Hvordan reagerte du da ex fikk seg ny?

[Lissi]

Bare en stor lettelse at det ikke er jeg som sliter med han fortsatt.

:D

[Becka]

Ja, jeg håper at det er sant som du sier..at det garantert går over...

Føler at jeg beynner å bli veldig deprimert..har ikke ork til noe som helst, bare sover...og å gå på jobb er en pine....Jeg drømmer om han hele tiden, eneste jeg tenker på når jeg våkner...

VIL så gjerne treffe noen nye, men vil samtidig ikke bruke noen andre for å komme meg videre..

Nei det er bra at du ikke ønsker det. Men ofte kan det hjelpe litt å ha en liten flørt med noen for å komme seg "uttpå" igjen. Det betyr ikke at det trenger bli seriøst. Å la seg få lov å sørge en periode er bare sunt tror jeg. Tillat deg å grine, syntes synd på deg selv og spise sjokolade. Men, nå begynner det snart å bli på tide å komme seg opp og ut. Har du ingen gode venninner som kan ta litt vare på deg? Dra deg med ut? Snakke ut med?

En annen god kur er jo selvskreven, og gjør det i allefall ikke verre, og det er trening. Kom deg gjerne ut i skogen og løp godt i fra deg! Trekk inn den deilige høstluften. Tenk alt du skal oppleve og har å se frem til!

De aller fleste vet å vondt kjærlighetssorg er, men noen har det verre enn andre, og folk er forskjellige. Noen trenger mer tid..

Elsker du ham egentlig? Om du virkelig elsker ham, så kan det bli som med meg, at du på en måte kommer over det, men du kjenner at dette stikker dypt. Men jeg fikk en helt annen kjærlighetssorg en jeg har pleid å hatt. Jeg ønsket ham vel, noe som var nytt. Jeg likte jo ikke at han fikk seg ny dame etterhvert. Men jeg ble ikke kvalm og dårlig ved tanken på det. (Heldigvis fikk han seg jo ikke dame med en gang da, som i ditt tilfelle )

Hold ut! Men prøv å få gjort noe...

[Gjest TS]

Hei hei:)

Jeg prøver å trene en del, og da får jeg j litt mer energi til å gjøre andre ting. Det som plager meg nå er at jeg er SÅ utrolig redd for å møte de..t.o.m redd for å møte de på trening. Er så lei av å gå med den angsten for at de skal dukke opp rundt neste sving.

Akkurat nå går det greit så lenge jeg slipper å se han og henne. Men feks i helgene når jeg skal ut, klarer jeg ikke å ordentlig glede meg til å skulle ut...jeg gruer meg og er redd jeg ser de sammen.

Åhhh...skulle ønske jeg fikk en ordentlig avslutning med han...at han hadde sag tat vi kunne være venner, eller at han kunne sagt noe fint til meg ( i forstand av at jeg er ei bra jente,men at vi ikke funker samme)..ikke at han bare sa at han aldri mer vil snakke med meg og er helt fornøyd med det.

Tror den avslutninga plager meg veldig....han fikk på en måte siste ordet...samtidig som han fikk drømmedama og alt det andre.....og jeg sitter her med ødelagt selvtillitt,selvfølelse og er 100 % sikker på(i hodet mitt) at jeg aldri kommer til å forelske meg igjen.

[lys]

Ja, jeg håper at det er sant som du sier..at det garantert går over...

Føler at jeg beynner å bli veldig deprimert..har ikke ork til noe som helst, bare sover...og å gå på jobb er en pine....Jeg drømmer om han hele tiden, eneste jeg tenker på når jeg våkner...

VIL så gjerne treffe noen nye, men vil samtidig ikke bruke noen andre for å komme meg videre..

