Vil ikke ha barn

[lille katt]

såvidt jeg vet er det bare delfiner og mennesker om har sex for bare nytelsen sin del.

Er visst noen apearter også som har seg i bøtter og spann, driver med partnerbytte etc. (muligens også på tvers av kjønn, såvidt jeg husker), og veldig hyppig. Fullstendig uten å ta hensyn til "løpetid".

[AnonymBruker]

Jeg har heller aldri ønsket barn. Jeg synes noen barn er søte, men stort sett er de bare irriterende (bråker og maser). Jeg blir stresset av barn som hyler og skriker. Kanskje det er veldig annerledes med egne barn, ikke vet jeg. Men savner det ikke.

Jeg føler det er unaturlig å dikke med småunger, og når jeg har sett venninner som gjør dette føler jeg meg litt fremmedgjort. Jeg synes derimot at dyr er utrolig søte og nusselige, og rundt dyr reagerer jeg på samme måte som jeg ser noen reagerer på barn.

Har også fobi, og noen ganger mareritt, om det å være gravid og spesielt å føde. Tenk om man angrer etter at det er for sent å ta abort, og så må man gjennom en fødsel.

Jeg har tenkt at jeg kanskje ville endre mening når jeg ble voksen. Jeg føler meg passe voksen nå, men savner fortsatt ikke barn.

Jeg har inntrykk av at det er vanligere blant lavt utdanna å få masse unger på rekke og rad, mens høyt utdanna mennesker ofte velger det bort av ulike årsaker. Det er i grunn et paradoks at ressurssvake folk pumper ut masse barn, mens ressurssterke personer er barnløse.

Samtidig synes jeg det er noe trist over barnløse mennesker, særlig single barnløse mennesker. Jeg er litt redd for å bli ansett på samme måte selv når jeg blir eldre.

En annen bekymring er om han jeg er sammen med nå plutselig får ønske om barn når jeg ikke kan få barn, og at han plutselig forlater meg for en yngre dame og får masse barn med henne Ikke at jeg er redd for å være alene - iallefall ikke nå, men det er kanskje trist å være alene når man er gammel og grå. Men det blir jo veldig patetisk å få barn bare fordi man er redd for ende opp alene som gammel også.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i barn men likevel ikke sikker på om jeg vil ha barn selv. Hvis jeg skal bli mor vil jeg være en meget bra mor og ha en meget bra barnefar og jeg vil ha veldig god tid hvis ikke vil jeg ikke ha barn.

[Maud]

Jeg har alltid vært klar på at jeg ikke ønsker barn, og er det fortsatt.

Men et problem jeg tenker litt på at kan komme: hva om jeg møter noen som absolutt ønsker barn? Den perfekte parterneren på alle måter, og etter en stund finner man ut at partneren vil ha barn.. Da er jo forholdet dømt til å gå til dundas, hvis man ikke blir enige eller om den ene gir seg.. Men det at den ene "gir seg" er kanskje ikke så bra, enten om det er den ene eller andre veien.

Har dere noen meninger/teorier om dette?

[SummerJoy]

Virker som mange her som sier de ikke vil ha barn er single...

Det er jo ofte slik at ønsket om å få barn kommer samtidig med at man treffer en nydelig partner man ønsker å stifte familie med. Tror ikke jeg gikk rundt å ønsket meg barn før jeg fikk en partner. Det kom mer som et naturlig ønske om å dele noe helt spesielt med han jeg elsket, og lage en minikopi av han :rødme:

Bare noen tanker....

Skjønner at det ikke gjelder for alle.

[AnonymBruker]

Virker som mange her som sier de ikke vil ha barn er single...

Det er jo ofte slik at ønsket om å få barn kommer samtidig med at man treffer en nydelig partner man ønsker å stifte familie med. Tror ikke jeg gikk rundt å ønsket meg barn før jeg fikk en partner. Det kom mer som et naturlig ønske om å dele noe helt spesielt med han jeg elsket, og lage en minikopi av han :rødme:

Bare noen tanker....

