistorie barn nr2:

Igjen må jeg si at det er det mest grusomme og mest fantastiske jeg har vært med på. Glad det er over og at verdens beste premie ligger ved siden av mett og fornøyd.

Det begynte vel med at slimproppen gikk lørdag kveld/natt. Jeg var på do i 23-tiden da jeg så at det var litt slim i trusa. Jeg hadde vagt i minne at fødselen begynte innen et døgn etter at slimproppen gikk med forrige, så jeg fikk litt forhåpninger. Samtidig var jeg usikker på om det faktisk var slimproppen eller bare mye utflod. Husket ikke helt hvordan det så ut forrige gang. Mannen var hos noen kompiser og skulle komme hjem med siste buss kl 24. Eeegentlig var jeg litt "sur" på ham for at han valgte å drikke alkohol så nærme termin (2 uker før), fordi det ville jo bety at han ikke kunne kjøre om det skulle skje noe. Samtidig var det jo ikke krise om vi måtte ta drosje. Men det ville bli litt mer styr (og ikke minst dyrere) å få søsteren min til å komme hvis vi måtte betale drosje for henne også da de ikke har bil. Jeg gikk ogla meg og tenkte at det hadde i grunnen passet dårlig om det skulle skje noe den natten siden mannen hadde drukket.

Jeg våknet i halv-tre tiden av at jeg måtte på do, og da var det ikke noen tvil om at slimproppen var gått hvertfall. Resten av den kom da, og det så litt ut som en glassmanet. Jeg synes og at det rant mye vann, og at det kom et lite "svusj" da jeg satte meg på do. Jeg ble usikker på om vannet hadde gått i tillegg og begynte å bli virkelig spent. Forrige gang kom riene ordentlig ikke lenge etter at vannet gikk. Jeg konstaterte samtidig irritert at mannen ikke var kommet hjem enda. Jeg gikk og la meg og prøvde å sove for å få hvilt litt tilfelle det skulle skje noe. Kl 04 kom mannen tuslende hjem, og da sa jeg litt snurt at jeg trodde vannet hadde gått og at hvis jeg var han hadde jeg lagt meg til å sove for å prøve å få litt søvn før det kanskje skjedde noe. Mannen ble helt stum og gikk og la seg straks. Selv var jeg så spent på om det kom til å skje noe, at jeg sov dårlig den dagen.

Søndag morgen hadde det ikke kommet noen rier enda, men jeg ringte til føden og avtalte sjekk for å finne ut om det faktisk var vannet som var gått. Synes ikke det hadde kommet så mye mer men at det sildret ut litt med jevne mellomrom.

Vekte mannen og vi dro på føden. Jeg kjørte og mannen satt stum og redusert ved siden av mens han underholdt sønnen vår på 2 år. På føden var de usikker på om vannet var gått, men de trodde det mest sannsynlig var det. Pga at de var usikker tok de en vaginal undersøkelse i tillegg for å bedre fastslå det. Da rugget de litt på hodet samtidig som de undersøkte vaginalt. Hvis fostervannet var gått ville det komme mer når de rugget på hodet. Det gjorde det ikke, så da trodde de ganske sikkert at det ikke var vannet som var gått og jeg dro litt skuffet hjem. Jeg var så klar for at det skulle skje noe snart. Men egentlig var det like greit, siden mannen var såpass redusert og han fikk seg dessuten en støkk så han lovet å holde seg helt unna alkohol til fødselen var overstått.

Da jeg la meg den kvelden hadde jeg på en måte innfunnet meg med at det kunne fortsatt ta lang tid før det skjedde noe. Mange mister jo slimproppen en god stund før fødsel, så ingenting var klart på noen som helst måte, siden vannet ikke hadde gått heller.