Kjenner det igjen, og særlig drømmene ... Men tving deg ut, selv om alt føles meningsløst og kjipt og du kanskje ikke finner så mye glede i ting. Tren, heng med venner, se morsomme filmer, gå på jobb så du får litt fri fra tankene dine innimellom. Og selv om det nå føles som om du aldri kommer til å bli glad igjen - så gjør du det! Jeg vet at det er lettere å si det, enn å stå i det. Jeg hadde det akkurat på samme måte da jeg for et år siden fikk samme beskjed fra andre. Og selv om jeg da håpet at jeg faktisk kom til å bli glad igjen, så var jeg jo aldri 100% sikker.

[Gjest sammebåt]

Hei hei:)

Jeg prøver å trene en del, og da får jeg j litt mer energi til å gjøre andre ting. Det som plager meg nå er at jeg er SÅ utrolig redd for å møte de..t.o.m redd for å møte de på trening. Er så lei av å gå med den angsten for at de skal dukke opp rundt neste sving.

Akkurat nå går det greit så lenge jeg slipper å se han og henne. Men feks i helgene når jeg skal ut, klarer jeg ikke å ordentlig glede meg til å skulle ut...jeg gruer meg og er redd jeg ser de sammen.

Åhhh...skulle ønske jeg fikk en ordentlig avslutning med han...at han hadde sag tat vi kunne være venner, eller at han kunne sagt noe fint til meg ( i forstand av at jeg er ei bra jente,men at vi ikke funker samme)..ikke at han bare sa at han aldri mer vil snakke med meg og er helt fornøyd med det.

Tror den avslutninga plager meg veldig....han fikk på en måte siste ordet...samtidig som han fikk drømmedama og alt det andre.....og jeg sitter her med ødelagt selvtillitt,selvfølelse og er 100 % sikker på(i hodet mitt) at jeg aldri kommer til å forelske meg igjen.

Jeg vet så altfor godt hvordan du har det TS, går igjennom det samme selv. Livredd for å se og høre noe om X og hans nye. Om det kan være til noen trøst, så er det ikke noe annerledes å faktisk oppleve det vi er redd for, sammenlignet med å liksom oppleve det i hodet vårt. Det er de samme følelsene som oppstår når vi psykisk ser for oss det vi er redd for, som om de faktisk oppstår. Derfor har du mest sannsynlig opplevd å møte på de hundrevis av ganger, oppe i hodet ditt.

Dette er visstnok forsket på, og idrettsutøvere bruker dette til sin fordel når de forbereder seg på en konkurranse.

Jeg var for eksempel livredd for å høre at X hadde blitt sammen med en ny. Selv om jeg ikke visste det 100% sikkert, hadde jeg en sterk følelse på at dette var tilfelle. Når jeg omsider var sterk nok til å spørre, og fikk bekreftet mistanken, var det ikke så mye verre å faktisk få det svart på hvitt, som alle de gangene jeg hadde sett for meg scenarioet oppe i hodet mitt.

Tenk at det verste som kunne skje har skjedd, nemlig at han er sammen med en annen.

Jeg synes han virker som en drittsekk som har sagt at han aldri mer vil snakke med deg. Hvem sier noe sånt til en eks som er såret og lei seg? Bli sint på han du, du fortjener så sinnsykt mye bedre!

Klem:)

[Gjest TS]

Det jeg fokuserer på nå er å ha det bra selv...bruke tid med venner og trene masse. Jeg skulle gjerne ha møtt noen, men det kan ikke stresses frem.

Blir kvalm av tanken på de to, og kjempetrist av tanken på at vi aldri mer kommer til å snakke sammen...for jeg tenker selvfølgelig på alle gode minnene vi har..mens han ikke enser meg en tanke.

Vet jeg burde bli sint...men det hjelper jo ikke...han er jo likegyldig til meg uansett hva jeg tenker om han, eller de to. Han sa det rett ut..han har det helt fantastisk..og har ikke behov for å ha kontakt med meg...Jeg gråt selvfølgelig, og føler jeg nedverdiget meg selv...men gjort er gjort...