Skjønner at det ikke gjelder for alle.

Jeg har vært sammen med ham som nå er mannen min fra jeg var 19, nå er jeg 40. Og jeg vil fremdeles ikke ha barn (noe jeg har visst hele livet), selv om mannen min garantert hadde blitt en fantastisk far. Så nei, det gjelder ikke for alle.

[AnonymBruker]

Virker som mange her som sier de ikke vil ha barn er single...

Det er jo ofte slik at ønsket om å få barn kommer samtidig med at man treffer en nydelig partner man ønsker å stifte familie med. Tror ikke jeg gikk rundt å ønsket meg barn før jeg fikk en partner. Det kom mer som et naturlig ønske om å dele noe helt spesielt med han jeg elsket, og lage en minikopi av han :rødme:

Bare noen tanker....

Skjønner at det ikke gjelder for alle.

Jeg har vært sammen med ham som nå er mannen min fra jeg var 19, nå er jeg 40. Og jeg vil fremdeles ikke ha barn (noe jeg har visst hele livet), selv om mannen min garantert hadde blitt en fantastisk far. Så nei, det gjelder ikke for alle.

[Monica1968]

Virker som mange her som sier de ikke vil ha barn er single...

Det er jo ofte slik at ønsket om å få barn kommer samtidig med at man treffer en nydelig partner man ønsker å stifte familie med. Tror ikke jeg gikk rundt å ønsket meg barn før jeg fikk en partner. Det kom mer som et naturlig ønske om å dele noe helt spesielt med han jeg elsket, og lage en minikopi av han :rødme:

Bare noen tanker....

Skjønner at det ikke gjelder for alle.

I min vennekrets var det stort sett slik at de som ønsket seg barn bare ikke ønsket å få det før de hadde møtt Mr. Right(dvs. han de i alle fall antok at var Mr. Right...). Jeg har derimot alltid vært klar på at jeg ikke vil ha barn, og det har ikke endret seg uavhengig av hvor forelsket jeg har vært.

Hva er forresten "greien" med å lage en "minikopi"(dine ord)av kjæresten? Barnet er da en helt ny person, og dermed slett ikke samme person som man er forelsket i(hvorfor skal man forresten ha mer enn èn av kjæresten sin?); tvert imot er mor-barn relasjonen noe helt annet enn kjæresterelasjonen, og å få barn er ikke akkurat balsam for et forhold(har man ikke kranglet med han/henne før, kan jeg nesten garantere at steikepannen går veggimellom efter to uker uten en søvnperiode på mer enn èn time i strekk...Slik har det i alle fall vært for de fleste av vennene mine, og jeg tviler på at de er spesielt lite representative).

[AnonymBruker]

Virker som mange her som sier de ikke vil ha barn er single...

Det er jo ofte slik at ønsket om å få barn kommer samtidig med at man treffer en nydelig partner man ønsker å stifte familie med. Tror ikke jeg gikk rundt å ønsket meg barn før jeg fikk en partner. Det kom mer som et naturlig ønske om å dele noe helt spesielt med han jeg elsket, og lage en minikopi av han :rødme:

Bare noen tanker....

Skjønner at det ikke gjelder for alle.

Jeg er i et forhold som har vart i sju år, vi har vært samboere i fem og er i typisk rugealder skal jeg dømme etter statistikk og vennekrets. Men jeg ønsker meg likevel ikke barn. Ikke han heller, selv om jeg tror han ville latt seg overtale om jeg/annen kjæreste virkelig ønsket barn. Forholdet er godt, og samboern min er mer omsorgsperson enn meg (jobber blant annet innen helse og får mye skryt for det han gjør. I tillegg har jeg sett han er super ovenfor barn vi kjenner, blant annet tantebarnet mitt). Selv kan jeg like barn, det tidligere nevnte tantebarnet er f eks svært høyt elsket, men det er veldig fremmed og vanskelig for meg å ta en tilstedeværende omsorgsrolle, og jeg har sikkert fornærmende lite interesse for venners etter hvert tallrike barn. Så lenge jeg ikke kan forestille meg selv som en god mor, vil jeg ikke ha barn, selv om det for mitt vedkommende også er bittelitt sårt (men mest deilig å ha all den friheten). Jeg vil si jeg har god selvinnsikt og god forestillingsevne, så tror ikke avgjørelsen min er tatt på feil grunnlag.