I to-tiden våknet jeg imidlertid av en slags murring i ryggen. Jeg følte at jeg kjente igjen følelsen og at det kanskje var svake rier. Kjempespent på om det ville ta seg opp klarte jeg ikke sove noe særlig selv om jeg visste at det ville være det lureste. i 5-tiden var jeg så urolig og synes det var såpass ubehagelig at jeg tok en varm dusj. Jeg følte meg ganske sikker på at nå var det ting på gang, men har jo lest en del om såkalte "maserier" også, så jeg var fortsatt ikke sikker. I halv-syv-tiden våknet J og da jeg ba mannen ta ham sa han at det kunne jo jeg gjøre siden jeg hadde stått opp allerede. Haha,tror ikke han var helt våken, men da holdt jeg seriøst på å klikke inni meg. Jeg sa til ham at jeg hadde hatt rier hele natten og at hvis han var lur så lot han meg få sove og hvile litt før det evt var fødsel på gang. Da fikk han fart på seg og sto opp med J uten å mukke. Vi bestemte oss for å ringe etter søsteren min som skulle være barnevakt sånn at vi var på den sikre siden hvis ting skulle ta seg opp innen kort tid. Som 2. gangs-fødende hadde jeg visse forventninger til at denne fødselen skulle gå en del raskere enn forrige.

Jeg la meg for å hvile mens mannen og J hentet søsteren min. Jeg fant frem en rie-teller-app og prøvde å få oversikt over riene. Skuffende nok varierte det mellom 6 og 16 min, som regel rundt 9-10 min mellom de. Jeg visste at de på føden sannsynligvis ville be meg vente til jeg hadde hyppigere rier før jeg evt tok turen dit, så jeg ventet tålmodig. Mannen dro en liten tur på jobb for å avlyse møter og forberede seg på å være borte i 14 dager i permisjon, for vi følte oss ganske trygge på at det ville bli fødsel den dagen. Smertemessig var riene overkommelige enda.

Timene gikk og riene ble egentlig ikke særlig sterkere eller hyppigere. Først i 2-3 tida på ettermiddagen følte jeg at de tok seg litt opp. Da var jeg lei og allerede litt sliten. Mest pga lite søvn de siste 2 dagene. Jeg begynte å få veldig behov for å få vite om det virkelig skjedde noe, eller om det bare var maserier. Når jeg hadde målt kun 2 rier med 5 min melllomrom ringte jeg til føden. Jeg løy og sa at jeg hadde hatt 5 min mellom i en halv time for å være sikker på at jeg fikk lov å komme inn. :fnise: Sannheten var at riene varierte mellom 5-6 min til 10-12 min enda. De sa jeg bare kunne komme for en sjekk og litt over kl 16 kjørte vi avgårde.

På føden ble det til min store overraskelse konstatert mellom 5 og 6 cm åpning. "Du skal hvertfall ikke hjem nå" sa jordmora. Jeg ble så glad for at det faktisk var i gang at jeg nesten begynte å gråte. Vi ble vist til en fødestue og plutselig var alt veldig overkommelig. Synes jo ikke smertene hadde vært så ille enda, og nå var fødselen i gang :hoppe: "Yes", tenkte jeg. Nå har vi lille gullet vårt om få timer.

Jeg fikk tilbud om badekar som smertelindring, men jeg hadde et minne om at jeg ikke synes det var noe særlig forrige gang, så jeg takket nei. (ser nå at det ikke stemmer helt, jeg likte det visst ifølge min forrige fødselshistorie, hehe pussig hvordan hukommelsen svikter). Etterhvert takket jeg imidlertid ja til lystgass. Og nok en gang var det som å komme i himmelen. Riene var veldig overkommelige med lystgassen og jeg hadde det i grunnen helt fint. Et par timer etter at jeg ble lagt inn kom ble åpningen sjekket igjen. Nå var det nesten 8 cm åpning. Juhu, her går det unna, tenkte jeg. Dette går fint. :)

Etter et par timer igjen ble jeg sjekket på nytt. Nå var riene noe mer intense og litt tettere, men fortsatt varierte riene enormt. Jordmora virket overrasket over at de tilsynelatende kom så sjelden. Da hun sjekket åpningen igjen viste det ingen endring siden sist, fortsatt 8 cm åpning. det var litt nedtur. Like etter var det vaktskifte og den nye jordmora var den samme som jeg hadde mesteparten av tiden da jeg fødte forrige. Hun var kjempeålreit og jeg ble veldig glad da jeg så henne komme inn. Det var imidlertid ikke hun som tok imot J, da vakta hennes var over før han endelig kom. Denne gangen håpet jeg at hun ville være der til slutten.

