Vil ikke ha barn

[AnonymBruker]

Jeg er også frivillig barnløs, i et stabilt samboerskap, med relativt greie forhold ellers, og nærmer meg midten av 30-årene. Jeg har ikke alltid vært like sikker på at jeg aldri vil ha barn, ærlig talt er jeg ikke helt sikker enda. Men jeg blir ikke stresset av å tenke på at tiden går fra meg heller - det føles ikke viktig for meg å få barn. Da venninner i midten av 20-årene begynte å snakke om barn de ville ha, innså jeg at jeg ikke hadde tenkt den tanken en gang Men jeg har jo reflektert over det etter hvert som årene går. Jeg er en person som trives godt i eget selskap, har kort lunte ovenfor andre om de blir for nærgående og intense og jeg har mye annet jeg har stort utbyte av å bruke tiden min på (ikke for det, jeg har venninner med gode doktorgrader som er ypperlige mødre, så alt kan kombineres om man er typen til det).

[Gjest Spinell]

Når blir jeg "omvendt"? Jeg er 42 nu...

Jeg sier som Spinell: Det er med spørsmålet om barn, som med det meste annet: Noen endrer mening, andre gjør ikke.

Det var AnneShirley som sa det, men jeg er enig med henne

[Calypso]

Jeg vil heller ikke ha barn.

[Sugerøret]

Jeg har 2 barn men har ingen problemer med at noen velger å IKKE få barn.

Det er da opp til en hver enkelt.Smak og behag.

ingen har vel noe med den saken å gjøre egentlig,men desverre er det typisk norsk å putte nesa i andres saker,spesielt om det drøyer med babymager osv.

[Colargol]

Jeg er en av de som ikke vet om jeg kommer til å få barn. Dvs. jeg har mest lyst til å adoptere fremfor å få egne barn, og det er nok av barn der ute som trenger en ny/ekstra familie. Overbefolkning er et problem og jeg ønsker heller å bidra som ekstramor enn å bli mor til et helt kull med unger selv. Skal jeg få egne biologiske barn så blir det nok kun ett.

Forstår både de som vil ha barn og de som ikke vil -folk er jo forskjellige.

- Jeg synes ikke dagens vestlige verden går i en retning jeg liker, spesielt ikke med en stadig økende muslimsk innvandring, og jeg ønsker følgelig ikke å bringe et barn inn i en slik verden.

Her snakker du jo på en måte litt i mot dine egne prinsipper. Vi (den vestlige verden) føder generelt færre barn her enn i underutviklede land. Det er også slik at vi ikke har den samme forståelsen av hva en familie er i forhold til normen i en del andre kulturer. Så om noen da vil gjøre noe med den "retningen" verden går i så må jo de vestlige (hvite??) produsere barn på lik linje. Men selvfølgelig -velger du å ikke få barn i det hele tatt så viser du jo hverken at du aksepterer det eller at du er i mot.

[Monica1968]

Her snakker du jo på en måte litt i mot dine egne prinsipper. Vi (den vestlige verden) føder generelt færre barn her enn i underutviklede land. Det er også slik at vi ikke har den samme forståelsen av hva en familie er i forhold til normen i en del andre kulturer. Så om noen da vil gjøre noe med den "retningen" verden går i så må jo de vestlige (hvite??) produsere barn på lik linje. Men selvfølgelig -velger du å ikke få barn i det hele tatt så viser du jo hverken at du aksepterer det eller at du er i mot.

Jeg ser poenget ditt, men jeg kan ikke si meg enig.

Verden står ovenfor en befolkningseksplosjon. Det er et faktum at den finner sted i den tredje verden, da de, for det aller meste, har svært høye fødselstall, men det er nu en gang vi her i Vesten som er den største trusselen likevel(ved siden av kineserne, inderne o.l., som er på full fart inn i industrialisering)ift. verdens ressurser; ikke afrikanerne. Faktisk tør jeg påstå at det er av forholdsvis liten betydning i det store og det hele om det blir 1 milliard færre afrikanere; mens det er av stor betydning dersom det blir færre av oss som lever i i-land, da vi har et langt høyere forbruk enn verden for øvrig.