Men det er som sagt den tanken på at han ikke enser meg en tanke...han har det perfekt..men jeg som har hatt en stor kjærlighetssorg over han, ble gnidd enda mer ned i søla..mens han igjen har det strålende. VET at det er min egen oppgave å få det bra...og jeg prøver..men skulle ønske vekten fordelte seg litt..at jeg og kunne føle likegyldighet og føle jeg har det topp uten han...men det har jeg da ikke...

Så er jeg så sint på hun nye og....ejg VET at det er to om saken..men ååh...hvorfor må hun ha alle de gode kvalitetene,mens jeg tydligvis ikke har noen....( i hans øyne)

[Gjest Gjest]

ts, slutt å bruk energi på x-en din, med mindre du har noen raske planer om å kapre han igjen

vi mennesker er eksperter på å la følelsene våre styre over det mentale planet. desverre så må det være en sjef oppi hode som vet hva en vil, som kan si "jeg vil tilgi han, og komme meg videre". Å bruke mer energi på å finne ut av hvordan han tenker og jeg tenker og livet nå som x-en ditt og x-en datt iforhold til jaaaa... du forstår. På tide å la det gå

[Gjest ts]

skulle ønske det var så enkelt...

Men tråden her skulle egentlig ikke handle om meg...men om dere som har gått igjennom det samme, hvordan det var og fikk du det bra til slutt?...

[Gjest anonym]

skulle ønske det var så enkelt...

Men tråden her skulle egentlig ikke handle om meg...men om dere som har gått igjennom det samme, hvordan det var og fikk du det bra til slutt?...

Jeg går igjennom det samme, og har mange av de samme tankene som deg. Det er lett å føle at den andre har vunnet, mens man selv har tapt. For det er jo slik det ser ut akkurat nå.Har selv vært der, men prøver å jobbe med tankene. Man drar seg selv ned i søla ved å tenke slik. Det er faktisk bare dine tanker som avgjør hvem som har vunnet og hvem som har tapt. Ofte er det ikke så sort-hvitt. Hvis du tenker at du har tapt, så har du det. Tenker du at du har vunnet, så har du det. Prøv å gi hans nye forhold litt tid. Etterhvert vil jo forelskelsen legge seg, og da blir det kanskje lettere for deg også?

Jeg prøver å fokusere mer på meg selv, i stedet for på hva han driver med.

Det er vanskelig, men det er den eneste måten å komme seg videre på. Er veldig lett å tenke tilbake på alt som har vært, og alt som er sagt, men uansett hvor mye vi grubler så får vi ikke gjort noe med fortiden. Det er bortkastet, og tar bare all energien fra oss.

Jeg håper også at x skal angre, men jeg klarer nå å forholde meg til at det ikke skjer nå. Jeg klarer ikke å tenke at det aldri kommer til å skje, men det hjelper å tenke at det kanskje kan skje en gang i fremtiden. Jeg prøver også å fokusere på alt jeg lærer om meg selv i denne situasjonen, som min X ikke gjør. Det er av motgang man blir sterkere, klisje men sant.

Forsøk å definere hva du legger i å tape og vinne, og se deg om i samfunnet. Hvem er vinnerne og hvem er taperne der? Ofte er det sånn at de som tilsynelatende har alt, ikke er lykkeligere enn de som har mindre. Alle mennesker får sitt, og nå er det du som har noe å lære. Neste gang er det kanskje eksen din. Det er ingen som går igjennom livet uten å møte motgang.

Jeg synes det virker som du har kommet deg litt videre siden det første innlegget ditt.

Håper du har en god dag!:-)

[Gjest Applestore]

Bare en stor lettelse at det ikke er jeg som sliter med han fortsatt.

:D

Haha, kunne ikke sagt det bedre selv!