Siden det ikke hadde vært særlig fremgang på en god stund foreslo hun at vi skulle ta vannet. det ville virke riestimulerende og gjøre at jeg forhåpentligvis slapp å få drypp. Siden ungen fortsatt lå så høyt oppe måtte hun få en lege itl å gjøre det. Da vannet ble tatt tok riene seg noe opp, men ikke voldsomt. Jeg bestemte meg for å hjelpe det jeg kunne til å få ungen lenger ned, så jeg reiste meg opp og gikk og gikk og gikk. Måtte pause litt når riene kom, men ellers trasket jeg rundt i ring. Jordmora synes jeg var flink og at jeg gjorde alt riktig. Jeg var utålmodig og sliten, og ville ha ungen ut NÅ.

Jordmora spurte meg om jeg hadde tenkt noe på hvordan jeg ville gjennomføre slutten av fødselen, og jeg så på henne som et spørsmålstegn. "eh, med å få ungen ut, vel" svarte jeg. Hun lo litt og sa at hun hadde tenkt å foreslå vannfødsel. Jeg ble veeeldig usikker og sa at jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til det. Hun sa at siden jeg hadde fått relativt stor unge forrige gang (4000 g) og at hun kunne se på magen min at denne heller ikke var liten, så kunne vannfødsel være en fordel både med tanke på smertelindring og revning. Hun tenkte da at det kun var selve utdrivingen som skulle foregå i vann. Jeg ble mer åpen for tanken og sa at hun hvertfall kunne gjøre klart vannet, så kunne vi ta det derfra.

Etter å ha trasket rundt i litt over en time følte jeg at det begynte å likne på noe trykketrang, selv om det ikke var veldig sterkt. Riene hadde tatt seg opp ganske kraftig i løpet av denne tida og jeg hadde vonde rier nå. Jeg spurte om ikke jordmora kunne sjekke åpningen igjen, for jeg håpet så inderlig at det nærmet seg nå. Jeg skalv i beina og følte jeg nesten ikke klarte å stå for jeg begynte å bli så sliten. Åpningen var bare knappe ni cm, og ungen lå fortsatt høyt i bekkenet. Jeg husket at jeg nesten hadde fått lov å trykke ved ca 9 cm forrige gang, så jeg løy og sa at jeg følte at jeg måtte veldig bæsje. Løgnen gikk vel mest på at jeg ikke følte det så veeldig, bare litt. :sjenert: "Fint" sa jordmora, da går vi badekaret hvis du vil det. Jeg gikk med på det meste som kunne gjøre at jeg følte at fødselen gikk videre.