Jeg havnet litt på siden av emnet som sådan nu, men jeg finner spørsmålene rundt befolkningseksplosjonen, ressurskrisen og i-land/u-land svært interessante.

[Gjest AnneShirley]

Dvs. jeg har mest lyst til å adoptere fremfor å få egne barn, og det er nok av barn der ute som trenger en ny/ekstra familie.

Husk at det i Norge i dag er flere som vil adoptere enn barn frigjort til adopsjon, da. Så det er faktisk ikke slik at du ved å adoptere "gir et hjem til et barn som ikke ville fått det".

Fosterforeldre derimot er det mangel på. Så da er det nok det du bør sikte deg inn mot

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke det er noe gale i å ikke ønske seg barn, selv om jeg har ett selv da:). Faktisk så er det jo bedre om de som ikke vil ha barn heller ikke setter barn til verden.. Barn har jo rett til å være ønsket og det skal være en glede å være mor eller far. Det er nok utfordringer å få barn, selv om gledene er større, men da syns jeg det er viktig at man ønsker det ordentlig for å kunne vise nok kjærlighet til ungen. Når det er sagt så er det nok mange som tenker sånn tidlig i tyveårene, også jeg har aldri vært opptatt av unger før jeg fikk min egen:)

[Wonders]

Vi er barnefrie, og feirer det. Vi starter på år 8 sammen denne måneden, som du sikkert ser på min søte ticker under signatur hihi

Lengter ikke etter noe. Vi snakket om dette når vi først ble sammen og det er godt å være med en som forstår ens behov. VI kommer ikke til å gifte oss, og ble enige om å ta baby-skritt. Det har vært godt å ikke ha forventninger som andre dyter på oss. Vi sier det som det er...

Jeg tok vare på min yngre søster fra jeg var i tenårene til jeg var vel 22 år... DET gjør meg kompetent til å uttale meg om hvor tøft det er å "ha barn".

Vi er barnekjære og har mange venner med barn, men heldighvis ingen som stresser oss to.

[Gjest elis]

synes det er fint, at du tenker nøye igjennom slike ting, å få barn er jo en stor avgjørelse, det er mange nok av de som ikke tenker gjennom konsekvensene av å få barn og heller ikke er egnet. Jeg er selv i slutten av 20-årene og i den alderen hvor maset og presset om å få barn virkelig starter- Alle venninnene mine skal ha barn sier de, selv tror jeg ikke at jeg vil ha. Da ser de på meg som det er noe feil med meg,synes det er leit at det er så lite forståelse for det standpunket, og at man stadig får kommentarer fra de med barn om at "meningen med livet er å få barn", "du kan ikke være ordentlig lykkelig uten barn" osv.-synes faktisk det er veldig frekt å si slikt, hvem har rett til å sette seg til dommer over andres valg på dette området? Skulle man tatt igjen med samme mynt måtte det jo blitt noe sånt som "jeg skjønner ikke hvordan folk har samvittighet til å sette barn til verden i dagens samfunn"- Det skal jeg love deg ikke er lov å si!

[O'hara]

Jeg har ikke hatt noe stor ønske om egne barn, og i mange år sa jeg at jeg faktisk ikke ville ha heller. Helt personlig, så ville jeg heller ha adoptert eller være fosterforelder enn å få mine egne.

Og jeg har også tenkt på overbefolkning i verden, miljøkatastrofer og at det er mange nok unger i verden som ikke har foreldre, så hvorfor skulle jeg få mine egne?

Jeg koser meg ikke med å være gravid, jada, det er moro å kjenne bevegelser og slikt, men jeg har aldri hatt et stort ønske om å være gravid.