[Gjest Gjest]

Jeg føler med deg, virkelig. Har det akkurat på samme måte. Det er helt jævlig. Jeg savner han så grusomt. Men så savner ikke han meg. Jeg har rast ned i vekt, gråter hver dag, smiler ikke mer og er blitt dypt deprimert av hele bruddet som skjedde i høst. Jeg begynnelsen var jeg aktiv, og håpet han skulle angre. Flere mnd senere sier han fortsatt at han har det bra nå, og vil ikke ha meg tilbake. Jeg kjempet for ha, virkelig. Pratet med han, gjorde meg flott osv. Han vil ikke ha et forhold med meg

Det verste er at jeg må forholde meg til han resten av livet pga barna. De sliter også, må bo i to hjem. Barna er lei seg de også, og de savner faren sin veldig. De er med han også, men da ringer de til meg hele tiden.

Har ingen gode råd til deg T.S,men vi får håpe at tiden kan lege noen sår.

[AnonymBruker]

Jeg slet også med å komme over xen men man kommer over det. Noen dager er dritt som som søndager, jul og valetine...

Men det gikk seg til, jeg begynte å trives med å finne meg sjøl. Farget håret, klippet det, trente og begynte å treffe nye venner. Han hadde funnet en ny før jeg fikk snudd meg de er nå gift og har barn.

Jeg er også gift med min drømmemann. Det fine er at de erfaringene jeg hadde fra forholdet med min x har gjort meg sterkere og tryggere i mitt nye forhold.

Treffer ham innimellom på gata med hans nye dame, vi hilser ikke eller har ingen ting med hverandre å gjøre. Han sa nemlig det samme som din x og vet du hva? det er faktisk det beste. Å isteden tenke på hva som kunne ha vært er ikke verdt tiden. Det ville vært verre om vi skulle forbli venner, det funker ikke sånn.

Han har sitt liv og jeg har mitt. Du må begynne å planlegge ditt nye liv, unn deg noe godt, farg hået, gjør noe sprøtt- Det går fremover tilslutt!

[Gjest gjest]

Hei ts, jeg føler med deg, jeg vet hvor vanskelig du har det.

Jeg treffer en tidligere eks-kjæreste (noen år siden bruddet nå) daglig sammen med hans nye flamme. Vi sier knapt hei til hverandre, har overhodet ingenting med hverandre å gjøre lenger. Og det går helt fint! Jeg var helt knust da det ble slutt, jeg slet VELDIG i starten, men nå kunne jeg ikke brydd meg lenger! Nå tenker jeg at jeg er heldig som slipper å forholde meg til han - etterhvert innser man kanskje årsaken til bruddet selv (og gjør man det ikke -innser man hvilken idiot han var!)

Jeg har nettopp vært gjennom et nytt brudd og vi har hele tiden hatt masse kontakt med hverandre - det er ingenting annet enn selvpining. Vi vil aldri kunne gjenforenes nå (han har såret meg altfor mye) og det har vært helt umulig å gå videre så lenge jeg har hatt kontakt med han. Har derfor bestemt meg for å kutte helt nå. Det går utrolig mye lettere når man først har bestemt seg for det. Jeg har grått meg i søvn UTALLIGE kvelder pga. denne tosken, men nå først føler jeg meg fri!

Så lenge du håper og håper på at han skal angre piner du bare deg selv, og booster selvtilliten hans hver gang du evt. forsøker å ta kontakt (det har jeg selv innsett etter at min eks ble høyere og høyere på pæra på all oppmerksomheten jeg ga han)

Kommer tankene om han eller dem - aksepter det, skyv det bort og gjør noe annet. Litt etter litt går det automatisk.. Min eks dukker opp i tankene mine hele tiden, men da stopper jeg opp et lite sekund, puster, aksepterer at han er der, legger det til side og finner på noe annet. (Og ja, innimellom tenker jeg litt lenger på han, men så langt har det ikke ført til noe godt - så det anbefaler jeg ikke) Vi har heller ikke hatt en ordentlig "avslutning" der vi har snakket ut - men kanskje man ikke alltid skal strebe etter det. Er ikke sikkert det vil få deg til å føle deg bedre heller.

Lykke til - livet venter på deg der ute! Og en stund er du glad du er kvitt den dusten!