Jeg tror endel som er single mer utsetter tanken på om de vil ha barn, enn at de seriøst tror de ikke vil. I hvert fall single (spesielt kvinner) i slutten av 20-årene og oppover, hvor man begynner å vite hva man faktisk ønsker seg. Men man må jo prøve å innstille seg på at man kanskje ikke rekker det, hvis ikke blir man bare desperat og/eller deprimert. Når man er i et godt forhold tror jeg du har rett i at mange plutselig føler seg sikre.

Å lage en minikopi synes jeg blir litt sært, jeg ser på niesen min at hun nesten ikke er lik min bror i det hele tatt - på den annen side regner jeg med en fort innstiller seg på at man har lagd et NYTT og forholdsvis originalt vesen...

[Christina_]

Virker som mange her som sier de ikke vil ha barn er single...

Det er jo ofte slik at ønsket om å få barn kommer samtidig med at man treffer en nydelig partner man ønsker å stifte familie med. Tror ikke jeg gikk rundt å ønsket meg barn før jeg fikk en partner. Det kom mer som et naturlig ønske om å dele noe helt spesielt med han jeg elsket, og lage en minikopi av han :rødme:

Bare noen tanker....

Skjønner at det ikke gjelder for alle.

Jeg syns du hadde mange gode poenger, og likte innlegget ditt. MEN! Jeg har barn, og ønsker meg definitivt flere, så, egentlig, burde jeg kaste meg selv og innlegget mitt (#70) ut av denne tråden!

Endret 13. oktober 2010 av Christina_

[SummerJoy]

Hva er forresten "greien" med å lage en "minikopi"(dine ord)av kjæresten? Barnet er da en helt ny person, og dermed slett ikke samme person som man er forelsket i(hvorfor skal man forresten ha mer enn èn av kjæresten sin?);

Ikke ta alt så bokstavelig da.

Jeg ønsker da ikke barn fordi jeg vil ha "en til" av mannen min, men jeg ønsker å lage et produkt av oss to om du skjønner.. Et resultat av vår kjærlighet. Minikopi var gjerne litt sært ordvalg.

tvert imot er mor-barn relasjonen noe helt annet enn kjæresterelasjonen, og å få barn er ikke akkurat balsam for et forhold

Jeg ble faktisk nyforelsket i mannen min etter vi fikk datteren vår. Han ble på en måte en helt annen person som jeg følte meg enda mer knyttet til, og som han ikke var perfekt nok fra før, så ble han ikke akkurat mindre av det når han kunne gi meg et så søtt lite barn.

Ok, nå fikk jeg lyst å stikke fingen i halsen av meg selv her, men det var faktisk slik jeg følte det. Kilte faktisk litt i magen da jeg så han kjøre opp i oppkjørselen vår når han kom fra jobb og vi var hjemme og ventet på han..... Håpløst, hihi.

(har man ikke kranglet med han/henne før, kan jeg nesten garantere at steikepannen går veggimellom efter to uker uten en søvnperiode på mer enn èn time i strekk...

Vi hadde en sovebaby så søvn var aldri noe problem her i gården. Sikkert mye derfor alt føltes så fint også.

Å lage en minikopi synes jeg blir litt sært, jeg ser på niesen min at hun nesten ikke er lik min bror i det hele tatt - på den annen side regner jeg med en fort innstiller seg på at man har lagd et NYTT og forholdsvis originalt vesen...

Såklart. Jeg mente som sagt ikke bokstavelig at jeg ville lage en tro kopi av min mann, det var mer et utrykk. Tror noen skjønte hva jeg mente iallefall

[AnonymBruker]

Det er ingenting som er så egoistisk som å FÅ BARN.