Ikke er jeg spesielt glad i spedbarn, liker de bedre når de begynner å bli 2-3-4 år.

For meg er ikke meningen med livet ensbetydende med å få barn, og en del undersøkelser sier faktisk at de som lever uten barn er mer lykkelig enn de med (ca 7%, ikke mange, men dog). (Husker ikke hvor jeg leste dette, mener det var henvist fra en avis.)

Selv ser jeg med gru på en del av de tingene jeg nå står overfor, våkenetter, barnehage, sykdommer, skriking, dårlig nattesøvn, ja flere ting.

Samtidig, så er jeg klar over at mange av mine følelser jeg har per i dag muligens kommer til å endre seg så snart jeg får tøtta i fanget. Og, jeg tror også at det å få barn gir noen helt unike følelser og at man kanskje ikke skjønner alt før etter man har blitt foreldre, jeg vet ikke.

Hvordan det hele kommer til å bli, det aner jeg ikke, men jeg vil bare si at jeg har full forståelse for de som velger å si at de aldri vil ha barn. Det er, uansett hvordan man snur og vender på det, fordeler og ulemper, spør du meg, med begge deler.

Vil bare understreke at tøtta som nå blir født, blir født ønsket inn i denne verden.

[Gjest BabyBlue]

Er selv 16 år gammel, og har aldri følt et behov for å få barn. Mange sier sikkert "Ikke spill tøff her og tro du kan bestemme det i en så ung alder!"

Nå... skal jeg aldri si aldri, men ser ikke for meg at jeg blir en god mor... unger er snørrete, dyre, suger ungdommen ut av deg, krever konstant pleie i 18 år, og når de endelig har flyttet ut er du "gammel".

Jeg vil reise og oppleve ting, få en god utdannelse og en stabil jobb. Et barn er det siste jeg ser for meg i framtiden min...

Kanskje jeg endrer mening, kanskje ikke. Men til nå har jeg aldri hatt lyst på barn.

[Rosalie]

De som forsker på frivillig barnløshet skiller gjerne mellom utsettere (de som er frivillig barnløse der og da, men som ikke avviser helt å få barn dersom de var i en annen livssituasjon) og avvisere (de som har bestemt seg for et liv uten barn, helt uavhengig av livssituasjon).

Jeg er uten tvil en avviser, men slik jeg leser enkelte innlegg her, er nok andre her som er mer utsettere.

Her er det litt mer å lese på

Jeg er nok en utsetter, mens samboer er en avviser. Ergo blir det neppe barn her i gården.

[AnonymBruker]

Vil bare understreke at tøtta som nå blir født, blir født ønsket inn i denne verden.

Ja, det hørtes virkelig sånn ut du...

[AnonymBruker]

Jeg er redd for å få barn fordi:

-Man ofrer seg selv for barnet at man stresser og sliter i hverdagen

-Man blir konstant bekymret

-Det frister ikke å gå gravid eller å føde

-Å spille rollen som mor er liksom bare helt fjernt...

-At forholdet mellom foreldre vil endre seg så voldsomt at ting går nedover...det er jeg mest redd for:(

Vi er rimelig sikkre på hverandre men jeg er redd for å miste romantikken pga det stresset et barn gir, at vi ikke får tid til hverandre og slik..

-Et barn er ofte viktigere enn ektefellen da barnet blir så klart satt først, jeg er litt egoist og vil være den som blir satt først!

-Jeg vil herre over min egen hverdag!

-Min mor slet med tre barn som alenemor, muligens derfor jeg har slike holdninger

-----De fleste hakker ned på mine holdninger:(

[AnonymBruker]

De som forsker på frivillig barnløshet skiller gjerne mellom utsettere (de som er frivillig barnløse der og da, men som ikke avviser helt å få barn dersom de var i en annen livssituasjon) og avvisere (de som har bestemt seg for et liv uten barn, helt uavhengig av livssituasjon).