[Gjest Gjest]

Selv om jeg har vært i motsatt situasjon enn deg, har jeg allikevel lyst til å skrive litt. Det virker ikke som du er helt åpen for å høre ting fra folk som er "på den andre siden av bordet," men jeg tror faktisk du trenger å få en annen vinkling av saken, tror ikke kun trøst hjelper deg særlig på vei.

Min historie i korte trekk: Jeg var sammen med en mann i noen år. Forholdet begynte å skrante (noe han i ettertid overhode ikke er villig til å innse) jeg gjorde det slutt og møtte kort tid etter min nåværende kjæreste. Dette er nå ni måneder siden. Min eks var helt desperat etter å holde kontakt med meg, det ble veldig viktig for ham å være venner. Men det som skjedde hvis vi pratet sammen, var alltid at han begynte å grine, fortelle meg hvor høyt han elsket meg, at han aldri ville finne noen annen, at ingen kunne ta vare på meg som ham, at han MÅTTE ha kontakt med meg, for jeg var en del av ham. Alt dette ble blandet sammen med kjefting og truing, når han merket at ikke han kom noen vei. Dette ble faktisk svært ubehagelig etter hvert, så jeg var rett og slett nødt til å kutte kontakten med ham. Jeg vet han tok det veldig tungt og at han ikke ville forstå hvorfor. Vi skulle jo bare være venner... Det både du og han ikke skjønner, er at det er helt umulig å ha et venneforhold med noen som er helt desperat etter deg. Hvis man er en venn, takler man faktisk også både å høre om og møte på denne vennens kjæreste. Man gleder seg over vennens lykke. Dette er jo ikke tilfelle her, motivasjonen er at man vil ha personen tilbake. Da bør man ikke ha noen kontakt, det gjør bare ting verre, og forlenger prosessen med å komme over personen.Du gjør dessuten deg selv veldig ynkelig. Jeg så ikke på min eks som patetisk tidligere, men det gjør jeg nå. Patetisk og en smule egoistisk.

Jeg orker ikke lese gjennom hele tråden igjen, men jeg mener at du skrev at ingenting var galt i forholdet deres, at dere hadde det bra. Du, det der er ikke sant, vettu. Kanskje du ser det slik, men hadde alt vært bra, så hadde dere fremdeles vært sammen. Min eks ville som sagt heller ikke innse alt det som ikke var bra, han må rett og slett ha fortrengt det.

En annen ting, vil du virkelig være sammen med en som ikke vil ha deg? Hadde det vært noen god følelse om han hadde gitt etter for deg? Vil du ikke sette mer pris på en som nærer de riktige følelsene for deg? Tror nok du vil det, og det får du ikke fra ham. Derfor må du rett og slett kutte ut å holde på med å ville ha noe kontakt med ham. For det vennegreiene er bare en dekkoperasjon, det er ikke det du egentlig vil. Du vil ha ham tilbake, og det får du ikke, og jeg kan love deg at det er enda mer sikkert så lenge du er så selvmedlidende. Skjønner jo at det er sårende for deg at han sier han har det topp og at han ikke vil ha kontakt, men det var altså nøyaktig det jeg var nødt til å gjøre selv, hvis ikke ville han aldri gitt seg (han har ikke gitt seg helt enda..) Og vi har heller ikke begått noen kriminell handling, følelsene tok slutt, vi fikk følelser for noen andre. Man har ingen rettigheter på andre mennesker, dessverre. Når det kommer til kjærlighet, må man ta den sjansen dersom man er sammen med noen.

Jeg har hatt kjærlighetssorg selv, sånn til opplysning. Så jeg skjønner at du har det veldig vondt. Men ved å tenke sånn som du gjør, forlenger du bare din egen ulykke. Og du - du kommer til å forelske deg igjen. Garantert.