I badekaret dabbet riene av og jeg begynte å skjønne at dette ville bli omtrent som forrige gang; at pressriene ville utebli. F..., tenkte jeg. Her er det bare å begynne å presse da. Jeg spurte jordmor om jeg kunne presse, men fikk samme svar som forrige gang; vent til du kjenner riene. Jeg forklarte henne hvordan det hadde vært forrige gang, og at jeg ikke kjente noe til de. Okei, da skal jeg hjelpe deg. Selv om jeg ikke hadde full åpning fikk jeg lov til å begynne å presse noe, fordi vevet var mykt og tøyelig, så hun skulle heller hjelpe til litt med å skyve vevet til siden. Med en gang jeg kjente antydning til trykketrang presset jeg alt jeg hadde. jeg presset og presset, men babyen beveget seg lite nedover. Nå begynte jeg å bli skikkelig fortvilet, fordi jeg hadde gått med den forestillingen om at hvis jeg bare hadde presset skikkelig fra begynnelsen forrige gang, så ville alt gått mye raskere. Jordmora var veldig forundret over at jeg ikke kjente pressriene og syntes det hele var merkelig. Men hun trodde meg hvertfall på at jeg ikke kjente de, og gav meg lov til å presse en del på egenhånd.Holdt vel på i gode 40-50 min uten at det gikk særlig fremover. Helst ville jeg presse mer eller mindre konstant for å få det overstått, men hun sa at det hadde ikke noe for seg. Jeg måtte gi kroppen tid til å hente seg inn og jeg hadde noe rier selv om jeg ikke kjente de, det kunne hun kjenne på magen min. Jeg ble litt flinkere til å vente på riene og hun fortalte meg når de kom. Men fortsatt beveget barnet seg lite nedover i bekkenet. Jeg begynte å miste helt troen på at jeg ville klare å få ut ungen og ble mer og mer fortvilet. Tanken på å skulle ligge der å presse i evigheter var så demotiverende at jeg nesten sluttet å presse på etterhvert. Føltes ikke som om det hjalp uansett og ungen glapp liksom tilbake til start hver gang jeg sluttet å presse. Vakuum, spm jeg var så redd for forrige gang virket nesten fristende nå. Jeg ville bare få ungen ut. Jordmora forsikret meg imidlertid om at det skjedde sakte men sikkert og at ungen var kommet noe lenger ned. Jeg mobiliserte alle krefter jeg hadde og presset alt jeg hadde et par ganger. Plutselig merket jeg at det løsnet litt og at ungen skled nedover, og da gav jeg enda litt til. Vips, så var hodet ute. Åh, lykke jeg var så glad for at det snart var over. Jeg spurte om jeg ikke bare kunne presse alt jeg hadde det siste nå, men nå fikk jeg streng beskjed om å vente på ri. Wtf, tenkte jeg! Det kan jo ta mange minutter og underlivet holder på å eksplodere her. Jeg tryglet og ba om å få lov til å presse, men jordmora ba meg puste og vente. Det var helt sinnsyk følelse å vite at hodet stakk ut der ned og var under vann, mens jeg måtte VENTE med å presse. Det svei og brant og smerten føltes helt utholdelig nedentil. Men så på en eller annen merkelig måte klarte jeg å roe meg sånn at jeg klarte å slappe av og da gjorde det faktisk ikke såå vondt. Jordmora snakket om at jeg hadde jo egentlig en perfekt fødekropp for nå fikk vevet god tid til å strekke seg. Jeg tenkte at jordmora var gal og ikke ante hva hun snakket om. Etter ca 3-4 min (som føltes som 15 min, men mannen anslo at det bare var max 4 min) kjente jordmora at det kom en ri og jeg fikk lov til å presse. Men det skjedde ingenting. Jeg som husket at kroppen kom i et "svusj" forrige gang, presset og presset alt jeg hadde uten at det skjedde noe. Jordmora sa ingenting først men sa at vi kunne ta den på neste ri. Helvete, det her går ikke, tenkte jeg. NESTE ri? jeg har jo f.. ikke rier! Men etter bare 2-3 min kom det faktisk en. Og denne gangen kom ungen ut. Det var en helt fantastisk følelse og jeg var så glad for at jeg hadde klart det at jeg gråt av lettelse. Jeg spurte hva slags kjønn det var, og vi fikk konstatert at det var en perfekt liten babygutt. Åh, en deilig liten lillebror. Med engang jeg fikk han opp til meg skvatt jeg litt, for han var totalt dekket i et tykt lag med sånn hvitt talg-lag. Det var ikke storebroen så det kom litt uventet. Men det trakk overraskende raskt inn i huden hans og han var helt nydelig. Jeg vet ikke hvilken følelse som dominerte mest, gleden over å ha barnet endelig, eller lettelsen over at fødselen var over. Jeg var uansett i lykkeland :rodmer: Mannen fikk barnet etterhvert, mens jeg måtte få ut morkaka og komme meg opp av badekaret.

Det jeg ikke hadde merket, men som jordmora fortalte etterpå, var at ungen hadde snudd seg rett før den nest siste rien sånn at skulderen ble sittende fast. På den siste rien merket hun at ungen måtte ut, så hun hadde hadde måttet gå inn med fingrene og rett og slett vri den løs. Jeg ble litt overrasket, for det hadde jeg ikke merket idet hele tatt. Hverken smertemessig eller på noe annet. Hun unnskyldte seg nesten litt og sa at hun dessverre hadde måttet bli ganske hardhendt og at hun ikke visste helt hvrordan det hadde gått med underlivet mitt. Hun antydet vel at det sannsynligvis hadde revnet en del. Jaja, tenkte jeg. Jeg har hvertfall ikke vondt nå, så da overlever jeg vel. Forbøffelsen var stor hos jordmora da hun etter en rask sjekk etterpå kunne konstatere at jeg ikke hadde en skramme. Måtte ikke sy noenting og det var jeg selvsagt sjeleseglad for. Jeg innbiller meg at kapslene med bringebærblad som jeg tok i ukene før fødselen har hatt virkning der :gjeiper:

Hun trodde også at det hadde gått hardt utover skulderen til lillegutten og at mest sannsynlig var kragebeinet brukket. Det ble også konstatert på legesjekken dagen etter. Heldigvis er beina så myke på de små at han virket helt upåvirket av det.