Jeg er uten tvil en avviser, men slik jeg leser enkelte innlegg her, er nok andre her som er mer utsettere.

Her er det litt mer å lese på

Interessant. Jeg er nok en avviser jeg også. Jeg ser lite positivt i det å få barn. Alt ligger forsåvidt til rette for barn i mitt hjem. Vi har god økonomi, nyoppusset, fint hus, hund og stasjonsvogn, men fortsatt ikke noe ønske om å få barn. Jeg elsker livet mitt uten barn. Jeg er nå 30 år, og jeg kjenner fortsatt ikke noe ønske.

Synes ikke en som er 23 år kan ha tenkt seriøst på det..

Nå er jeg selv et barn som ble utsatt for omsorgssvikt som liten, og jeg måtte derfor ta mye ansvar. Det kan jo være derfor. Men i alle fall; for første gang i livet kjenner jeg hvor deilig det er å ta vare på kun seg selv. Ikke rusa foreldre eller spedbarnssøsken som ligger hjemme i vogga mens foreldrene var borte i flere dager.

[Monica1968]

Synes ikke en som er 23 år kan ha tenkt seriøst på det..

Jeg lar meg provosere en smule over den uttalelsen. Personlig er jeg frivillig barnløs, og går mot 43, men jeg tok avgjørelsen om å få barn allerede da jeg var i tenårene, og jeg er veldig enig med meg selv i tankene jeg gjorde meg allerede den gangen. At en 23-åring ikke kan ha tenkt gjennom det(ehm, unnskyld meg, men du uttaler deg som om du skulle ha vært minst 53; du er bare 7 år over 23 selv, så kom deg ned på jorden!), er mildest talt et arrogant utsagn. Du lever vel ikke i den vildfarelsen at evnen til refleksjon plutselig inntreffer ved fyllte 30? Selvsagt kan det hende at en frivillig barnløs 23-åring skifter mening, på samme måte som det kan hende at vedkommende ikke gjør det(hvilket jeg anser som mest sannsyenlig, da jeg blir langt mer overrasket over at folk endrer prinsipper enn at de ikke gjør det), akkurat som med alle andre meninger man har.

[AnonymBruker]

Jeg er en utsetter, men med forbehold om at det er ikke sikkert jeg noen gang vil ha. Jeg kan ikke forestille meg det nå, som 30-åring, men hvem vet.

Jeg deler mange av argumentene som har kommet frem i denne debatten mot å få barn. Jeg sliter med å forestille meg at et smil og en klem veier opp for hyl, grin, spying, trass og bæsjebleier. Men jeg antar at det faktisk gjør det når barnet er der. Mitt personlig sterkeste argument mot er at som tidligere mobbeoffer er jeg livredd for at mitt barn skal bli mobber eller mobbeoffer. Jeg vil ikke noen andre så vondt. Og så utbredt mobbing er, så er sannsynligheten stor. Jeg er redd for at jeg vil bli curlingforelder for et barn som blir mobbet, og ikke klare å være glad i et barn som mobber.

[AnonymBruker]

Er det ikke merkelig hvordan de som ikke ønsker barn ofte har flere og gjennomtenkte argumenter, enn de som vil ha barn? "Alle" synes visst at å ha lyst holder i massevis, mens frivillig barnløse må argumentere opp og ned og i mente for så å bli avvist med "det kan du ikke vite før du selv har opplevd det"?

[AnonymBruker]

Jeg lar meg provosere en smule over den uttalelsen.

Nåja.. De fleste som ikke vil ha barn, har ofte bestemt seg innen den alderen. Men jeg er sikkert på at ikke engang halvparten av de som ikke ville ha da de var 23, faktisk dropper å få barn.

I alle fall har de fleste av mine venninner som da vi var yngre sa at de ikke ville ha, faktisk fått barn nå eller er prøvere/gravide.