[Gjest TS]

Hei:)

Jeg forstår på en måte hans situasjon også..og at ha kontakt i den forstand at man ringes og sender jevnlige mld ikke er mulig. MEN, jeg er skuffet over at den personen som har betydd så mye for meg over lang tid i det hele tatt har hjerte til å avskrive meg på den måten han gjorde, og ikke engang tok seg bryet med å pakke det inn i litt finere ord. Hadde han sagt at vi ikke kan ha kontakt som venner, venner...men at han bryr seg om meg som en venn, eller noe i den duren...så hadde jeg godtatt det. Hadde ikke trengt å be meg to ganer om å ikke ta kontakt.

Man føler jo seg lite verd når man etter et samliv bare blir byttet ut og "pytt pytt, ferdig med det"...

[Gjest benighted]

Er i denne situasjonen akkurat nå. Og føler en merkelig blanding av frustrasjon, tristhet og lettelse. Sistnevnte trolig fordi jeg i det siste har hatt endel mistanker som har gnagd og som jeg endelig fikk bekreftelse på nå

[AnonymBruker]

jeg syntes det var veldig surt og sårende, mye fordi hans nye flamme var en gammel venn av han som jeg aldri fikk møte den tiden vi var sammen (blandt annet fordi hun ikke hadde interesse med å møte hans kjæreste, hun inviterte konsekvent han alene på fester og filmkvelder, noe som fikk meg til å halvhjertet spøke med at hun sikkert var forelsket i han selv...)

Plutselig var hun med han på stor festbegivenhet (jeg kom da med en småfrekk kommentar om at det var jo en bombe og fikk surmulig tilbake) og kort tid senere fikk jeg mail om at de to var blitt sammen (igjen småfrekk kommentar om at han kanskje ikke hadde sett det komme, men det gjorde garantert hun!). Jeg ble rett og slett lei meg og følte meg ført bak lyset, selv om dette var et halvt år etter at vi gjorde det slutt... Det såret meg helt utrolig mye at de kvinnen jeg hadde vært sjalu på i 4 år og som han viste jeg var sjalu på (og som han bare lo av) nå plutselig var hans nye flamme. Det ironiske er jo at jeg selv har ny type nå, en gammel barndomsvenn jeg under forrige forhold meg unna pga frykt av gamle følelse og fordi x-en kom med "sjalupøker" om... Så jeg har jo egentlig ikke noe å si, jeg har gjort det samme selv!

Jeg innrømmer at jeg fortsatt kjenner et stikk i meg når jeg tenker på de to, ikke fordi jeg vil ha han selv, nei takk, men fordi det irriterer meg at han valgte henne av alle mennesker. Hvilken som helst annen jente hadde gått greit, men henne? Så ja, jeg håper hun smitter han med klamydia eller noe, jeg vet jo at fyren ikke kan ta på en kondom selv. Da hadde jeg blitt glad da

Men jeg har min nye flamme, en mann jeg faktisk har felles fremtidsplaner med og som har åpnet en ny verden for meg. Jeg blir et bedre menneske sammen med han og nyter hvert minutt jeg har med han :rødme:

[haren]

Hei:)

Jeg forstår på en måte hans situasjon også..og at ha kontakt i den forstand at man ringes og sender jevnlige mld ikke er mulig. MEN, jeg er skuffet over at den personen som har betydd så mye for meg over lang tid i det hele tatt har hjerte til å avskrive meg på den måten han gjorde, og ikke engang tok seg bryet med å pakke det inn i litt finere ord. Hadde han sagt at vi ikke kan ha kontakt som venner, venner...men at han bryr seg om meg som en venn, eller noe i den duren...så hadde jeg godtatt det. Hadde ikke trengt å be meg to ganer om å ikke ta kontakt.

Man føler jo seg lite verd når man etter et samliv bare blir byttet ut og "pytt pytt, ferdig med det"...

jeg får inntrykk av at du ser på et forhold og alt rundt det som et spill, som noen skal vinne og tape. Det blir helt feil. Det er livet ditt du snakker om. Et liv du skal leve med mennesker som bryr seg om deg, og som du bryr deg om; og resten blir kulisser. I det øyeblikket din ex ikke ønsker kontakt med deg, er han derfor ikke en kvalifisert del av ditt liv. Det eneste han kan bidra med er frustrasjoner, og dveling ved fortiden - som åpenbart ikke kan ha vært så ekstremt bra siden det ble slutt.