Så alt i alt synes jeg fødselen var tøff, og nok en gang er det ikke smertene jeg synes er verst, men den psykiske biten. Heldigvis glemmer man raskt, og jeg har egentlig allerede glemt hva jeg synes var så ille, selv om jeg vet at jeg synes noe var det. Aldri igjen, tenkte jeg, med mindre noen kan garantere meg gode pressrier (noe ingen kan selvsagt). Jeg er glad fødsel er noe man ikke opplever hver dag og det er nok noe av det mest dramatiske man gjennomgår. Selv om jordmora mi snakket om hvilken fantastisk fødsel jeg hadde hatt kan jeg ikke si at det er en følelse jeg deler med henne. Spesielt den siste delen husker jeg som helt forferdelig. Jeg tror at forventningene man har er halve følelsen. Siden jeg var 2. gangs hadde jeg en forventning om at denne fødselen skulle være lettere, kortere og rett og slett bedre enn den første, og når det ikke slo til, opplevdes fødselen "verre" enn den egentlig var.

Nå ligger verdens skjønneste babygutt ved siden av i sofaen og sover søtt. Han er så utrolig rolig og sover og spiser bare. Har knapt hørt han gråte i løpet av disse første 6 døgnene, kun når vi skifter bleier e.l. Han ammer supert og det virker som om han har det bra. Jeg er hvertfall i lykkeland og nyforelsket i den skjønne skapnignen. En deilig følelse :rodmer: :rodmer: :rodmer: :rodmer: :rodmer:

Endret av flickan
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Haha, når jeg leser min egen fødselshistorie nå i etterkant synes jeg den virker helt grei og enkel på en måte. Og at den følelsen jeg selv satt med, om at fødselen var veldig tøff på slutten, virker så fjern nå. Jordmora hadde sikkert rett, det var sikkert en flott fødsel, det bare føles ikke sånn i "gjerningsøyeblikket". Skal se lysten på et barn til melder seg innen et par år :ler:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for lesingen. :)

Jeg husker jeg satt med samme følelsen når jeg snakket med jordmor, hun kalte det en helt grei fødsel, og jeg tenkte i mitt stille at det syntes ikke jeg. Først og fremst fordi det tok så lang tid med maserier i forkant, og dermed ingen soving, og at utpressingen tok så lang tid. Men i etterkant synes jeg også det var helt greit, så man glemmer nok mye. ;)

Jeg har også tenkt ofte at det blir jo mye lettere neste gang, så det er kanskje ikke så lurt. Bedre å innstille seg på at det blir omtrent det samme, også evt. bli positivt overrasket.

Det er i hvert fall godt at det hele tross alt er verdt belønningen. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for at du delte fødselshistorien din :jepp: Tviler ikke på at du følte det psykisk tungt der og da, men det viktigste er at du nå er lykkelig over den skjønne lille gutten som er kommet til verden :rodmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Unknown

Jeg må si gratulerer!!! her også Flickan :) Også måtte jeg gråte litt når jeg leste fødselshistorien din. Jeg synes du er kjempetøff altså, tror jeg hadde gitt opp på slutten. Men man finner vel uante krefter!

Kommer på at jeg ikke fikk noen fødselsrapport (tror jeg) faktisk! hvordan skal den se ut? Jeg har jo fortsatt alle papir fra hele graviditet og barseltid med M, men kan ikke huske å ha sett noe fra fødselen :klo:

Håper du har det helt fantastisk som 2barnsmor :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye som tobarnsmor kjære flickan! Takk for at du ville dele fødselshistorien med oss :) Har vært innom her fra tid til annen for å sjekke hvordan det sto til, så det var utrolig koselig å se at nå var vidunderet ute :rodmer: Har dere bestemt navn?

Gratulerer igjen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Annonse

  • 2 uker senere...
Annonse

[1] Category widget

Gratulerer med nr to. Litt treg av meg jeg visst :sjenert:

Håper dere har fine dager sammen og at storebror trives i den nye rollen sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...