Når folk sier de vil ha barn fordi de er glad i barn er dette helt feil, en hjelper barn og jobber med barn fordi en er glad i barn. En får barn for å ha SITT EGET barn.

Nå ser jeg ikke ned på folk som har barn hvis de klarer og gjøre alt for at barnet skal ha det bra, men når de ikke klarer det og at på til har flere barn da blir det noe annet.

[AnonymBruker]

Jeg vil verken ha mann eller unger. Aldri.

Det er klart at det sikkert hadde hvert koselig å hatt noen å dele livet med, hatt en liten tass som kaller meg for mamma..men jeg vil ikke la noen bli avhengi av meg.

Jeg vil heller ikke knytte meg alt for nært til noen, da man aldri vet hva morgen dagen vil bringe. Jeg vil leve slik at alt er opp til meg, om jeg vil ta en uke i utlandet så vil jeg kunne gjøre det, om jeg vil skaffe en katt så gjør jeg det, vil jeg flytte så skal jeg også gjøre det. Og sist men ikke minst, så trenger jeg alenetid, å det flere timer om dagen. Jeg hadde blitt en veldig dårlig mamma og en dårlig kone...

Men hallo...jeg er 17 år å kan sikkert forandre mening

Det er ikke sikkert du kommer til å forandre mening.

Jeg tenkte akkurat likt da jeg var på din alder.

Nå er jeg 30 og tenker fortsatt likt.

Jeg er singel og har ingen barn.Jeg stortrives.Jeg vil ikke ha barn,aldri.

Jeg har en god jobb og lever livet mitt akkurat som JEG vil.

Selvstendighet og uendelig frihet gjør meg lykkelig .

[Gjest Gjest]

Som tittelen på dette innlegget sier: Jeg vet ikke helt om jeg vil ha barn.

Jeg er ikke en typisk "morsfigur" og er ikke så veldig glad i barn generelt, bryr meg ikke så mye om dem. Dessuten føler jeg at jeg ikke vil sette et barn til verden slik den er nå. Jeg er ikke så gammel enda, men livet mitt har ikke vært en dans på roser for å si det sånn. Skilsmisse, flytting, "stefar", sykdom og diverse, pluss at jeg er en ganske sår person, har gjort at jeg har hatt mitt å stri med i mitt 20 årige liv. Jeg føler at verden slik den er nå, ikke er et godt sted for små spirer å vokse opp i. Er jo klar over at å bo i Norge er et lykketreff på mange måter, og vi her i Norge har det utrolig bra ifht andre, men likevel.

Jeg har jo år på å forandre mening, men er det noen andre der ute som føler det samme som meg? At dere ikke vil ha barn? Jeg føler at ALLE skal ha barn, liksom. Overalt ser jeg familier med flere barn på slep...

Jeg føler absolutt det samme, jeg ønsker overhodet ikke barn og det er absolutt ikke noe jeg kan se for meg at jeg gjør i fremtiden heller. Dessuten er jeg lei det evinnelige maset om å få barn også, det gjør meg og rett og slett kvalm

[AnonymBruker]

Jeg fikk en en god trygghets følelse i fjor som 27 åring at det var ok for meg å ikke få barn. Jeg har aldri før følt meg så lettet og fri

Men jeg lever med en mann som vil ha familie, noe som kan "ødelegge" hans liv om han fortsatt vil være sammen med meg. Svaret mitt var klart at jeg ikke var villig til å få barn så lenge det ikke var rett for min del, det ville ikke være rettferdig for noen parter. Så da for vi se hvordan livet går:)

Anonym poster: e61b841154a12838a76e417320c46788

[FantasDick]

Jeg har aldri hatt lyst på barn - det har jeg ikke nå heller. Jeg synes unger er ok, men jeg liker de ikke.. Har aldri følt meg "klar" for å få barn, selv om jeg er mer enn voksen nok og har en super samboer jeg absolutt ser for meg som far til mine barn - jeg har i tillegg et stebarn 100%.

Jeg er forresten snart 27 år. Føler det begynner å haste OM jeg vil ha barn.