Ok, du spurte etter min historie - og jeg kunne fortelle den fra mange kanter, men skal begrense meg til mine tanker om exens nye damer:

1. har barn sammen - måtte ha en viss kontakt, og jeg føler et ansvar for familiehelheten;

Han fant seg først en dame, relativt kort tid etter at det ble slutt. Med min kjennskap til ham, antok jeg at det ikke var så ekstremt dypt, så det var litt usikkert om det var en god ide. min reaksjon: "vil det gjøre ham til et bedre menneske? - hvis så, glimrende selv om det ikke varer så lenge!". Det ble slutt og han fant etter en kort tid en ny dame.

Nå var det tydelig mer seriøst, og de giftet seg etter en tid. Jeg synes da jeg kunne slutte å holde kontakt med ham, siden jeg satset på at hun kunne sørge for at han oppførte seg noenlunde sivilisert overfor omgivelsene. Stor lettelse.

Nå, etter en del år er fasiten at han kunne trengt noe mer korreksjon av hensyn til barn og egen familie. Objektivt sett er det ikke noe jeg kunne gjort, siden jeg antar at min innblanding ville virket forstyrrende for hans kone (jeg er vesentlig yngre, penere og mer velutdannet enn henne) og jeg er ekstremt glad for at jeg har sluppet å ha kontakt med ham.

2. samboer gjennom mange år, ingen barn men hus sammen.

det første året etter at vi skilte lag hadde han et aktivt sosialt liv og mange damer som forsøkte å sjekke ham opp, mens jeg var opptatt med å rydde opp andre deler av livet. Opplevde ingen som helst følelse av at han hadde vunnet, selv om jeg ikke hadde noen juicy historier å fortelle. Jeg var strålende lykkelig over å finne fjernkontrollen der jeg la den, og kunne ha full kontroll over eget liv.

Det er en grunn til at det ble slutt mellom oss, og jeg tror aldri han vil bli i stand til å ha et varig forhold, men han har nå en dame. Klarer ikke helt å engasjere meg nok til å finne ut hva jeg mener om det, men synes det er spooky at dama ser ut som meg.

Konklusjon: når de blir slutt, er det en grunn for det. Forhold er ikke et spill, så det er ingen vinnere og tapere, men en del av det livet man lever. Selv om ABBAs låt "winner takes it all" er en fin sang, så er altså premisset feil. Hvis man ser på det som vinn og tap, har man redusert forholdet til en form for rekvisita eller evt statussymbol.

Tenk heller på hvordan du vil leve ditt liv. Er det noen som helst grunn til at ditt liv skal påvirkes av hva din ex foretar seg. hvorfor gi ham så stor makt? Vil du være martyr? Gir det sosial status i ditt miljø å være martyr, kanskje? Analyser hvorfor du synes det er et poeng å bry deg om hans forhold, og fokuser på "what's in it for me". Det burde være hovedsaklig du som kan påvirke ditt liv.

[Gjest lvd-gjest]

¨Du skal vite at du ikke er alene i den situasjonen jeg må bare tvinge meg over det, prøver å være hyggelig mot henne nye selv om det er grusomt hardt.. men det er litt komplisert siden hun er bestevenninnen til en av mine beste venner..

[Gjest lvd-gjest]

Exen min har også funnet en ny etter 3 år med meg, og det er bare en uke siden vi lå sammen sist(Koste og sånn litt etter det ble slutt, vi gjorde det slutt for ca 1 og en halv mnd siden).. jeg er knust og det eneste han gjør mot meg er å være iskald, og det gjør vondt. Jeg har alltid ønsket å være den han kunne komme til uansett hva det var, selv om det bare hadde vært som venner.. han betyr så mye.

Aner ikke hvordan jeg skal takle det, hvis jeg ser de sammen.